Gå til innhold
Hundesonen.no

Tispe vs hannhund - berner sennenhund


Bernerbamse

Recommended Posts

Vi får en berner sennenhund i slutten av april, og har blitt bedt om av oppdretter å tenke over om vi ønsker oss en tispe eller hannhund.

Vi er førstegangseiere og har jo ikke erfaringer fra hverken det ene eller det andre, og håper at dere har inne kan hjelpe oss med å sette fordeler og ulemper mot hverandre :P

Vi trenger erfaringer, håper noen kan hjelpe oss :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er fordeler og ulemper ved begge kjønn.

Tisper har løpetid to-tre ganger i året, og må passes på da. Noen kan bli påvirket av hormoner (men det blir jeg også).

Hannhunder er klar for å parre hele året, og må oppdras deretter så de ikke blir grisegutter.

Tisper røyter veldig i forbindelse med løpetid, og blir nakne, og det blir mye pels i røyteperiodene.

Hannhunder røyter litt hver dag hele året.

Tisper kan være mindre enn hannhunder - men det kommer an på linjene, og er individuelt. Min tispe er større enn mange hannhunder, og hannhunden min er en liten hannhund som er betydelig mindre enn henne og flere tisper. En berner blir uansett såpass stor at en må ha oppdragelse på de, ikke bare være fysisk sterkere enn dem.

Noen foretrekker hannhunder fordi de er jevnere i temperament og humør, og flere mener at en hannhund blir mer "din", blir mer hengiven og avhengig av deg. Disse mener da at tispene er mer selvstendige, og kan være noe variable i dagsform (knyttet til hormoner). Jeg har ikke erfart dette med våre hunder, men jeg må legge til at vi har hatt tre ganger så mange tisper som hannhunder. Vi har dog som regel hatt en flokk på flere hunder, og det er forskjell på individnivå, mer det enn kjønn tror jeg.

Uansett må hunden sosialiseres og oppdras, og anerkjenne deg som en med autoritet. Både tispe og hannhund må lære å gå pent i bånd, kunne innkalling, vite hva nei betyr og ellers ha lært de reglene du/dere ønsker å ha for hundeholdet. Og for å få det til, må en ha kontakt og samarbeid, og må kjenne og respektere hverandre. Mener jeg.

Det er nok flest hannhunder som omplasseres på grunn av atferdsproblem - men jeg tror disse problemene heller er feil forventninger og manglende forberedelser på utfordrende faser. Det er forskjell på tispe og hannhund, og en må ta hensyn til det. En hannhund som får pisse rundt og psyke seg opp til konge på haugen, som får knøvle og være en dritt når den er ung, blir ikke nødvendigvis en trivelig familiehund som voksen. Men også tisper kan "bitche" og være sure med andre, de kan være slu og utspekulerte, og de også kan opponere og utfordre reglene du vil ha.

Det er flere hannhunder enn tisper som omplasseres pga gemyttproblem (nå tenker jeg alle raser sett som et hele), og en hører oftere om aggressive hannhunder enn tisper - men tispene reagerer nok heller med usikkerhet og redsel, mens en hannhund blir bøs og frampå. En må vite at det er noen forskjeller, og oppdra hunden deretter. Og etter min erfaring synes folk det er lettere å leve med en sjenert tispe enn en utagerende hannhund. Selv om begge har et atferdsproblem.

Parentes: Det er lettere å finne en pen tispe enn en pen hannhund, om en tenker utstilling, men en lekker hannhund er penere enn en lekker tispe - men for familien blir hunden verdens peneste uansett :)

Jeg vil ikke anbefale det ene eller det andre, for det er dere som må avgjøre hva som er fordel og hva som er ulempe, jeg vet ikke hva dere kan om hund og hvordan oppdretter vil veiledere dere underveis. Men lykke til, en god berner er en herlig familiehund! Og som på mange andre raser, må også berneren bli voksen, en må gjennom en valpe- og ungdomsperiode med alt det som hører til der, og en må tenke regler og være konsekvent fra første stund. Valpen blir kjapt 30 kilo! Forskjellen på berner og en del andre raser er at de er eldre før de blir skikkelig voksne, de trenger mer tid på å modnes mentalt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er fordeler og ulemper ved begge kjønn.

Tisper har løpetid to-tre ganger i året, og må passes på da. Noen kan bli påvirket av hormoner (men det blir jeg også).

Hannhunder er klar for å parre hele året, og må oppdras deretter så de ikke blir grisegutter.

Tisper røyter veldig i forbindelse med løpetid, og blir nakne, og det blir mye pels i røyteperiodene.

Hannhunder røyter litt hver dag hele året.

Tisper kan være mindre enn hannhunder - men det kommer an på linjene, og er individuelt. Min tispe er større enn mange hannhunder, og hannhunden min er en liten hannhund som er betydelig mindre enn henne og flere tisper. En berner blir uansett såpass stor at en må ha oppdragelse på de, ikke bare være fysisk sterkere enn dem.

Noen foretrekker hannhunder fordi de er jevnere i temperament og humør, og flere mener at en hannhund blir mer "din", blir mer hengiven og avhengig av deg. Disse mener da at tispene er mer selvstendige, og kan være noe variable i dagsform (knyttet til hormoner). Jeg har ikke erfart dette med våre hunder, men jeg må legge til at vi har hatt tre ganger så mange tisper som hannhunder. Vi har dog som regel hatt en flokk på flere hunder, og det er forskjell på individnivå, mer det enn kjønn tror jeg.

Uansett må hunden sosialiseres og oppdras, og anerkjenne deg som en med autoritet. Både tispe og hannhund må lære å gå pent i bånd, kunne innkalling, vite hva nei betyr og ellers ha lært de reglene du/dere ønsker å ha for hundeholdet. Og for å få det til, må en ha kontakt og samarbeid, og må kjenne og respektere hverandre. Mener jeg.

Det er nok flest hannhunder som omplasseres på grunn av atferdsproblem - men jeg tror disse problemene heller er feil forventninger og manglende forberedelser på utfordrende faser. Det er forskjell på tispe og hannhund, og en må ta hensyn til det. En hannhund som får pisse rundt og psyke seg opp til konge på haugen, som får knøvle og være en dritt når den er ung, blir ikke nødvendigvis en trivelig familiehund som voksen. Men også tisper kan "bitche" og være sure med andre, de kan være slu og utspekulerte, og de også kan opponere og utfordre reglene du vil ha.

Det er flere hannhunder enn tisper som omplasseres pga gemyttproblem (nå tenker jeg alle raser sett som et hele), og en hører oftere om aggressive hannhunder enn tisper - men tispene reagerer nok heller med usikkerhet og redsel, mens en hannhund blir bøs og frampå. En må vite at det er noen forskjeller, og oppdra hunden deretter. Og etter min erfaring synes folk det er lettere å leve med en sjenert tispe enn en utagerende hannhund. Selv om begge har et atferdsproblem.

Parentes: Det er lettere å finne en pen tispe enn en pen hannhund, om en tenker utstilling, men en lekker hannhund er penere enn en lekker tispe - men for familien blir hunden verdens peneste uansett :)

Jeg vil ikke anbefale det ene eller det andre, for det er dere som må avgjøre hva som er fordel og hva som er ulempe, jeg vet ikke hva dere kan om hund og hvordan oppdretter vil veiledere dere underveis. Men lykke til, en god berner er en herlig familiehund! Og som på mange andre raser, må også berneren bli voksen, en må gjennom en valpe- og ungdomsperiode med alt det som hører til der, og en må tenke regler og være konsekvent fra første stund. Valpen blir kjapt 30 kilo! Forskjellen på berner og en del andre raser er at de er eldre før de blir skikkelig voksne, de trenger mer tid på å modnes mentalt.

Takk for bra svar! :P Vi har litt å lese, vurdere og konkludere med skjønner jeg :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for bra svar! :) Vi har litt å lese, vurdere og konkludere med skjønner jeg :P

Det er bra å lese - det er mange gode bøker om generell oppdragelse, så en kan forberede seg på hva en kan møte av utfordringer og allerede ha noen tips i bakhodet til hvordan en løser slike knuter - ingen har et perfekt hundehold uten konflikter underveis, for hunder er forskjellige. Det som fungerte på den forrige, kan være nytteløst på den neste. Og det som aldri var et problem med den første hunden, kan bli en real hodepine med den neste hunden.

Et annet tips er å oppsøke bernermiljøet for å treffe flest mulig individ av rasen, og se om dere får noen "gefühl" på hvordan dere opplever hundene. Da får dere se bernere av begge kjønn i ulike aldre, dere kan snakke med bernereiere og få høre hva de synes har vært utfordrende og negativt.

Jeg vet ikke hvor dere bor, men det finnes lokale avdelinger over det meste av landet. Mange møtes en gang i uka.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...