Gå til innhold
Hundesonen.no

Avle på hund med våteksem?


SusanneL

Recommended Posts

Skrevet

Til dere som har raser dette er mer eller mindre vanlig: Bryr man seg om dette m.h.t. å bruke hunden i avl? Regner man det som arvelig, "kan jo ligge på linjene" eller ganske så sikkert at foreldredyr som har problemer med dette også får avkom med samme problem (også alvorlighetsgrad)?

Jeg har "nada" erfaring med denne sykdommen - derfor spør jeg her. På en rase som ikke har dette problemet - vil man da kunne bruke en hund med dette? Er det lett å diagnosisere, eller blir alt av eksem kjapt tolket som "våteksem"?

Og joda, jeg kunne sikkert ha googlet det - men så mye enklere å spørre ekspertisen her inne!

Takk for alle tilbakemeldinger!

Susanne

Skrevet

Nå vet jeg ikke om jeg svarer helt på det du lurer på, men prøver.

Våteksem er liksom så diffust, jeg tenker på det som at det er et problem relatert i huden som nærmest som et enganstilfelle har kommet i forbindelse med fuktighetsproblematikk.

Våteksem eller rainscald hos hest feks er som regel helt uproblematisk, og burde ikke være noe problem å avle på.

Men på hund er jeg mer skeptisk. Er det våteksem, er det en bakterieinfesksjon eller er det en allergisk reaksjon på noe?

Og hva tenker du på når du nevner at det er mer eller mindre vanlig hos enkelte raser? Hvilke raser tenker du på da? Og hvis det er rasebetinget er det jo nærliggende å tenke at det til en viss grad er arvelig?

Jeg syntes iallefall det virker som om hudproblematikk på hund bare blir mer og mer vanlig, så ville vært skeptisk til å avle på det, dersom man ikke er helt sikker på hva det egentlig er / kommer av.

Skrevet

I mitt hode er det hele ganske enkelt. Man avler ikke på hunder som har vedvarende hudproblemer, enkelt og greit.

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg vet ikke hva som er vanlig for jeg har en rase som skjeldent har den problematikken, men jeg har en venninde som driver oppdrett av rottweiler hvor dette er tidvis ett problem. De utelukker ikke hunder fra avl pga våteksemet, men de er ganske nøye på å kjenne linjene på makkeren i de tilfeller hvor det er aktuellt. Våteksem er jo et symptom på nedsatt immunforsvar.

Skrevet

Såvidt jeg har skjønt det så er våteksem tilfeldig.

Altså hunder som liker og bade,er fuktige over tid(pga feks mye hud/ tett pels)osv..

Når en hund har mye hud,gjerne i folder så vil jeg tro at bakterier og varme og fuktighet ligger ganske godt og gnurer.

Samme gjelder hunder med tett pels.

Det er ihvertfall det jeg har lest,at våteksem ikke er regnet for og være arvelig men forekommer oftere på hunder med mye pels,eller hud og begge deler.

Enkelte deler av året slik jeg har skjønt det er også hundene mer utsatt,og da vil jeg si det skyldes mer miljø..

Er ihvertfall det man kan komme frem til om man googler...

Edit: Napolitansk Mastiff KAN være disponert for våteksem,selv om problemet ikke er noe digert så er det klart at hunder med så mye hud og foldersom bretter seg kan lett få bakteriefloraen til og ta av inni der om det er litt varmt og fuktig.

Men hvem vet?

Veterinærer online skriver som jeg har sett at det ikke er arvelig...

Skrevet

Noen får våteksem èn gang, og det var det. Andre er plaget med gjentagende våteksem "hele livet"; de kan ikke gå ute i litt regn uten at man må tørke godt etterpå, i frykt for å få våteksem. Har også passet en husky med allergi; og hun fikk våteksem hvis hun spiste noe hun ikke tålte.

Så da kommer det i mine øyne litt an på; alle (?) hunder kan vel få våteksem en eller annen gang i livet, men så lenge dette ikke gjentar seg, og foreldre og søsken ikke er plaget med det, så ville ikke jeg brydd meg særlig, spesielt ikke på en rase hvor dette ikke er noe problem.

Det blir litt det samme med ørebetennelse; noen raser er disponert for ørebetennelse, andre ikke. Hvis en rase som ikke er disponert for det, får ørebetennelse èn gang, så utelukkes vel ikke denne automatisk fra avl? Men hvis den har kronisk ørebetennelse, eller har ørebetennelse veldig ofte, så dropper man å avle på hunden. (Og ørebetennelse kan, i likhet med våteksem, være et symptom på "ingenting" - det er altså "bare" ørebetennelse, eller på noe mer alvorlig underliggende, så som allergi.)

Slik man tenker hos springer, som kan være mer disponert for ørebetennelse enn andre raser, så utelukker man ikke individer fra avl bare fordi de har hatt en ørebetennelse (alle hunder kan jo få det). Men hvis hunden er plaget med mange ørebetennelser, eller de er vanskelige å behandle, eller det er noe annet med øret som er negativt (trange øreganger, mye hår, osv), så kan man utelukke de. Man avler på de individene som aldri har hatt ørebetennelse, og på de som har hatt bare en eller to (noen også flere). Jeg kan ikke forstå at en rase som ikke er plaget med det (eller våteksem) skal være mer streng i utvelgelsen av avlsdyr - når det da altså gjelder noe som kan hende med en hvilken som helst hund en gang, og aldri mer?

Skrevet

I mitt hode er det hele ganske enkelt. Man avler ikke på hunder som har vedvarende hudproblemer, enkelt og greit.

Helt enig med deg, men tenker egentlig "de fleste" oppdrettere sånn?

Det blir litt det samme med ørebetennelse; noen raser er disponert for ørebetennelse, andre ikke. Hvis en rase som ikke er disponert for det, får ørebetennelse èn gang, så utelukkes vel ikke denne automatisk fra avl? Men hvis den har kronisk ørebetennelse, eller har ørebetennelse veldig ofte, så dropper man å avle på hunden. (Og ørebetennelse kan, i likhet med våteksem, være et symptom på "ingenting" - det er altså "bare" ørebetennelse, eller på noe mer alvorlig underliggende, så som allergi.)

ja, gjør man dette?

Hunder som jeg har "hørt" har mye problemer med våteksem er blandt annet schæfer og golden. Og på disse rasene er det jo virkelig MANGE "oppdrettere". Være seg seriøse eller ikke. De seriøse vil kanskje utelukke hunder med gjentakende "våteksem" fra avl, og kanskje også søsken av disse. Men det er jo så mange oppdrettere som kun tenker penger, og da avler de på "rått og røti".

Som oppdretterne til Buffy sa når hun begynte å klø som 1 åring, og det dukket opp eksem her og der. "Alle hunder klør jo...."

Ehh joda, men ikke alle klør seg til blods. Og Buffy fikk jo definitivt påvist allergi, noe som pga medisineringen tok livet av henne forholdsvis "ung". (nesten 7 år gammel).

Foreldrene til Buffy hadde to kull etter seg... (jeg trenger ikke nevne hd-statistikken der i gården)

Men, i min "perfekte" avlsverden så avler man ikke på hunder som har problemer av noe slag. Enkelt og greit. Være seg problemer med hud, ledd, øyne eller annet der det plager hunden... Om man skal uttale seg litt "enkelt" liksom.

Skrevet

Takk for tilbakemeldinger og tanker kring dette.

I min rase snakkes det så mye om autoimmune sykdommer, og alle ser ut til å ha forskjellige meninger om hva det eg. er, om det er noe å bry seg om eller om det spiller en stor rolle for rasen her i landet. (Men det er faktisk ansett som et stort problem i utlandet.)

Nå begynner man å høre om dette våteksem-problemet oftere og oftere, så jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig synes om det...

Altså for egen del har jeg en ganske grei leveregel - hvis mor el. far har et problem jeg ikke greier å se valpekjøperne i øynene og si "å ja - men DET har pappa også.." - ja, da skal de ikke brukes heller.

Så ja - allergier, hudproblemer, etc skal definitivt være en overraskelse hvis en valpekjøper ringer og sier at de har et problem med.

Susanne

Skrevet

Eksem, ørebettenelser, infeksjoner i øyner o.l. er ting som er så lett å grave ned å glemme som oppdretter.

Ikke blir det registrert noen plass (med mindre man gir beskjed til avlrådet og dem er engasjert nok til å føre ett register) og ikke er det noe man ser på hunden uten at man ser den akkurat i en dårlig periode.

Så en hund som har gjenntagene problemer med dette og man ikke kan dokumentere om det er arv, ikke arv eller generell arvegang hadde jeg vært meget forsiktig med å bruke.

Men det er forsjell på en hund som får eksem en gang som feks unghund/voksen og en som gjentagene har problemet.

Synd dette uttrykket man bruker i hundetrening passer fint inn her også jeg: "En gang er en tilfeldighet, to ganger er ett problem".

Skrevet

ja, gjør man dette?

Tja, tydeligvis ikke, siden spaniels fremdeles er mer disponert for ørebetennelser enn mange andre raser. Samtidig er det MYE som spiller inn på OM en spaniel får ørebetennelse eller ikke; blant annet hvor trang øregangen er (det burde faktisk nesten være et slags avlskrav at øregangene var naturlig åpne, og ikke for trange), og hvor mye hårvekst de har i ørene (da snakker jeg om INNI selve øret, ikke på innsiden av ørelappen), hvor flinke eierne er til å klippe ørene (også på innsiden av ørelappen; dette gjør at øret forblir lett og luftig og det er ikke så lett å få ørebetennelse), og hvor flinke eierne er til å stelle ørene (noen ører "krever" jevnlig rens). (Selvsagt er det andre ting som spiller inn også, så som hyppige bad i kaldt vær, allergi, generelt nedsatt immunforsvar, ++)

De to siste punktene kan jeg si mer om; når det gjelder klipping av ørene - man kan jo argumentere med at det burde være unødvendig å klippe innsiden av ørelappen - og jeg skjønner den egentlig, men samtidig så er spaniels en klipperase, og de skal klippes på ørene. Når det gjelder rens av ørene, så burde kanskje ikke det heller være nødvendig (jeg har faktisk sluttet, og det er nærmere et år siden jeg renset ørene til Tulla med noe annet enn fingrene mine), men det er en gang sånn at når man har et øre formet som et typisk spanieløre, så dannes det lett "puss og dritt" (ørevoks) i det, og den bør ikke bli liggende og godgjøre seg i all evighet liksom.. Så da må man enten finne seg i å klippe ørene og å evt rense de (i alle fall fjerne litt ørevoks i ny og ne), eller så må man avle vekk de typiske spanielørene. Når det er sagt, så finnes det noen spaniels med lettere ører enn andre; noen linjer/hunder er kjent for å gi lettere ører enn andre (Tulla har f.eks ganske tunge ører), og det bør kanskje være en positiv ting i avlen, HVIS det viser seg at disse ørene ikke er så plaget med ørebetennelse som de med tyngre ører.

Det er vanskelig å være inni hodet til oppdrettere og vite hvordan de egentlig tenker; det er kanskje veldig vanskelig å la en utstillingsstjerne holdes borte fra avl når man har en slik "ikke-registrert" "sykdom" som ofte ørebetennelse, i motsetning til om den f.eks har sterk HD, eller masse dokumentert PRA på linjene. Slik jeg tenker i alle fall, så er det "greit" om en spaniel har hatt en ørebetennelse og kanskje til og med to (i en alder av tre-fire-fem år), men noe mer enn det bør man være forsiktig med. Når det er sagt, har jeg fått inntrykk av at en eller to ørebetennelser til tre-fire-fem-års alderen, er ganske lite til springer å være i alle fall. Men det er jo nesten ingen som vil fortelle hvor ofte hundene deres har vært plaget, og noen vil vel også lyve om det, så det er jo klin umulig å vite.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...