Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund nr. 2..eller 3..eller 4..


Whippsy

Recommended Posts

Hey hey ;)

Lurer på en ting ang. Whippets. Hvordan er det å skaffe seg en til? Jeg har en hannhund fra før av (nå 7mnd) Det er jo ofte sånn at for å unngå en del bråk bør det være 2 år eller mer mellom hundene om man skal ha fler. Men, så kommer spørsmålet mitt, er det slik for Whippeter og? Ikke at de er noen ant enn hunder dem også, men Whippet generelt trives jo veldig godt sammen med sine egne og knoppskyting er jo et velkjent fenomen på denne rasen.

Jeg går nemlig rundt å veier litt for og i mot om jeg skal øke familien med hund nr 2 :P

Hadde jeg fremdeles hatt husky og dobermanns, så hadde det holdt med en :P

Men denne Whippeten.. *sukk* :)

Er dem annerledes å ha flere av en andre raser?

Også lurer jeg på om det finnes bøker som er skrevet om denne rasen :P Kunne godt tenkt meg en bok fremfor å bare lese på nett :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vil ikke være noe problem å skaffe seg en til nå:) Det eneste er at det kan bli mye leking og "herjing" men bortsett fra det så har de godt av å være to stk sammen:)Jeg har en bok om whippet som heter "wehippet" av Juliette Cunliffe:) Den er veldig bra og beskriver rasen godt, men den er på engelsk da:) Milojenta mi er nå 3 mnd gammel og oppdretteren har igjen 5 stk;) *hint*:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klarte ikke la være å poste denne "advarselen"

undegalskap !

Som vi alle vet er hundegalskap en svært alvorlig sykdom. Det ikke alle vet er at den kan opptre i forskjellige former. For å hjelpe deg til å se hvor hardt angrepet du er, har vi prøvd å skrive ned de symptomene som opptrer i de forskjellige faser av sykdommen.

Inklubasjonstid

Kan vare fra noen dager og opp til flere år. Ønsket om å få seg en hund, er den måten du merker at du har fått smitten i deg.

Sykdommens utbrudd

Du skaffer deg en hund. Du går på dresurkurs, går oftere på tur enn før, blir glad når du ser en hund, og kommer ofte i prat med hundefolk. Dette er sykdommens mildeste form, og for noen utvikler ikke sykdommen seg mer resten av livet.

Sykdommen utvikler seg

For de fleste så skjer dette snikende. Et ønske om en hund til virker så uskyldig, men se opp, dette er det vanligste symptom på at sykdommen ikke står stille, men er i utvikling. Andre symptomer i denne fase er bl.annet at du begynner å ta med hunden din på en og annen utstilling "bare for moro skyld". Klare du å stoppe på dette stadiet, med en eller to hunder, og kanskje en utstilling eller to i året, så kan faktisk sykdommen holdes i sjakk i flere år, ja til og med resten av livet. Vær oppmerksom på at i denne fasen må du hele tiden være på vakt, for om hundegalskapen skulle begynne å utvikle seg videre, så kan den ta svært alvorlige former.

Sykdommen begynner å bli alvorlig

Når hund nummer tre er i hus har du plassert et punkt i sykdommens utvikling som begynner å bli alvorlig. Her er det flere alvorlige symptomer som dukker opp ; hagen blir til hundegård, du anskaffer deg diverse kjøredoninger, pulker og bur fyller opp garasjen så du ikke får plass til bilen, og du reagerer ikke lenger når hannhunden løfter på benet og tisser på hjulet. Utstillingshysteriet brer seg, og du har aldri tid til å treffe gamle venner lenger fordi du alltid skal på utstilling i helgene, på jakt etter det siste certet. Hele ditt sosiale liv begrenser seg til å diskutere kritikker på utstilling og å delta på klubbens samlinger. I tillegg har du begynt å drømme om å bli oppdretter av rasen, og du har problemer med å snakke om annet enn hund når du treffer andre. Kjenner du deg igjen ? Du er alvorlig angrepet !

Sykdommen blir svært alvorlig

Symptomene bli verre og verre ; Antall hunder betyr ikke noe lenger. En fra eller til spiller ingen rolle lenger for du merker ikke forskjellen. Du må bytte bil eller kjøpe henger, for å få med deg alle hundene når du skal ut med dem. Om du ikke har gjort det allerede, så begynner du å tenke på å flytte, slik at du kommer langt unna folk. Alle tilgjengelige penger går med til hundefòr, utstillinger og diverse hundeutstyr. Dette er den siste fasen du kan regne med å ha en viss kontroll med tingenes utvikling. Lar du sykdommen utvikle seg videre, kan det ha svært alvorlige følger.

Sykdommen nærmer seg sin siste fase

Du har sagt opp jobben og flyttet på et småbruk ute i bushen ,hvor du livnærer deg på salg av hundefor, salg av hundeutstyr og som oppdretter. Din øvrige tid går med til å plukke møkk, fore og trene bikkjer. Du har kommet til det punkt at du synes det lukter godt i hundegården og du skjøner ikke hvorfor folk rynker på nesen når de tar en tur i hundegården din. All din tid og alle dine penger går med til hundeholdet. Er du på dette stadiet, er det ikke mye håp for deg lenger - det kan bare gå en vei.

Sykdommens siste fase

Du har begynt å bo i hundegården for å få bedre kontakt med hundene, og føler deg mer og mer som en hund. Du må lære ungene dine hundespråk for at de skal kunne være i stand til å kommunisere med deg og du oppdrar dem etter hundepsykologiske prinsipper. Du har sluttet å lage middag til familien, du forer med hundefor fordi du ikke har råd til annet og fordi du mener det er det beste for dem. Dessuten smaker det godt også. Når folk kommer inn på eiendommen din, bjeffer du mot dem for å varsle resen av flokken om inntrengere. Dersom du har det slik, så er du i sykdommens siste fase og ditt eneste håp er innleggelse på en psykiatrisk langtidsplass. NB ! Pass på å komme på en avdeling hvor de ikke bruker hunder i behandlingen for å roe pasientens nerver.

Dette innlegget skildrer hundegalskapens generelle tilstander, enhver likhet med virkelige personer er en tilfeldighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...