Gå til innhold
Hundesonen.no

Tispe vs hannhund - berner sennenhund


Bernerbamse

Recommended Posts

Vi får en berner sennenhund i slutten av april, og har blitt bedt om av oppdretter å tenke over om vi ønsker oss en tispe eller hannhund.

Vi er førstegangseiere og har jo ikke erfaringer fra hverken det ene eller det andre, og håper at dere har inne kan hjelpe oss med å sette fordeler og ulemper mot hverandre :P

Vi trenger erfaringer, håper noen kan hjelpe oss :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er fordeler og ulemper ved begge kjønn.

Tisper har løpetid to-tre ganger i året, og må passes på da. Noen kan bli påvirket av hormoner (men det blir jeg også).

Hannhunder er klar for å parre hele året, og må oppdras deretter så de ikke blir grisegutter.

Tisper røyter veldig i forbindelse med løpetid, og blir nakne, og det blir mye pels i røyteperiodene.

Hannhunder røyter litt hver dag hele året.

Tisper kan være mindre enn hannhunder - men det kommer an på linjene, og er individuelt. Min tispe er større enn mange hannhunder, og hannhunden min er en liten hannhund som er betydelig mindre enn henne og flere tisper. En berner blir uansett såpass stor at en må ha oppdragelse på de, ikke bare være fysisk sterkere enn dem.

Noen foretrekker hannhunder fordi de er jevnere i temperament og humør, og flere mener at en hannhund blir mer "din", blir mer hengiven og avhengig av deg. Disse mener da at tispene er mer selvstendige, og kan være noe variable i dagsform (knyttet til hormoner). Jeg har ikke erfart dette med våre hunder, men jeg må legge til at vi har hatt tre ganger så mange tisper som hannhunder. Vi har dog som regel hatt en flokk på flere hunder, og det er forskjell på individnivå, mer det enn kjønn tror jeg.

Uansett må hunden sosialiseres og oppdras, og anerkjenne deg som en med autoritet. Både tispe og hannhund må lære å gå pent i bånd, kunne innkalling, vite hva nei betyr og ellers ha lært de reglene du/dere ønsker å ha for hundeholdet. Og for å få det til, må en ha kontakt og samarbeid, og må kjenne og respektere hverandre. Mener jeg.

Det er nok flest hannhunder som omplasseres på grunn av atferdsproblem - men jeg tror disse problemene heller er feil forventninger og manglende forberedelser på utfordrende faser. Det er forskjell på tispe og hannhund, og en må ta hensyn til det. En hannhund som får pisse rundt og psyke seg opp til konge på haugen, som får knøvle og være en dritt når den er ung, blir ikke nødvendigvis en trivelig familiehund som voksen. Men også tisper kan "bitche" og være sure med andre, de kan være slu og utspekulerte, og de også kan opponere og utfordre reglene du vil ha.

Det er flere hannhunder enn tisper som omplasseres pga gemyttproblem (nå tenker jeg alle raser sett som et hele), og en hører oftere om aggressive hannhunder enn tisper - men tispene reagerer nok heller med usikkerhet og redsel, mens en hannhund blir bøs og frampå. En må vite at det er noen forskjeller, og oppdra hunden deretter. Og etter min erfaring synes folk det er lettere å leve med en sjenert tispe enn en utagerende hannhund. Selv om begge har et atferdsproblem.

Parentes: Det er lettere å finne en pen tispe enn en pen hannhund, om en tenker utstilling, men en lekker hannhund er penere enn en lekker tispe - men for familien blir hunden verdens peneste uansett :)

Jeg vil ikke anbefale det ene eller det andre, for det er dere som må avgjøre hva som er fordel og hva som er ulempe, jeg vet ikke hva dere kan om hund og hvordan oppdretter vil veiledere dere underveis. Men lykke til, en god berner er en herlig familiehund! Og som på mange andre raser, må også berneren bli voksen, en må gjennom en valpe- og ungdomsperiode med alt det som hører til der, og en må tenke regler og være konsekvent fra første stund. Valpen blir kjapt 30 kilo! Forskjellen på berner og en del andre raser er at de er eldre før de blir skikkelig voksne, de trenger mer tid på å modnes mentalt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er fordeler og ulemper ved begge kjønn.

Tisper har løpetid to-tre ganger i året, og må passes på da. Noen kan bli påvirket av hormoner (men det blir jeg også).

Hannhunder er klar for å parre hele året, og må oppdras deretter så de ikke blir grisegutter.

Tisper røyter veldig i forbindelse med løpetid, og blir nakne, og det blir mye pels i røyteperiodene.

Hannhunder røyter litt hver dag hele året.

Tisper kan være mindre enn hannhunder - men det kommer an på linjene, og er individuelt. Min tispe er større enn mange hannhunder, og hannhunden min er en liten hannhund som er betydelig mindre enn henne og flere tisper. En berner blir uansett såpass stor at en må ha oppdragelse på de, ikke bare være fysisk sterkere enn dem.

Noen foretrekker hannhunder fordi de er jevnere i temperament og humør, og flere mener at en hannhund blir mer "din", blir mer hengiven og avhengig av deg. Disse mener da at tispene er mer selvstendige, og kan være noe variable i dagsform (knyttet til hormoner). Jeg har ikke erfart dette med våre hunder, men jeg må legge til at vi har hatt tre ganger så mange tisper som hannhunder. Vi har dog som regel hatt en flokk på flere hunder, og det er forskjell på individnivå, mer det enn kjønn tror jeg.

Uansett må hunden sosialiseres og oppdras, og anerkjenne deg som en med autoritet. Både tispe og hannhund må lære å gå pent i bånd, kunne innkalling, vite hva nei betyr og ellers ha lært de reglene du/dere ønsker å ha for hundeholdet. Og for å få det til, må en ha kontakt og samarbeid, og må kjenne og respektere hverandre. Mener jeg.

Det er nok flest hannhunder som omplasseres på grunn av atferdsproblem - men jeg tror disse problemene heller er feil forventninger og manglende forberedelser på utfordrende faser. Det er forskjell på tispe og hannhund, og en må ta hensyn til det. En hannhund som får pisse rundt og psyke seg opp til konge på haugen, som får knøvle og være en dritt når den er ung, blir ikke nødvendigvis en trivelig familiehund som voksen. Men også tisper kan "bitche" og være sure med andre, de kan være slu og utspekulerte, og de også kan opponere og utfordre reglene du vil ha.

Det er flere hannhunder enn tisper som omplasseres pga gemyttproblem (nå tenker jeg alle raser sett som et hele), og en hører oftere om aggressive hannhunder enn tisper - men tispene reagerer nok heller med usikkerhet og redsel, mens en hannhund blir bøs og frampå. En må vite at det er noen forskjeller, og oppdra hunden deretter. Og etter min erfaring synes folk det er lettere å leve med en sjenert tispe enn en utagerende hannhund. Selv om begge har et atferdsproblem.

Parentes: Det er lettere å finne en pen tispe enn en pen hannhund, om en tenker utstilling, men en lekker hannhund er penere enn en lekker tispe - men for familien blir hunden verdens peneste uansett :)

Jeg vil ikke anbefale det ene eller det andre, for det er dere som må avgjøre hva som er fordel og hva som er ulempe, jeg vet ikke hva dere kan om hund og hvordan oppdretter vil veiledere dere underveis. Men lykke til, en god berner er en herlig familiehund! Og som på mange andre raser, må også berneren bli voksen, en må gjennom en valpe- og ungdomsperiode med alt det som hører til der, og en må tenke regler og være konsekvent fra første stund. Valpen blir kjapt 30 kilo! Forskjellen på berner og en del andre raser er at de er eldre før de blir skikkelig voksne, de trenger mer tid på å modnes mentalt.

Takk for bra svar! :P Vi har litt å lese, vurdere og konkludere med skjønner jeg :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for bra svar! :) Vi har litt å lese, vurdere og konkludere med skjønner jeg :P

Det er bra å lese - det er mange gode bøker om generell oppdragelse, så en kan forberede seg på hva en kan møte av utfordringer og allerede ha noen tips i bakhodet til hvordan en løser slike knuter - ingen har et perfekt hundehold uten konflikter underveis, for hunder er forskjellige. Det som fungerte på den forrige, kan være nytteløst på den neste. Og det som aldri var et problem med den første hunden, kan bli en real hodepine med den neste hunden.

Et annet tips er å oppsøke bernermiljøet for å treffe flest mulig individ av rasen, og se om dere får noen "gefühl" på hvordan dere opplever hundene. Da får dere se bernere av begge kjønn i ulike aldre, dere kan snakke med bernereiere og få høre hva de synes har vært utfordrende og negativt.

Jeg vet ikke hvor dere bor, men det finnes lokale avdelinger over det meste av landet. Mange møtes en gang i uka.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...