Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er arvelig?


Kefir

Recommended Posts

Skrevet

At mange sykdommer er arvelige vet jeg, men hva av atferd og oppførsel er egentlig arvelig hos hunder?

Noen typer aggressivitet er arvelig... Usikkerhet kan vel også arves? Hva med overhormonelle hannhunder, burde de ekskluderes fra avl?

Skrevet

Dette er et veldig interessant spørsmål syns jeg! Hvis en hund utagerer (mot andre hunder) når eier går tur med den, men ikke når andre (hvem som helst) går tur med den, har den da et "aggressivt" gemytt, eller er det "læring" som har påvirket? Og vil dette nedarves? Kanskje vil denne måten å skille mellom personer på nedarves?

Sånn ellers er det jo flere ting det er forsket på når det gjelder gemytt (nå tenker jeg arvelighet i forhold til ting som testes/beskrives på mentaltester). Redsel er jo en av de tingene med høy arvelighet, men også lekfullhet, sosialitet og aggresjon er arvelig i større eller mindre grad. Skuddredsel er jo også selvsagt arvelig, men det som er litt interessant, er at det kan variere fra rase til rase hvor arvelig det er!

Ellers ser jeg veldig klar arvelighet på en del andre ting også, små fakter liksom. Aynï har arvet MYE av faktene fra moren sin, som igjen har arvet det fra moren sin. Det er helt utrolig å se hvor like de kan være på oppførsel! Jeg vet jo allerede nå hvordan Aynï blir når hun blir "voksen" og også "gammel dame". Måten de kommer løpende mot meg på, og måten de hilser på, måten de strekker seg ned i lekestilling, dasker med labbene, leker.. Jeg skulle ønske jeg kunne vise med video hvor like de er, men jeg har dessverre ikke noe opptak av det.. Oppdretteren til Aynï mener også at det er arvelig om en hund har tendens til å stikke av eller ikke. I "stikke av" ligger det at hunden løper sin vei og blir borte i dagesvis. Akkurat det punktet handler kanskje om selvstendighet?

Skrevet

Neimen hei Huldra! Long time no see :)

Takk for utfyllende svar. Ja, det er vel mange gråsoner her og, hvor det er vanskelig å si hva som er gener og hva som er miljø.

Men for eksempel det med å stikke av - kan man si at det er nødt til å være delvis arvelig, da noen raser er kjent for å stikke av mens andre er kjent for å holde seg nære hjemmet? Da har det jo tydeligvis gått an å fremelske disse trekkene, og få dem fram over mange generasjoner ved selektiv avl... Eller?

Skrevet

Neimen hei Huldra! Long time no see :(

Takk for utfyllende svar. Ja, det er vel mange gråsoner her og, hvor det er vanskelig å si hva som er gener og hva som er miljø.

Men for eksempel det med å stikke av - kan man si at det er nødt til å være delvis arvelig, da noen raser er kjent for å stikke av mens andre er kjent for å holde seg nære hjemmet? Da har det jo tydeligvis gått an å fremelske disse trekkene, og få dem fram over mange generasjoner ved selektiv avl... Eller?

Har du ikke sett meg? :):D

Ang å stikke av og raser som gjør dette, så tror jeg kanskje du nå tenker på typiske jaktraser? I så fall har de jo en god "grunn" til å stikke av; nemlig jakt. Ikke vet jeg hva som derimot får en cairnterrier til å stikke av..? Joda, de kan jo reagere på vilt noen av de også sikkert, men de jeg nå tenker på, har ikke stukket av på jakt. Den ene plukket jeg faktisk opp noen km unna eier; der lå den på gårdstunet til en "ny" familie. De hadde forresten katt, og de lå ikke mange metrene fra hverandre. Denne hunden pleier vanligvis å jage katter, men da jeg kom så det ut som om de hadde bodd sammen i evigheter og levde i skjønn harmoni. :) Og hva fikk hunden der? Ikke så mye annet enn litt kattemat og en skvett vann. Saken er at de fleste hunder ville nok vendt hjem etterhvert, men disse hundene gjorde ikke det! De kom ikke hjem for mat, de kunne være ute i dagesvis på egen hånd, uten noe som virket som mål eller mening. Jeg forstår det bare ikke.. Disse hundene kommer fra samme linjene, og oppdretter ser de samme tendensene hos avkommene; dvs det går i arv. Snåle greier. Bestemoren til min hund er annerledes; hun kan gjerne ta seg en tur på egen hånd, men kommer alltid hjem igjen etter noen timer.

Dette med skuddredsel og arvelighet på forskjellige raser, har jeg lest om når det kommer til stående fuglehunder. Hos noen av disse rasene var arvbarheten større enn hos andre. Bare en liten tilleggsopplysning til det forrige innlegget. :P

Skrevet

Jeg har hørt at det forses mindre på det mentale enn det fysiske, noe pga av legemiddelindustrien og sponsing derfra.

Syntes selv det er kjempespennende.. Skulle gjerne visst mer om dette!

Skrevet

Som Huldra også sier kan små adferdstrekk også være arvelig. Jeg tror jeg kan påstå at alle adferdstrekk KAN være arvelige, men ikke nødvendigvis trenger å være det. Som bruksoppdretter ser vi mye på små adferds detaljer, feks hvordan valpen griper. Om den griper med munnen først, om den støter med labbene først, Hvordan den koordinerer ved opptak fult og fast grep osv osv. Mye leser vi i mentaltester, men det er mange adferdstrekk vi ønsker å fange så tidlig som mulig på valpene fordi det går an å forsterke ønskede adferdstrekk og eventuelt dempe uønskede. Alikevel må en ikke komme dit hen at man hele tiden *skylder* på arv, veldig mye kan hundeeier påvirke selv med å dempe eller forsterke adferdstrekk.

Foreksempel er det mye hundeagressivitet i bånd blandt min rase schäfer. Mens mange av hundene som utaggerer i bånd fungerer greit med andre hunder når de er løse.. Noen linjer ser man er mer belastet enn andre, men selv har jeg en teori om at det ikke nødvendigvis er aggresiviteten som er arvelig, men frustrasjonen som oppstår når hunden drar i mot andre hunder å ønsker å hilse. Til å begynne med er valpen kun frustrert å drar i mot andre hunder å ønsker å hilse, men kommer ikke fort nok frem. Det utvikler seg til stress og pip, så utvikler det seg til kontakt hals og senere når mer og mer frustrasjon oppstår tipper frustrasjonen over til aggresjon. Jeg har sett dette på valper helt ned i 10 - 12 uker, til å begynne med er det ikke aggresjon med i bildet, men så lenge eier fortsetter å la valpen dra i mot andre hunder har 99 % av de hundene jeg har observert dette på, utviklet aggresjon, mens de eierne som har vært bevist på å ikke la valpen hilse på andre hunder når den er stresset eller drar i båndet ikke har utviklet samme adferd. Dette gjelder selvfølgelig også andre raser, men dette med at frustrasjon går over i aggresjon er noe jeg har sett at er typisk for schäfer. Det kan selvfølgelig handle mye om hvordan egenskaper schäferhunden har i utganspunktet og at det er en rase hvor man har fremelsket bruksegenskaper som kamplyst, høyt temprament osv. Men som sagt dette er kun min egen teori... men jeg har i alle fall ingen hunder som er utaggerende selv og har tatt tak i det allerede mens de er valper om jeg har sett tendensene.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...