Konkurransenerver - hvordan håndtere og kontrollere?

[SFX]

Konkurransenerver kan være fine å ha for å gjøre en litt mer skjerpet, skape litt mer konsentrasjon og få en til å innse at nå teller det. Men når konkurransenervene bikker over og gjør mer skade enn gavn, da er det ikke så morsomt lenger.

Hva gjør du for å kontrollere og redusere konkurransenerver?

Som oppfølgingsspørsmål: Hvordan forbereder du deg før en konkurranse?

(Håper en moderator flytter tråden, om dette er feil sted!)

[Guest Jonna]

Jeg leser en bok jeg

Det er noe jeg også gjør når jeg skal slappe av hjemme og koble ut. Under NM så ser du meg bære rundt på en bok mer eller mindre konstant. Mitt første NM pratet vel jeg nesten ikke med noen, jeg bare lå å leste bok.

Ellers så prater jeg ikke med negative folk heller, dem kan være for seg selv. Sånne folk som bare prater om hvor skjevt alt kommer til å gå pga det og det og det. Greit å nevne at det så vanselig ut, men å få oppheng er ikke noe bra -da leser man bok *flirer*

For meg er det værste jeg kan gjøre faktisk å ta ut dyret og begynne å trene, ting funker ikke før jeg skal inn å gå lydighet. Så hunden får henge i stroppene og leke trekk hund, og jeg står å spiser godbiter, tilslutt ender det med at jeg og dyret enten sitter å spiser godbiter (viktig å ha med seg pølse eller noe som jeg også kan spise da *ler*). Eller tuller rundt og kliner. Så vi rett og slett er litt "team" og deler før vi går inn i ringen.

Forøvrig så prater jeg veldig lite med folk før jeg skal inn noen sted.. Men jeg er faktisk ikke noe nervøs av meg heller, bare fokusert

[Huldra]

Jeg har slitt med nerver foran både agility og utstilling (av alle ting), men også ellers på diverse prøver (har aldri startet LP) og forsåvidt også arrangement. Det jeg gjør, er å prøve å tenke på det vi kan, det jeg VET er bra. I utstilling prøver jeg å se en annen vei før jeg skal inn i ringen; ikke se på de andre pene hundene, heller se inn i en annen rasering, tenke på fordelene min hund har eksteriørt (om jeg så må stå og repetere inni hodet mitt at "Tulla har en god front, Tulla har en god front, Tulla har.."), og fokusere på kontakt mellom meg og hunden, fokusere på å være glad. Jeg prøver også å bevisst smile selv om det ikke føles ut som om jeg vil (dette gjelder foran alle konkurranser), og det synes jeg også hjelper.

Det merkelige er at jeg er ikke nervøs når jeg stiller Aynï, det er liksom Tulla som gjelder! Faktisk har jeg vel egentlig ikke vært nervøs med Aynï i det hele tatt tror jeg! Hun "betyr" på en eller annen måte litt mindre enn Tulla - det er Tulla som er "viktig", det er hennes resultat som betyr noe for meg. Aynïs resultat er bare en fin bonus.

Når det gjelder agility har jeg hatt nytte av å lese boken "Lyckas på tävling" (Niina Svartberg - en bok om nerver og håndtering av de), og har etter det blitt oppmerksom på de måtene jeg håndterer nervøsiteten på en positiv måte - hva er jeg god på når jeg er nervøs? Hva er de positive sidene ved nervøsitet? Osv. I høst konkurrerte jeg i agility en helg, og den helgen var jeg ikke nervøs. Det høres kanskje rart ut, kanskje ikke, men det var en av de kjipeste konkurransene vi har gjort! Hva i alle dager er vitsen da?! Jeg trenger faktisk litt av nervøsiteten for å være skikkelig skjerpet, for å konsentrere meg max, og for å få adrenalin nok til å gjøre det jeg skal - og DA blir det gøy! Det var en skikkelig nedtur for meg, for jeg var ikke nervøs foran noen av de fire løpene jeg gikk den helgen. Jeg var skuffet over det også, og det var ikke like gøy mer. Kanskje det er derfor jeg ikke synes det er så gøy med Aynï heller; siden jeg ikke blir nervøs?

Jeg kan tenke meg at jeg blir nervøs den dagen jeg skal starte i LP. Og jeg har en hund som ikke er som din hund, Emma; min hund blir minst like nervøs som meg hun.. Lurer på hva i huleste er det som er skummelt her siden jeg oppfører meg som en stor tosk? Og da pleier det å gå ad undas..

Det som også ha hjulpet meg med nervene (spesielt på utstilling), er å vite at hunden takler dette. Hunden vet hva den skal gjøre. For når jeg blir nervøs, begynner jeg å tvile på om vi egentlig kan dette, og hva om sånn og sånn skjer?! Så begynner jeg på mitt typiske "utstillingsmareritt"; hva om hun trekker seg for dommeren? Det er den verste tanken jeg kan få før en utstilling, og når jeg vet det, vet jeg at nettopp det må vi trene MASSE på. Så det har jeg gjort; hunden skal stå pent mens jeg holder, og hun skal tåle at fremmede folk teller tennene hennes, tar på henne både hardt og kilende, og ikke minst - på at jeg står og dirrer av nervøsitet når jeg holder henne! Jeg "later" som om jeg er nervøs når jeg trener; jeg vet jeg begynner å skjelve, og selvsagt merker hunden min dette, derfor trener jeg på det. Sånn er det for oss på utstilling liksom, og da må jo treningen være likedan! Og når jeg vet at hunden min kan stå så og så mange minutt (ja, jeg tar tiden) mens jeg skjelver og mens folk kommer og går over henne, så kjenner jeg meg tryggere på at dette skal gå bra. På utstillingen kan jeg tenke på at dette har vi gjort mange ganger før, dette kan vi, dette går greit. Så får resultatet bli som det blir. (Nå har sikkert ikke du noen problemer med utstilling, men jeg tror noen av de tingene jeg gjør kan overføres til å gjelde LPkonkurranser.)

Det gjelder også å komme inn i en "god sirkel"; tenke positivt og bra, og lage en (positiv!) setning du tvinger deg til å gjenta dersom "onde tanker" skulle komme. Og så minner jeg meg på hvorfor jeg driver med dette - fordi det er gøy nemlig! Og det SKAL være gøy! Og er virkelig nervene så ille at jeg ikke synes det er gøy? Ville jeg ikke blitt lei meg dersom jeg bestemte meg for å droppe pga nerver?? Garantert.

En annen ting er å ha vaner. Hva jeg gjør før jeg går i agilityringen, og hvordan jeg gjør det, sier MYE til bikkja. Det setter henne i en viss agility-modus, og det gjør oss begge klare for start. Og jeg gjør likt både på trening og konkurranser. Jeg prøver meg ikke på noe "nytt og spennende" på en konkurranse, hunden skal vite hva vi skal, hun skal være klar for oppgaven, hun skal være varmet opp og ha god fokus. Jeg skal være skjerpet, jeg skal ha fokus på hunden min, og vi skal ha det gøy. Mine vaner er å lufte hunden, varme opp, stretche litt, leke, løpe litt mer, "klikke opp" kontakten, og trene litt bakpartskontroll. Så spør jeg hunden "Er du klar?" og da bjeffer hun, da er hun på nett. Det samme skjer når jeg tar av halsbåndet; hun setter igang og bjeffe, og jeg vet hun vet det er agility vi skal gå, hun er tent, jeg er klar, og så bestemmer vi oss for å bare ha det gøy og gjøre vårt beste. De gangene jeg har droppet/ikke rukket (kommet fra utstillingsringen f.eks), å gjøre disse tingene, har det gått betydelig dårligere; hunden har ikke vært klar, og dermed har det gjort meg usikker og løpet har ikke gått bra.. Det står mer om dette i boken til Svartberg forresten.

[SFX]

Takk for svar!

Huldra: I utstillingsringen har jeg sjelden ødeleggende nerver - der har jeg kontroll, der jeg vet hva jeg skal gjøre, samtidig som jeg jo også kan ødelegge mindre enn i LP-ringen - hunden blir ikke mye styggere av at jeg kløner (selv om handling har noe å si for skille klinten og hveten). Det er vel kanskje cluet - jeg har drevet med utstilling så innmari lenge at jeg har rutiner, har lært meg å improvisere, har stilt ulike hunder med ulike diller, jeg koser meg i ringen. Mens i LP er vi helt ferske.

Det kjipe er at jeg ofte ikke merker at jeg har nerver, jeg føler meg ikke nervøs (og det kan jeg føle meg i utstillingsringen, så jeg vet hva nervøs er), men jeg ser på film etterpå at jeg ikke er den samme som på trening. Så noe av problemet løses kanskje ved å konkurrere og konkurrere, få rutine. Jeg bør vel også gjøre noe med treningen, men trening blir ALDRI konkurranse. Jeg får ikke framprovosert de samme reaksjonene.

Jeg er vant til alltid å være høvding over situasjonen, ha kontroll, så det er både irriterende, frustrerende og "out of character" å ødelegge for seg selv i konkurranse som jeg gjør i LP nå.

Nå erklærte jeg gårsdagens stevne som tidenes verste, men noen timer etter at jeg kom hjem la jeg meg jo også ned med feber og sykdom, så jeg velger å se bort fra det stevnet, jeg var antageligvis ikke i form til å være en god fører.

Men vi har fem andre stevner på baken, hvor jeg ikke har fått til den gode flyten og ikke prestert som vi gjør på konkurranse. Jeg VIL konkurrere, men jeg gleder meg sjelden til det. Mens jeg gleder meg stort til utstilling. Alltid.

[Benedicte]

Jeg slet med nerver før, men nå kjenner jeg dem såvidt. For meg fungerer det å snakke med andre som har et helt avslappet forhold til det, og ikke folk som sier "Det kommer til å gå bra! Det kommer til å gå bra! Det kommer til å gå bra! Tia klarer bedre enn det der!". Det hender noen er slik (Mona på NKK Hamar som snakket om hvor nervøs HUN var før meg og Cita skulle inn ), men jeg blir ikke nervøs av slikt lenger.

Jeg tror slike tips egentlig bare må prøve og feiles litt. Jeg vet at for veldig mange, så hjelper det å tenke på alt som kommer til å gå bra, og ikke det negative. Jeg derimot, sier alltid til meg selv (og andre), at hunden min garantert kommer til å reise seg på fellesdekk, jeg kommer til å miste henne i den og den vendingen, hun kommer hoppe ned dommeren, hun kommer aldri til å klare den ruten osv. På den måten klarer jeg å senke mine egne (og andres) forventninger og da senker jeg også skuldrene, selv om jeg egentlig går inn for å vinne. Og når jeg får senket skuldrene, så går det som på trening, og jeg blir heller positivt overrasket enn skuffet. Etter å ha hatt pause med Cita fra lydighet i 1-2 år, og skulle begynne igjen med både henne i tillegg til å debutere med Tia, så hjalp det å ikke fortelle til noen at jeg skulle gå. Det ble jo etterhvert en del som visste om det, men jeg tror folk forstod at jeg ikke ønsket forventninger rundt disse to startene. Og når jeg ikke får tusen "lykke til!", "dette går så bra!" og meldinger like før jeg skal inn om "hvordan gikk det??" - så slapper jeg mer av, for da er det ingen som venter spent på resultatene.

I tillegg har jeg endret stil helt et eller annet sted, og det er vel det som har hjulpet meg mest. Jeg skrev om det i en tråd her på sonen når noen postet et innlegg med måter man kunne forberede hunden før konkurranse på. For meg fungerer det å ikke tenke for mye, rett og slett. Jeg har ingen lykkeklær, lykke halsbånd, lykke bånd osv som jeg MÅ bruke på konkurranse. Hundene fungerer på trening uansett hva jeg går med, hvorfor skal de ikke kunne gjøre det på konkurranser? Hvorfor smøre inn fingrene med leverpostei (jeg har aldri gjort det! ) når man ikke trenger det på fellestrening? Og jeg MÅ ikke ha rynkende fersk vaffel/pølse/fiskepudding (eller alt sammen??) før vi skal inn i ringen heller. Og hunden må ikke forberedes på død og liv, når den ikke trenger det på trening.

Det skjedde vel når jeg så hvor avslappet Trine og Maren var før stevne. De gikk i joggeklær og lo og spøkte, snakket om helt andre ting og kunne være i andre siden av hallen selv om klassen dems holdt på. De maste heller ikke om kontakt med hunden konstant (det ser jeg MANGE gjør) før de skulle inn i ringen. Ei heller når de kom inn i ringen.

På trening går jeg inn på banen med hunden i slakk line, prater litt og når jeg sier "på plass" så gjelder det. Aldri på trening maser jeg om kontakt når det ikke skjer noe, men mange gjør det på konkurranse, redd for at hunden skal falle ut. Jeg lurer litt på om disse også gjør dette på trening? For jeg kan hvertfall se at det har motsatt effekt. Maser man på hunden 5 min før man skal inn i ringen, så er hunden lei innen man går inn. Maser man på hunden om kontakt når dommeren ser på tennene til de andre hundene i tannvisning, så er hunden lei innen man skal kommandere den ned i dekk på fellesdekken.

I tillegg hjelper det for meg å ta på headset'et og høre på musikk jeg liker veldig godt - da glemmer jeg alt annet. Evt prater jeg med sidemannen og får en ny venn Like før jeg skal inn i ringen forbereder jeg litt (Tia MÅ forberedes før, men det gjelder også på trening), men lukker alt annet ute. Inne i ringen lever jeg i min egen boble. Jeg er hyggelig og ler med dommeren mellom øvelsene - det hjelper hvertfall meg å slappe av, men allikevel har jeg bare litt konsentrasjon på dommeren, mens 95% konsentrasjon er på hunden. Når vi går er jeg 100% på hunden. Det samme når vi avslutter en øvelse - slik at hunden ikke oppfatter at jeg overser den. Men karakterer ser jeg rett og slett ikke på, og får jeg vite dem så stenger jeg det ute.

[Margrete]

Jeg har en sjekkliste.

Kvelden før skal sekken og bilen være pakket. Termosen står klar til å fylles på kjøkkenbenken. Kart og gps er ferdig utfylt.

Selve stevne dagen har jeg en fast runde. Den gåes, mens jeg visualiserer hvordan jeg vil ha det.

Sørger for å være på stevneplassen litt tidlig, minst en time før oppmøte. Bikkja blir i bilen, og jeg rasker med meg det jeg skal ha, og finner de jeg vil leke med. Setter meg ned og røyker og skravler en stund. Henter bikkja, tisser og lufter godt enda en gang. Er det lenge igjen til start, så går hunden i bilen igjen. Jeg tasser en tur på do, vandrer litt for meg selv og prater litt med kjente. Sitter også en del, men da slumrer jeg i stolen min (jeg blir ufattelig trøtt av å være nervøs/spent). Jeg sørger også for å følge godt med på noen ekvipasjer så jeg vet hva, hvor og hvordan ting ser ut denne dagen. Henter hunden igjen, så den får luftet seg, og så leker vi oss opp på kontakt.

Enda en ting som er vel så viktig som det andre er at jeg snakker IKKE om min nerver, og jeg snakker heller ikke om andres. Det er negativ fokus og jo mer man jabber om det, desto verre blir det.

En annen ting er jo at man har godt innarbeidede rutiner for trening ellers. At man f.eks har ett ord og/eller handling for trening. Jeg bruker "jobbe?" og leker. Vi har også ord/handlinger for overganger som gjør ting lett forutsigbart for hunden (sier f.eks hva neste øvelse er). Dette igjen er jo med på å trygge oss, alt vi er kjent med gjør livet lettere å leve med

Jeg var jo verdensmester i nervøs før, men når jeg begynte å lage meg rutiner, sørget for at det jeg var herre over var under kontroll og at det jeg ikke var herre over ikke var så viktig, så løsnet mye for meg.

[JailyTina]

Jeg er veldig heldig. Jeg blir ikke så nervøs, bare veldig ivrig. Sannsynligvis høres jeg ut som en supernervøs kaklehøne, men egentlig er jeg veldig spent og klar. Når jeg red aktivt prøvde jeg å konkurrere litt, men hadde aldri konkurranseinstinkt når det kom til ridning. Jeg har funnet ut at det er helt annerledes når jeg konkurrerer med hund! Det syns jeg er kjempe moro og jeg blir veldig tent på at vi skal gjøre vårt beste! Det er først etter at vi har vært i ilden at nervene kommer for jeg får jo aldri med meg poengene vi får mens vi går.

Det viktigste for meg er å vite at alt jeg skal ha styr på er klart god tid i forveien. F.eks. veibeskrivelse, oppmøtetid, utstyr vi skal ha med o.l. Hvis ikke sånt er i orden blir jeg stressa og da kommer nervene.

Skal på prestasjonspsykologikurs om en uke. Det går på akkurat sånt som nerver, fokus, målsetning osv og det tror jeg kan være bra å ha med seg på veien. Bli litt klar over hva fokuset er på i konkurranse sammenheng.

[SiriEveline]

*klippe kloke råd*

Den metoden der tror jeg kunne fungert fint for meg egentlig. Drev jo å konkurrerte aktivt innen ridning en periode, og jeg drev ikke å jobbet iherdig under oppvarming av hesten, kun nok til å få en varm og klar hest.

Hvorfor skal man gjøre det annerledes med hund? Den trenger jo kun å være luftet (så man slipper at den gjør fra seg), opplagt og våken, og til slutt bør man ha kontakt på plass. Men med min er det bare å leke litt med henne før jeg går inn på banen så skulle den saken være i orden.

Jeg er også veldig flink til å fortelle andre at jeg skal starte, og de fleste som har sett voffsen på trening vet at hun er flink.. og da forventer jo folk at man gjør det bra. Og det er jo min jobb å føre hunden gjennom alt, så med andre ord, er det min feil om ting ikke går som det skal. Da er det nok best at minst mulig vet om det, og minst mulig maser om det.

Med andre ord, absolutt noe jeg kommer til å prøve meg på! *håpe på uoff. i nærmeste fremtid*

[Guest Dratini]

Som jeg skrev i "akkurat nå"-tråden, jeg blir skitnervøs, hyperventilerer (har blitt mye bedre nå da) og får tunellsyn. Alt er egentlig bra helt til rett før jeg skal inn på fellesdekk

Da Amy og jeg tok bronsemerkeprøven var jeg "normal"-nervøs. Men det tror jeg skyldes at jeg var sikker på at vi skulle klare alle momentene. Når da Dommeren presterte å kommandere oss feil og jeg hører etter og utfører feilen, da ramlet det tusen kilo av mine skuldre. Iallefall så gikk den prøven bra og vi besto (selv om jeg holdt på å besvime under enkeltdekken).

Etter dette har jeg bare blitt værre og værre. Prøver å konsentrere meg om å puste normalt (de 10 siste min innen fellesdekken er værst), jeg prater hverken om LP eller andre former for konkurranser (har vel egentlig bare lyst til å grave meg ned ). Under fellesdekk er jeg så nervøs at jeg holder på å besvime og får tunellsyn (og synsforstyrrelser)

Innen jeg begynte med LP var jeg nesten like nervøs før utstillinger, men etter å ha startet i lydighetskonkurranser så finnes jeg ikke nervøs før utstillinger (spent men ikke nervøs). Så kanskje jeg skulle ha kastet meg inn i en brukskonkurranse for å få fjærnet nervøsiteten foran LP-konkurranser (eliminasjonsmetoden )?

I det siste har vi ikke konkurrert (pga MiniTini sin ankomst og min helse), men jeg håper på å kunne konkurrere igjen til neste år. Jeg vurderer faktisk å stille på klubbmesterskapet nå på onsdag, bare for å ha prøvd meg igjen (uoffisiell konkurranse).

[Gjest]

Her var det mange bra tips og mye å kjenne seg igjen i...

Jeg er heller ikke nervøs (bare spent) for utstillinger lenger, men var sykt nervøs før bronsemerkeprøven.

Og jeg kjenner meg igjen at det betyr mye mer å konkurrere med Ellie enn det noen gang har gjort med hesten.

Tror det er noe med det bare er jeg som har trent Ellie, så hvor flink eller ikke flink hun er spores direkte tilbake på meg.

Men jeg håper det blir med LP som med utstilling, at jeg blir mindre nervøs jo mer jeg starter og derfor vurderer jeg å starte for rutinen selv om jeg ikke tror vi er klare for å gjøre det bra enda.

Og det Labbis sier om ikke å mase om kontakt når det ikke er nødvendig er et råd jeg virkelig skal ta til meg.

Også tror jeg det hadde hjulpet å finne ut hva som er den beste oppvarmingen for Ellie. Noen ganger har hun jobbet best 'rett ut av bilen' og andre ganger har hun jobbet seg opp i intensitet etter å ha blitt trent lenge med..