Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det om å gjøre å være flinkest?


xxx12345

Recommended Posts

Nå oppfatter jeg Huldra som "flinkis", men absolutt ikke som "tante", så jeg ser ikke helt at det du skriver skulle være kjipt for henne :lol: Det ene forutsetter ikke det andre, mener jeg.

Huldra har et lite problem med ihvertfall enkelte tanter, derfor antok jeg det var kjipt for henne..

Joda, jada - vi har alle talerett på nettet, og vi MÅ få si hva vi vil - og alt det der - bla, bla, bla.

Men man behøver ikke mobbe folk fordet, og det er minst like lite akseptert i et møte ansikt til ansikt som å spytte ut edder og galle mot folk på nettet. Det finnes gode og dårlige måter å si ting på - og selv i skriftspråk kan dette nyanseres.

Vi er antageligvis ikke enige om hva som er mobbing, og hva som er å diskutere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 83
  • Created
  • Siste svar
Dette var et langt og sinna utbrudd, men jeg blir så provosert av at det tydeligvis ikke er noen annen grunn til å gjøre noe med sin lille hund enn at man vi tekkes folk på et forum, eller fremstå som flinkere enn man er..

Hehe, du vet vel det at vi som har "chihuahua" pent skal holde oss til halvtimesturer med hundene, og at vi ikke må prøve å sette oss inn i sånne kompliserte ting som mentalitet, helse, trening osv. For det er jo bare fordi vi liksom skal prøve å bevise noe, og når vi sier at "jammen, de kan brukes til noe, og de er ikke nervøse vrak", så er det bare fordi at vi vil være like flinke som de som har ordentlige hunder. Og når vi påstår at hunden/rasen vår er lettlært og arbeidsvillig, så er det bare fordi at vi ikke vet hva det vil si å trene med ordentlige hunder. Så glem alle ambisjoner du har med lillle kreket, brenn all hundelitteratur du har skaffet deg, lær bikkja å bite barn og få den til å tisse på gulvet inne. For vi vil jo ikke være "flinkiser" eller strebere heller?

:lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huldra: Bare innrøm det! Du skal røntge cairnen din bare fordi det er tøft og poppis å gjøre det her på doggis. ;-)

Uh-oh! Der avslørte du meg! :D:)

:lol:

For det første, så er det vel liten tvil om at en del av "tantene" også er en del av "fliniskene".

Du om dèt!

Jeg må innrømme at jeg gruer meg litt til MH-en imorgen, ikke fordi jeg er redd for hva bikkja måtte finne på, men fordi jeg tror at noen kommer til å kommentere det åpenbart absurde i at jeg er der med en miniatyrhund, når det sikkert er noen andre med en større hund som kunne hatt glede av den plassen.

Det synes jeg oppriktig er synd! :) Nå har ikke jeg testet en liten hund enda, men springer er visst uvanlig nok å se i mentaltestløypene. Det jeg fikk høre da jeg testet Tulla, var bare positive ting - fra alle som var der! Det var spennende å se en "ny" rase i løypa, det var interessant å skulle dømme noe "annerledes" eller være figurant for en springer, osv. Jeg fikk jo spørsmål om jeg "brukte" henne til noe, men da var visst ikke svarene mine gode nok, haha - agility og spesialsøk er visstnok ikke å "bruke" hunden, bare så du vet det! :D Jeg håper du får en fin dag i morgen, og at de som er der ser på det som interessant og nyttig lærdom, kontra at de mener du tar opp plassen for noen, eller at du burde hatt en større hund, eller hva det nå skulle vært. :D Selv skal jeg på FA i morgen, og lurer veldig på hva de sier om "den store selskaps/utstillingshunden" min. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du om dèt!

Javel?

Mange av "flinkisene" på forumet er så fulle av seg selv at de må hevde seg ved å være kjip mot nye og uerfarene.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er problemet? Jug ivei. Det er kanskje litt pinlig den dagen vi møtes og du egentlig ikke har dreis på hunden din i det hele tatt, samtidig som du har fremstått som en atferdsguru på nett, men hvem bryr seg? Jeg har en haug med atferdsanalytisk teori i hue, jeg. Hva hjelper det når bikkja mi er en kronisk drittbikkje, liksom. Det har vel hendt at jeg har stusset litt over at enkelte fremstiller ufine utfall og farlig oppførsel som "Nussetusse Fido syns unger på trehjulsykkel er litt dumme, han" eller andre litt pakka inn antydninger om drittbikkjefakter.

Nå har nå jeg en av hver. Fibi er en lunefull, nevrotisk hurpe. Scilos er mammas lille engel og elsker seg selv og verden og livet i det store og hele. Men den som hadde utfall mot ei dame som smattet og bøyde seg mot ham, da hun gikk forbi vårt kafèbord i byen i dag, det var han. Han er en hund med et tydelig språk og "leser" mennesker litt upolert. Når du går rett mot en hund, lener deg fram, stirrer den i øynene mens du lager smattelyder, er du gjerne i angrepsposisjon og kommer med "jeg skal **** meg ta deg" signaler, som bare ikke kan ignoreres når du ligger bundet til en kafèstol. Hun skulle sikkert innynde seg, men ikke noe av det hun gjorde hadde den effekten. Han har forresten knurret bittelitt på en slik Rugåsdame, også. Hun satte seg ned med siden til og koste veeeeldig forsiktig og han lurte nok på hva i alle dager hun var så redd for. Han fortrekker litt "Jippi aiai, kompis."

Den som gikk selvvalgt fot med høy hale og tindrende øyne (altså sofistikert tigging) da vi kom hjem i dag, uten å bry seg om folk eller kondomsyklister, det var Fibi. Altså den nevrotiske bitchen. Dessuten er det Fibi som er morsomst å jobbe med. Hun elsker å trene og har fart og arbeidsglede. Scilos har ikke helt fått med seg at man trener, så han jobber så lenge det passer ham, så der jobber vi motivasjon...

Det jeg prøver å si er at ikke all juging er juging og at ikke alle utfall er tegn på en nervøs hund, syk hund, traumatisert hund, eller dårlige gener hund. Noen ganger er utfallene på sin plass, sånn utfra en sunn hunds ståsted. Andre ganger kan vår kjærlighet til hunden, vår historie med hunden, vår kjennskap til rasetypiske "svakheter" gjøre sitt til at det sitter langt inne å innse at bikkja vår faktisk ikke er helt god.

Når det gjelder folks "jeg er så flink med bikkja mi" attityde her inne, må jeg bare bøye meg i støvet. Om det er medisinsk oppfølging utover det som er vanlig og ønsket for rasen eller aktiviteten man ønsker å drive med (øyelysning, HDrøntgen, hepatittprøver, MHtesting etc), så er det da bare flott at man gjør det, selvom det kanskje strengt tatt ikke trengs å gjøres. Eller det er å trene i grupper, på kurs, alene, til alle tider, gjennom hele året, i all slags vær, så må dere da ha verdens heldigste hunder. At rasevalget kanskje er gjort utfra ønske om bruk, er kanskje naturlig?

Dessuten så har jeg oppdaget at en del hunder som er kjempegode lydighetshunder sånn "på jobb", slett ikke har noen bedre innkalling eller hverdagslydighet enn mine hunder. Det liker jeg veldig godt.

Helt personlig må jeg innrømme at alt utstillingssnakket er drepende kjedelig, men da lar jeg ganske enkelt være å lese så mye i de trådene. Det er jo ikke vanskelig å forstå at det er morsomt å drive med utstilling, særlig når bikkja gjør det bra. Det hadde sikkert jeg syntes også, hvis jeg ikke hadde hatt èn kjøter og èn som beit dommeren på sin første og eneste utstilling, sånn et par dager før hun havnet hos oss.

Til slutt vil jeg si at jeg har fått mange gode sonenvenner som ville ha tatt meg med buksene nede, hvis jeg skulle ha juget på meg større pupper, færre rynker, snillere hunder, eller flere unger enn jeg faktisk har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå jeg ikke lest hele tråden, men svarer utifra startsinnlegget.

Jeg har aldri tenker over at folk lyger på seg erfaring.

Forumet er jo en koslig plass der man deler siden erfaringer/opplevelser med hund.

Men det blir jo utrolig dumt på en doggis-treff da du blir spurt om "alt du kan" når du ikke kan driten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her på forumet er det mange dyktige hundefolk, og mange - som meg - som ikke har like mye erfaring og som føler jeg lærer mye av ringrevene. Samtidig virker det som mange ønsker å fremstå som mer seriøse, og flinkere, enn de er. Klart - de fleste ønsker jo å fremstille seg selv i et best mulig lys, det er menneskelig, og jeg har nok sikkert gjort meg skyldig i det selv også. Er det bare jeg som har lagt merke til det?

Ja, her på forumet er det mange veldig dyktige hundefolk, det er også mange skriveføre, engasjerte og T Y D E L I G E kommunikatører som er flinke til å kalle en spade for en spade (i motsetning til et "graveredskap") - og som våger å la være å pakke inn meningene, eller oppfatningene sine.

De siste åra har jeg lest en god del tråder her, og aldri fått inntrykk av at noen forsøker å gjøre seg "bedre enn de er" - hva nå det måtte bety. Som Tom Lehrer sier, "smut is in the eyes of the beholder" - eller om du vil - man oppfatter og tyder det man blir fortalt utfra egne forutsetninger og normer. For meg er det en alldeles absurd tanke at "noen" skulle forsøke å pynte på egen image for å tekkes en haug anonyme mennesker på internett som man ikke kjenner, ikke vet hvem er, og kanskje heller aldri kommer til å møte. Who cares? Seriøst? Og dem som kjenner hverandre VET jo utmerket godt hva de andre er gode for, hva de kan og hva de har fått til.

Nope, LinKr - det får da være måte på nedlatenhet og stigmatisering av folk du ikke kjenner. Er du alltid så kritisk og negativ til dine omgivelser?

Skal vi la Janteloven styre forumet?

Det kommer stadig innspill som tyder på at noen ønsker det, ja.

Eller skal vi innse at det alltid vil være enkelte som smører litt tjukt på, men at de fleste her på forumet er engasjerte hundefolk med ulik bakgrunn, som er interesserte i å dele meninger og erfaringer, uten å prøve å gi seg ut for å være hverken det ene eller det andre. Jeg håper at vi kan være såpass romslige med hverandre at vi kan få lov til å skryte litt og glede oss over det vi/hunden får til, uten at vi må legge til at hunden ikke er perfekt og at den spiste opp mobilen i forrige uke. Alle skjønner vel at ingen hund er perfekt, uansett? Eller at vi kan komme med et råd til en medforumist uten at vi må dokumentere 4-årig hundeutdannelse, 15 års hundehold og minst 3 lydighetschampions for at innlegget skal ha noe hold, eller må legge ved en "disclaimer" på at vi ikke har oppnådd alle disse tingene, men i all ydmykhet forsøker oss på et bidrag i diskusjonen.

Jeg syns selvfølgelig at det beste er at folk er ærlige, men for meg personlig skaper det ingen problemer om en og annen selvutnevnt "verdensmester" skryter på seg mer kompetanse enn det de egentlig har. Er det eksperthjelp jeg er ute etter, søker jeg det andre steder. Men hvis jeg derimot vil ha andre hundeeires subjektive synspunkt på noe eller råd om hverdagslige ting, sånn fra en hundeeier til en annen, så er forumet er fint sted :P

Amen.

Tror du virkelig noen bryr seg så mye om hva folk på et forum tenker om en at man røntger bikja bare for å kunne fortelle på forumet at man har gjort det?

Tydeligvis.

Forøvrig er jeg enig med de andre som har svart på dette. Selv om man kanskje ikke har fullt så stort utbytte av å undersøke linjer etc som en med årevis med erfaring, er jo dette et tegn på økt bevissthet, og det må jo være bra? Jeg vet for min egen del at mitt neste hundekjøp vil være annerledes fra mitt første - nettopp på grunn av ting jeg har lært på doggis. Men jeg gjør jo ikke det for å "tekkes" forumet - men fordi jeg har lært av folk som kan og vet mer enn meg. Nå ville jeg neppe fortalt om det her, fordi det er lenge til jeg skal kjøpe hund, men i såfall måtte det jo være hyggelig å se at folk har lært av hverandre?

Nettopp :D (Men om man skal følge TS' logikk her så setter du deg inn i ting og later som om du er engasjert for å få status på et forum fullt av folk du ikke vet hvem er :P)

Det er rett og slett fordi man ofte får veldig mye "ovenfraogned"-type svar her. Det er jo MASSE flinke og erfarende hundeeiere her, som har masse gode tips å komme med (så jeg trives og lærer mye her!). Men jeg synes ofte svarene og rådene er veldig "det der burde du skjønt selv" eller "jeg ser ikke problemet" osv. Mange av "flinkisene" på forumet er så fulle av seg selv at de må hevde seg ved å være kjip mot nye og uerfarene. Det er for drøyt og man lærer seg (etter en stund på forumet) og ikke spørre for mye om råd, når det gjelder de viktige tingene. Synd, men det er min erfaring.

Det slutter aldri å forbause meg at det ALLTID er "snillisene", de uerfarne, milde og gode som starter steinkastingen i glasshusene sine. :P

Nei, jeg snakker ikke om noen kjerne her. Jeg sier bare at man ofte får så kjipe svar at man heller holder tyst. Men da snakker jeg om litt sånne hårsåre tema.

Med andre ord, så hender det at noen får svar de ikke liker. Huff så leit.

Stort sett synes jeg folk er snille og greie på forumet. Og nei, jeg mener ikke at alle skal være bestevenner og vi skal bare snakke om søte valper hele dagen...

Nå er jeg nysgjerrig - hvorfor skal folk alltid være "snille og greie"? Når andre debattanter trør til å kommer med de mest hårreisende uttalelser og meninger, så skal man altså bare jatte med dem til dyrlegen kommer? Hvorfor i all verden skal vi det?

Jeg er veldig enig. Nesten rart at mange ikke skjønner det der selv.

Yepp, det er mye som er rart her i verden.

Jeg snakker også bare for meg selv. Jeg vrir det kjapt til dette blant annet fordi du har hatt et par kommentarer ala den du kom med lenger opp her: "Flire...du klarer da bedre enn dette ???". Det virker som du tror at f.eks jeg er på forumet her ene og alene for å være en bitch, at det er noe jeg går inn for bare for å være ****** - og da passer det jo fint med Saras kommentar om at "flere" er fulle av seg sjøl og hevder seg selv for å være kjip. Det hører også med til historien om at vi har minst en sånn diskusjon om året, og det har vært stadige hint i andre diskusjoner om at noen blir behandlet penere enn andre bare fordi at disse berømte "noen" liker de bedre - og jeg irriterer meg over sånt, enkelt og greit.

Det er du ikke alene om.

Og jo, jeg syns helt seriøst at om du ikke tåler/vil/klarer å høre hva andre mener, så ikke spør på et offentlig forum..

Men 2ne, dah?! Har du ENDA ikke lært at du bare skal gi de svarene folk vil ha? Fortrinnsvis med smilefjes og klappeikoner i begge ender?

Men man må prøve å diskutere DER og DA - også for at evt. nye folk skal få tips, råd - uten all denne nedrakkingen på andre. Og det tristeste å lese i DENNE tråden er jo at folk faktisk her innrømmer at de ikke vil/tør spørre om ting fordi de føler at de får "kjeft" eller ubehagelig tilsnakk av enkelte.

Er det bare i min verden at det er relativt vanlig at folk kvir seg for å ta opp ting som de vet det vil bli kontroverser om? Er det bare jeg som har erfart at folk flest vil klappes medhårs og få høre hvor flinke, kjekke og snille de er, og at hvis noe går galt så er det ihvertfall ikke deres skyld? Du opplever aldri det, annet enn her på Doggis, altså?

Og da kan vi jo alle ta det litt innover oss og se etter om man selv kanskje kan være litt mere moderat i ordbruken neste gang??

Så ingen blir "leise seg og gråter"?

Joda, jada - vi har alle talerett på nettet, og vi MÅ få si hva vi vil - og alt det der - bla, bla, bla.

Men man behøver ikke mobbe folk fordet, og det er minst like lite akseptert i et møte ansikt til ansikt som å spytte ut edder og galle mot folk på nettet. Det finnes gode og dårlige måter å si ting på - og selv i skriftspråk kan dette nyanseres.

Her kan man nyansere til man blir grønn i trynet, det hjelper jo fint lite når mottakerens leseferdigheter er under pari.

Hva er problemet? Jug ivei. Det er kanskje litt pinlig den dagen vi møtes og du egentlig ikke har dreis på hunden din i det hele tatt, samtidig som du har fremstått som en atferdsguru på nett, men hvem bryr seg? Jeg har en haug med atferdsanalytisk teori i hue, jeg. Hva hjelper det når bikkja mi er en kronisk drittbikkje, liksom. Det har vel hendt at jeg har stusset litt over at enkelte fremstiller ufine utfall og farlig oppførsel som "Nussetusse Fido syns unger på trehjulsykkel er litt dumme, han" eller andre litt pakka inn antydninger om drittbikkjefakter.

He, he! Det er en trend i tiden... Det finnes ikke drittbikkjer lengre, bare dårlige eiere og folk som ikke har gått lenge nok på hilsekurs :P

Når det gjelder folks "jeg er så flink med bikkja mi" attityde her inne, må jeg bare bøye meg i støvet. Om det er medisinsk oppfølging utover det som er vanlig og ønsket for rasen eller aktiviteten man ønsker å drive med (øyelysning, HDrøntgen, hepatittprøver, MHtesting etc), så er det da bare flott at man gjør det, selvom det kanskje strengt tatt ikke trengs å gjøres. Eller det er å trene i grupper, på kurs, alene, til alle tider, gjennom hele året, i all slags vær, så må dere da ha verdens heldigste hunder. At rasevalget kanskje er gjort utfra ønske om bruk, er kanskje naturlig?

Tiltredese.

Dessuten så har jeg oppdaget at en del hunder som er kjempegode lydighetshunder sånn "på jobb", slett ikke har noen bedre innkalling eller hverdagslydighet enn mine hunder. Det liker jeg veldig godt.

*Knis* - et av hunderiets aller største paradokser, spør du meg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal si meg enig i det noen mener her om at enkelte svar fra "de gamle og erfarne" (eller noe slikt) kan være litt ovenfra og ned og "det burde du visst", men jeg velger som oftest å overse slike svar da det nettopp er disse gamle og erfarne som sitter på kunnskapen jeg i andre tilfeller søker. På alle forum jeg er på hender det at de erfarne og gamle forumtraverne ofte har en skarp tunge, men man får ta det som det er og heller konsentrere seg om det de svarer når de lar den skarpe tunga ligge. Noen er jo også på forum for å være litt skarpe og kritiske, men da tar man bare spaden for spaden og må lære seg å lese mellom linjene. Det er svært sjeldent, tror jeg, at det er persnolig eller vondt ment fra forumets erfarne garde.

Men om den samme spør om alt og ingenting hele tiden trenger kanskje vedkommende en krass kommentar også? Rett og slett for å innse at det er lov å bruke huet og feile. learning by doing er den beste lære:)

Jeg påberoper meg ingen ekspertstatus, men selvfølgelig vil jeg jo fremstille meg selv i ett best mulig lys utifra egene forutsetninger og meninger. Hvem er det som konsekvent søker å stille seg selv i ett dårlig lys? Ingen tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg levde uten hund i fem år. Presterte flytte da jeg var hundeløs pga drittsekk "kjæreste" med egen allergi og allergisk datter. Da det var slutt satt jeg i situasjonen at huseier nektet meg å ha hund, og det var vanskelig å flytte fordi jeg bodde godt og sentralt til en rimelig penge, og fant ikke noe tilsvarende innen budsjettrammen. Planla neste hundehold så og si daglig, i fem lange år. Merker nå hvor mye lettere hverdagen var uten. Den ubegrensede friheten til å gjøre whatever når som helst uten å måtte planlegge for hunden. Samtidig var savnet der hele tiden. Det er fordeler og ulemper med og uten. For meg er hund er såpass berikende, jeg føler meg ikke hel uten, så jeg gir heller gir avkall på den friheten en har uten. Bare det å gå en tur uten hund er direkte smertefullt. Jeg gråt jevnlig i savn av hunder jeg har hatt.  Kjenner forøvrig på at det er pes å ha valp og jeg gleder meg til han er voksen. Når han er voksen vil jeg antakelig savne valpetiden 🤷🏼‍♀️
    • Her tenker jeg hundeeierene bør dekke sine egne skader, jeg vil si det er ganske delt skyld. Dette var ikke en fremmed løs hund som kom uforutsigbart på, og jeg mener dere begge hadde ansvar for å forutse og forebygge denne situasjonen. Hvis du var ukomfortabel med at den andre hunden var løs burde du gitt beskjed om det og krevd at hunden var i bånd, ihvertfall i nærheten av dine. Samtidig burde hans eier selvfølgelig også sørget for å ha kontroll når han oppsøkte dine. Nå vet jeg ikke hvor godt hundene kjenner hverandre eller om de har vært mye sammen før, men nettopp dette er jo grunnen til at hunder ikke skal sosialisere med andre i bånd, selv om det jo som oftest går bra. Jeg mener ikke at din hund burde vært løs, men at den andre burde vært i bånd når den tydeligvis ikke holdt seg unna dine.  
    • Er det noen som kan bidra med tanker rundt en vanskelig sak? Jeg med mine to hunder var på tur med en annen familie med en hannhund, vi kaller han Kalle. Denne hannhunden gikk løs på hele turen, selv om det var båndtvang. Mine to hunder, tispe og hann, drev å lekeslåss, begge var i bånd. Den andre hannhunden Kalle, kommer og ypper og de to hannhundene begynner å slåss. Kalle fikk et rift som måtte sys. Min hannhund fikk tilsynelatende ingen skade.    Spørsmål 1: Siden den andre hunden ble skadd tilbød jeg meg å betale veterinærutgiftene. Burde jeg latt være det? Siden Kalle var løs? spørsmål 2: det viste seg at min hund også hadde fått et sår. Det ble infisert etter en uke og min hund har nå fått massive betennelser i huden og det kommer til å koste langt mer enn forsikringen min dekker. Det er trolig snakk om hudtransplantasjon og pleie i lang tid eller avliving. Bør evt operasjonskostnader utover forsikring dekkes av meg, jeg hadde jo min hund i bånd? 
    • Min situasjon er nok litt annerledes, fordi jeg ikke har helse til å ha hund. Mannen mumler litt om hund igjen, men da blir det et helt annet hundehold enn vi hadde, siden jeg ikke har kapasitet til lange turer, kurs, treninger og konkurranser. Det blir å bare "ha" hund, for tur og kos. Jeg lurer på om jeg kan det... Og så er vi såklart to. Samtidig har vi/jeg definitivt kjent på friheten med å ikke ha hund. Ikke organisere pass når vi skal bort begge to. Ikke tre uker alene med hund for gubben når jeg er i syden om vinteren. Fleksibilitet til å reise, besøke og være med på ting uten å ta hensyn til hund alene eller det praktiske med å ta med. Men det er jo noe som mangler i hverdagen, helt klart. Om jeg hadde vært friskere hadde jeg ikke vært i tvil. Da hadde ny hund vært i hus allerede, selv om jeg nok hadde gitt det et år. Det er jo forskjellig for folk, men jeg merker at for noen jeg har vært glad i, så slipper den verste sorgen taket etter det. Ikke minst har du så mye mer erfaring og kunnskap nå. Og du har vel et nettverk som hjelper? Selv om det selvfølgelig ikke er helt det samme som å kunne dra rett ut et sted etter jobb og sånt. Vi passer en del hund, og det hjelper. Nesten månedlig har vi hund i et par-tre dager minimum. Jeg har også tenkt på å være fosterhjem for dyrebeskyttelsen eller krisesenteret, men det er litt for krevende og uforutsigbart for helsen min. Men om det dukker opp en hund som trenger et hjem for et halvår eller noe sånt tenker jeg det hadde vært en god mulighet til å "dyppe tærne uti" igjen.
    • I dag er det fire måneder siden jeg mistet min kjære Ariel, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne på livet uten hund. Å være uten hund i svarteste mørketida når vinterstormen kommer inn sidelengs fra alle kanter er nå en ting, men nå når våren kommer og det begynner bli fint å være ute er savnet helt ubeskrivelig grusomt. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle ha ny hund i det hele tatt, mest på grunn av den økonomiske belastningen, men også for å få "leve litt". Jeg var alene med hund i nesten 14 år, så det begrenset jo en del. Og som mamma sier; "nå kan du gjøre akkurat det du vil". Men etter fire måneder uten hund viser det seg at det eneste jeg vil er relatert til nettopp det å ha hund. Turer, kurs, konkurranser... Det var det livet jeg ville leve. Jeg vet ikke hvem jeg er engang uten hund. Dere som har vært gjennom dette, hvordan tok dere den endelige avgjørelsen om ny hund? Noen tips og tanker til en fortapt sjel?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...