Gå til innhold
Hundesonen.no

Dominans og lederskap


MegaMarie

Recommended Posts

Guest vivere
Det er egentlig rart at vi mennesker tror vi må snakke i så innmari store bokstaver til hundene våre, når hundene våre bare "hvisker" seg i mellom. Det aller meste av hunde-kommunikasjon foregår med blikk, hvordan de bærer halen, hvordan de posisjonerer ørene, ansiktsmimmik, kroppsholdning. Det er nesten ikke noe bruk av fysisk korrigering, og de gangene det blir brukt, så er det stort sett markering (holding ved at de gaper over uten å bite) og knurring. Vi mennesker hopper over den delen vi, og går rett i angrep - og at vi ikke får svar på tiltale oftere enn vi gjør, er vel rett og slett fordi at hundene våre faktisk ikke er så bråkete som vi tar de for å være.

Men jeg har dette "lederskapet" i min flokk. Det er jeg som er den dominante. Rett og slett fordi at det er jeg som bestemmer over alle ressursene og tar inititativ til aktiviteter - og fordi jeg er rettferdig nok til å ikke angripe de og/eller bruke vold i oppdragelsen. Det er hva jeg observerer ;)

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å ta det først - jeg syns det er svært ironisk at de samme som sier at de bruker læringsteori som mal for sine observasjoner fordi de ikke vil gjette på hva hunden føler, er de samme som sier at hunden blir redd og emosjonelt skadet av at man utsetter de for negativ forsterkning og positiv straff. Hva er redsel og emosjonelle skader? Følelser, ikke sant? Og det er i samme gata som "hva hunden tenker og mener og ønsker og vil og posisjonerer seg osv osv osv".. Følelser er - sånn i dagliglivet - omtrent like målbart som "tanker og meninger og ønsker".

Oki, tenkte dette ville komme. Men ettersom jeg prøver å holde mine innlegg sånn tålelig korte og leselige så finnes det nok alltid noe å pirke på.

Jeg tror og håper de fleste til tross for dette skjønner forskjellen jeg prøvde å framheve.

For nei, jeg benekter ikke at hunder har følelser, og heller ikke at man skal ta hensyn til disse. Man kan kalle de primær følelser og det er ofte slikt som redsel, glede osv.

Når jeg sier at jeg trener utifra å observere hunden, så tar jeg selvsagt hensyn til det jeg ser tegn på om hunden er glad - det er jo noe jeg bruker aktivt i belønning f.eks. Eller hvis jeg ser tegn til at hunden er utilpass og redd så planlegger jeg utifra dette.

Så man trenger ikke bli helt banal heller da, selvsagt tar man følelser inn i bildet. :)

For det meste er disse knyttet der og da til situasjonen, men man tenker jo også på erfaring hunden og en selv har gjort seg naturligvis. Hunden vil jo være disponert til å høre bedre etter meg enn hvermansen, fordi hun har lang erfaring på at f.eks. med meg så blir det super gøy og sjansen for at noe kult skjer er stor.

At man ikke klarer å se at det er en vesensforskjell mellom dette og det å snakke om et abstrakt relasjonelt forhold gjennomgripende over tid som innebærer hvordan en hund opplever, oppfatter og velger å handle ut ifra sin relasjon til eier på bakgrunn av et iboende ønske i hunder til å "ta over".

For eksempel en hunds atferd tolket på bakgrunn av at den ikke ser sin eier som en leder, eller om man bryter det ned og tar for seg hvilke erfaringer hunden har i hvilke situasjoner og kontekster (også i forhold til eier).

Jeg vet at jeg og hundene mine har en form for relasjon, men hvilken MENING hundene mine legger i denne relasjonen ser jeg ingen poeng i å tolke. Da er det som sagt enklere å forholde seg til adferden man kan se og handle ut i fra denne.

Kanskje jeg kan ta det på min kappe og si at det er ikke det at lederskap/dominans teorier tar for seg følelser, det er nok litt upresist som du så fint påpekte. Det er heller at de forsøker å tolke MENINGEN hunder tillegger situasjoner. Og da begynner det å bli kinkig synes jeg ;)

På mange vis vil jeg si at årsaker som forklares med ord som lederskap og dominans har en tendens til å miste konteksten adferden skjer i.

- og igjen mitt poeng var egentlig ikke hva som var rett og galt, men hvor anvendbar teoriene er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Bastian..: Det er sikkert fint og fornuftig det du skriver, men jeg skjønner ikke en pøkk av det, så enten "når du ikke ut til massene" eller så må man være rakettforsker for å trene hund, begge deler oppfatter jeg som synd og en tanke nedlatende..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bastian..: Det er sikkert fint og fornuftig det du skriver, men jeg skjønner ikke en pøkk av det, så enten "når du ikke ut til massene" eller så må man være rakettforsker for å trene hund, begge deler oppfatter jeg som synd og en tanke nedlatende..

:P Sorry!

Ikke meningen å være nedlatende i allefall, og hvertfall ikke rakettforsker for å trene hund. Det er bare sånn jeg formulerer meg :) Skal ta det til etterretning og forsøke å skrive litt mer forståelig framover. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bastian..: Det er sikkert fint og fornuftig det du skriver, men jeg skjønner ikke en pøkk av det, så enten "når du ikke ut til massene" eller så må man være rakettforsker for å trene hund, begge deler oppfatter jeg som synd og en tanke nedlatende..

Jeg skjønte utmerket godt Bastians siste innlegg. :) (Og jeg er ikke rakettforsker..)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
At man ikke klarer å se at det er en vesensforskjell mellom dette og det å snakke om et abstrakt relasjonelt forhold gjennomgripende over tid som innebærer hvordan en hund opplever, oppfatter og velger å handle ut ifra sin relasjon til eier på bakgrunn av et iboende ønske i hunder til å "ta over".

For eksempel en hunds atferd tolket på bakgrunn av at den ikke ser sin eier som en leder, eller om man bryter det ned og tar for seg hvilke erfaringer hunden har i hvilke situasjoner og kontekster (også i forhold til eier).

Jeg vet at jeg og hundene mine har en form for relasjon, men hvilken MENING hundene mine legger i denne relasjonen ser jeg ingen poeng i å tolke. Da er det som sagt enklere å forholde seg til adferden man kan se og handle ut i fra denne.

Kanskje jeg kan ta det på min kappe og si at det er ikke det at lederskap/dominans teorier tar for seg følelser, det er nok litt upresist som du så fint påpekte. Det er heller at de forsøker å tolke MENINGEN hunder tillegger situasjoner. Og da begynner det å bli kinkig synes jeg :P

På mange vis vil jeg si at årsaker som forklares med ord som lederskap og dominans har en tendens til å miste konteksten adferden skjer i.

- og igjen mitt poeng var egentlig ikke hva som var rett og galt, men hvor anvendbar teoriene er.

Herfra så ser jeg ikke sammenhengen, jeg klarer å lese hva du skriver men jeg oppfatter ikke hva du mener.

Jeg skjønte utmerket godt Bastians siste innlegg. :) (Og jeg er ikke rakettforsker..)

Da har vi enkelt konstatert at du er smartere enn meg. Good for u! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bastian:

Jeg fikk heller ikke helt tak på hva du mener, men kan prøve igjen imorgen når jeg ikke er like sliten i hodet :(

Men en ting, mener du at hunder bare har primærfølelser eller misforstod jeg deg der ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Øm? Det er vel helt omvendt? Problemet med disse ordene er jo at ingen definerer de likt, og at folk HAR problemer med å forstå de. Eller kanskje du kan komme med en allmen godkjent definisjon av ordene, som alle vil være enige i, uansett hvordan de ellers driver hundetrening?

Omvendt i forhold til hva egentlig? Det er ikke så fryktelig vanskelig for den gjengse hundeeier å definere ordet dominans (som for øvrig betyr det å være den mest innflytelsesrike/ den som kontrollerer noe (f. eks. ulike ressurser)/ den som råder over noe/ den som hersker over noe - hvis man slår opp i ordboken). Og lederskap, vel kan man ikke definere ordet, bør man kanskje revurdere seg selv som en kompetent hundeeier. Hvermansen har faktisk litt tyngre for å sette seg inn i uttrykk som PF, NS, NF, PS osv, kanskje fordi den gjennomsnittlige hundeeier ikke er så fryktelig interessert i etologiske prinsipper, men bare er ute etter en hund som et familiemedlem.

Vel, om folk er enig med ordboken vet jeg ikke (sist gang jeg påpekte den korrekte definisjonen av et ord endte det med en tre sider lang diskusjon, hvor man til slutt kontaktet språkrådet :( ), men jeg liker å forholde meg til det som per definisjon er korrekt norsk jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Omvendt i forhold til hva egentlig? Det er ikke så fryktelig vanskelig for den gjengse hundeeier å definere ordet dominans (som for øvrig betyr det å være den mest innflytelsesrike/ den som kontrollerer noe (f. eks. ulike ressurser)/ den som råder over noe/ den som hersker over noe - hvis man slår opp i ordboken). Og lederskap, vel kan man ikke definere ordet, bør man kanskje revurdere seg selv som en kompetent hundeeier. Hvermansen har faktisk litt tyngre for å sette seg inn i uttrykk som PF, NS, NF, PS osv, kanskje fordi den gjennomsnittlige hundeeier ikke er så fryktelig interessert i etologiske prinsipper, men bare er ute etter en hund som et familiemedlem.

Vel, om folk er enig med ordboken vet jeg ikke (sist gang jeg påpekte den korrekte definisjonen av et ord endte det med en tre sider lang diskusjon, hvor man til slutt kontaktet språkrådet :( ), men jeg liker å forholde meg til det som per definisjon er korrekt norsk jeg.

Sitter her og revurdere meg selv som hundeeier, og det ser slett ikke lovende ut.. :P

:P

Antar i samme slengen at siden du ikke kom med en definisjon, så må du også begynne å revurdere, eller..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke så fryktelig vanskelig for den gjengse hundeeier å definere ordet dominans

Njaaaa, i min erfaring så er ikke det alltid like enkelt. Senest i dag hadde jeg en samtale med en dame på et ikke-hunderelatert forum. Hun hadde nettopp fått seg en 6 uker gammel staffe-valp og var så bekymret siden den var så dominant. Hun vurderte faktisk å kvitte seg med valpen! Fordi den knurret nemlig, og var veldig pågående på hennes andre hunder hvor den både bet og bjeffet. Og når hun la den på rygg for å få den til å underkaste seg så knurret og glefset valpen. For deg og meg er det åpenbart at valpen slett ikke er dominant, den er bare en altfor ung liten valp som ikke skjønner så mye av det som skjer og som reagerer på impuls. Men det er helt klart i den tråden (og mange andre) at den gjengse hundeeier mente at valpen soleklart er dominant og måt læres hvor skapet skulle stå. Jeg ser det samme blandt hundeierne jeg møter i hverdagen. Det er mye rart som går under dominans, og for noen betyr lederskap at man spytter i matskåla før bikkja får spise.

I hannhund diskusjonen under hundeprat blir begrepet dominant brukt om bryskete og (relativt) intolerante hannhunder, men jeg tror at begge vi ikke er helt enige i den heller?

Jeg tror jeg forstår hva du mener når du sier ordet dominant, men jeg er absolutt ikke enig med deg i at en helt vanlig familiehundeier oppfatter ordet på samme vis. For mannen i gata betyr dominant kranglete og vanskelig, og har man lederskap betyr det ofte bare at man har en lydig hund.

Nei, jeg er ganske sikker på at begreper som dominans og lederskap er veldig subjektive, emosjonelt ladete og ikke minst ledende. Jeg er enig i at de læringsteoretiske fremmedorda ikke er utbredt forstått heller, ei heller de etologiske ( :( ), men det betyr ikke at dine knagger er nødvendigvis noe riktigere å henge ting på av den grunn. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok.... Jeg prøver igjen... :P

Dominans, lederskap osv. er samlebetegnelse på en rekke adferder.

Jeg synes ofte det er har mer for seg å ta tak tak i de enkelte adferdene til hunden.

Eks. Hunden knurrer når jeg kommer nær matfatet. Min tanke er at det er en uønsket adferd og hunden tror jeg skal ta maten dens (så ja, til en vis grad så drar jeg inn hva jeg tror en hund tror og ønskerpå et nivå), hvordan kan jeg få vekk adferden - jo, ved å vise at jeg ikke ønsker å ta dens mat.

Men, hunden knurrer når jeg kommer nær matfatet, uønsket adferd fordi hunden ikke ser meg som sjef og leder eller prøver å dominere meg. Her kan man også se at hundens adferd bunner i at den ikke vil at jeg skal ta maten dens, men oppå toppen av det så tolker eller forstår man situasjonen utifra en større ide om hvordan hunden mer generelt ser på eieren sin. Og så forsøker man å endre adferden - knurre ved matskålen - på bakgrunn av hundenes opplevelse av eier mer generelt. Slik synes jeg at den konkrete situasjonen der og da forsvinner fort i bakgrunnen, og man jobber med noe utydelig som en hunds hele opplevelse av et menneske over lengre tid.

Oki.... Dette er ikke en total omgripende, dekker alle hull, tanke. Jeg sier bare at ofte kan det være slik i min mening.

Det blir fort litt stort liksom når man tenker lederskap, som eksemplet til mari med den valpen. Det blir så krise, så totalt "jeg kan ingenting om hund og er dårlig eier" - istedet for "jeg har ikke trent særlig bra på akkurat dettte".

Det var bare det jeg prøvde å si :P:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...