Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor langt bør det gå, før vi griper inn fysisk?


ipadda

Recommended Posts

Hvor langt bør det gå med en hund, før du griper inn fysisk?

Når er det ok å gripe inn fysisk?

La oss ta et eksempel...

Jeg har en hund som har satt sitt hat på en annen hund, ved hver anledning hun har, så fillerister hun denne hunden. Hvor langt bør jeg da la det gå før jeg griper inn fysisk? Når er det OK å ta hunden i nakken o.l ??

Eller er det aldri greit??

Jeg vet det er endel delte meninger om dette.... la oss diskutere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hunden min åpenbart gjør noe den ikke får lov til, som å fly på andre hunder, knurre til meg eller ungene, stjele mat fra ungene, tisser inne rett forrran øynene mine osv, så tar jeg hunden min i nakkeskinnet og gir henne en skikkelig kjennepinne ja.. Riktig eller ikke riktig. Det funker hvertfall her. Jeg tar henne aldri hvis ikke hun kommer når jeg kaller henne inn, eller om hun ikke dekker fort no kned osv. men når hunden gjør noe jeg KLART ikke tilater, så tar jeg henne i nakkeskinnet ja... *klask meg gjerne på lanken om du vil...*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å si det sånn, så bør du jo gå inn FØR hunden din har tenkt å filleriste den andre. Og da tenker jeg ikke på sekundet før. Jeg synes det er helt uakseptabelt å la den ene hunden "mobbe" den andre, og det er faktisk ikke mange grepene som skal til for å unngå dette - helt uten å være fysisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nøkkelen til å mestre slike situasjoner, er som tidligere nevnt, å kunne lese egen og andres hund FØR det bryter ut i full krig og blodig alvor. Men dersom så likevell skjer, mener jeg at de få sekundene som hunden utsettes for fysisk korreks fra eier, er bedre enn 17 sting og en 2000 kroners regning hos Vet. senere - dersom en ikke bryter inn.

Jeg forsøker først ALLTID med bruk av stemme og kroppsspråk de få gangene når helvette er i gang. Dersom det ikke nytter, har jeg tatt tak i hunden i nakkeskinnet, og forsøkt å dra hunden ut i fra situasjonen. Noen få ganger har jeg komt til situasjonen i det hundene henger fast i hverandre, og ikke hører på hverken stemme eller forholder seg til at en drar i nakkeskinnet, og da har jeg gitt begge hundene ett klapps over snuten med flat hånd, for å få dem til å slippe taket i hverandre. Videre har jeg da også fulgt etter hundene med mørk stemme og stor kropp, og gitt hundene en forståelse av at dette er både unødvendig og uakseptabel adferd. Så finner jeg frem godbiter, og mater hundene for hånd med lett lydighetstrening, side ved side, for å forsikkre meg om at hunden nå er ferdig med situasjonen.

Ser en bort ifra situasjoner som potensielt kan medføre store skader for hunden, har jeg sjelden hatt behov for å ta hunden i nakken. Å ta hunden i nakken fordi den ikke lyer eller uheldigvis gjør fra seg inne, det blir det fort mye nakketak i løpet av valpetiden, puberteten osv - noe som er helt unødvendig, og i verste fall skader din relasjon til hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å si det sånn, så bør du jo gå inn FØR hunden din har tenkt å filleriste den andre. Og da tenker jeg ikke på sekundet før. Jeg synes det er helt uakseptabelt å la den ene hunden "mobbe" den andre, og det er faktisk ikke mange grepene som skal til for å unngå dette - helt uten å være fysisk.

Det er ikke alltid jeg har mulighet til det. Noen ganger bare skjer det. De er veldig uberegnelige i sammen de to, de kan gå fra å ligge i sofaen å kose sammen til å plutselig fly i tryner på hverandre.

De er akkurat som meg og broren min.

Nå skal det sies at den andre hunden er en jævel på å provosere, og at det er en veldig naiv hund som tror verden bare er god, og at det bare er å gå å hente ben, mat o.l ting ut av kjeften på andre hunder. Men det virker som h*n syns det er ekstra staselig å gjøre det med Betty, det er vel kanskje et forsøk på å dominere Betty? I og med de er gjevngamle, men av ulike raser og størrelser...

Nøkkelen til å mestre slike situasjoner, er som tidligere nevnt, å kunne lese egen og andres hund FØR det bryter ut i full krig og blodig alvor. Men dersom så likevell skjer, mener jeg at de få sekundene som hunden utsettes for fysisk korreks fra eier, er bedre enn 17 sting og en 2000 kroners regning hos Vet. senere - dersom en ikke bryter inn.

Jeg forsøker først ALLTID med bruk av stemme og kroppsspråk de få gangene når helvette er i gang. Dersom det ikke nytter, har jeg tatt tak i hunden i nakkeskinnet, og forsøkt å dra hunden ut i fra situasjonen. Noen få ganger har jeg komt til situasjonen i det hundene henger fast i hverandre, og ikke hører på hverken stemme eller forholder seg til at en drar i nakkeskinnet, og da har jeg gitt begge hundene ett klapps over snuten med flat hånd, for å få dem til å slippe taket i hverandre. Videre har jeg da også fulgt etter hundene med mørk stemme og stor kropp, og gitt hundene en forståelse av at dette er både unødvendig og uakseptabel adferd. Så finner jeg frem godbiter, og mater hundene for hånd med lett lydighetstrening, side ved side, for å forsikkre meg om at hunden nå er ferdig med situasjonen.

Ser en bort ifra situasjoner som potensielt kan medføre store skader for hunden, har jeg sjelden hatt behov for å ta hunden i nakken. Å ta hunden i nakken fordi den ikke lyer eller uheldigvis gjør fra seg inne, det blir det fort mye nakketak i løpet av valpetiden, puberteten osv - noe som er helt unødvendig, og i verste fall skader din relasjon til hunden.

Jeg bruker også ALLTID stemme før jeg griper inn fysisk. Men i de to tilfellene jeg har hatt til nå har jeg vært nødt å gripe inn fysisk. Den ene gangen hang den andre hunden i øret på Betty, og da den ikke slapp med en klaps på nesen så hev jeg vann over dem (jeg hadde vannskålen rett på siden av der dem sto), men jeg kan jo liksom ikke springe rundt med en vannskål hele tiden heller!

Jeg tror det er slik at den andre hunden skal dominere Betty, og at Betty ikke aksepterer det.

Men det var vel egentlig ikke min sak jeg ville inn på, men hvor langt man skal gå generelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes også dette er en vanskelig sak å takle på riktig måte! Mine to foxterrierjenter er som oftest verdens beste venner. Men plutselig (heldigvis ikke ofte!) kan det skje at de barker smmen. Dette skjedde spesielt etpar ganger sist sommer, da yngstejenta var i "puberteten" og kunne være ganske provoserende mot gamlemor. De var ute i hagen og lekte, bl. annet med ball som jeg kastet til dem. Begge skulle ha samme ballen, og pang! slagsmål!

Jeg brukte stemmen så godt jeg kunne, null respons. Det så ut til å bli ganske heftig, så jeg fikk tak i min sønn og vi kastet begge bikkjene opp i en svær balje med vann som jeg har som badekar til ender og gjess.

Sikkert ikke en riktig måte å reagere på, men hva gjør man i en slik situasjon? Det har heldigvis roet seg betydelig ned med jentene nå, ingen konfrontasjoner på svært lenge. De er som sagt kjempevenner.

Men hvordan takler man en slik situasjon, på riktig måte!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke akkurat om jeg vil anbefale "klaps på snuten" som god måte å skille slåssende hunder på..... De hundene jeg har vært borti som virkelig har slåss har ikke hatt kontroll på hva de biter alltid, og når da kjeften går i ett (sikkert forskjell på raser her, men mine gjetere har iallefall ikke bitt en gang og hengt der) så kan dette være en risikosport! Ellers er vel min mening at når det gjelder farlige situasjoner (som feks hunder som slåss og ikke reagerer på stemmebruk) så gjør man det man er nødt til for å ordne opp...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det var det jeg også tenkte da jeg sto midt oppi den situasjonen. Hadde ikke tatt sjansen på å stikke fingrene mine inn mellom de tennene! :lol:

Så da var kanskje ikke vannbadet så galt likevel. De slapp i allefall taket i hverandre ganske umiddelbart!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke alltid jeg har mulighet til det. Noen ganger bare skjer det. De er veldig uberegnelige i sammen de to, de kan gå fra å ligge i sofaen å kose sammen til å plutselig fly i tryner på hverandre.

De er akkurat som meg og broren min.

Nå skal det sies at den andre hunden er en jævel på å provosere, og at det er en veldig naiv hund som tror verden bare er god, og at det bare er å gå å hente ben, mat o.l ting ut av kjeften på andre hunder. Men det virker som h*n syns det er ekstra staselig å gjøre det med Betty, det er vel kanskje et forsøk på å dominere Betty? I og med de er gjevngamle, men av ulike raser og størrelser...

Da bør du jo i aller høyeste grad følge med på hva de tar seg til når de er sammen da. Og hvis den ene provoserer, så er heller ikke dette noe du bør tillate.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å si det sånn, så er jeg ganske fysisk med hundene mine, jeg. Jeg kan ta tak i hundene min og gjøre hva jeg vil med de når som helst (vel, bortsett fra at det ikke er lurt å gjøre det i en presset situasjon). Jeg stopper de ved å holde foten foran der de har tenkt å gå, jeg tar tak i halen til Aynï og løfter bakparten sånn at jeg kan surre opp båndet som har viklet seg rundt føttene hennes, jeg kan holde Tulla i øret og leie henne i nakkeskinnet. Jeg kan snu de opp ned og ta heimlich på de, løfte de og bære de over nakken. Hundene mine er trygge på meg, og de godtar at jeg oppfører meg sånn med de, fordi de vet at jeg ikke mener de "noe vondt" med å gjøre det, og når jeg gjør sånn er det bare å finne seg i det. Dette er ikke noe jeg trener på, jeg bare gjør det.

Når det gjelder en slåsskamp så er jeg i alle fall fysisk. Jeg griper inn med en gang, jeg er ikke redd for å bli bitt, jeg bare "stuper" inn i det, tar tak der jeg får tak, og drar unna. Uansett hvilken hund det er, hvem som startet, og hvor lenge det har holdt på. Jeg ser de aller aller fleste tendensene til slåsskamp, så det er veldig sjelden jeg trenger å være fysisk. Hvis jeg ser at det holder på å bygge seg opp, avleder jeg med stemmen og kroppen min; virker munter og går motsatt vei. Noen hunder går det også an å snakke til, og da forteller jeg de ganske enkelt at de skal slutte å være så teite. "Åja, riktig ja" virker det som om de sier, haha! Og så slutter de å yppe. Når jeg skal stanse en slåsskamp tar jeg tak i midja eller halen, alt ettersom om det er en stor eller liten hund, og hvor enkelt det er å få tak i. Selv om jeg klikkertrener til vanlig, så betyr jo ikke det at jeg aldri får lov å håndtere hunder, eller å ta i de, eller å bruke makt dersom situasjonen tilsier det. Jeg fatter ikke hvor folk får denne oppfatningen fra?? For jeg antar det er noe sånt det bunner ut i, eller? Man skal liksom være så snill med hundene, klikkertrene hipp-hurra, og hvis de slåss skal man liksom ikke ta i de engang? Klikkertrening er IKKE snilt, det er manipulasjon på høyt nivå, og de som gjør det for å være "snille" har slett ikke skjønt hva som foregår! Dessuten håper jeg ALDRI noen kommer til et punkt i treningen som innebære slåsskamp. For det er nemlig ikke trening det; da har det enten gått aaalt for langt (eier kan rett og slett ikke å trene to hunder til å være sammen), eller så holder man på å lære hunden å slåss (og det er jo ikke så ålreit det heller). Når to hunder slåss er det med andre ord ikke en "treningssituasjon", det er ikke tiden for å lære hunden "noe nytt". Man går fysisk inn og stopper det, fordi slåssing er IKKE lov. Uansett poker altså. Og sånn er det fordi JEG bestemmer det.

Hvis du har et så stort problem med de to sammen, så ville jeg ganske enkelt ikke hatt de sammen i det hele tatt. I alle fall ikke på en stund. De går tydeligvis ikke så godt overens.

Edit: De aller fleste hunder har rimelig god biteheming, og selv om de slåss er det ikke sikkert de biter spesielt hardt. Enn alle de gangene hunder har slåss, og ikke fått en skramme etterpå! ;) Det er en grunn til det, og det er fordi de har bitehemming, og hadde de villet virkelig ta rotta på den andre hunden, så hadde det blitt et himla blodbad av en liten slåsskamp. Den munnen er skapt for å drepe og partere, og det er da verldig merkelig om de ikke klarer å lage en liten skramme eller rift engang, når de slåss. Jeg har selv blitt "bitt" av Tulla en gang hun "slåss", dvs sa kraftig fra til en nysgjerrig hund (hadde hunden svart, hadde de slåss, for å si det sånn). Jeg kjente knapt at jeg ble "bitt", og jeg fikk ikke en skramme. Hele hånden min var inni munnen hennes, jeg kjente tennene, men hun var knapt borti (hadde hun vært like forsiktig når vi leker så skulle jeg ikke klagd!). :lol: Hadde hun derimot villet drepe den andre hunden, kan du banne på at jeg hadde kjent det.. :closedeyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har blitt flinkere til å se tegnene før de bryter sammen, og får stoppet det før det når så langt. Men jeg merker at Betty har mye mindre lynte med denne hunden en de andre, fordi denne hunden er ille provoserende, rett å slett.

Hun er skikkelig drittfrekk, og bryr seg INGENTING om tilrettesetting, hun BLÅSER i hva vi sier.... det går max en time, så er det på det igjen. Hun er så frekk at hun kan finne på å stå oppå bordet, jeg sier hun skal gå ned å hun bare SER på meg, og hopper ikke ned før jeg er ca 1 cm fra å løfte henne ned. Hun er dum.... rett å slett, å ille provoserende! Det går ikke ann å tilrettesette henne, helt seriøst!

Hun er som sagt en jævel på å provosere, hun tar ikke fem flate øre for å snappe noe ut av kjeften på andre hunder, for å snappe de i halen, eller for å gjøre noe annet provoserende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alternativet er jo å fjerne ting som hundene kan sloss om. Jeg har ihvertfall aldri hatt nå problem med å lese signalene den ene hunden min gir når hun er misfornøyd med at den andre hunden tar beinet hennes. Stiv kropp, intenst blikk og da visste jeg at det kom til å smelle ganske kjapt. Og konsekvensen av dette er at det aldri ligger bein eller andre ting på gulvet og vips, problem solved.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alternativet er jo å fjerne ting som hundene kan sloss om. Jeg har ihvertfall aldri hatt nå problem med å lese signalene den ene hunden min gir når hun er misfornøyd med at den andre hunden tar beinet hennes. Stiv kropp, intenst blikk og da visste jeg at det kom til å smelle ganske kjapt. Og konsekvensen av dette er at det aldri ligger bein eller andre ting på gulvet og vips, problem solved.

Jeg har løst det på skikkelig fy fy metode ifølge dette forumet. Bikkja som ikke klarer å holde seg til sitt ben, får benet sitt i BUR og må vente til de andre har spist opp, ikke viser interesse mer.... hennes egen feil!

Oh, Jeg er ond... *fnis*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å si det sånn, så er jeg ganske fysisk med hundene mine, jeg. Jeg kan ta tak i hundene min og gjøre hva jeg vil med de når som helst (vel, bortsett fra at det ikke er lurt å gjøre det i en presset situasjon).

Ja, det tror jeg også at er viktig! Hunder skal være vant til å bli håndtert på alle mulige måter, viktig til den dagen de har satt noe fast innerst i munnen, har sår som må renses etc etc etc. Og jeg tror faktisk at dette også kan forhindre at eier (eller andre mennesker, veterinær feks) blir bitt når hunden blir presset og stresset... Har jo hørt folk har spurt om når de skal begynne å kikke i munnen på hunden, om de i det hele tatt skal gjøre det og hvorvidt det er feil å ta ting ut av kjeften på hunden....

Når det gjelder en slåsskamp så er jeg i alle fall fysisk. Jeg griper inn med en gang, jeg er ikke redd for å bli bitt, jeg bare "stuper" inn i det, tar tak der jeg får tak, og drar unna.

Selvfølgelig gjør man det! Og man er IKKE snill og blid i stemmen og mild i behandlingen. Målet er å få hundene til å slutte å slåss, og anything goes... Innen rimelighetens grense selvfølgelig...

De aller fleste hunder har rimelig god biteheming, og selv om de slåss er det ikke sikkert de biter spesielt hardt. Enn alle de gangene hunder har slåss, og ikke fått en skramme etterpå! :lol:

Jeg har skilt hunder som VIRKELIG har slåss også, som neppe ønsket å drepe den andre, men som hadde blokkert. Og ut av dette har jeg blitt bitt noen ganger. Fått et par blåmerker og en gang fikk jeg en finger innimellom en hundekjeve som klappet igjen. Det tok et par millisekunder før hunden oppfattet at dette ikke var en annen hund og slapp. Litt skadet meg, men VELDIG fortørnet hund! Men selv da, med hunder som blokkerte og hadde "mord i blikket" så hadde de nesten ikke en skramme (bittesmå sår i nakken på begge) og jeg VET at jeg hadde vært veldig skadet om de virkelig hadde ment å ta hverandre!

...men skille to store hunder alene er faktisk ingen lett oppgave... Håper jeg slipper å prøve igjen noengang!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor langt bør det gå med en hund, før du griper inn fysisk?

Når er det ok å gripe inn fysisk?

La oss ta et eksempel...

Jeg har en hund som har satt sitt hat på en annen hund, ved hver anledning hun har, så fillerister hun denne hunden. Hvor langt bør jeg da la det gå før jeg griper inn fysisk? Når er det OK å ta hunden i nakken o.l ??

Eller er det aldri greit??

Jeg vet det er endel delte meninger om dette.... la oss diskutere!

Helst bør dette forbygges. Ellers bør det stoppes så raskt som mulig og da som brannslokking. Selv om du straffer hunden for å utagere, så foregår det ingen læring. Du legger bare lokk på atferden og undertrykker den sammtidig som du selv bruker samme strategi. Det er ganske forvirrende signaleffekt det ja. Lag heller et treningsopplegg med å motbetinge utageringen. Da endrer du "triggeren" Husk at hundeatferd ikke lar seg avlæres, bare betinges...
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helst bør dette forbygges. Ellers bør det stoppes så raskt som mulig og da som brannslokking. Selv om du straffer hunden for å utagere, så foregår det ingen læring. Du legger bare lokk på atferden og undertrykker den sammtidig som du selv bruker samme strategi. Det er ganske forvirrende signaleffekt det ja. Lag heller et treningsopplegg med å motbetinge utageringen. Da endrer du "triggeren" Husk at hundeatferd ikke lar seg avlæres, bare betinges...

Her hadde det gjort seg med noen eksempler, kanskje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor langt bør det gå med en hund, før du griper inn fysisk?

Når er det ok å gripe inn fysisk?

La oss ta et eksempel...

Jeg har en hund som har satt sitt hat på en annen hund, ved hver anledning hun har, så fillerister hun denne hunden. Hvor langt bør jeg da la det gå før jeg griper inn fysisk? Når er det OK å ta hunden i nakken o.l ??

Eller er det aldri greit??

Jeg vet det er endel delte meninger om dette.... la oss diskutere!

Personlig så griper jeg inn fysisk før det går så langt du beskriver. Om jeg har mulighet så bryter jeg inn med en gang det kommer noen signaler på at det bygger seg opp i den rettningen.

Dem hundene jeg har nå har aldri sloss, dem holder det med ett kraftig "HEI" så avbryter dem det meste. Men jeg har tidligerer ført sammen to Schäferhund brødre på 3år. Hos dem korrigerte vi en hver form for kontakt, også blikk kontakt i starten (bare at dem snudde seg for å titte på den andre).

Men å faktisk gå inn å korrigere kontakt krever to personer med god kontroll på hunden og at du er tilstede hele tiden dem første 3-6mnd og at dem aldri har dem sammen uten mulighet å følge med.

Du må også ha kontroll på hvor kraftig du skal gå inn, når du korrigerer en hund i en slik situasjon så krever det en balanse. Om du trykker for hardt så kan hunden gå å forsvar og ender heller med å ta det som overslagshandling på den hunden du faktisk skal ha den til å ikke ha en konflikt med.

Generellt så er det mye vanskeliger å korrigere hunden korrekt, både i denne og andre siutasjoner. Så jeg personlig vil nok ikke begi meg ut på nye slike 4 mnd før man kan senke skuldrene til en viss grad. Du er konstant på tåhev mer eller mindre.

Men generellt så bryter jeg inn med alle hunder bare jeg ser en liten anntydning til negativ oppbygging. Men ca 99% av gangene er du faktisk ikke nær nok situasjonen til å bryte inn fysisk innen det har kommet for langt, så da lønner det seg å ha en "avbryt nå" ord... Hos meg er det "Hei" av alle ting :rolleyes:

Men generellt vil det aldri skje noen læring om konflikten alt er ordentlig i gang, da er det egentlig bare til å få hundene fra hverandre og ikke noe annet å gjøre egentlig. Du kan være så sint du bare vil, men hunden vil ikke oppfatte annet en det fokus den alt har...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor lar du disse hundene være sammen i det hele tatt dersom du ikke takler å se og avverge mobbing og slik fra den ene hunden? Hva gjør hundens eier? Denne burde jo korrigere sin hund og ikke tillate slik adferd i det hele tatt. Og hvorfor du lar dem gå sammen lurer jeg på, for det er en kjent sak at en hund som stadig blir irritert vil få kortere og kortere lunte, ikke bare ovenfor den som mobber og irriterer med også ovenfor andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her hadde det gjort seg med noen eksempler, kanskje.

Klassisk betinget atferd som utagering skjer fordi det er en trigger (f. eks. den andre hunden) tilstede. Man kan ikke avlære slik atferd, men man kan endre den. Da bruker man den eksisterende trigger og erstatter utagering med en annen klassisk betiget atferd. Vi trener på dette hele tiden med utrolig god effekt. En annen veldig tilgjenglig klassisk betinget atferd er tigging. Så den egner seg utmerket til å erstatte utageringen med. Stopp på en god avstand fra den andre hunden men så nær at den oppdages uten at utageringen starter. Da kjører man på med belønning med godbiter, de aller beste. Jobb på den avstanden en periode og gå nærmere etter hvert. Den andre hunden vil da bli en "trigger" for å utløse tiggeatferd i stedet for utagering. Mye kjekkere å hanskes med det..og etterhvert vil den nye atferden bli en muskelminneatferd eller en flyt atferd som noen sier. Når andre hunder er i nærheten, så får du intens oppmerksomhet fra din hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...