Gå til innhold
Hundesonen.no

Avle på hund med våteksem?


SusanneL

Recommended Posts

Til dere som har raser dette er mer eller mindre vanlig: Bryr man seg om dette m.h.t. å bruke hunden i avl? Regner man det som arvelig, "kan jo ligge på linjene" eller ganske så sikkert at foreldredyr som har problemer med dette også får avkom med samme problem (også alvorlighetsgrad)?

Jeg har "nada" erfaring med denne sykdommen - derfor spør jeg her. På en rase som ikke har dette problemet - vil man da kunne bruke en hund med dette? Er det lett å diagnosisere, eller blir alt av eksem kjapt tolket som "våteksem"?

Og joda, jeg kunne sikkert ha googlet det - men så mye enklere å spørre ekspertisen her inne!

Takk for alle tilbakemeldinger!

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vet jeg ikke om jeg svarer helt på det du lurer på, men prøver.

Våteksem er liksom så diffust, jeg tenker på det som at det er et problem relatert i huden som nærmest som et enganstilfelle har kommet i forbindelse med fuktighetsproblematikk.

Våteksem eller rainscald hos hest feks er som regel helt uproblematisk, og burde ikke være noe problem å avle på.

Men på hund er jeg mer skeptisk. Er det våteksem, er det en bakterieinfesksjon eller er det en allergisk reaksjon på noe?

Og hva tenker du på når du nevner at det er mer eller mindre vanlig hos enkelte raser? Hvilke raser tenker du på da? Og hvis det er rasebetinget er det jo nærliggende å tenke at det til en viss grad er arvelig?

Jeg syntes iallefall det virker som om hudproblematikk på hund bare blir mer og mer vanlig, så ville vært skeptisk til å avle på det, dersom man ikke er helt sikker på hva det egentlig er / kommer av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg vet ikke hva som er vanlig for jeg har en rase som skjeldent har den problematikken, men jeg har en venninde som driver oppdrett av rottweiler hvor dette er tidvis ett problem. De utelukker ikke hunder fra avl pga våteksemet, men de er ganske nøye på å kjenne linjene på makkeren i de tilfeller hvor det er aktuellt. Våteksem er jo et symptom på nedsatt immunforsvar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Såvidt jeg har skjønt det så er våteksem tilfeldig.

Altså hunder som liker og bade,er fuktige over tid(pga feks mye hud/ tett pels)osv..

Når en hund har mye hud,gjerne i folder så vil jeg tro at bakterier og varme og fuktighet ligger ganske godt og gnurer.

Samme gjelder hunder med tett pels.

Det er ihvertfall det jeg har lest,at våteksem ikke er regnet for og være arvelig men forekommer oftere på hunder med mye pels,eller hud og begge deler.

Enkelte deler av året slik jeg har skjønt det er også hundene mer utsatt,og da vil jeg si det skyldes mer miljø..

Er ihvertfall det man kan komme frem til om man googler...

Edit: Napolitansk Mastiff KAN være disponert for våteksem,selv om problemet ikke er noe digert så er det klart at hunder med så mye hud og foldersom bretter seg kan lett få bakteriefloraen til og ta av inni der om det er litt varmt og fuktig.

Men hvem vet?

Veterinærer online skriver som jeg har sett at det ikke er arvelig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen får våteksem èn gang, og det var det. Andre er plaget med gjentagende våteksem "hele livet"; de kan ikke gå ute i litt regn uten at man må tørke godt etterpå, i frykt for å få våteksem. Har også passet en husky med allergi; og hun fikk våteksem hvis hun spiste noe hun ikke tålte.

Så da kommer det i mine øyne litt an på; alle (?) hunder kan vel få våteksem en eller annen gang i livet, men så lenge dette ikke gjentar seg, og foreldre og søsken ikke er plaget med det, så ville ikke jeg brydd meg særlig, spesielt ikke på en rase hvor dette ikke er noe problem.

Det blir litt det samme med ørebetennelse; noen raser er disponert for ørebetennelse, andre ikke. Hvis en rase som ikke er disponert for det, får ørebetennelse èn gang, så utelukkes vel ikke denne automatisk fra avl? Men hvis den har kronisk ørebetennelse, eller har ørebetennelse veldig ofte, så dropper man å avle på hunden. (Og ørebetennelse kan, i likhet med våteksem, være et symptom på "ingenting" - det er altså "bare" ørebetennelse, eller på noe mer alvorlig underliggende, så som allergi.)

Slik man tenker hos springer, som kan være mer disponert for ørebetennelse enn andre raser, så utelukker man ikke individer fra avl bare fordi de har hatt en ørebetennelse (alle hunder kan jo få det). Men hvis hunden er plaget med mange ørebetennelser, eller de er vanskelige å behandle, eller det er noe annet med øret som er negativt (trange øreganger, mye hår, osv), så kan man utelukke de. Man avler på de individene som aldri har hatt ørebetennelse, og på de som har hatt bare en eller to (noen også flere). Jeg kan ikke forstå at en rase som ikke er plaget med det (eller våteksem) skal være mer streng i utvelgelsen av avlsdyr - når det da altså gjelder noe som kan hende med en hvilken som helst hund en gang, og aldri mer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I mitt hode er det hele ganske enkelt. Man avler ikke på hunder som har vedvarende hudproblemer, enkelt og greit.

Helt enig med deg, men tenker egentlig "de fleste" oppdrettere sånn?

Det blir litt det samme med ørebetennelse; noen raser er disponert for ørebetennelse, andre ikke. Hvis en rase som ikke er disponert for det, får ørebetennelse èn gang, så utelukkes vel ikke denne automatisk fra avl? Men hvis den har kronisk ørebetennelse, eller har ørebetennelse veldig ofte, så dropper man å avle på hunden. (Og ørebetennelse kan, i likhet med våteksem, være et symptom på "ingenting" - det er altså "bare" ørebetennelse, eller på noe mer alvorlig underliggende, så som allergi.)

ja, gjør man dette?

Hunder som jeg har "hørt" har mye problemer med våteksem er blandt annet schæfer og golden. Og på disse rasene er det jo virkelig MANGE "oppdrettere". Være seg seriøse eller ikke. De seriøse vil kanskje utelukke hunder med gjentakende "våteksem" fra avl, og kanskje også søsken av disse. Men det er jo så mange oppdrettere som kun tenker penger, og da avler de på "rått og røti".

Som oppdretterne til Buffy sa når hun begynte å klø som 1 åring, og det dukket opp eksem her og der. "Alle hunder klør jo...."

Ehh joda, men ikke alle klør seg til blods. Og Buffy fikk jo definitivt påvist allergi, noe som pga medisineringen tok livet av henne forholdsvis "ung". (nesten 7 år gammel).

Foreldrene til Buffy hadde to kull etter seg... (jeg trenger ikke nevne hd-statistikken der i gården)

Men, i min "perfekte" avlsverden så avler man ikke på hunder som har problemer av noe slag. Enkelt og greit. Være seg problemer med hud, ledd, øyne eller annet der det plager hunden... Om man skal uttale seg litt "enkelt" liksom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tilbakemeldinger og tanker kring dette.

I min rase snakkes det så mye om autoimmune sykdommer, og alle ser ut til å ha forskjellige meninger om hva det eg. er, om det er noe å bry seg om eller om det spiller en stor rolle for rasen her i landet. (Men det er faktisk ansett som et stort problem i utlandet.)

Nå begynner man å høre om dette våteksem-problemet oftere og oftere, så jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig synes om det...

Altså for egen del har jeg en ganske grei leveregel - hvis mor el. far har et problem jeg ikke greier å se valpekjøperne i øynene og si "å ja - men DET har pappa også.." - ja, da skal de ikke brukes heller.

Så ja - allergier, hudproblemer, etc skal definitivt være en overraskelse hvis en valpekjøper ringer og sier at de har et problem med.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eksem, ørebettenelser, infeksjoner i øyner o.l. er ting som er så lett å grave ned å glemme som oppdretter.

Ikke blir det registrert noen plass (med mindre man gir beskjed til avlrådet og dem er engasjert nok til å føre ett register) og ikke er det noe man ser på hunden uten at man ser den akkurat i en dårlig periode.

Så en hund som har gjenntagene problemer med dette og man ikke kan dokumentere om det er arv, ikke arv eller generell arvegang hadde jeg vært meget forsiktig med å bruke.

Men det er forsjell på en hund som får eksem en gang som feks unghund/voksen og en som gjentagene har problemet.

Synd dette uttrykket man bruker i hundetrening passer fint inn her også jeg: "En gang er en tilfeldighet, to ganger er ett problem".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja, gjør man dette?

Tja, tydeligvis ikke, siden spaniels fremdeles er mer disponert for ørebetennelser enn mange andre raser. Samtidig er det MYE som spiller inn på OM en spaniel får ørebetennelse eller ikke; blant annet hvor trang øregangen er (det burde faktisk nesten være et slags avlskrav at øregangene var naturlig åpne, og ikke for trange), og hvor mye hårvekst de har i ørene (da snakker jeg om INNI selve øret, ikke på innsiden av ørelappen), hvor flinke eierne er til å klippe ørene (også på innsiden av ørelappen; dette gjør at øret forblir lett og luftig og det er ikke så lett å få ørebetennelse), og hvor flinke eierne er til å stelle ørene (noen ører "krever" jevnlig rens). (Selvsagt er det andre ting som spiller inn også, så som hyppige bad i kaldt vær, allergi, generelt nedsatt immunforsvar, ++)

De to siste punktene kan jeg si mer om; når det gjelder klipping av ørene - man kan jo argumentere med at det burde være unødvendig å klippe innsiden av ørelappen - og jeg skjønner den egentlig, men samtidig så er spaniels en klipperase, og de skal klippes på ørene. Når det gjelder rens av ørene, så burde kanskje ikke det heller være nødvendig (jeg har faktisk sluttet, og det er nærmere et år siden jeg renset ørene til Tulla med noe annet enn fingrene mine), men det er en gang sånn at når man har et øre formet som et typisk spanieløre, så dannes det lett "puss og dritt" (ørevoks) i det, og den bør ikke bli liggende og godgjøre seg i all evighet liksom.. Så da må man enten finne seg i å klippe ørene og å evt rense de (i alle fall fjerne litt ørevoks i ny og ne), eller så må man avle vekk de typiske spanielørene. Når det er sagt, så finnes det noen spaniels med lettere ører enn andre; noen linjer/hunder er kjent for å gi lettere ører enn andre (Tulla har f.eks ganske tunge ører), og det bør kanskje være en positiv ting i avlen, HVIS det viser seg at disse ørene ikke er så plaget med ørebetennelse som de med tyngre ører.

Det er vanskelig å være inni hodet til oppdrettere og vite hvordan de egentlig tenker; det er kanskje veldig vanskelig å la en utstillingsstjerne holdes borte fra avl når man har en slik "ikke-registrert" "sykdom" som ofte ørebetennelse, i motsetning til om den f.eks har sterk HD, eller masse dokumentert PRA på linjene. Slik jeg tenker i alle fall, så er det "greit" om en spaniel har hatt en ørebetennelse og kanskje til og med to (i en alder av tre-fire-fem år), men noe mer enn det bør man være forsiktig med. Når det er sagt, har jeg fått inntrykk av at en eller to ørebetennelser til tre-fire-fem-års alderen, er ganske lite til springer å være i alle fall. Men det er jo nesten ingen som vil fortelle hvor ofte hundene deres har vært plaget, og noen vil vel også lyve om det, så det er jo klin umulig å vite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...