Gå til innhold
Hundesonen.no

Det å ha 2 hunder fremfor 1


Marianne&Bianca

Recommended Posts

Nå vurderer jeg å beholde en av valpene hvis Bianca får valper. Vi skulle egentlig beholde en fra forrige kull, men den fikk bare leve i 10 dager, så da ble det ikke noe av.

Jeg trenger argumenter både for og mot det å ha 2 hunder. Fler enn to hunder blir det ikke uansett.

Jeg kan jo skrive litt om hvordan Bianca er. Hun er nå snart 5,5 år gammel. Rolig, snill, lydig, litt rampete (det er vel alle hunder), elsker dyr (alt fra hester til mus. Hun ELSKER å leke med frosker).

Noen ganger synes jeg hun er litt for rolig. Jeg skulle ønske hun hadde en partner. En god venn som var sammen med henne når hun er alene eller når hun leker, så hun slipper å leke alene. Vi leker med henne, men vi har andre ting å gjøre også.. Siden hun er så selskapsglad hadde det vært så koselig å beholde en av valpene. Ikke misforstå, vi vil ikke beholde bare fordi vi ikke vil at Bianca skal være alene. Det er av vår interesse også. En annen ting er at vi har tid, spesielt nå og spesielt jeg. Jeg skal jobbe i hvertfall tre år ned i svingen her jeg bor (3 minutter å gå), pluss at vi er flere i familien som deler på arbeidet. Vi har veldig glede av Bianca og livet med hund.

Jeg klarer ikke å se noen mot-argumenter. Hjelp meg! Kan dere dele deres tanker rundt dette og eventuelt om dere har erfaringer..? Det hadde jeg blitt veldig takknemlig for. Jeg går og tenker på dette hele dagen. Det er bare 8 uker til det kanskje kommer små valper og da hadde det vært greit å vite om jeg skal beholde eller ikke..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja jeg ser ingen problem med å ha to hunder. Spesiellt hvis hund nr 1 er snill og rolig og har noe å bidra med i opplæringen til neste hund. Du har jo en liten rase, og dette har også litt å si. Da blir ikke to så stor overgang som med to store.

Jeg syns det er kjempekoselig med to, for de har mye glede av hverandre. Men det er store hunder og de gjør mye ut av seg. Det blir dobbelt opp av å passe på utendørs, holde kontroll. Det er tungt å gå med begge i bånd. Men man har jo to armer så det går. hehe. Og så er den ene veldig avhengig av den andre, og blir så urolig hvis den ene går ut. Det er litt dumt. Og så er det vanskeligere å få pass nå enn før. Samt mer tungvindt å reise med dem. Det er dyrere også. Dobbelt opp med utstyr og mer mat.

Men igjen, her er det store hunder, og du har små. Det er litt forskjell der. Det er somregel lettere med små hunder uansett, iforhold til det nevnt over her. :ahappy:

Så jeg anbefaler det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noe negativt er det kanskje(kommer vel an på hvordan man ser det). Det tar litt mere tid, spesielt med valp/ung hund, med sosialisering og alene tid. For meg med to store hunder kan det være et problem og få pass, spesielt over lengre tid. Og kostnadene øker.. Når det er sakt så kommer jeg aldrig til å ha bare en hund igjen. Jeg har god selskap i begge to, de har utrolig godt selskap i hverandre.

Alt i alt, litt mere arbeid/tidskrevende og litt mindre penger på konton, men absolutt verdt det ;D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

får min hund nr. 2 i juni (hvis drektighet osv går bra), da er Kita 16mnd :lol: så en del hvordan reaksjonen var da søstra mi fikk sin valp :) må si jeg blei positivt overrasket :ahappy: hun er rolig (leiker litt), men da ligger ho stort sett og ruller på gulvet med valpen oppe seg :) laaaang strikk før ho sier ifra :) Ligger gjerne og sover sammen :D og ikke noe stor HALELUJA fra hennes side, bare rolig og behersket :D nå skal det sies at ho er 13mnd nå, så fornøyd med denne atferden :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anbefaler absolutt 2 hunder! :ahappy:

Argumenter for å beholde en valp/ha 2 hunder:

1: Du har en liten rase. Det gjør det mye lettere å ha hund generelt, og da også lett å ha 2 hunder.

2: Du har en godt voksen hund som kan hjelpe til i oppdragelsen, det er i tillegg moren, og en tispe du tydeligvis anser som egnet til å produsere sunne, mentalt friske valper, altså bør hun også være egnet til å leve sammen med en annen hund, tilogmed sin egen valp.

3: De får så mye glede av hverandre! Nå vet ikke jeg hvor leken tispa di er med andre hunder, men jeg ser på mine egne to, hvor mye selskap, lekekompis og bestevenn de har i den andre. :lol:

4: Det virker som om du har tenkt gjennom ting, og du er nok forberedt på å få en valp i hus. Du har en jobb rett i nærheten, dere har mer tid enn vanlig, og du har altså mer tid til en valp/unghund enn du kanskje får i framtiden. I mitt hode høres det ut som et godt tidspunkt å få valp. :D

Argumenter MOT å få hund nr 2:

1: Det er litt mer jobb. Men iom at du har en voksen tispe, som er moren, så får du litt hjelp i oppdragelse, selv om du samtidig må passe på at også du/dere oppdrar valpen, og at du ikke overlater alt til moren, dersom dere beholder en. (jeg har to unghunder, en på 13 mnd som er full av rampete innfall, og en på 6 mnd, som jeg jo da skal oppdra i tillegg.)

2: Det kan være vanskeligere å få pass. Men, du har små hunder, så som oftest er det da ikke noe problem.

Vel. Det var det jeg kom på nå. Jeg har per i dag en basenji på 13 mnd og en etnahund på 6 mnd, og jeg har ikke angret et sekund på at jeg fikk etnahunden i hus, hun er verdens herligste valp, og basenjien er fryktelig fornøyd med å få selskap. De er veldig veldig glade i hverandre, sover sammen, leker sammen, ødelegger ting sammen, plager katten sammen, de gjør så og si alt sammen. De "småkrangler" litt iblant om hvem som skal ha det margbeinet som smaker best, men aldri aldri noen alvorlige fighter. *bank i bordet* Basenjien er fantastisk tålmodig med etnahunden, og lar henne få lov til veldig mye jeg ikke egentlig vil at hun skal lære seg at er lov. (som å henge seg i nakkeskinnet på basenjien når hun er i bånd og ikke kan komme unna.) Så iblant må jeg gå inn og si ifra.

Men alt i alt har det KUN vært positive sider med å få en til, selv om det såklart er noe ekstra jobb iom at begge er så unge, at jeg faktisk har 2 stykker som skal aktiviseres mentalt(de må trenes hver for seg, ellers går de i veien for hverandre), og 2 stykker når jeg reiser noe sted. Men, jeg bor alene, er man en familie så er det jo også lettere å aktivisere hundene hver for seg. :lol:

Og det aller viktigste: trene dem på å være hver for seg, og alene, så de ikke blir fryktelig avhengig av hverandre, og at de tåler å være aleine hjemme dersom f.eks bare en av dem skal til dyrlegen. :D

Lykke til med valget!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...