Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjøpe valp - sterilisere/kastrere


turbogutten

Recommended Posts

Skrevet

Ja, jeg benektet ikke hunder å ha nettopp naturlig atferd, men om de får den i så sterk grad at man argumenterer med hundens velmenne for årsak for s/k.... Så vi er enda enige! :icon_confused:

Nå skreiv jeg vel i første innlegget mitt at jeg er i mot kastrering uten en medisinsk grunn, så vi har vel strengt tatt vært enige hele veien. Om hunden plages av hormoner, så er det en medisinsk grunn til å kastrere (det er ytterst få hunder som steriliserers. En sterilisering vil heller ikke ha noen effekt på ubalanse i hormoner, i og med at man beholder eggstokker/testikler). Om man bestemmer seg for at hunden skal kastreres før den kommer i hus, så er den avgjørelsen neppe tatt fordi hunden er overhormonell.

Skrevet

...og hvis det er avl - burde man ikke da ta mer hensyn til avlen enn å operere bort problemer? Naturen hadde aldri favorisert hunder med innbildt og så sterke hormonelle problemer at de trengte sterilisering/kastrering. Hvis man argumenterer for ster/kast på grunnlag av forminsket kreftfare så mener jeg igjen man må tenke litt over hva som er naturlig og hva som ikke er naturlig, og hva vi som mennesker kan gjøre, annet enn å gå direkte inn og forstyrre naturen.

Jo, å være innbilt er naturlig. De som selv ikke fikk valper, ble innbilt i stedet, og de kunne da være med å hjelpe til med valpekullet. Aynï ble feks delvis oppfostret av en innbilt tispe, og jeg ser overhodet ingen problemer med det.

Ang innbildt. Er det ikke så at i 99 % av tilfellene så er det eier som mener at tispa har et problem, ikke tispa selv? Mennesket mener hunden blir sur, utrenbar, matvrak/matlei, sover for mye, for hyper, lekker melk osv.. For hunden er dette naturlig, de tenker vel ikke som oss: nei jøss dette er ubehagelig, jeg har så mange symptomer som gjør meg kjei og lei.

Det finnes hormonbehandling for de verste symptomene på innbildt, men å kastrere pga innbildt er drastisk synes jeg.

Du har helt rett, dette har jeg også lest. :icon_confused: Innbilt er verst for eieren, som ser at hunden forandrer seg, men som du sier - det er helt naturlig for hunden, og det har vært sånn gjennom alle tider.. At vi ikke kan konkurrere, er vel knappest et problem for hunden vel? :D

Skrevet

Jeg ønsket aldri å kastere noen av mine, jeg vil helst ikke tukle med naturen eller gjøre inngrep på hunden min uten at det er absolutt nødvendig. Cita ble kastrert pga jursvulster - Tia ble det pga store problemer rundt innbilt og løpetid. Hun hadde det ikke bra med seg selv 5 mnd i året (lang innbilt) og var konstant stresset og frustrert, men allikevel i for dårlig form til å leke eller i det hele tatt orke å sette seg på kommando for en kjøttkake.

Allikevel hørte jeg med oppdretter om hennes syn først, jeg føler det er helt naturlig å gi beskjed til henne på forhånd selv om valget står på meg til syvende og sist...

Skrevet

Dersom jeg hadde solgt valp fra mitt oppdrett, til en valpekjøper som ønsket å kastrere hunden, hadde det vel i grunnen brydd meg midt i ryggen. Å fjerne et verktøy, konstruert for reproduksjon, som ikke kommer til å bli tatt i bruk uansett, ser jeg ikke på som problematisk. Selv om det er naturlig for hunder å få løpetider, enten det resulterer i valper eller innbilt svangerskap (for å kunne hjelpe til med å fostre opp flokkens avkom!), så er det fortsatt ikke et redskap hunden har nytte av, så lenge den ikke får brukt det.

Jeg tror jeg velger å stole på de to veterinærene mine, som (helt uavhengig av hverandre) anbefaler kastrering for hunder som ikke skal avles på. Ikke skal tispen her ha valper, og ikke skal hun hjelpe til med å fostre opp noen heller, så løpetidene hennes er faktisk litt overflødig - synes jeg da!

Skrevet

Jeg informerte faktisk ikke oppdretter om valget mitt når jeg tenker meg om. Likevel visste jeg at de var klar over både at hun sleit med hormoner og inbildet samt løpetid hver 4. mnd og var klar over at jeg vurderte det før hun ble kastrert. Jeg har ikke spesielt mye kontakt med oppdretteren hennes, og anså meg selv og de som kjenner K til å være bedre dommere av hva som er best for min hund, fremfor oppdretter som ikke har sett hunden siden hun var 4 mnd. Dette kombinert med flere faktorer i kullet Kahlo kommer fra, og Kahlo selv - så hadde jeg ingen skrupler med hensyn til oppdretter. Selve ingrepet derimot, det var ingen lett besluttning å ta. Og ja, vi har prøvd Galastop og diverse annet uten effekt.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...