Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrere/sterilisere


PsychoLynx

Recommended Posts

I det siste har det vært en del diskusjoner rundt dette med kastrering (jeg kaller alt dette jeg nå, gidder ikke skrive begge deler) av hunder, og forskjellige reaksjoner i ettertid.

I tråden litt lenger ned her om hvordan dette påvirker hunden, så er det noen som har kommet inn på temaet om en kastrering på en allerede problemhund, kan forværre problemene. Dette er også noe som jeg har hørt veterinærer nevne, og også andre i det siste.

La oss si en hannhund har store problemer med feks barn... Som et desperat forsøk så prøver eier å kastrere denne hunden, men ender opp med en hund som blir ti ganger værre på barn! Fordi hunden i bunn og grunn var usikker, og når man da fjernet deler av hormoner osv, så fjernet man i tilegg det siste lille som var igjen av "tøffhet" i hunden, og man sitter igjen med et nervevrak når det kommer til unger.

Slike tilfeller føler jeg at jeg hører mer og mer av. Man har en hund med en dille, man kastrerer, og plutselig er den dillen 100 ganger værre.

Det er jo ikke akkurat ukjent at folk anbefaler kastrering om en hund er ustabil på noen måte, men er dette da HELT HELT feil? Vil det bare gjøre ting vondt værre? Så sant den dillen/ustabiliteten ikke tydelig er hormonbetinget?

Diskuter!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns jo det er rimelig logisk at kastrering ikke funker på atferd som ikke er hormonrelatert - og at ei bikkje er redd for unger har vel strengt tatt ikke noe med hormoner å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns jo det er rimelig logisk at kastrering ikke funker på atferd som ikke er hormonrelatert - og at ei bikkje er redd for unger har vel strengt tatt ikke noe med hormoner å gjøre.

Nei, men er det logisk at ting vil bli VÆRRE? Det er vel DET jeg tenker mest på...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke at kastrering er noen magisk kur for noe som helst, jeg (annet enn reproduksjon).

Det påvirker ikke på noen måte temperamentet, eller ingrepet alene gjør ikke noen mirakler verken på den ene eller andre måten.

Ja - hunder som er helt "hormonbombe" i hodet, vil klart få et enklere liv, men hormoner gjør den verken snill, slem, farlig, lydig eller glad i barn (eller ikke)...

Jeg tror heller ikke at en kastrert hund skjønner at "oj - nå er jeg mindre hann - så nå blir jeg redd/usikker/sint, etc"

Så nei, jeg tror ikke at temperamentsproblemer (som f.eks. sinne/redsel for unger) vil bli påvirket av kastreringen i seg selv. MEN dersom hunden blir roligere på andre områder i sitt psyke vil treningen (på ting den er usikker på) kanskje lettere "trenge inn" i hodet på den.

Tror jeg...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke at kastrering er noen magisk kur for noe som helst, jeg (annet enn reproduksjon).

Det påvirker ikke på noen måte temperamentet, eller ingrepet alene gjør ikke noen mirakler verken på den ene eller andre måten.

Ja - hunder som er helt "hormonbombe" i hodet, vil klart få et enklere liv, men hormoner gjør den verken snill, slem, farlig, lydig eller glad i barn (eller ikke)...

Jeg tror heller ikke at en kastrert hund skjønner at "oj - nå er jeg mindre hann - så nå blir jeg redd/usikker/sint, etc"

Så nei, jeg tror ikke at temperamentsproblemer (som f.eks. sinne/redsel for unger) vil bli påvirket av kastreringen i seg selv. MEN dersom hunden blir roligere på andre områder i sitt psyke vil treningen (på ting den er usikker på) kanskje lettere "trenge inn" i hodet på den.

Tror jeg...

Susanne

Er veldig enig med deg.

Min erfaring med Gubben er slik: Han har aldri vært glad i andre hanner, men har oppført seg greitt. Men om provosert, kunne han utagere, og når han sloss var det på alvor. Han ble kastrert (ca 3 1/2 år gammel) som følge av skader på testiklene etter en slosskamp med to goldengutter. Etter kastreringen utagerte han fortere på mindre provokasjon enn før, men var lettere å avlede/avbryte fordi jeg slapp å trenge gjennom "hormonruset" Passeringstrening fungerte godt trodde jeg, til det viste seg at han fikk magesår av stresset ved å ikke utagere... Og goldener hater han, uavhengig av kjønn og alder, så de er jeg alltid på utkikk etter. Nå passerer vi stort sett bare små hunder, da han ikke bryr seg om dem uavhengig av kjønn/oppførsel, og skulle han utagere er han lett å stoppe. Han er lettere å trene/lære nye ting nå, lettere å avlede om noe oppildner han (ikke bare hunder) og han er dønn rolig i hus med løpetidstisper i nabolaget. Han liker fortsatt å snuse i sporene dems, og vil gjerne smake på bloddråper, men ellers er han avslappet til dem, også når vi møter dem. Hva som skjer når Valpis blir voksen vet jeg ikke, men den tid den sorg, og jeg har alternativer klare.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kasterering er jo en grei måte for å sikre at en problemhund ikke får noen avkom.

Har hørt litt med folk og veterinær som mente at de har fått dempet problemhunder

med kasterering. Men uansett mener jeg at det ikke blir riktig å påstå at en hund har

fått et større problem etter kasterering og at det har skyld i problem uten å faktisk selv

ha sett problemet. Og kanskje overhører man litt beskrivelsen fra eier av problemet

og så det en feil oppfattelse av hele saken.

Veninna mi kastererte sin hannhund og han stresset mindre og ble lettere å kontrollere

i senere tid. Et problem mindre å hanskes med i hvertfall.

Jeg har selv en hannhund som jeg valgte å kasterere pga for høyt stress og han

var veldig vanskelig når tisper var i nærheten. Dette slo ut på konkuranser og vi kunne

bomme på øvelser når han "mistet hodet". Han hadde ikke noe godt vv dette og etter

kastereringa ble han mye mer balansert og livsglad.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Madde: Ja, det er ikke tvil om at man kan få dempet hunder ved kastrering, spesielt om problemet er hormoner. Men om problemet IKKE er hormonelt, er det da en fare for at ting vil bli værre?

Jeg vet ikke selv... Bridie ble bedre etter kastrering, men der vil jeg også si at hennes problem var hormonelt på en måte. Hu sleit mye med innbildt, og hadde hyppige løpetider, og i de periodene hun hadde løpetid --> "valpene var levert", så var hu dust i hodet sitt og vanskelig å ha med å gjøre. Så gikk det 1 mnd med normal bikkje, enkel å trene osv, før vi var igang med ny løpetid.

Når hu da ble kastrert så ligger hu nå jevnt på slik hun var i perioden "valper levert" --> ny løpetid.

Jeg har sett hannhunder uten spesielle diller som er blitt kastrert for enkelthetsskyld pga tispe i hus. Disse har ikke endret spesiell atferd i ettertid. Annet enn i løpetidsperiodene da.. Logisk nok.

Men jeg har ikke selv opplevd hunder med diller som er kastrert og blitt det ene eller det andre. Jeg har bare hørt snakk om det. Veterinæren min nevner dette ofte når vi diskuterer kastrering. HAN mener at hunder med diller IKKE bør kastreres nettopp pga faren for at det blir værre etterpå. Da må "dillen" løses på forhånd, SÅ kan kastrering vurderes. Om det da lenger føles nødvendig.

Jeg bare lurer på dette generelt... Siden kasterering er en veldig vanlig "løsning" på problemer. Og lurer vel bare på om det faktisk er det lureste :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må ærlig talt si det at jeg har hørt mye forskjell på dette her når jeg har forhørt meg med forskjellige vetrinærer ihnt til å kastrere Sofus. Men ut av å diskutere med dyrlegene( :) ) om det så ble vi enige til slutt at så lenge atferden ikke var hormonellt forårsaket, så er det ingen logikk at det ville hjelpe med kastrering. Men så skal det jo sies at det er atferder som har kommet av hormonene, men er blitt så sterke at de er blitt psykiske "vaner".  

Sofus har jeg jo vurdert i over ett år nå å kastrere i håp om at masse småoppførsel/ting/hendelser(som gir store utslag) vil eventuellt endre seg eller om det er blitt så gravd inn i hodet at det ikke vil ha noen forskjell å si. Etter konsultasjon med min faste vetrinær ble Sofus kjemisk kastrert, når den gikk over lot jeg det gå 3-4 mnd. før jeg tok den på nytt. Det er drastiske positive endringer på han, ja noe sitter psykisk så da må jeg arbeide med det, men det er mye lettere å arbeide på det fordi som sagt over her "han er ikke i hormonruset". :) Ingen tvil Sofus blir kastrert, ha nvil ha det bedre som en kastrat :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi kastererte Mike når han var 16 mnd ca tror jeg. Vi målte testosteronnivået hos en veterinær, og det var alt for høyt. Hvis vi passerte en tispe med løpetid, så kunne han ligge i gangen og pipe og sikle i flere timer, han spiste ikke og stresset som en gud ute med andre tisper.

Men... Mike hadde endel andre problemer før kastereringen som ble verre, kan jo legge til at kastereringen ble endel problematisk, så kan hende han bar endel preg av dette. Men han var endel usikker av seg før kastereringen, og det ble bare verre og verre rett og slett. Han ble ganske så veik i mange sammenhenger, fryktagresjon osv...

Men nå vet ikke jeg om det var pga det at han ble uten baller, eller at vi holdte på å miste han under kastereingen som gjorde at han ble en ganske så usikker hund i ettertid...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er hentet fra artikkelen "Hormonell påvirkning av atferd – Kastrering av hund" av Gry Løberg (skrevet i 2007):

Økt aggresjon og konkurranselyst er ofte assosiert med igangsetting av

hormonproduksjonen i forbindelse med puberteten, biologiske endringer som senker

terskelen for å vise ulike former for seksuell atferd, inkludert aggresjon mellom hunder av

samme kjønn. Mens det senker terskelen for generell aktivitet, urinmarkering og aggressiv

atferd – vil terskelen for smerte og frykt bli hevet under påvirkning av de samme hormonene

(Lindsay, 2001).

Ei veninne av meg kastrerte sin fire år gamle hannhund for et par år siden. Forandringene var at han markerte mindre, han ble mindre "hektet" på løpetid og han sluttet helt å stikke av. Desverre ble andre problemer økt, blant annet var han ikke det tryggeste vesnet på jord og frykten hans ble mer forsterket. Gutten er avlivet i dag.

Man hører jo mest solskinnshistorier om kastrering, men er hunden redd og problemene er fryktaggresjon, så vil det nok ikke hjelpe å kastrere hunden. Selv om den ikke skal i avl. Jeg håper jo at alle hannhundeiere klarer å ta vare på hannhundene sine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så vidt jeg har forstått sier både Manimal og Fjellanger Hundeskole at noen atferdsproblemer kan bli værre ved kastrering. Fryktagressjon f.eks.

Hm, men da har man altså utgangspunkt i en hund som ikke tåler det den bør tåle? Har de sagt noe om hvor lang tid det tar før problemene eskalerer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjekt å lese forskjellige erfaringer. Ser ut som om det ikke kun er et fasit svar på dette.

Jeg kjente jo til en hund som har problemer. Møtte hunden og veninna mi på treninger,

gikk sammen på tur og på besøk hjemme hos henne. Han hadde jo store problemer før

kasterering. Han ble verken verre eller bedre av kastereringen når det gjaldt reaksjon

mot folk etter mine observasjoner. Han ble kun lettere å kontrolere og han stresset mindre.

Ellers virker det rart å påstå at problemet ble kraftig forverret og at kastereringen er skyld

i dette da hunden var lik i reaksjoner mot folk før kasterering som etter.

Finnes det noen vitenskapelige artikler om dette emnet? I så fall, link?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ei veninne av meg kastrerte sin fire år gamle hannhund for et par år siden. Forandringene var at han markerte mindre, han ble mindre "hektet" på løpetid og han sluttet helt å stikke av. Desverre ble andre problemer økt, blant annet var han ikke det tryggeste vesnet på jord og frykten hans ble mer forsterket. Gutten er avlivet i dag.

Man hører jo mest solskinnshistorier om kastrering, men er hunden redd og problemene er fryktaggresjon, så vil det nok ikke hjelpe å kastrere hunden. Selv om den ikke skal i avl. Jeg håper jo at alle hannhundeiere klarer å ta vare på hannhundene sine.

Nei, kan man da konkludere med dette? Ikke bare at dette "ikke vil hjelpe", men heller gjøre ting værre? Eller er også dette individuelt? Og at det hele i bunn og grunn er et stort sjansespill når det kommer til kastrering?

Så sant man ikke VET at problemet er 100% hormonbetinget, og det er ALT! Og bør man da ALLTID velge kjemisk kastrering først?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, kan man da konkludere med dette? Ikke bare at dette "ikke vil hjelpe", men heller gjøre ting værre? Eller er også dette individuelt? Og at det hele i bunn og grunn er et stort sjansespill når det kommer til kastrering?

Så sant man ikke VET at problemet er 100% hormonbetinget, og det er ALT! Og bør man da ALLTID velge kjemisk kastrering først?

Det er ikke så enkelt som å prøve kjemisk kastrering først heller, for kjemisk kastrering er strengt tatt å gi hunden p-piller eller p-sprøyte, og det har ikke nødvendigvis den samme effekten som å fjerne testikler eller livmor..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke så enkelt som å prøve kjemisk kastrering først heller, for kjemisk kastrering er strengt tatt å gi hunden p-piller eller p-sprøyte, og det har ikke nødvendigvis den samme effekten som å fjerne testikler eller livmor..

Wow, det visste jeg ikke. Trodde det var noen magiske midler som hunden fikk da jeg... Hmmm..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Wow, det visste jeg ikke. Trodde det var noen magiske midler som hunden fikk da jeg... Hmmm..

Nei, det er like lite magi med det som kirurgisk kastrering, egentlig... Det er en artikkel om kjemisk og kirurgisk kastrering her (så kan jeg jo late som at jeg ikke er veldig uenig i at det er for få dyr som kastreres).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo veldig glad i Gry sin artikkel om dette, så jeg siterer litt jeg:

"Voith og Borchelt (1982) observerte en økning i dominans aggresjon hos tisper etter kastrering. De

mente at tisper som reagerte slik på kastrering kan ha vært utsatt for testosteronpåvirkning under drektigheten. Slik påvirkning kan føre til at hjernen til tispen bli mer maskulin og at den også er mer sensitiv ovenfor testosteron."

"O’Farrell og Peachey (1990) rapporterte at tisper ble mer aggressive etter kastrering, spesielt om de

hadde vist symptomer på aggresjon i forkant."

"Podberseck og Serpell (1996) rapporterte at tisper som ble kastrert før de viste aggresjon hadde en større tilbøyelighet til å vise aggresjon mot barn i etterkant."

"For hunder med hannhund/hann hund aggresjon har 4-7% av hannhunder blitt verre etter

kastrering. Det ser ut til at disse hundene er feildiagnostisert og har fryktaggresjon og ikke typisk

hannhund/hannhund aggresjon. Derfor er det viktig at hundene blir riktig diagnostisert."

Jeg mener at man burde være forsiktig med kastrering, og spesielt på usikre hunder blandt annet.. Det har vist seg at de faktisk kan bli verre, og det finnes det flere eksempler på der ute...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo veldig glad i Gry sin artikkel om dette, så jeg siterer litt jeg:

"Voith og Borchelt (1982) observerte en økning i dominans aggresjon hos tisper etter kastrering. De

mente at tisper som reagerte slik på kastrering kan ha vært utsatt for testosteronpåvirkning under drektigheten. Slik påvirkning kan føre til at hjernen til tispen bli mer maskulin og at den også er mer sensitiv ovenfor testosteron."

"O’Farrell og Peachey (1990) rapporterte at tisper ble mer aggressive etter kastrering, spesielt om de

hadde vist symptomer på aggresjon i forkant."

"Podberseck og Serpell (1996) rapporterte at tisper som ble kastrert før de viste aggresjon hadde en større tilbøyelighet til å vise aggresjon mot barn i etterkant."

"For hunder med hannhund/hann hund aggresjon har 4-7% av hannhunder blitt verre etter

kastrering. Det ser ut til at disse hundene er feildiagnostisert og har fryktaggresjon og ikke typisk

hannhund/hannhund aggresjon. Derfor er det viktig at hundene blir riktig diagnostisert."

Jeg mener at man burde være forsiktig med kastrering, og spesielt på usikre hunder blandt annet.. Det har vist seg at de faktisk kan bli verre, og det finnes det flere eksempler på der ute...

Vel, jeg tenker som så at dersom en hund bør kastreres grunnet grunner gode nok og tilfeldigvis ender dette med å gjøre endel av disse grunnene verre (spekulativt, men la gå) i den grad at hunden sliter psykisk/fysisk og fører ikke får bukt med dette/ikke ønsker dette hundeholdet, så avliver man hunden. So what liksom? Man har jo da gjort et forsøk på å få bukt med noe, trener i ettertid og det viser seg å ikke gå rette veien. Dette er vel helt kurant? For det er vel ikke bedre å ha et shitty hundehold og fordi man nekter å foreta kastrering fordi "Hvisomatte"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...