Aktiv dødshjelp

[Akita]

Vi er forhåpentligvis alle enig om at hunden skal avlives dersom den han smerter, lider og ikkje mer kan gjøres.

Men korleis ser dere på dette når det kommer til mennesker?

[Mirai]

I utgangspunktet for, men jeg tror det hadde vært "lett" å misbruke, så det gjør at jeg blir litt imot allikevel

[Vala]

Gulp... dette er et fryktelig vanskelig spørsmål å besvare etter min mening. Det er en stor forskjell på en hund som lider, kontra et menneske. Først og fremst når det gjelder kommunikasjon. Så jeg tror man kun skal forsøke å besvare spørsmålet uten å trekke inn hunder eller andre dyr.

Som Julie over er jeg i utgangspunket for det, men faren for en feilbedømming/misbruk er i mine øyne fryktelig reell. Men jeg er også en smule opphengt i at noen mennesker kan "gå i kjelleren" etter å ha fått en diagnose og dermed ønsker å ta livet av seg. Og når denne avgjørelsen da blir mer basert mer på diagnosen enn hva diagnosen vil få av betydning for det aktuelle individet så er jeg redd for at det er mulig å ta en forhastet beslutning.

Et annet problem er at dette må selvsagt lovreguleres dersom det skulle ha blitt tillatt. Og i den reguleringen er faren stor for at ordlyd og grensesetting mtp NÅR man kan foreta eutenasi kan medføre stigmatisering av andre mennesker som er fornøyd med sitt liv til tross for diagnose, som tillater andre å få lov til å si farvel (hm, ble dette litt rotete kanskje?) For å sette det litt på spissen som eksempel: etter en bilulykke blir Peder lam fra nakken og ned. Han var tidligere en aktiv idrettsutøver, klatret fjell i fritiden, dykket i alle laguner han kom over- en komplett livsnyter, men da i aktiv forstand. Etter bilulykken blir Peder fryktelig deprimert. Han er nå helt avhengig av hjelp fra "fremmed" person for å stelle seg, lage mat, reise rundt osv osv. Naturlig nok vil frarøvelsen av hans tidligere liv fremstå som fryktelig urettferdig for ham og han ender opp i en dyp depresjon. Han har i denne situasjonen absolutt ingen mulighet til å ta selvmord og ber dermed om å få hjelp til å ende sitt liv. På den annen side har du Marte som er født med samme begrensning. Dersom Peder skulle fått lovregulert sitt ønske om eutanasi ut i fra en slags selverklært rett til å bestemme sitt livsløp kan det fort gi Marte en følelse av at hennes liv (som hun opplever berikelse av til tross for begrensningen) ikke er noe verdt i andres øyne.

Hrmpfh... ok, utrolig teit ex kanskje, men mitt poeng er at man har flere problemstillnger enn det som ligger i overflaten av diskusjonen. Det som føles uoverkommelig for en, er en hverdag som ikke byr på problemer for en annen. Hvis en da går inn og sier: huff, stakkars Peder. Klart din begrensning er grusom, du velger selv så vil dette indirekte virke stigmatiserende på Marte. Dessuten, Peder er jo her helt klart rammet av en dyp depresjon som han senere kan komme ut av med endret livssyn. Hvor lenge skal en evt. tidsramme settes etter en ulykke for å forsikre seg om at vedkommende som ber om hjelp faktisk tar en forstandig avgjørelse?

Dette ble et merkelig svar, tror ikke jeg ga noe svar heller *flire* *trykker send og kommer tilbake til diskusjonen om litt*

[Aya]

Jeg er også, som Julie og Vala, i utgangspunktet for. Jeg synes det er en menneskerett å skulle bestemme når ditt eget liv skal avsluttes, det er en enormt personlig beslutning- men samtidig ser jeg alle de utfordringene som følger med, og jeg tror også det kan medføre mange vanskelige tanker og problemstillinger for det medisinske personellet som skal være ansvarlig for å utføre dette, å avslutte noens liv. Det er jo lov i Norge i dag å avslutte livgivende behandling; altså å avslutte dialyse, å avslutte kreftbehandlng og andre type behandlinger som holder et menneske i live, og jeg tror kanskje jeg synes dette er nok? Selv om det ikke er alle "fullstendig ødeleggende" diagnoser som krever denne typen behandling, så der blir det vanskelig igjen. Dersom man har en diagnose som på sikt vil gjøre et menneske fullstendig pleietrengende, selv i ung alder, vil det nok også for mange føles som en lettere utvei å avslutte livet. Nei, som dere leser av mitt fullstendig ikke-sammenhengende svar, så synes jeg dette er innmari vanskelig, kanskje en av de vanskeligste etiske problemstillingene vi har innen helseomsorgen. Venter spent på flere svar i diskusjonen!

[PsychoLynx]

Jeg er i hovedsak FOR dette... Kanskje mest i bakgrunn av at mamma hadde en gammel tante som led sine siste år med smerter fra hellvete og som ba på sine knær om å få slippe. Ingen smertestillende var nok. Og de visste jo at det etterhvert kun gikk en vei uansett. Dama ble vel godt over 90 om jeg ikke husker feil. Men klar i hodet var hun. Og hun visste godt selv hvilke valg hun ville tatt hadde hun hatt muligheten.

Selv føler jeg vel nå at om jeg en dag blir til en person som er 100% avhengig av andre for å leve, så vil jeg ikke mer. Kan ikke helt se for meg et godt liv sittende i en rullestol som gammel, gapende med sikkel nedover alt, tisse og bæskje på meg osv. Det er virkelig ingen verdig avslutning på et liv. JEG vil ikke bli sånn. JEG vil kunne ha muligeten til å si nå at OM jeg blir sånn, så vil jeg kunne få en human død istedet.

Så ja.. Jo... Men ja, samtidig forstår jeg jo det som er nevnt over her. Og at situasjonene kan være så mange og så forskjellige osv. Men jo. I all hovedsak FOR...

[Huldra]

For min egen del er jeg for, moralsk sett og sånn "helhetlig verdensbildeaktig" er jeg imot. Jeg ser argumentene både for og imot, og klarer ikke å bestemme meg for hva som ville vært riktig i en eventuell lov angående dette. Spesielt tankevekkende var Vala sitt innspill (jeg skjønte godt hva du mente! ). Hadde jeg bestemt hvem som skulle fått viljen sin, hadde jeg nok tatt veldig store hensyn til den enkeltes oppfattelse av situasjonen, men det hadde jo ikke blitt riktig det heller.. Det er også skummelt med tanke på depresjoner osv; ting kan forandre seg. Og hva med de som ikke er i stand til å uttale seg om hva de vil?

[Tora]

Vi er forhåpentligvis alle enig om at hunden skal avlives dersom den han smerter, lider og ikkje mer kan gjøres.

Men korleis ser dere på dette når det kommer til mennesker?

Problemet er vel egentlig at om mennesker selv skal få bestemme om de vil dø ved hjelp av medisiner, må en ta ansvaret og både forebringe medisiner og utføre handlingen. Noe som jo setter den personen i ett veldig etisk dillemma i forhold til å ta liv. Godkjenner en at det er greit at personen får dø - er jo og den personen ansvarlig for avgjørelsen, uansett hvem som gjør det.

Å bestemme om andre får leve eller dø er vel ikke ett ansvar noen ønsker å ha - og hvem skal bestemme at noen må påta seg det ansvaret fordi de har en stilling som f.eks lege? Ingen lov kan vel beordre noen til å drepe ?

[BT89]

dette var et veldig vanskelig spørsmål, men mitt svar måtte hvert da både for og i mot det kommer veldig ann på hvordan situasjonen som det mennesket det skulle handle om er i rett og slett...

[Pion]

Det blir en del spørsmål som dukker opp ja, som allerede har blitt nevnt, men jeg er i grunn for legalisering av eutanasi.

[KarpeSkrotum]

Det naturlige for dyr er jo at de blir drept/dør fort i naturen når de er så syke at de ikke klarer å greie seg. Vi har de hjemme hos oss og da blir det naturlig å avlive når den tid har kommet syns jeg.

For mennesker er jeg også for aktiv dødshjelp. Hadde en bestemor som hadde kreft i lunger med mere og det var en pine å se og samtidig vite at hun egentlig ville død med aktivt dødshjelp. Å la de bli liggende slik er tortur og ikke menneskeverd.

Problemet er hvordan man skal administrere en slik løsning, for det er mange faremomenter tilknyttet.

[Tyfonia]

Er i hovedsaken for aktiv dødshjelp, det er jo alltid et men, da...

Mennesker som velger aktiv dødshjelp blir ofte stemplet som egoistiske i den forstand at de etterlater familie og venner fordi de synes sin tilstand er uoverkommelig. Dette kan jeg på sett og vis forstå, men jeg tenker kanskje litt på livskvaliteten. Vi tenker hele tiden på denne om dyr. At når en rev må amputere en for på grunn av en skade, velger de heller å avlive den... Ok, dårlig eksempel å dra inn et vilt dyr.

Men vil et menneske kunne få et komplett liv som grønnsak? Ville det kunne leve slik som menneskerettighetene tilsier? Er det rett å holde et menneske i livet, som ikke kan snakke, spise selv, driter på seg, og sånt?

Dersom jeg med meg selv hadde visst at jeg en dag skulle ende opp slik, vet jeg at jeg ville valgt utgangen. Ikke med en gang jeg hadde fått vite det, men til et senere tidspungt. Jeg ser ikke for meg at mora mi og søstera mi skal mate meg og bytte bleier på meg til den dagen de hadde trengt dette selv.

Men dette er helt og holdent en personlig formening.

Jeg mener at et menneske selv skal kunne bestemme over sitt eget liv, men dersom diagnosen ER overkommelig, burde mennesket snarest mulig få tilgang til psykologisk hjelp.

Det er forskjell på kreft og det å bli grønnsak.

Sterke uttalelser her, kanskje, men med et så alvorlig tema finnes det kanskje ikke "det rette" og "det gale" for allmenheten, men heller noe man selv må bestemme.

[Guest 2ne]

Tja.. Jeg er for aktiv dødshjelp, som i at jeg skulle ønske at jeg kunne bli avlivet når min livskvalitet er så dårlig at jeg ikke syns livet er verdt å leve lenger, men i mot aktiv dødshjelp som i at jeg ikke vil bestemme når man skal avlive f.eks mine foreldre eller barn. Så jeg er kort sagt egoistisk nok til å håpe at jeg kan få dø med medisinsk hjelp når jeg føler jeg er klar for det, men at jeg ikke vil avgjøre når nok er nok for mine nærmeste.

Nå blir det skikkelig personlig her Jeg har innimellom tenkt at det hadde vært veldig godt å være hund, og få slippe å leve den dagen det negative overskygger det positive. For å være helt ærlig, så syns JEG det er egoistisk av mine nærmeste å forvente at JEG skal holde meg i live fordi at de skal slippe å være lei seg - om nå mine mest dystre spådommer skulle slå til og jeg blir så funksjonshemmet og pleietrengende som jeg KAN bli. Nei, jeg vil ikke dø pr i dag, men JEG vil ikke på "død og liv" leve heller, det bør jammen meg være verdt det, syns jeg. Og nei, det er ikke verdt å leve BARE fordi at man har folk som er glad i seg, noen ganger så er ikke det nok, selv om det hjelper masse.

Man er veldig opptatt av livskvalitet når man snakker om dyr. Hvorfor skal det være noe anderledes for mennesker? Hvorfor skal Peder avfinne seg med sin skjebne og lære seg å leve med en funksjonshemning bare fordi at Marte er født med den samme funksjonshemningen? Hvorfor er Marte avhengig av Peders lykke for å kunne leve lykkelig selv, liksom? Det er jo fint om Marte syns at hennes liv er verdt å leve selv om hun er bundet til rullestol, men hvorfor forlanger vi at Peder skal takle sitt liv som rullestolbruker likedan som Marte?

[Tyfonia]

Man er veldig opptatt av livskvalitet når man snakker om dyr. Hvorfor skal det være noe anderledes for mennesker?

Takk for at du sa noe jeg ikke helt turte å si.

Er helt enig med deg i det du sier i innlegget ditt.

[ipadda]

Jeg er for. Jeg vil ha muligheten til å bestemme hvor tid JEG vil dø......

[Gjest]

Frp er for: LINK

[Lemen]

Tja.. Jeg er for aktiv dødshjelp, som i at jeg skulle ønske at jeg kunne bli avlivet når min livskvalitet er så dårlig at jeg ikke syns livet er verdt å leve lenger, men i mot aktiv dødshjelp som i at jeg ikke vil bestemme når man skal avlive f.eks mine foreldre eller barn. Så jeg er kort sagt egoistisk nok til å håpe at jeg kan få dø med medisinsk hjelp når jeg føler jeg er klar for det, men at jeg ikke vil avgjøre når nok er nok for mine nærmeste.

Nå blir det skikkelig personlig her Jeg har innimellom tenkt at det hadde vært veldig godt å være hund, og få slippe å leve den dagen det negative overskygger det positive. For å være helt ærlig, så syns JEG det er egoistisk av mine nærmeste å forvente at JEG skal holde meg i live fordi at de skal slippe å være lei seg - om nå mine mest dystre spådommer skulle slå til og jeg blir så funksjonshemmet og pleietrengende som jeg KAN bli. Nei, jeg vil ikke dø pr i dag, men JEG vil ikke på "død og liv" leve heller, det bør jammen meg være verdt det, syns jeg. Og nei, det er ikke verdt å leve BARE fordi at man har folk som er glad i seg, noen ganger så er ikke det nok, selv om det hjelper masse.

Man er veldig opptatt av livskvalitet når man snakker om dyr. Hvorfor skal det være noe anderledes for mennesker? Hvorfor skal Peder avfinne seg med sin skjebne og lære seg å leve med en funksjonshemning bare fordi at Marte er født med den samme funksjonshemningen? Hvorfor er Marte avhengig av Peders lykke for å kunne leve lykkelig selv, liksom? Det er jo fint om Marte syns at hennes liv er verdt å leve selv om hun er bundet til rullestol, men hvorfor forlanger vi at Peder skal takle sitt liv som rullestolbruker likedan som Marte?

Signeres.

Aktiv dødshjelp er et vanskelig tema, men synes 2ne akkurat det jeg mener om den saken.