Gå til innhold
Hundesonen.no

Når skal man begynne med hjemme-alene-trening?


CamillaH

Recommended Posts

Her kommer enda et spørsmål fra nybegynneren meg. Nå er det bare to dager igjen til vi skal hente den lille valpen vår! :whistle:

Jeg lurer på når man skal begynne med hjemme-alene-treningen med en liten valp? Han er nesten ni uker når vi henter ham. Jeg har forresten ingen "tidsfrist" på treningen, jeg er hjemmeværende de neste tre månedene uansett.

Og hvordan er det lurt å gå fram når han skal vennes til å være alene?

Blit takknemmlig for alle svar! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynner med en gang med mine valper. Tar de med ut så de får gjort fra seg og lekt og slitt seg ut litt, tar de med inn og går ut en liten tur. Da er de som regel slitne og fornøyde, går og legger seg og sovner. når de først sovner sover de som regel en stund. Jeg har vært borte litt mer enn 30 sek men man må se an individet og situasjonen. Har også brukt godbiter, slike pinner som ligner litt på dentasticks, som valpen får når jeg går ut, da er de opptatt til jeg kommer meg ut og samtidig forbinder de det at jeg skal ut med og få godis:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, du kan jo begynne med å ikke la valpen følge deg over alt i huset konstant. Du skal kunne forlate rommet noen minutter uten at valpen hyler. Gå og hent avisen/posten utenfor, uten å gjøre noe oppstyr rundt det at du forlater valpen et øyeblikk. Dette er det bare å begynne med fra dag én. Men du må nesten se valpen litt an også. Noen er mer pysete og redd for å være alene enn andre.

Lykke til med den lille! :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes også du skal begynne tidlig, men ikke samme dag som du får valpen. Det er viktig at de første 2-3 dagene er trygge. De fleste valper tåler å være litt alene, men får du en som har tendens til separasjonsangst kan det være lurt å være litt forsiktig. Denne angsten avhenger litt av rase.

Jeg ville begynt med å forlate rommet bare i et øyeblikk, vær sikker på at valpen vet at du går og ikke snik deg ut når den sover. Hvis du i tillegg sørger for at den har noe å gjøre når du går gjør du deg selv en tjeneste. Dette kan f eks være et tyggebein, en tørrfiskbit, en leke. I tillegg kan det lønne seg å ha en fast "kommando" der du gir beskjed om at du skal ut. Vanlige ord/setninger å bruke er "passe huset", "jeg kommer snart tilbake" ol, derfor "kommando" med hermetegn. Lukk døren etter deg og lukk den opp igjen øyeblikkelig de første gangene. Øk gradvis tiden. Er hunden stille er det ikke noe problem, men hyler valpen bør du vente til den blir stille. I starten er det at den trekker pusten for et nytt ul eller bjefferunde nok. Timing er viktig. Sett av tid til trenigen.

Nå skal det sies at de fleste valper helt fint klarer å lære å være alene. Kun noen få får problemer med separasjonsangst. Man vet jo ikke på forhånd hvilken kategori ens egen valp er i, så det kan være lurt å gjøre det så riktig som mulig men en gang. Små valper bør i alle tilfelle ikke være lenge alene.

Lykke til med valpen! Bare det at du er åpen og søkende etter informasjon lover godt for deg og valpen. Kos dere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kupper tråden litt, håper det ikke gjør noe :)

Hvordan var det nå igjen? Når man kommer tilbake etter å ha latt valpen være alene litt, skal man hilse og si "brrra! Fliiiink!" og sånne ting? Eller var det sånn at man ikke skal lage så mye oppstyr av det?

Valpen min har begynt å akseptere at jeg dusjer og at den ikke får være med på det. Den får leverposteiboks (plastikk) med litt leverpostei i, men hun har funnet en teknikk for å snu den riktig vei nå, så den varer bare et halvt minutt og jeg rekker ikke å hive meg i dusjen engang :)

Uansett, hun klager litt når jeg dusjer, ikke hele tiden, men hun kommer bort til baddøra og piper litt kanskje en eller to ganger i løpet av de 10-15 minuttene jeg er bak forhenget. Når hun blir stille trekker jeg forhenget litt fra og sier "Jada, jeg er ferdig snart", og da går hun inn i stua og legger seg ved oljeovnen. Hun blir liggende der til jeg er ferdig på badet, og da hun er helt stille.

Så kommer jeg ut i stua. Skal jeg nå si at hun har vært flink? Eller skal jeg bare late som ingenting? Hun har jo egentlig ikke vært alene på samme måte som når jeg forlater huset, hun vet jo at jeg er i et annet rom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en hverdagslig sak å komme og gå, så det er lurt å hilse avbalansert når du kommer inn igjen, selvom kanskje hunden er over seg av begeistring. Det gjelder forøvrig hunder i alle aldre og alle lengder av alene hjemme tid. Her må hundene sitte før jeg i det hele tatt hilser. Så får de en godbit for å sitte og så kan jeg klappe og kose litt. De er bittelitt spinnville, uansett, især den minste, men det får så være. Han har litt å ta igjen når det gjelder begeistring over at noen faktisk kommer hjem til ham. Eller i det hele tatt å ha noen eller et hjem for den del. Kommer jeg tidligere hjem fra jobb enn vanlig, ligger de gjerne i sofaen og løfter så vidt på hodet med sovesveis og smale øyne. "Hæ, kommer du nå?" :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skulle ønske dyret mitt klarte å være noen timer alene hjemme :)

Men neida, hyling og skriking er det. Jeg må ha hundevakt og jeg hilser ikke overvettes når jeg kommer hjem heller

Satser på at det går seg til etterhvert som vi øver på det...

:blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skulle ønske dyret mitt klarte å være noen timer alene hjemme :)

Men neida, hyling og skriking er det. Jeg må ha hundevakt og jeg hilser ikke overvettes når jeg kommer hjem heller

Satser på at det går seg til etterhvert som vi øver på det...

:blink:

Hvordan du møter hunden din når den har vært alene er da ikke hjemme alene trening, så den bemerkningen skjønner jeg ikke. Men du ser vel at ved å hive seg gledesstrålende over en hund som mistrives alene, bekrefter man at "dette har vært grusomt, endelig er vi sammen igjen". Tror det er lurt å trene daglig og i små doser på å være alene, hvis det er meningen at hunden skal takle det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Totalt OT

Jeg måtte faktisk gå inn med gledesstrålende hilsing på Kahlo. :blink: Hun har seperasjonsangst, og plutselig så fikk hun det for seg at jeg var skummel når jeg kom inn igjen - så skummelt at man lå på gulvet og bare lå der. Aner ikke hva hun fikk for seg - men noen ganger med "åhneimenduerjoverdensbestelillestorehund!" Og en neve go'biter så har jeg nå en hund som hilser men ikke er ekstatisk og ikke er redd. :)

Ellers enig i det ida skriver. Trene trene trene trene. Enkelte hunder har dog seperasjonsangst noe som gjør det 100 ganger vanskeligere. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...