Gå til innhold
Hundesonen.no

Aktiv dødshjelp


Akita

Recommended Posts

Gulp... dette er et fryktelig vanskelig spørsmål å besvare etter min mening. Det er en stor forskjell på en hund som lider, kontra et menneske. Først og fremst når det gjelder kommunikasjon. Så jeg tror man kun skal forsøke å besvare spørsmålet uten å trekke inn hunder eller andre dyr.

Som Julie over er jeg i utgangspunket for det, men faren for en feilbedømming/misbruk er i mine øyne fryktelig reell. Men jeg er også en smule opphengt i at noen mennesker kan "gå i kjelleren" etter å ha fått en diagnose og dermed ønsker å ta livet av seg. Og når denne avgjørelsen da blir mer basert mer på diagnosen enn hva diagnosen vil få av betydning for det aktuelle individet så er jeg redd for at det er mulig å ta en forhastet beslutning.

Et annet problem er at dette må selvsagt lovreguleres dersom det skulle ha blitt tillatt. Og i den reguleringen er faren stor for at ordlyd og grensesetting mtp NÅR man kan foreta eutenasi kan medføre stigmatisering av andre mennesker som er fornøyd med sitt liv til tross for diagnose, som tillater andre å få lov til å si farvel (hm, ble dette litt rotete kanskje?) For å sette det litt på spissen som eksempel: etter en bilulykke blir Peder lam fra nakken og ned. Han var tidligere en aktiv idrettsutøver, klatret fjell i fritiden, dykket i alle laguner han kom over- en komplett livsnyter, men da i aktiv forstand. Etter bilulykken blir Peder fryktelig deprimert. Han er nå helt avhengig av hjelp fra "fremmed" person for å stelle seg, lage mat, reise rundt osv osv. Naturlig nok vil frarøvelsen av hans tidligere liv fremstå som fryktelig urettferdig for ham og han ender opp i en dyp depresjon. Han har i denne situasjonen absolutt ingen mulighet til å ta selvmord og ber dermed om å få hjelp til å ende sitt liv. På den annen side har du Marte som er født med samme begrensning. Dersom Peder skulle fått lovregulert sitt ønske om eutanasi ut i fra en slags selverklært rett til å bestemme sitt livsløp kan det fort gi Marte en følelse av at hennes liv (som hun opplever berikelse av til tross for begrensningen) ikke er noe verdt i andres øyne.

Hrmpfh... ok, utrolig teit ex kanskje, men mitt poeng er at man har flere problemstillnger enn det som ligger i overflaten av diskusjonen. Det som føles uoverkommelig for en, er en hverdag som ikke byr på problemer for en annen. Hvis en da går inn og sier: huff, stakkars Peder. Klart din begrensning er grusom, du velger selv så vil dette indirekte virke stigmatiserende på Marte. Dessuten, Peder er jo her helt klart rammet av en dyp depresjon som han senere kan komme ut av med endret livssyn. Hvor lenge skal en evt. tidsramme settes etter en ulykke for å forsikre seg om at vedkommende som ber om hjelp faktisk tar en forstandig avgjørelse?

Dette ble et merkelig svar, tror ikke jeg ga noe svar heller *flire* *trykker send og kommer tilbake til diskusjonen om litt*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også, som Julie og Vala, i utgangspunktet for. Jeg synes det er en menneskerett å skulle bestemme når ditt eget liv skal avsluttes, det er en enormt personlig beslutning- men samtidig ser jeg alle de utfordringene som følger med, og jeg tror også det kan medføre mange vanskelige tanker og problemstillinger for det medisinske personellet som skal være ansvarlig for å utføre dette, å avslutte noens liv. Det er jo lov i Norge i dag å avslutte livgivende behandling; altså å avslutte dialyse, å avslutte kreftbehandlng og andre type behandlinger som holder et menneske i live, og jeg tror kanskje jeg synes dette er nok? Selv om det ikke er alle "fullstendig ødeleggende" diagnoser som krever denne typen behandling, så der blir det vanskelig igjen. Dersom man har en diagnose som på sikt vil gjøre et menneske fullstendig pleietrengende, selv i ung alder, vil det nok også for mange føles som en lettere utvei å avslutte livet. Nei, som dere leser av mitt fullstendig ikke-sammenhengende svar, så synes jeg dette er innmari vanskelig, kanskje en av de vanskeligste etiske problemstillingene vi har innen helseomsorgen. Venter spent på flere svar i diskusjonen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er i hovedsak FOR dette... Kanskje mest i bakgrunn av at mamma hadde en gammel tante som led sine siste år med smerter fra hellvete og som ba på sine knær om å få slippe. Ingen smertestillende var nok. Og de visste jo at det etterhvert kun gikk en vei uansett. Dama ble vel godt over 90 om jeg ikke husker feil. Men klar i hodet var hun. Og hun visste godt selv hvilke valg hun ville tatt hadde hun hatt muligheten.

Selv føler jeg vel nå at om jeg en dag blir til en person som er 100% avhengig av andre for å leve, så vil jeg ikke mer. Kan ikke helt se for meg et godt liv sittende i en rullestol som gammel, gapende med sikkel nedover alt, tisse og bæskje på meg osv. Det er virkelig ingen verdig avslutning på et liv. JEG vil ikke bli sånn. JEG vil kunne ha muligeten til å si nå at OM jeg blir sånn, så vil jeg kunne få en human død istedet.

Så ja.. Jo... Men ja, samtidig forstår jeg jo det som er nevnt over her. Og at situasjonene kan være så mange og så forskjellige osv. Men jo. I all hovedsak FOR...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min egen del er jeg for, moralsk sett og sånn "helhetlig verdensbildeaktig" er jeg imot. Jeg ser argumentene både for og imot, og klarer ikke å bestemme meg for hva som ville vært riktig i en eventuell lov angående dette. Spesielt tankevekkende var Vala sitt innspill (jeg skjønte godt hva du mente! :D ). Hadde jeg bestemt hvem som skulle fått viljen sin, hadde jeg nok tatt veldig store hensyn til den enkeltes oppfattelse av situasjonen, men det hadde jo ikke blitt riktig det heller.. Det er også skummelt med tanke på depresjoner osv; ting kan forandre seg. Og hva med de som ikke er i stand til å uttale seg om hva de vil? :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er forhåpentligvis alle enig om at hunden skal avlives dersom den han smerter, lider og ikkje mer kan gjøres.

Men korleis ser dere på dette når det kommer til mennesker?

Problemet er vel egentlig at om mennesker selv skal få bestemme om de vil dø ved hjelp av medisiner, må en ta ansvaret og både forebringe medisiner og utføre handlingen. Noe som jo setter den personen i ett veldig etisk dillemma i forhold til å ta liv. Godkjenner en at det er greit at personen får dø - er jo og den personen ansvarlig for avgjørelsen, uansett hvem som gjør det.

Å bestemme om andre får leve eller dø er vel ikke ett ansvar noen ønsker å ha - og hvem skal bestemme at noen må påta seg det ansvaret fordi de har en stilling som f.eks lege? Ingen lov kan vel beordre noen til å drepe ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

dette var et veldig vanskelig spørsmål, men mitt svar måtte hvert da både for og i mot det kommer veldig ann på hvordan situasjonen som det mennesket det skulle handle om er i rett og slett...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det naturlige for dyr er jo at de blir drept/dør fort i naturen når de er så syke at de ikke klarer å greie seg. Vi har de hjemme hos oss og da blir det naturlig å avlive når den tid har kommet syns jeg.

For mennesker er jeg også for aktiv dødshjelp. Hadde en bestemor som hadde kreft i lunger med mere og det var en pine å se og samtidig vite at hun egentlig ville død med aktivt dødshjelp. Å la de bli liggende slik er tortur og ikke menneskeverd.

Problemet er hvordan man skal administrere en slik løsning, for det er mange faremomenter tilknyttet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er i hovedsaken for aktiv dødshjelp, det er jo alltid et men, da...

Mennesker som velger aktiv dødshjelp blir ofte stemplet som egoistiske i den forstand at de etterlater familie og venner fordi de synes sin tilstand er uoverkommelig. Dette kan jeg på sett og vis forstå, men jeg tenker kanskje litt på livskvaliteten. Vi tenker hele tiden på denne om dyr. At når en rev må amputere en for på grunn av en skade, velger de heller å avlive den... Ok, dårlig eksempel å dra inn et vilt dyr.

Men vil et menneske kunne få et komplett liv som grønnsak? Ville det kunne leve slik som menneskerettighetene tilsier? Er det rett å holde et menneske i livet, som ikke kan snakke, spise selv, driter på seg, og sånt?

Dersom jeg med meg selv hadde visst at jeg en dag skulle ende opp slik, vet jeg at jeg ville valgt utgangen. Ikke med en gang jeg hadde fått vite det, men til et senere tidspungt. Jeg ser ikke for meg at mora mi og søstera mi skal mate meg og bytte bleier på meg til den dagen de hadde trengt dette selv.

Men dette er helt og holdent en personlig formening.

Jeg mener at et menneske selv skal kunne bestemme over sitt eget liv, men dersom diagnosen ER overkommelig, burde mennesket snarest mulig få tilgang til psykologisk hjelp.

Det er forskjell på kreft og det å bli grønnsak.

Sterke uttalelser her, kanskje, men med et så alvorlig tema finnes det kanskje ikke "det rette" og "det gale" for allmenheten, men heller noe man selv må bestemme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Jeg er for aktiv dødshjelp, som i at jeg skulle ønske at jeg kunne bli avlivet når min livskvalitet er så dårlig at jeg ikke syns livet er verdt å leve lenger, men i mot aktiv dødshjelp som i at jeg ikke vil bestemme når man skal avlive f.eks mine foreldre eller barn. Så jeg er kort sagt egoistisk nok til å håpe at jeg kan få dø med medisinsk hjelp når jeg føler jeg er klar for det, men at jeg ikke vil avgjøre når nok er nok for mine nærmeste.

Nå blir det skikkelig personlig her :getlost: Jeg har innimellom tenkt at det hadde vært veldig godt å være hund, og få slippe å leve den dagen det negative overskygger det positive. For å være helt ærlig, så syns JEG det er egoistisk av mine nærmeste å forvente at JEG skal holde meg i live fordi at de skal slippe å være lei seg - om nå mine mest dystre spådommer skulle slå til og jeg blir så funksjonshemmet og pleietrengende som jeg KAN bli. Nei, jeg vil ikke dø pr i dag, men JEG vil ikke på "død og liv" leve heller, det bør jammen meg være verdt det, syns jeg. Og nei, det er ikke verdt å leve BARE fordi at man har folk som er glad i seg, noen ganger så er ikke det nok, selv om det hjelper masse.

Man er veldig opptatt av livskvalitet når man snakker om dyr. Hvorfor skal det være noe anderledes for mennesker? Hvorfor skal Peder avfinne seg med sin skjebne og lære seg å leve med en funksjonshemning bare fordi at Marte er født med den samme funksjonshemningen? Hvorfor er Marte avhengig av Peders lykke for å kunne leve lykkelig selv, liksom? Det er jo fint om Marte syns at hennes liv er verdt å leve selv om hun er bundet til rullestol, men hvorfor forlanger vi at Peder skal takle sitt liv som rullestolbruker likedan som Marte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man er veldig opptatt av livskvalitet når man snakker om dyr. Hvorfor skal det være noe anderledes for mennesker?

Takk for at du sa noe jeg ikke helt turte å si.

Er helt enig med deg i det du sier i innlegget ditt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Jeg er for aktiv dødshjelp, som i at jeg skulle ønske at jeg kunne bli avlivet når min livskvalitet er så dårlig at jeg ikke syns livet er verdt å leve lenger, men i mot aktiv dødshjelp som i at jeg ikke vil bestemme når man skal avlive f.eks mine foreldre eller barn. Så jeg er kort sagt egoistisk nok til å håpe at jeg kan få dø med medisinsk hjelp når jeg føler jeg er klar for det, men at jeg ikke vil avgjøre når nok er nok for mine nærmeste.

Nå blir det skikkelig personlig her :ahappy: Jeg har innimellom tenkt at det hadde vært veldig godt å være hund, og få slippe å leve den dagen det negative overskygger det positive. For å være helt ærlig, så syns JEG det er egoistisk av mine nærmeste å forvente at JEG skal holde meg i live fordi at de skal slippe å være lei seg - om nå mine mest dystre spådommer skulle slå til og jeg blir så funksjonshemmet og pleietrengende som jeg KAN bli. Nei, jeg vil ikke dø pr i dag, men JEG vil ikke på "død og liv" leve heller, det bør jammen meg være verdt det, syns jeg. Og nei, det er ikke verdt å leve BARE fordi at man har folk som er glad i seg, noen ganger så er ikke det nok, selv om det hjelper masse.

Man er veldig opptatt av livskvalitet når man snakker om dyr. Hvorfor skal det være noe anderledes for mennesker? Hvorfor skal Peder avfinne seg med sin skjebne og lære seg å leve med en funksjonshemning bare fordi at Marte er født med den samme funksjonshemningen? Hvorfor er Marte avhengig av Peders lykke for å kunne leve lykkelig selv, liksom? Det er jo fint om Marte syns at hennes liv er verdt å leve selv om hun er bundet til rullestol, men hvorfor forlanger vi at Peder skal takle sitt liv som rullestolbruker likedan som Marte?

Signeres.

Aktiv dødshjelp er et vanskelig tema, men synes 2ne akkurat det jeg mener om den saken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...