Er det tilfeldig at så mange hunder er til salgs

[Midas]

Jeg ser ofte på annonser på finn.no på hunder som skal selges, og jeg blir rett og slett fortvilt. Det er så utrolig mange hunder som selges før de har rukket å blitt et år. Hva er greia med å kjøpe seg hund så lite gjennomtenkt at du ikke har den et år engang før du plutselig får så dårlig tid at du ikke kan ha den lenger?

Hvordan er holdningene her for sånt? Kjøper dere hunder på impuls, hvor man tenker maks et år frem i tid?

Jeg tror kanskje ikke de på dette forumet er den gjennomsnitlige hundeeier, og det er vel heller ikke de som selger hundene etter et halvt år. To ytterpunkter... Hva er det som gjør at så mange går på en smell? Det må da være litt mer gjennomtenkt enn som så?

Det er jo hunder som selges for 2. til 3. gang når de er 4-5 år. Det er jo helt horribelt hvordan hunder har blitt et statussymbol som alle skal ha... Hvertfall et års tid...

[Einstein&Charlie]

Her er det sådan at jeg kjøper hund for livet, eller med henblik at beholde dem til de kradser af, og tager det sure med det søde, har aldrig været i den situation at jeg har måttet gå af med en, men jeg ved at der kan ske endringer i folks livssituation, der gør at det er helt umuligt at beholde hunden.

Men nej efter min mening er der for mange der gør impulskjøp af kæledyr, tenker sikke en sød valp, men ser ikke frem i tiden, og med henblik på hvordan det skal gå, og om egentlig hunden er rette type hund for en.

[Midas]

Ja, jeg mener ikke med dette å fordømme de som faktisk hadde tenkt nøye igjennom det, problemer og endringer kan oppstå. Jeg bare blir trist og sjokkert over å se hvor mange som helt tydelig har bare kjøpt en hund uten å tenke over hvor store konsekvenser det faktisk får for livet deres. For det gjør det faktisk. Livet er ganske annerledes om man har hund kontra om man ikke har det. Virker på mange som de ser på det som en accessorie som de kan stuve bort når det passer dem selv... Trist utvikling.

[SiriEveline]

Det er skikkelig trist ja! Folk skjønner ikke at en hund er omtrent en heltidsjobb.. og man kan ikke bare reise bort en helg uten hund, eller pass.

Men når tuppa mi er som verst (5 måneder gammel valp) så merker jeg at jeg bare har lyst å gi opp. Selvom jeg aldri ville gjort det, får jeg et skikkelig smil om munnen når hun bare overrasker meg i all frustrasjonen.. Men det hjelper ikke så mye når vofse bare setter seg ned og tisser rett foran øynene mine... innendørs!

Neida, poenget mitt er at det er krevede å ha hund, spesielt å oppdra hunden i tillegg.. folk går lei etter et år..

Jeg tror mye kunne blitt bedre hvis man bare ikke absolutt skal ha dem som små søte krabater! Selv syntes jeg det bare er gøy, selvom det er litt opp og ned.. men hun er mest kjempeflink og gjør store framskritt i treningen.. og litt rampete må da en liten baby få lov til å være! Selvom jeg føler at jeg gleder meg litt til hun blir en stabil og voksen dame!

Så mitt tips til de som ser etter hund er jo rett og slett at de faktisk spørr seg selv om de har tid og ikke minst energi. Eller kanskje vurdere en litt eldre hund?

Jeg tror også at det har blitt en slags mote å ha hund, og da er det flere uerfarne som skaffer seg hund.. noe som i seg selv er helt greit, men da må de virkelig være forberedt på alt arbeidet!

[Toller]

:closedeyes: Huff.. dette er et voksende problem tror jeg. Jeg tror det er mange som tenker "Ja! Vi vil ha hund! En hyggelig turkamerat, en trofast følgesvenn, en søt valp.." osv, men som ikke tenker over hvor mye arbeid og ansvar som kreves. Jeg tror faktisk det hjelper å delta på kurs jeg Når man får litt hjelp og tips til daglig trening osv, er det lettere og man kan snakke med folk som har de samme problemene og de samme målene som en selv. Jeg tror det er mange som gir opp fordi de har kjøpt seg en kjempesøt hund, som viste seg å ha noen problemer man burde ha vært obs på helt fra starten av. Hvis man går kurs hos noen kunnskapsrike og dyktige insruktører får man jo masse tips og veiledning. For en voksen og veldressert hund er lettere å godte enn en hormonell "fjortis-hund".

Men vi har jo også de som rett og slett ikke innså hvor mye tid det ville ta. Og vi har de som virkelig ikke har tid fordi det er ting som har dukket opp (sykdom ol.). Men ettersom det er så mange omplasseringshunder rundt alderen 1 år, så er det nok en stor andel som tok litt for lett på det med hund til å starte med.

[giggi]

Enig, trist. Ser bare på Chihuahua, etter "alle" skulle ha den er det en haug tilsalgs på finn.no under/rundt året. Å det er bare 1 rase... tør ikke tenke hvor mange unghunder som er på leting etter nytt hjem.

[Gjest]

Er vel ikke noe nytt akkurat. Folk dreper, folk forurenser, folk lever på fokuset om penger og griskhet, folk utnytter, folk sviker og folk er generelt kjipe. Sånn er verden. Det vil ALLTID være folk som ser noen andre som har det flott, og tenker at det vil vi også ha. Det vil også være folk som i stadig økende grad ikke bruker sine små grå, det være når de kjører i fylla, slår kona eller kjøper en hund uten å ha noen idé om hva det innebærer.

Prøv å ikke legge for mye i det, for det finnes større verdensproblemer hvis man først skal sette seg ned og se på det store og hele bildet. Trøst deg heller med at Norge er et rikt land hvor det sjeldent skjer de største dyrevernsskandalene (sett bort fra hu med ovtcharka'ene) - ta en kikk på animal police seriene på animal planet for kontraster...

[SFX]

Jeg ser dette i sammenheng med at levealderundersøkelsen på min alder viste at en overraskende høy andel av hannhundene ble avlivet mellom 12 og 18 måneder gamle på grunn av aggressivitet.

Nei, jeg tror ikke det er så mange som opplever drastiske endringer i livet som gjør at det er umulig å beholde hunden sin.

Nei, jeg tror ikke at aggressivitet er et utbredt problem i vår rase.

Jeg tror mange ikke er godt nok forberedt på det tenåringsmonsteret hunden kan bli. De kjøper en nydelig, herlig, leken og artig valp. Valpetiden går greit nok, litt valpebiting og noen tissedammer, men ting er overkommelig - en er jo forberedt på at hunden må sosialiseres og stuetrenes. Jeg har da lest folk her inne også som skryter av sin lydige fire måneder gamle valp, og hvor flott det er å ha fått en hund uten utfordringer. Den er stueren, og nå er alt bare fryd og gammen.

Vel, de største utfordringene er ikke før valpen er borti året, før den kommer i tenårene og skal opponere, teste grenser, får selektiv hørsel, og får et annet syn på verden rundt seg. Det er da folk får seg en støkk - hvor ble det av den søte valpen?

Den søte valpen har blitt til 30-40 kilo egen vilje, stahet og fandenivoldskhet. Og det er det mange som er uforberedt på. Og framfor å jobbe seg gjennom det, resignerer en.

Enten på grunn av manglende vilje - en er ikke interessert i å se om det går seg til, gå på kurs eller på andre måter ta tak i hunden og løse problemene, det er en mer behagelig løsning å kvitte seg med dyret, det koster mindre i kalorier.

Eller på grunn av manglende kunnskap - en vet ikke at dette er en fase (selv om det er slik på tobeinte også, men den koblingen drar ikke så mange), en vet ikke at en kommer gjennom det, og en tror kanskje oppriktig at hunden har gemyttproblemer og at avlivning er eneste utvei.

For det interessante er jo at av disse unge bernerhannene som ble avlivet pga gemyttproblemer, så var flerparten hunder eid av familier uten særlig godt nettverk rundt seg eller med aktive oppdrettere som fulgte opp. De var altså eid av familier/personer som sto alene og måtte ta alle vurderinger selv, uten noen å støtte seg til eller å rådspørre.

Jeg tror altså at om en stiller litt mer krav til valpekjøpere og om en stiller litt mer krav til at oppdrettere skal følge opp, vil en slippe en del av disse tenåringssalgene. Spørsmålet blir så hvem som skal stille disse kravene, og mer nøyaktig hva kravene skal være.

[Diana]

Det er trist at så mange hunder må omplasseres. Vi har ikke hund ennå, men vi er nå kommet så langt i prossessen at vi føler oss "modmne" til å få hund i huset. Det er brukt mye tid på å lese om hund og derfor jeg meldte meg inn her. Kommer nok til åmelde oss inn i en hundeklubb, både for å læreå få erfaringer, tips og råd, men en fin måte å få et større nettverk på.

Jeg har lyst på en voksen hund for jeg vet at det krever mye å oppdra en hundevalp. (har oppdratt 4 unger og føler at jeg har gjort mitt i den fasen)

Tennåringene har jo lyst på valp, men da de har skole og diverse, så er det jeg som vil få hovedansvaret.De kommer sansynlig til å flytte om ikke så mange år og da er det ikke sikkert at de kan ha med seg hund og da er det jo vi foreldre som får den.

"Selvom jeg føler at jeg gleder meg litt til hun blir en stabil og voksen dame!" Blir det same som valper på to ben. Det er gøy når de er små, men når de prøver seg ut og tester det som fins av grenser, så gleder du deg til de kommer over det stadige.

Og så er det jo greit å gi en hund en ny sjanse til å få det bra.

[Midas]

Er vel ikke noe nytt akkurat. Folk dreper, folk forurenser, folk lever på fokuset om penger og griskhet, folk utnytter, folk sviker og folk er generelt kjipe. Sånn er verden. Det vil ALLTID være folk som ser noen andre som har det flott, og tenker at det vil vi også ha. Det vil også være folk som i stadig økende grad ikke bruker sine små grå, det være når de kjører i fylla, slår kona eller kjøper en hund uten å ha noen idé om hva det innebærer.

Prøv å ikke legge for mye i det, for det finnes større verdensproblemer hvis man først skal sette seg ned og se på det store og hele bildet. Trøst deg heller med at Norge er et rikt land hvor det sjeldent skjer de største dyrevernsskandalene (sett bort fra hu med ovtcharka'ene) - ta en kikk på animal police seriene på animal planet for kontraster...

Selvfølgelig finnes det større verdensproblem. Jeg synes det blir litt for enkelt å tenke sånn når det gjelder alt da. Noen har det alltid værre, så det er ikke kriise om bikkja mi ikke får veterinærsjekk om den er syk. Det er jo tross alt mange hunder som har det værre. Jeg synes det blir for feigt å tenke sånn. Det er viktig å være kritisk til denne utviklingen. Spesielt for oppdrettere! Jeg synes det er veldig trist å se hvor mange hunder mellom 6 mnd og to år som selges pga "allergi" eller for dårlig tid. Hunden blir et lite monster denne tiden, det vet vi da, men det kunne disse valpekjøperne også forberedt seg på om de leste, undersøkte og gikk på kurs...

[malingull]

Jeg ser dette i sammenheng med at levealderundersøkelsen på min alder viste at en overraskende høy andel av hannhundene ble avlivet mellom 12 og 18 måneder gamle på grunn av aggressivitet.

Nei, jeg tror ikke det er så mange som opplever drastiske endringer i livet som gjør at det er umulig å beholde hunden sin.

Nei, jeg tror ikke at aggressivitet er et utbredt problem i vår rase.

Jeg tror mange ikke er godt nok forberedt på det tenåringsmonsteret hunden kan bli. De kjøper en nydelig, herlig, leken og artig valp. Valpetiden går greit nok, litt valpebiting og noen tissedammer, men ting er overkommelig - en er jo forberedt på at hunden må sosialiseres og stuetrenes. Jeg har da lest folk her inne også som skryter av sin lydige fire måneder gamle valp, og hvor flott det er å ha fått en hund uten utfordringer. Den er stueren, og nå er alt bare fryd og gammen.

Vel, de største utfordringene er ikke før valpen er borti året, før den kommer i tenårene og skal opponere, teste grenser, får selektiv hørsel, og får et annet syn på verden rundt seg. Det er da folk får seg en støkk - hvor ble det av den søte valpen?

Den søte valpen har blitt til 30-40 kilo egen vilje, stahet og fandenivoldskhet. Og det er det mange som er uforberedt på. Og framfor å jobbe seg gjennom det, resignerer en.

Enten på grunn av manglende vilje - en er ikke interessert i å se om det går seg til, gå på kurs eller på andre måter ta tak i hunden og løse problemene, det er en mer behagelig løsning å kvitte seg med dyret, det koster mindre i kalorier.

Eller på grunn av manglende kunnskap - en vet ikke at dette er en fase (selv om det er slik på tobeinte også, men den koblingen drar ikke så mange), en vet ikke at en kommer gjennom det, og en tror kanskje oppriktig at hunden har gemyttproblemer og at avlivning er eneste utvei.

For det interessante er jo at av disse unge bernerhannene som ble avlivet pga gemyttproblemer, så var flerparten hunder eid av familier uten særlig godt nettverk rundt seg eller med aktive oppdrettere som fulgte opp. De var altså eid av familier/personer som sto alene og måtte ta alle vurderinger selv, uten noen å støtte seg til eller å rådspørre.

Jeg tror altså at om en stiller litt mer krav til valpekjøpere og om en stiller litt mer krav til at oppdrettere skal følge opp, vil en slippe en del av disse tenåringssalgene. Spørsmålet blir så hvem som skal stille disse kravene, og mer nøyaktig hva kravene skal være.

Haha! Kjenner meg så igjen i det du sier her. Har selv en tenåringsdame i hus, og det er ikke lett! Spessielt har hun veldig utagerende oppførsel under lek, og selv om hun gikk aldri så pent i bånd før, gjør hun nå ikke annet enn å dra men ikke tale om at jeg gir henne opp.

Heldigvis har jeg en fantastisk instruktør og jeg trener henne i en treningsgruppe, og her er hun veldig flink. Tror det er lurt å ha noen å hendvende seg til når ting går litt på skeive. Det har i hvertfall hjulpet meg med motivasjon og håpet om å få den hunden jeg ønsker.

Tror det er mange der ute som tror det er lett å oppdra en hund og at de gjør det på "gamlemåten" slik at hunden blir usikker. Da kan det jo oppstå flere problemer enn nødvendig.

[SiriEveline]

Kjenner meg litt igjen med verdens beste 5 måneder gamle valp som er omtrent stueren osv. Men jeg vet at det bare er å nyte og å utnytte denne tiden.. for tenåringsfasen er IKKE bare fryd og gammen.. men jeg vet at det kommer til å skje.

Men jeg har jo ikke tenkt å gi opp av den grunn.. som regel er de 2 første leveårene av en hunds liv mye arbeid.. deretter har man 14 år (med min rase ihvertfall) hvor man kan kose seg masse.. så da er det virkelig verdt det å jobbe litt med saken!

[Gjest]

Selvfølgelig finnes det større verdensproblem. Jeg synes det blir litt for enkelt å tenke sånn når det gjelder alt da. Noen har det alltid værre, så det er ikke kriise om bikkja mi ikke får veterinærsjekk om den er syk. Det er jo tross alt mange hunder som har det værre. Jeg synes det blir for feigt å tenke sånn. Det er viktig å være kritisk til denne utviklingen. Spesielt for oppdrettere! Jeg synes det er veldig trist å se hvor mange hunder mellom 6 mnd og to år som selges pga "allergi" eller for dårlig tid. Hunden blir et lite monster denne tiden, det vet vi da, men det kunne disse valpekjøperne også forberedt seg på om de leste, undersøkte og gikk på kurs...

Men vi er jo kritiske! Vi er jo oppegående mennesker!

Poenget mitt er at dette er en sak som er så gjennomgående, fantastisk innlysende. At folk ikke gjør nok research er enkelt og greit sauhau-atferd. Atferd som kommer av misunnelse, sløvhet eller av for lite kunnskap og innsikt. De som ikke har nok kunnskap om hund, burde ha nok selvinnsikt til å se at de kanskje burde lese ei bok eller to - men helst faktisk ta kontakt og prate med folk som har hund. Dette kan lett også gjelde oppdrettere, som burde ha nok selvinnsikt til å se forbi behovet for penger og angsten for å sitte igjen med valper (det var oppdretter selv som satte valpene til livs....) - og se så godt de kan etter løgnaktige valpekjøpere som snor seg imellom for å unngå spørsmål om jobbtid og planer framover i livet.

Det er jo bare å se på programmet "Pedigree Dogs Exposed" som har gått omtrent 14 gang på nrk nå (og bra er det!). Damene som satt i styret for Cavalierklubben var helt forferdet og regelrett forbanna fordi Best In Show-vinneren på den nasjonale raseutstillingen hadde blitt påstått å være syk (noe den var også). Disse folkene er jo ikke interessert i hunder, for hadde de vært det hadde de jo hatt innsikt til å se at de fantastiske hundene de påstår å være glad i faktisk lider vanvittig smertefulle liv og dør til slutt av sykdommene. Disse surmaga folkene viser klassiske tegn på det moderne menneskets evne til å blokke ut virkeligheten: de virker å kun være opptatt av status innen et miljø, og evt. penger (for jo mer priser en hund har jo mer penger kan du jo ta for avlen....) Absolutt ingen selvinnsikt. Absolutt null perspektiv.

Hvordan skal man få bukt med dette? Hvordan skal man gi folk selvinnsikt? Hvordan skal man fjerne menneskets egoisme og selvsentrering? Begynner å bevege oss ut og over i filosofi her. Men håper noen ser poenget.

Ikke snakk om å rettferdiggjøre handlinger, men heller se at det er "gemyttet" / "holdninger" til menneskene generelt som må forandres. Til det må vel en holdningskampanje i gang, ala "bruk bilbelte" og "stump røyken". Problemet i denne saken er vel at folk ikke direkte ser skaden. Vi har ingen vitenskapelige bevis på at dette er hverken helseskadelig eller skadelig for deg og ditt.... Noe for oss velgere å prøve å få igjennom?

[Lazita]

Like før de fyller året(kjønnsmodning) og sånn rundt toårs alderen (siste kjønnsmodning) så er det en del hunder for salg. Det har jeg lagt merke til og jeg har min misstanke om at det har noe med at eieren føler at denne kjønnsmodingen blir for mye til at dem kan klare å takle så da omplaserer dem hunden i stedet desverre.

Men det trenger jo nødvendighvis ikke alltid være det som er grunnen da.