Gå til innhold
Hundesonen.no

Nervøsitet og redsel hos hund


icebluelagoon

Recommended Posts

Det er absolutt sånn at noen hunder kan være temmelig lydfølsomme. Lundehunden min er en sånn. Stort sett avreagerer hun ganske fort, heldigvis, men hun husker også at hun har blitt skremt - og så altfor godt. Vi har et område vi ofte går tur i der det smalt ganske kraftig en gang (vet egentlig ikke hva det var som smalt). Fremdeles stresser hun voldsomt i det området når vi går tur der, og det er flere måneder siden. Var ikke forberedt på at hun skulle reagere slik første gangen etter smellet, så jeg tror ikke det hadde noe med min holdning eller forventning å gjøre.

Selvsagt skal man være bevisst sin egen atferd i slike situasjoner, men man trenger ikke påta seg all skyld for hundens frykt heller. Lydfølsomhet er vel ikke helt ukjent hos collies? Det er i hvert fall nokså vanlig på lundehunder, så en viss arvelig predisposisjon tror jeg finnes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt skal man være bevisst sin egen atferd i slike situasjoner, men man trenger ikke påta seg all skyld for hundens frykt heller.

Nei, og det mener jeg heller ikke. Men ofte, ikke nødvendigvis i dette tilfellet, er det slik at mennesket sender ut signaler vi ikke tror vi sender ut som "forverrer" situasjonen.

Mitt poeng her var bare å synliggjøre at det kan være slik og ønsker TS all mulig lykke til med sin problemstilling :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er absolutt sånn at noen hunder kan være temmelig lydfølsomme. Lundehunden min er en sånn. Stort sett avreagerer hun ganske fort, heldigvis, men hun husker også at hun har blitt skremt - og så altfor godt. Vi har et område vi ofte går tur i der det smalt ganske kraftig en gang (vet egentlig ikke hva det var som smalt). Fremdeles stresser hun voldsomt i det området når vi går tur der, og det er flere måneder siden. Var ikke forberedt på at hun skulle reagere slik første gangen etter smellet, så jeg tror ikke det hadde noe med min holdning eller forventning å gjøre.

Selvsagt skal man være bevisst sin egen atferd i slike situasjoner, men man trenger ikke påta seg all skyld for hundens frykt heller. Lydfølsomhet er vel ikke helt ukjent hos collies? Det er i hvert fall nokså vanlig på lundehunder, så en viss arvelig predisposisjon tror jeg finnes.

Jeg kjenner til noe lignende. Min hund fikk støt fra sånn hestegjerde, dette mens vi var på tur sammen en hundevenninne av henne. Jeg tror hun fikk litt sjokk og vondt i kroppen for etterpå så hylte hun hver gang den andre hunden ville leke, eller kom nær henne.

Greit nok, så da tok jeg henne bare med meg hjem og lot henne slappe litt av. Dagen etter var vi ute på tur og møtte noen andre hunder og hun lekte som bare det. Men da vi møte på hundevenninnen oppførte hun seg akkurat som dagen i forveien. Altså, hun trodde antagelivis at den andre hunden hadde med dette å gjøre og ble redd det samme skulle skje.

Dette var jo en situasjon som det var veldig lett å ikke gi ut noen signaler, for jeg visste jo hva som hadde skremt henne og visste at det absolutt ikke var den andre hunden. Så vi fortsatte å møtes litt og litt i noen dager, og så etterhvert ble redslen borte.

Men det virker jo som Shabtay har litt større problemer med å avreagere. Har opplevd det litt med Tinka i noen situasjoner. Og det er så frustrende, og utrolig vanskelig å ta tak i. Men kanskje man liksom bare skal prøve å ta ting helt med ro, ikke nødvendigvis ignorere. Men ikke tenke så mye, bare reagere på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

løsninger til å leve med ?.....tjaaa - kanskje også et forsøk verdt å prøve om problemet kan dempes "fra innsiden" ? - dvs gi Valerina

(Se Uppslagsbok i Hundpsykologi/Anders Hallgren"), - som er et beroligende naturlegemiddel, men godkjent av legemiddeltilsynet. Hovedpoenget er at høy reaktivitet dempes, dvs når hunden reagerer sterkt/for sterkt på stimuli.

Min er faring er positiv - hunden reagerer svakere på stimuli - får bedre eller gode erfaringer og problemet forsvinner - dvs "erfares" vekk etter en tid. dvs redselsreaksjonen/assosiasjonen til stimuli vedlikeholdes ikke.

Det kan selvfølgelig plusses på med øvingsmomenter av typen desensitivering samtidig, om reaksjonen er særdeles heftig - og dermed desto raskere/sikrere effekt.

(Obs. Valerina har i humanstudier vist seg å muligens kunne gi hjerteproblemer ved bruk over tid. Derfor anbefaler Hallgren høydose i 14 dager ved akutt sjokktilstand, ellers vanlig dose i maks 2mndr.- for sikkerhets skyld.

For egen del har jeg ikke vært nødt til å bruke middelet så lenge noen gang. Sånn omtrentlig ville f.eks eksponering for stimuli av typen "tørkestativsammenramling" - la oss si max tre ganger i uka - mens hunden var dempet på Valerina - være "glemt"/overvunnet i løpet av omtrent 3 uker.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...