Kunnskapsnivå til veterinærer.

[Matmora]

Jeg har vært veldig heldig med veterinæren bruker, de er kjempeflinke og tar godt vare på både hund og eier. Skulle veterinæren være usikker på en sak så spør hun en av kollegaene sine om råd.

Når jeg måtte avlive gamlemor så var det ikke bare jeg som sto der med tårene i øynene, det gjorde hun også.

Jeg føler virkelig at dette er fagfolk jeg kan stole på, har de egentlig ikke tid til å ta imot oss, så får vi komme allikevel hvis vi er villige til å vente litt.

Betaler gjerne noen kroner ekstra og kjører noen kilometer ekstra for å få den hjelpa vi trenger.

[Guest 2ne]

Jeg er heldig med veterinærene mine, og jeg er så heldig at jeg har en rimelig grei oversikt over hva de kan og ikke kan hjelpe meg med. Jeg spør aldri veterinærer om atferdsspørsmål eller ernæringsspørsmål, f.eks, for der veit de rett og slett for lite, de aller fleste av dem. Jeg veit også når jeg må presse om de ikke tar meg alvorlig, og når jeg kan slå meg til ro med det jeg evt kan få vite.. Så egentlig så er jeg heldig som har meg og den erfaringa jeg har, rett og slett *flir*

[Maria]

Proffessoren vi hadde forelesning med i etologi i høst (prof. i etologi) var svært oppgitt over at veterinærer kun har noen små, rimelig ubetydelige, forelesninger i etologi - er det noe de ikke lærer noe om så er det nettopp adferd og etologi. Men det er her man må se på veterinærer som man gjør på leger og andre yrker. En kirurg kan kirurgi, en psykiater kan psykiatri, en barnelege kan mye om plager og sykdom hos barn. Sånn er det med veterinæryrket og.

Det finnes folk rundt om i det ganske land som på mange områder om dyr sitter på en helt annen, og kanskje en mer nødvendig, kompetanse enn veterinærene gjør. Tross alt kan du ikke lære alt det er å vite om alle dyrene i dyreriket selv om du har studert veterinærmedisin i fem år. Jeg vil f.eks. påstå at "drøvtyggereksperten" på skolen her har en svært bred kunnskap rundt akkurat sitt fagområde - han sitter på kunnskap de fleste veterinærer så absolutt ikke har.

Veterinæren jeg går til er ordentlig seriøs og ikke veldig medfølende eller pratsom, men fy flate så flink han er i det han er god på. Jeg er svært imponert over den faglige kompetansen han har. Men han aner ikke hva slags hunderase en portugisisk vannhund er, eller hva slags firma "optigen" er (sistnevnte til min store irritasjon). Men jammen klarte han ikke å fikse bikkja mi, gitt!

[ingar]

det finns ju inga direkta risker med att ge smärtstillande. Vi människor kan ju åka på vanligt apotek (eller affär) för att köpa smärtstillande att ta om vi får ont. Att lindra smärta snabbt är ju också viktigt för att förhindra kronisk smärta, i alla fall hos människor.

Jeg er ikke udelt enig med deg at man for enhver pris skal dempe smerter. De er signaler om at noe er galt og om de dempes, så kan man lett overbelaste andre ting man ikke bør overbeslastes i en periode. Får jeg ondt i et ben ved å belaste det, så er det naturens mening at smerten skal hinder meg i å belaste det for ikke å gjøre ondt værre. Men selvfølgelig må man vurdere hver enkelt tilfelle, men å si at det er risikofritt å dempe smerter syns jeg er å ta litt vel mye i jeg da.

[¤renate¤]

Jeg har så og si kun gode erfaringer med veterinærer.. Jeg er fast kunde et sted(Tromsø veterinærsenter), og har aldri opplevd noen store feil el.lignende..

Det mest positive hos dem er at de er flinke til å spørre hverandre om hjelp..

Jeg syns det vitner om stor seriøsitet når de faktisk tørr innrømme at de er usikker og at de ikke kan så mye om det spesielle området og dermed spørr en kollega som er bedre på det..

Og det er en litt større trygghet når man gjerne opplever å ha 2-3veterinærer stående å se over bikkja og diskutere problemet seg imellom.. Det er mindre sjanser for fatale feil da føler jeg.. Selvom det gjerne da tar litt lengre tid og bikkja må finne seg i å bli plukket på litt mere..

Jeg føler heller ikke at de er for rask å skrive ut resepter(Ja, bortsett fra da minsten skadet foten og de kasta resepter på smertestillende etter meg), de bruker tid på å finne ut hva som er galt, og medisinerer ikke bare sånn vissomatte..

Om min hund haltar eller har ont går jag till den bästa veterinär jag vet som håller på med sådant. Men det är också en självklarthet att hunden får Rimadyl om den har ont, oavsett orsak. Dels för att hunden skal slippa att ha ont, men framför allt för att hunden inte skal börja snedbelasta på grund av smärta och därmed skapa nya smärtor... Det går ju inte att jämföra antibiotika och Rimadyl, det finns ju inga direkta risker med att ge smärtstillande. Vi människor kan ju åka på vanligt apotek (eller affär) för att köpa smärtstillande att ta om vi får ont. Att lindra smärta snabbt är ju också viktigt för att förhindra kronisk smärta, i alla fall hos människor.

Ikke enig!

Om en hund har en skade i foten så bør den jo ikke belaste den foten, gir man den smertestillende så er det stor sjanse for at den nettopp belaster foten for mye og skaden gjerne bare blir verre..

Nettopp dette skjedde med minsten når han skadet en bakfot som valp og fikk smertestillende.. Han la for mye vekt på foten og gjorde skaden verre..

Det var først når jeg sluttet å gi han smertestillende(Til tross for at veterinæren ikke var enig) at han ble bra i foten..

Heretter kommer jeg absolutt ikke til å gi smertestillende om mine bikkjer skader føtter osv.. Jeg kommer til å få de røntget og sjekket av veterinær for å utelukke brudd osv, men utenom det så kommer jeg ikke til å gjøre annet enn å ta tiden til hjelp. Smertestillende er fyfy her i huset i slike tilfeller nå..

[Guest 2ne]

Jeg regner med at de av dere som mener at smertestillende til hund skal begrenses, ikke tar sånt sjøl i det hele tatt?

Jeg syns det er litt hårreisende jeg da, at man IKKE skal gi rimadyl til en hund som har vondt. Nei, DEN kan kanskje ikke begrense seg i større grad, men det kan DU som eier/hundefører gjøre.. Jeg har mye smerter hver dag jeg, og kjenner hva det gjør med humøret mitt - det er IKKE noe jeg vil utsette hunden min for, det er i beste fall uvitende (på linje med Tom Cruises uttalelser om å ikke gi smertestillende til fødende, faktisk.. Hadde vært helt greit det, om det var HAN som fødte - men ille enkelt å uttale seg om når det ikke er DIN kropp det gjelder), i værste fall rett og slett ondskapsfullt..

[Huldra]

Er det noe galt i å begrense bruken av smertestillende?

Jeg er i alle fall sånn at jeg tilpasser dose smertestillende i forhold til hvor vondt jeg har (det er jo vanskelig med hund, men man kan jo bruke litt empati og observasjonsevne og å snakke med dyrlegen om det). Jeg tilpasser også dosen i forhold til hva jeg skal gjøre; må jeg gå på jobb, eller kan jeg sitte hjemme og slappe av? Jeg har en skade i et kne, og skulle jeg tatt smertestillende hver gang jeg kjente at det knirket der, så ville jeg ha ødelagt kneet for lengst siden! Da hadde jeg overbelastet det (det ville jo kjentes bra ut), og brukt det mye mer enn jeg ville gjort dersom jeg kjente at jeg hadde vondt der (pga tidligere overbelastning/for hard trening).

Det som er viktig er jo at hunden ikke plutselig "tror den er frisk" og belaster fx en brukket fot mye mer enn den ville gjort dersom den kjente smerten. Eller at den tar krumspring med ferskt operasjonssår pga stor dose smertestillende. Men selvsagt skal den ha smertestillende etter en operasjon, eller hvis den har brukket fot. Men kanskje man kan vurdere om den får for mye hvis den dagen etter en operasjon begynner å herje og leke, eller den hopper og spretter på et brukket bein.. Det er ikke akkurat sunt og normalt det heller.

[ElZorro]

Nå blir dette fullstendig OT, men la gå.

Smerte er en svært individuell og kompleks følelse. Og det er mange aspekter ved dette jeg føler ikke kommer helt fram.

For det første, hunder har ikke rasjonell tankegang, den skjønner ikke hvorfor og hvor lenge den har det vondt, den vet bare at den har det forbasket vondt (jeg snakker ikke om skrubbsår her, men om skader det vil ta noen dager opp til uker måneder for å hele). At denne hunden skal få ligge der å ha det vondt fordi vi eiere tenker "jaja, nå vil den iallefall holde seg i ro siden den har det vondt" er for meg forkastelig. Vi som mennesker må ta kontrollen over dette og holde bikkja i ro.

For det andre, smerte trigger stress, som igjen vil føre til nedsatt immunforsvar og forsinket sårheling.

For det tredje, såkallte smertestillende har ikke kun en smertestillende effekt. At smerten minskes er mer som en bivirkning i de fleste preparater brukt (jeg snakker her om NSAIDs f.eks meloxicam etc som ofte blir brukt, ikke morfiner), de vil også virke betennelsesdempende, noe som er positvit og en effekt vi er ute etter! (veldig kort forklart).

Så nei, man gir ikke smertestillende bare for å være "snill" med hunden, man gir det for en grunn.

[Huldra]

Nå blir dette fullstendig OT, men la gå.

Smerte er en svært individuell og kompleks følelse. Og det er mange aspekter ved dette jeg føler ikke kommer helt fram.

For det første, hunder har ikke rasjonell tankegang, den skjønner ikke hvorfor og hvor lenge den har det vondt, den vet bare at den har det forbasket vondt (jeg snakker ikke om skrubbsår her, men om skader det vil ta noen dager opp til uker måneder for å hele). At denne hunden skal få ligge der å ha det vondt fordi vi eiere tenker "jaja, nå vil den iallefall holde seg i ro siden den har det vondt" er for meg forkastelig. Vi som mennesker må ta kontrollen over dette og holde bikkja i ro.

For det andre, smerte trigger stress, som igjen vil føre til nedsatt immunforsvar og forsinket sårheling.

For det tredje, såkallte smertestillende har ikke kun en smertestillende effekt. At smerten minskes er mer som en bivirkning i de fleste preparater brukt (jeg snakker her om NSAIDs f.eks meloxicam etc som ofte blir brukt, ikke morfiner), de vil også virke betennelsesdempende, noe som er positvit og en effekt vi er ute etter! (veldig kort forklart).

Så nei, man gir ikke smertestillende bare for å være "snill" med hunden, man gir det for en grunn.

Kan du være så snill å quote noen som skriver at man aldri skal gi en hund smertestillende? Eller at man ikke skal ta ansvar for hundens oppførsel under rehabilitering? Eller at man vil hunden skal ha det veldig vondt?

Det JEG mener, er i alle fall at det er bra og normalt å kjenne at man har brukket en fot, i den forstand at man ikke løper ut på joggetur og tar dansetimer samme dag. Det samme skal heller ikke en hund gjøre; den skal ikke få så mye smertestillende at den legger normal vekt på en brukket fot! Men jo, vi skal holde hunden i ro, men jeg personlig ville heller valgt en litt lavere dose smertestillende foran tre uker/måneder i bur, for eksempel. Da kunne hunden fått mer frihet, jeg kunne sett mer hvordan prosessen gikk, osv. Men at hunden skal ha så vondt at den ville blitt stresset av det, det er jeg selvsagt imot - men jeg tror det finnes en fin mellomting her. Derimot tror jeg de aller fleste hunder, i alle fall mine, ville blitt mer stresset av at det ikke skjedde noe (les: de ble holdt i ro), enn at de kjente at foten ikke var helt god og dermed haltet litt.

[Guest 2ne]

Er det noe galt i å begrense bruken av smertestillende?

Eh nei? Men det var ikke det jeg sa, eller? Siterer:

Jeg syns det er litt hårreisende jeg da, at man IKKE skal gi rimadyl til en hund som har vondt. Nei, DEN kan kanskje ikke begrense seg i større grad, men det kan DU som eier/hundefører gjøre.

Det er en respons på disse uttalelsene:

Jeg er ikke udelt enig med deg at man for enhver pris skal dempe smerter. De er signaler om at noe er galt og om de dempes, så kan man lett overbelaste andre ting man ikke bør overbeslastes i en periode. Får jeg ondt i et ben ved å belaste det, så er det naturens mening at smerten skal hinder meg i å belaste det for ikke å gjøre ondt værre. Men selvfølgelig må man vurdere hver enkelt tilfelle, men å si at det er risikofritt å dempe smerter syns jeg er å ta litt vel mye i jeg da.

Ikke enig!

Om en hund har en skade i foten så bør den jo ikke belaste den foten, gir man den smertestillende så er det stor sjanse for at den nettopp belaster foten for mye og skaden gjerne bare blir verre..

Nettopp dette skjedde med minsten når han skadet en bakfot som valp og fikk smertestillende.. Han la for mye vekt på foten og gjorde skaden verre..

Det var først når jeg sluttet å gi han smertestillende(Til tross for at veterinæren ikke var enig) at han ble bra i foten..

Heretter kommer jeg absolutt ikke til å gi smertestillende om mine bikkjer skader føtter osv.. Jeg kommer til å få de røntget og sjekket av veterinær for å utelukke brudd osv, men utenom det så kommer jeg ikke til å gjøre annet enn å ta tiden til hjelp. Smertestillende er fyfy her i huset i slike tilfeller nå..

Da er det ikke bare snakk om å begrense bruken av smertestillende, er det vel? Jeg gjentar sitatet:

Heretter kommer jeg absolutt ikke til å gi smertestillende om mine bikkjer skader føtter osv.. Jeg kommer til å få de røntget og sjekket av veterinær for å utelukke brudd osv, men utenom det så kommer jeg ikke til å gjøre annet enn å ta tiden til hjelp. Smertestillende er fyfy her i huset i slike tilfeller nå..

Smertestillende er fyfy, faktisk.. Og da har du vel fått quoten på hvem som sa at man aldri skulle gi hunden smertestillende også?

Jeg er i alle fall sånn at jeg tilpasser dose smertestillende i forhold til hvor vondt jeg har (det er jo vanskelig med hund, men man kan jo bruke litt empati og observasjonsevne og å snakke med dyrlegen om det). Jeg tilpasser også dosen i forhold til hva jeg skal gjøre; må jeg gå på jobb, eller kan jeg sitte hjemme og slappe av? Jeg har en skade i et kne, og skulle jeg tatt smertestillende hver gang jeg kjente at det knirket der, så ville jeg ha ødelagt kneet for lengst siden! Da hadde jeg overbelastet det (det ville jo kjentes bra ut), og brukt det mye mer enn jeg ville gjort dersom jeg kjente at jeg hadde vondt der (pga tidligere overbelastning/for hard trening).

Jøss, hva slags smertestillende går du på da, som fjerner alt som er av smerter sånn at du plutselig tror du er frisk?

[SiriEveline]

Da valpisen min var dårlig, lå hun å hylte (grusomt, trodde nesten hun holdt på å dø sånn som hun sto i) hver gang hun beveget seg. Da var det bare rett og rimelig å gi henne smertestillende, for selvom hun unngikk å bevege seg for mye.. må jo bikkja få lov å flytte seg i en behagelig posisjon. Og hun måtte også ut å tisse et par ganger.

Men til syvende og sist tror jeg faktisk det var antibiotikaen som klarte å fjerne smerten, men valpis hadde det ihvertfall mye bedre med litt smertestillende, men selv med det så gjorde benet utrolig vondt.

Men jeg er enig med det de fleste her sier, en begrenset mengde med smertestillende i nødvendige tilfeller passer fint. De må jo kunne fungere litt som vanlige hunder, men allikevel ikke forverre skaden..

[¤renate¤]

Eh nei? Men det var ikke det jeg sa, eller? Siterer:

Jeg syns det er litt hårreisende jeg da, at man IKKE skal gi rimadyl til en hund som har vondt. Nei, DEN kan kanskje ikke begrense seg i større grad, men det kan DU som eier/hundefører gjøre.

Det er en respons på disse uttalelsene:

Da er det ikke bare snakk om å begrense bruken av smertestillende, er det vel? Jeg gjentar sitatet:

Smertestillende er fyfy, faktisk.. Og da har du vel fått quoten på hvem som sa at man aldri skulle gi hunden smertestillende også?

Jøss, hva slags smertestillende går du på da, som fjerner alt som er av smerter sånn at du plutselig tror du er frisk?

Ææ..*Slå seg selv hardt i hodet*

Jeg ser jo selvfølgelig at innlegget mitt var litt feil skrevet.

Det jeg vil frem til er i hovedsak det samme som Huldra.

At det er bra for hunden å kjenne en viss smerte slik at den ikke overbelaster en skadet fot.

Jeg skrev også "Jeg kommer til å få de røntget og sjekket av veterinær for å utelukke brudd osv" ergo snakker jeg ikke om hunder som har gjennomgått store operasjoner eller lignende, men heller mindre skader som skadede muskler, sener o.l.

Nettopp den typen skade som min hund fikk, han hadde en hoven sene i hasen og en muskel i låret som ikke var helt god, han la overhodet ikke vekt på foten før han fikk smertestillende.. Når han fikk smertestillende derimot så gikk han normalt på foten, ergo overbelastet han den og skaden ble ikke bra.

Når han da sluttet på smertestillende og han da sluttet å overbelaste så gikk ting bedre og foten ble bra.

Og det er nå enkelt å si at man som hundeeier burde holde hunden i ro, en annen ting er å utføre det.

Å tvinge en valp/unghund f.eks til total ro er ikke barebare..(Hvertfall etter min erfaring) Og da syns jeg ærlig talt det er bedre å la den få føle litt smerte så den ikke overbelaster foten og dermed kan få lov å utfolde seg litt mer..

Forøvrig er jeg forsiktig med smertestillende til meg selv også, bruker de så og si aldri, til tross for at jeg har problemer med både rygg, bein, hofter og armer, og grunnen er nettopp dette med overbelastning og å gjøre skader/vondter verre enn dem er. Jeg vil ikke ende opp med at en liten skade blir til et kjempeproblem som kanskje blir uopprettelig etterpå fordi jeg overbelaster pga at jeg går på smertestillende og dermed ikke føler smertene like godt.

[Guest 2ne]

Jeg er fortsatt uenig med deg, Renate. Jeg kommer ikke til å bli enig med deg heller, ganske enkelt fordi jeg har sykdommer selv som gjør at det både er vondt og betent stadig vekk. Å tvinge en hund til å gå med smerter over tid er ikke et tema for min del - jeg veit hvor slitsomt det er å gå og ha vondt, hvor sur man blir av det, og hvor lite tålegrensa for andre ting blir. Å utsette en hund - som ikke kan "snakke om det" i motsetning til oss mennesker - er ondskapsfullt, syns jeg. Ikke skjønner den hvorfor det er vondt, og ikke skjønner den at det er til dens eget beste at det er litt vondt.

Det er - stort sett, ihvertfall - også sunnere å belaste beinet LITT enn å ikke belaste det i det hele tatt, selv om det er betennelse og/eller vondt. For det første for å opprettholde funksjonen i beinet, for det andre for å unngå belastningsskader i andre kroppsdeler. Jeg veit f.eks hvor vond ryggen min blir når jeg har vonde skuldre, fordi jeg bruker armene på en helt annen måte. Det er ikke det spøtt bedre å ha vond rygg i stedetfor vonde skuldre, altså..

Jeg hadde en hund som gikk på rimadyl det siste halvåret sitt, han hadde forkalkninger i bekkenet som gjorde at han ble stiv i bakparten. Han fikk rimadyl både som forebyggende og som behandling - og hvorfor skulle det være bedre for han å være stiv i bakparten og belaste resten av kroppen feil, enn å gi han en tablett som gjorde at han fikk bevegelse i bakparten også?

Nei, sorry.. For meg så høres det ut som om man skyver ansvaret over på bikkja - så lenge den ikke gidder å ta hensyn til at den har det vondt, så får den jammen meg bare gå å ha vondt og! Det ER så enkelt som at man begrenser hunden sjøl, jo! Det betyr ikke at den MÅ ligge i bur hele tiden, det betyr bare at man går inn og styrer hvor mye den får lov å trampe rundt.. Og det ansvaret er hundeeierens, selv om det sikkert er mye greiere å overlate det til bikkja..

[¤renate¤]

Jeg er fortsatt uenig med deg, Renate. Jeg kommer ikke til å bli enig med deg heller, ganske enkelt fordi jeg har sykdommer selv som gjør at det både er vondt og betent stadig vekk. Å tvinge en hund til å gå med smerter over tid er ikke et tema for min del - jeg veit hvor slitsomt det er å gå og ha vondt, hvor sur man blir av det, og hvor lite tålegrensa for andre ting blir. Å utsette en hund - som ikke kan "snakke om det" i motsetning til oss mennesker - er ondskapsfullt, syns jeg. Ikke skjønner den hvorfor det er vondt, og ikke skjønner den at det er til dens eget beste at det er litt vondt.

Tror du bikkja syns det er noe hyggeligere å ikke få lov å utfolde seg normalt?

Bikkja skjønner jo ikke hvorfor den må ligge stille i ukesvis, ei heller skjønner den at det er til dens eget beste.

Så hvorfor er det et bedre alternativ enn å la den ha litt vondt en periode om dette fører til at den blir fortere frisk?

Og hvis man absolutt ikke skal utsette en hund for smerte skal man da la være å operere hunder eller prøve å få de friske gjennom behandling? Endel av disse tingene vil jo medføre noe smerte..

Skal vi da bare avlive bikkjene så fort de blir syke? For gud forby at de skal ha det vondt en stund liksom.

Jeg hadde en hund som gikk på rimadyl det siste halvåret sitt, han hadde forkalkninger i bekkenet som gjorde at han ble stiv i bakparten. Han fikk rimadyl både som forebyggende og som behandling - og hvorfor skulle det være bedre for han å være stiv i bakparten og belaste resten av kroppen feil, enn å gi han en tablett som gjorde at han fikk bevegelse i bakparten også?

Hvor har jeg skrevet at hunder med forkalkninger og denslags skal gå uten smertestillende?

Man kan vel ikke akkurat sammenligne en hund med forkalkninger og en hund med en strekt muskel f.eks heller, forkalkninger er jo ikke bare en liten skade som går over av hvile, så da blir det en helt annen sak..

Nei, sorry.. For meg så høres det ut som om man skyver ansvaret over på bikkja - så lenge den ikke gidder å ta hensyn til at den har det vondt, så får den jammen meg bare gå å ha vondt og! Det ER så enkelt som at man begrenser hunden sjøl, jo! Det betyr ikke at den MÅ ligge i bur hele tiden, det betyr bare at man går inn og styrer hvor mye den får lov å trampe rundt.. Og det ansvaret er hundeeierens, selv om det sikkert er mye greiere å overlate det til bikkja..

Hvilket ansvar skyver man over på bikkja?

Jeg prøvde smertestillende på min hund etter veterinærens anbefaling, faktisk over ganske lang tid, og hva så jeg? Jo, at skaden absolutt ikke ble bra overhodet. Jeg valgte å prøve å slutte med smertestillende, og hva skjedde? Jo, hunden ble sakte men sikkert frisk.

Ergo er min erfaring det at en hund som overbelaster en fot pga at den ikke føler smerte vil gå lengre med en skade enn en som ikke bruker smertestillende..

Dette er også pinlig logisk om man tenker seg om.

Ergo har jeg valgt å heretter være forsiktig med smertestillende i denne typen tilfeller.

Og du mener at det er enkelt å begrense en hund ja. Tja, da er jeg ufattelig dårlig på sånt eller så er det noe rart med bikkja mi, tydeligvis..

Så fort han fikk sjansen(Altså at jeg ikke satt å fysisk holdt han fast) så flakset han veggimellom..

De 3 5minuttersturene han fikk lov å gå daglig i kort bånd ble forvandlet til hopp-sprett-trampe-tasse-gå amok-tid. Og jeg kunne jo ikke akkurat la være å gå ut så han fikk tisse eller stå å holde han helt fast hele denne tiden..

Jeg prøvde hodebry som ikke ville gå utover foten hans, uten resultat. Jeg bærte han med meg rundtom og prøvde å sitte rolig ute å bare "se på verden" osvosv, men det funket ikke.

Når han fikk sjansen så overbelastet han foten og gjorde skaden verre. Og å se til at han aldri fikk sjansen til å overbelaste foten var litt vanskelig når han gjerne kunne stå å hoppe rett opp og ned på stedet.

Når han ikke gikk på smertestillende lengre så virket han som en mye lykkeligere hund.

Det var ikke som at han lå her å hylte i smerter og holdt på å dævve heller. Han gikk lykkelig rundt på sine tre friske bein med høy loggrende hale som om dette var helt normalt, og viste ingen tegn på å ha vondt(Annet enn at han selvfølgelig ikke la særlig mye vekt på den skadede foten).

Jeg prøver aldri å finne den enkleste utveien for meg selv, isåfall ville jeg ikke prøvd så lenge med smertestillende osv som jeg gjorde. Jeg ville ikke engang hatt hunder om jeg tenkte på den måten.

Jeg prøver å finne den beste løsningen for hunden. Og jeg mener bestemt at det var bedre for han å gå en periode med litt vondt enn om han måtte ha ligget en mye lengre periode enn dette i ro. Ingen av delene er udelt positive, det er et onde over et annet liksom, men det ene var for en kortere periode enn det andre, ergo et bedre valg i mine øyne.

[Huldra]

Tror du bikkja syns det er noe hyggeligere å ikke få lov å utfolde seg normalt?

Bikkja skjønner jo ikke hvorfor den må ligge stille i ukesvis, ei heller skjønner den at det er til dens eget beste.

Så hvorfor er det et bedre alternativ enn å la den ha litt vondt en periode om dette fører til at den blir fortere frisk?

Og hvis man absolutt ikke skal utsette en hund for smerte skal man da la være å operere hunder eller prøve å få de friske gjennom behandling? Endel av disse tingene vil jo medføre noe smerte..

Skal vi da bare avlive bikkjene så fort de blir syke? For gud forby at de skal ha det vondt en stund liksom.

Hvor har jeg skrevet at hunder med forkalkninger og denslags skal gå uten smertestillende?

Man kan vel ikke akkurat sammenligne en hund med forkalkninger og en hund med en strekt muskel f.eks heller, forkalkninger er jo ikke bare en liten skade som går over av hvile, så da blir det en helt annen sak..

Hvilket ansvar skyver man over på bikkja?

Jeg prøvde smertestillende på min hund etter veterinærens anbefaling, faktisk over ganske lang tid, og hva så jeg? Jo, at skaden absolutt ikke ble bra overhodet. Jeg valgte å prøve å slutte med smertestillende, og hva skjedde? Jo, hunden ble sakte men sikkert frisk.

Ergo er min erfaring det at en hund som overbelaster en fot pga at den ikke føler smerte vil gå lengre med en skade enn en som ikke bruker smertestillende..

Dette er også pinlig logisk om man tenker seg om.

Ergo har jeg valgt å heretter være forsiktig med smertestillende i denne typen tilfeller.

Og du mener at det er enkelt å begrense en hund ja. Tja, da er jeg ufattelig dårlig på sånt eller så er det noe rart med bikkja mi, tydeligvis..

Så fort han fikk sjansen(Altså at jeg ikke satt å fysisk holdt han fast) så flakset han veggimellom..

De 3 5minuttersturene han fikk lov å gå daglig i kort bånd ble forvandlet til hopp-sprett-trampe-tasse-gå amok-tid. Og jeg kunne jo ikke akkurat la være å gå ut så han fikk tisse eller stå å holde han helt fast hele denne tiden..

Jeg prøvde hodebry som ikke ville gå utover foten hans, uten resultat. Jeg bærte han med meg rundtom og prøvde å sitte rolig ute å bare "se på verden" osvosv, men det funket ikke.

Når han fikk sjansen så overbelastet han foten og gjorde skaden verre. Og å se til at han aldri fikk sjansen til å overbelaste foten var litt vanskelig når han gjerne kunne stå å hoppe rett opp og ned på stedet.

Når han ikke gikk på smertestillende lengre så virket han som en mye lykkeligere hund.

Det var ikke som at han lå her å hylte i smerter og holdt på å dævve heller. Han gikk lykkelig rundt på sine tre friske bein med høy loggrende hale som om dette var helt normalt, og viste ingen tegn på å ha vondt(Annet enn at han selvfølgelig ikke la særlig mye vekt på den skadede foten).

Jeg prøver aldri å finne den enkleste utveien for meg selv, isåfall ville jeg ikke prøvd så lenge med smertestillende osv som jeg gjorde. Jeg ville ikke engang hatt hunder om jeg tenkte på den måten.

Jeg prøver å finne den beste løsningen for hunden. Og jeg mener bestemt at det var bedre for han å gå en periode med litt vondt enn om han måtte ha ligget en mye lengre periode enn dette i ro. Ingen av delene er udelt positive, det er et onde over et annet liksom, men det ene var for en kortere periode enn det andre, ergo et bedre valg i mine øyne.

Jeg skjønner deg veldig godt. Og for å si det i klartekst: det er forskjell på å gi smertestillende avhengig av om det er snakk om en skade som skal leges, eller om det er en kronisk tilstand. Det kommer også an på fremtidsutsiktene til hunden; hva er prognosene? Kommer den til å dø/måtte avlives innen kort tid? Vil tilstanden bli verre eller bedre? Hva skjer dersom den overbelastes - blir smertene verre i en periode, tar det lengre tid før skaden leges, feilbelaster hunden mye under anstrengelser, osv? Det er jo ikke så enkelt som å si at man ikke skal gi smertestillende, eller at man skal det. Det kommer helt an på situasjonen. :closedeyes:

[Guest 2ne]

Tror du bikkja syns det er noe hyggeligere å ikke få lov å utfolde seg normalt?

Bikkja skjønner jo ikke hvorfor den må ligge stille i ukesvis, ei heller skjønner den at det er til dens eget beste.

Så hvorfor er det et bedre alternativ enn å la den ha litt vondt en periode om dette fører til at den blir fortere frisk?

Og hvis man absolutt ikke skal utsette en hund for smerte skal man da la være å operere hunder eller prøve å få de friske gjennom behandling? Endel av disse tingene vil jo medføre noe smerte..

Skal vi da bare avlive bikkjene så fort de blir syke? For gud forby at de skal ha det vondt en stund liksom.

Øh.. Bikkja syns neppe det er hyggelig å være skadd - punktum. Og hvor har jeg sagt at man ikke skal utsette en hund for smerte i det hele tatt? Men nei, jeg syns ikke at man med viten og vilje skal utsette hunden sin for unødvendig smerte bare fordi man har et eller annet idiotisk prinsipp om at de burde KJENNE hvor vondt det er, nei.

Hvor har jeg skrevet at hunder med forkalkninger og denslags skal gå uten smertestillende?

Man kan vel ikke akkurat sammenligne en hund med forkalkninger og en hund med en strekt muskel f.eks heller, forkalkninger er jo ikke bare en liten skade som går over av hvile, så da blir det en helt annen sak..

Eh.. En hund som har vondt, veit vel ikke at den har vondt pga forkalkninger eller at det er langvarig, like lite som at den veit at den har vondt pga en muskelbetennelse og at det er kortvarig (og da snakker vi uker, ikke sant?).

Hvilket ansvar skyver man over på bikkja?

Jeg prøvde smertestillende på min hund etter veterinærens anbefaling, faktisk over ganske lang tid, og hva så jeg? Jo, at skaden absolutt ikke ble bra overhodet. Jeg valgte å prøve å slutte med smertestillende, og hva skjedde? Jo, hunden ble sakte men sikkert frisk.

Det er lov å bruke huet selv om bikkja går på smertestillende - man kan og begrense en hund som ikke nødvendigvis halter, eller?

Ergo er min erfaring det at en hund som overbelaster en fot pga at den ikke føler smerte vil gå lengre med en skade enn en som ikke bruker smertestillende..

Dette er også pinlig logisk om man tenker seg om.

Ergo har jeg valgt å heretter være forsiktig med smertestillende i denne typen tilfeller.

MIN erfaring er at når man SER at hunden har vondt, så er det VELDIG vondt. Ergo velger JEG å gi mine hunder smertestillende om de halter. Dette er pinlig logisk om man tenker seg om.

Og du mener at det er enkelt å begrense en hund ja. Tja, da er jeg ufattelig dårlig på sånt eller så er det noe rart med bikkja mi, tydeligvis..

Tydeligvis.. Kort bånd, "nei" og lignende pleier å funke på de aller fleste hunder med et snev av oppdragelse..

Jeg skjønner deg veldig godt. Og for å si det i klartekst: det er forskjell på å gi smertestillende avhengig av om det er snakk om en skade som skal leges, eller om det er en kronisk tilstand. Det kommer også an på fremtidsutsiktene til hunden; hva er prognosene? Kommer den til å dø/måtte avlives innen kort tid? Vil tilstanden bli verre eller bedre? Hva skjer dersom den overbelastes - blir smertene verre i en periode, tar det lengre tid før skaden leges, feilbelaster hunden mye under anstrengelser, osv? Det er jo ikke så enkelt som å si at man ikke skal gi smertestillende, eller at man skal det. Det kommer helt an på situasjonen. :closedeyes:

Hvis det kommer helt an på situasjonen, så er det vel rimelig teit å si at man ikke vil gi smertestillende til hunden sin, eller? Og hvorfor er det anderledes med en kronisk tilstand og en tilstand som skal heles? Begge deler gjør vondt, vil jeg tro?

[¤renate¤]

Øh.. Bikkja syns neppe det er hyggelig å være skadd - punktum. Og hvor har jeg sagt at man ikke skal utsette en hund for smerte i det hele tatt? Men nei, jeg syns ikke at man med viten og vilje skal utsette hunden sin for unødvendig smerte bare fordi man har et eller annet idiotisk prinsipp om at de burde KJENNE hvor vondt det er, nei.

Jeg begynner ærlig talt å lure på om du er ute etter å missforstå. Har du i det heletatt lest hva jeg har skrevet?

Hvor i guds navn har jeg skrevet at jeg har noe som helst prinsipp om at bikkjene mine burde kjenne hvor vondt det er?

Du får det til å høres ut som om jeg lar bikkjene gå rundt og ha vondt for morro skyld.

Eh.. En hund som har vondt, veit vel ikke at den har vondt pga forkalkninger eller at det er langvarig, like lite som at den veit at den har vondt pga en muskelbetennelse og at det er kortvarig (og da snakker vi uker, ikke sant?).

Jeg tror du godt vet forskjellen, men jeg kan jo forklare den jeg:

Ei bikkje med en muskelbetennelse el. lignende vil måtte gå noen dager/uker med vondt, en hund med forkalkninger blir vel gjerne aldri frisk, ergo måtte den ha gått resten av livet sitt med vondt.

Det er en "liten" forskjell der er det ikke?

Neida, bikkja vet ikke forskjell, for all del, poenget er liksom uansett at tiden bikkja må gå med vondt er veldig forskjellig, og det å gå en stund med vondt for så å bli frisk igjen og det å gå i årevis med ukurerbar smerte er langt fra hverandre.

Sistnevnte gir man selvfølgelig smertestillende til. Førstenevnte derimot vurderer man.

Vil bikkja bli fortere frisk uten smertestillende, ja så velger nå jeg det..

MIN erfaring er at når man SER at hunden har vondt, så er det VELDIG vondt. Ergo velger JEG å gi mine hunder smertestillende om de halter. Dette er pinlig logisk om man tenker seg om.

Kommer ann på bikkja det.. Begge mine bikkjer er noen svære pyser, når de har vondt(Omså bare slått seg litt i lek) så kommer de løpende for å få "trøst"(Eller, for at folk ikke skal hyle menneskeliggjøring her: oppmerksomhet) de..

Hvordan jeg vet at det ikke er VELDIG vondt? Jo, fordi bikkja gjerne etter 1min halting og en koserunde fra mor plutselig er helt frisk igjen.. Ikke kom å fortell meg at bikkja har ekstremvondt om det ikke skal mer til for å kurere det enn litt kos..

Tydeligvis.. Kort bånd, "nei" og lignende pleier å funke på de aller fleste hunder med et snev av oppdragelse..

Akkurat ja, ja, det glemte jeg, understimulerte unghunder er jo kjent for å være ekstremt lydige de ja.. Kaster man litt trassalder på toppen så har man jo lp champion på flekken

[Guest 2ne]

Jeg begynner ærlig talt å lure på om du er ute etter å missforstå. Har du i det heletatt lest hva jeg har skrevet?

Hvor i guds navn har jeg skrevet at jeg har noe som helst prinsipp om at bikkjene mine burde kjenne hvor vondt det er?

Du får det til å høres ut som om jeg lar bikkjene gå rundt og ha vondt for morro skyld.

Skal vi se. Du gir ikke smertestillende til hunden din så sant det ikke er en kronisk skade eller et beinbrudd - fordi du syns den skal kjenne hvor vondt det er så den ikke overbelaster, sant? Det har du skrevet i flere innlegg her.. Smertestillende ved "slike skader" var fyfy, det..

Jeg tror du godt vet forskjellen, men jeg kan jo forklare den jeg:

Ei bikkje med en muskelbetennelse el. lignende vil måtte gå noen dager/uker med vondt, en hund med forkalkninger blir vel gjerne aldri frisk, ergo måtte den ha gått resten av livet sitt med vondt.

Det er en "liten" forskjell der er det ikke?

Neida, bikkja vet ikke forskjell, for all del, poenget er liksom uansett at tiden bikkja må gå med vondt er veldig forskjellig, og det å gå en stund med vondt for så å bli frisk igjen og det å gå i årevis med ukurerbar smerte er langt fra hverandre.

Sistnevnte gir man selvfølgelig smertestillende til. Førstenevnte derimot vurderer man.

Vil bikkja bli fortere frisk uten smertestillende, ja så velger nå jeg det..

Ja, JEG veit forskjellen, poenget mitt er at BIKKJA ikke veit forskjellen. For den så er det ett fett om det er vondt i 3 uker eller i 3 måneder - vondt er det samme pokker. Og siden det er medisinering av BIKKJER og ikke folk vi snakker om, så er det vel BIKKJA vi bør ta hensyn til?

Kommer ann på bikkja det.. Begge mine bikkjer er noen svære pyser, når de har vondt(Omså bare slått seg litt i lek) så kommer de løpende for å få "trøst"(Eller, for at folk ikke skal hyle menneskeliggjøring her: oppmerksomhet) de..

Hvordan jeg vet at det ikke er VELDIG vondt? Jo, fordi bikkja gjerne etter 1min halting og en koserunde fra mor plutselig er helt frisk igjen.. Ikke kom å fortell meg at bikkja har ekstremvondt om det ikke skal mer til for å kurere det enn litt kos..

Øh.. Og hvor har jeg skrevet at man skal gi smertestillende til en hund som er halt i ett minutt?

Akkurat ja, ja, det glemte jeg, understimulerte unghunder er jo kjent for å være ekstremt lydige de ja.. Kaster man litt trassalder på toppen så har man jo lp champion på flekken

Spar deg. Du er ikke den eneste som har hatt unghund av aktiv rase som har måtte holdes i ro en stund, og når andre får det til (både med rottis og belger, som neppe er noe mindre aktiv enn dine sheltier), så bør det jaggu meg ikke være et gedigent problem for deg heller. Du som er så innmari opptatt av hundens beste oppi dette, bør da klare å holde bikkja i såpass kort bånd at det ikke er rom for å hoppe og sprette?

[Enlivan]

Jeg tror ikke noen her mener at man skal la være å gi smertestillende medisiner til en hund som har fått en riktig diagnose, og som trenger medisiner.

Rimadyl bl.a har også en betennelsehemmende effekt.

Det jeg synes er feil, er at mange veterinærer misbruker disse medisinene, uten å finne ut hva som feiler hunden.

Halter en hund, burde man vite hvorfor den halter, ikke bare "fjerne" symptomene med smertestillende medisiner.

Når man da vet hva som forårsaker haltingen, kan man skrive resept på medisiner.

Veterinærene må vite HVA de behandler. (Noe de veldig ofte ikke vet.)

[Guest Dratini]

Spar deg. Du er ikke den eneste som har hatt unghund av aktiv rase som har måtte holdes i ro en stund, og når andre får det til (både med rottis og belger, som neppe er noe mindre aktiv enn dine sheltier), så bør det jaggu meg ikke være et gedigent problem for deg heller. Du som er så innmari opptatt av hundens beste oppi dette, bør da klare å holde bikkja i såpass kort bånd at det ikke er rom for å hoppe og sprette?

Jeg skal ikke begi meg inn på den diskusjonen som dere to har (og kanskje litt OT, men relevant likevel?).

Jeg kommer med ett innspill på hvordan vi taklet en veldig aktiv hund med kraftig betennelse i triceps på begge framben.

Hunden viste ingen symptomer på betennelse før inntil han sprang løs og hoppet ned på veien (ca 0,5 meter). Da haltet han plutselig på begge framben. På med bånd og tusle rolig hjem (var ca 2 km hjemmefra da dette skjedde). Veterinæren ble ringt og time ordnet til dagen etter.

Etter en grundig undersøkelse ble det konstatert betennelse i triceps. Veterinæren skrev ut Prednisolon og beskjed om at hunden ikke fikk springe, hoppe eller gjøre annet som kunne forværre betennelsene. Veldig moro med en skikkelig aktiv hund som blir betegnet som en hoppawart. Veterinæren fortalte at dette var noe som de hver høst så, spesielt på jakthunder, i forbindelse med opptrening til jaktsesongen. Da hadde eierne som regel brukt springer for å trene hunden opp i kondisjon. OG at disse hundene var så ivrige at de sprang skjevt i selen/springeren.

Vårt problem oppi dette var at vi ikke hadde brukt springer på nesten ett år, så dette kunne ikke være årsaken for vår hunds problemer. Veterinæren vet hvor aktiv denne hunden er og skrev ut en behandling som skulle foregå i totalt 16 dager (men med nok medisin til lengre behandling om det skulle være nødvendig).

Hunden ble luftet i korte bånd og vi måtte finne annen trening for å holde aktivitetsnivået hans på ett akseptabelt nivå. Løsningen for oss var (kombinert med medisinen) mye mental trening. Introdusering av targetstick og klikkertrening (hunden er ikke klikkertrent fra grunnen av), samt blodspor. Vi hadde ingen problemer med å holde hunden rolig nok (det er jo snakk om en rase med ganske store aktivitetsbehov av forskjellig slag). Ca en uke etter behandling med medisin var avsluttet var det tilbake til veterinæren for å sjekke om det var nødvendig med en runde til med Prednisolon. Veterinæren var skikkelig overrasket over at hunden allerede var blitt bra, dette fordi vi hadde klart å holde han rolig, samtidlig som han ble trent.

Hunden hadde ingen/lite smerter under medisineringen og om vi klarte å holde hunden rolig, men likevel "aktiv", så skulle vel andre klare det med sine raser også?

Jeg har, i likhet med 2ne, sykdom(mer) som gjør at jeg må ta smertestillende iblandt. Og om jeg har mye smerter og ikke tar medisinen, går det utover humøret. Akkurat det samme er det med hunder, for hvor mange ganger har man ikke hørt "hunden har smerter/skade i ryggen, derfor er den utagerende!", jeg vet om flere slike tilfeller iallefall.

Noe T og endel OT fra meg dette

[¤renate¤]

Skal vi se. Du gir ikke smertestillende til hunden din så sant det ikke er en kronisk skade eller et beinbrudd - fordi du syns den skal kjenne hvor vondt det er så den ikke overbelaster, sant? Det har du skrevet i flere innlegg her.. Smertestillende ved "slike skader" var fyfy, det..

Jo, men poenget med det er jo at jeg ikke gir smertestillende fordi jeg tror(Og har erfart) at hunden blir fortere frisk på den måten.

Det er ikke fordi jeg i prinsipp mener at bikkja absolutt burde gå å ha det vondt bare for å ha det vondt liksom.

Øh.. Og hvor har jeg skrevet at man skal gi smertestillende til en hund som er halt i ett minutt?

Herrejemini.. Nå gjør du deg bare vanskelig altså.

Poenget, som jeg tror du allerede forstod, var at bikkjene mine viser smerte selvom det ikke er veldig, veldig vondt.

Altså svarte jeg på din påstand om at bikkjer, når de først viser tegn på smerte, har veldig vondt.. Noe som ikke stemmer for mine bikkjer ihvertfall..

Spar deg. Du er ikke den eneste som har hatt unghund av aktiv rase som har måtte holdes i ro en stund, og når andre får det til (både med rottis og belger, som neppe er noe mindre aktiv enn dine sheltier), så bør det jaggu meg ikke være et gedigent problem for deg heller. Du som er så innmari opptatt av hundens beste oppi dette, bør da klare å holde bikkja i såpass kort bånd at det ikke er rom for å hoppe og sprette?

Høhø...Jeg har da ikke nevnt noe om aktive hunder jeg, det jeg kommenterte var din påstand om at hunder med "et snev av oppdragelse" skal man klare å holde i ro med kort bånd og et "nei"..

Noe jeg finner vittig om man snakker om et tilfelle som mitt, hvor det gjelder en unghund, og en understimulert en sådan.

Unghunder er jo ikke akkurat kjent for å være de lydigste individene på jord.

Forøvrig er det litt vanskelig å ha kort nok bånd på en såpass liten hund til at den ikke klarer å hoppe og sprette(Han hoppet som sagt rett opp og ned på stedet), det er greiere på større hunder hvor du nærmest kan stå å holde dem i halsbåndet, det fungerer ikke på en sheltie, med mindre du er en dverg da

Men for all del, vi kan vel bare konkludere med at jeg er udugelig og piner bikkjene mine for morro skyld, for nå gidder jeg ikke diskutere dette mer med deg, jeg tror jeg har fått frem poengene mine så de som faktisk vil forstå forstår det

[Huldra]

Jeg synes det er rart, jeg, at man ofte stoler så blindt på dyrlegen. Jeg har nevnt antibiotika før, men jeg vil nevne det igjen. Ta kennelhoste; kennelhoste forårsakes stort sett av et virus, men av og til av bakterier. Man går til dyrlegen og forklarer symptomene, dyrlegen kikker i halsen og tar kanskje tempen. Joda, her har man et tilfelle av kennelhoste! Så skriver dyrlegen ut resept på antibiotika, man går hjem og begynner å gi hunden dette.

Problemet er at antibiotika ikke tar knekken på virus! Og har hunden kennelhoste pga virus så vil ikke antibiotika gjøre det døyt godt. Dyrlegen burde ha tatt tester av hunden og funnet ut om det er virus eller bakterier. Hvis det er et virus, burde h*n ikke skrive ut antibiotika i det hele tatt, og er det bakterier, er det lett å finne riktig antibiotika å bruke når man har testet hunden, sånn at man slipper å bruke en bredspektret type. Hvor mange har opplevd at dyrlegen har tatt tester av hunden og dyrket i laboratoriet?

I den første linken står det:

Behandling

Kennelhoste behandles symptomatisk med hostestillende medisiner, og antibiotika gis kun ved kompliserende infeksjoner med bakterier. Ellers er det viktig at pasienter med kennelhoste får fullstendig ro i tre til fire uker og luftes i hundesele. Disse tiltak vil redusere luftveisirritasjonen, hosten og rekonvalesenstiden. Hoste er selvforsterkende, og ved manglende kontroll av symptomene ved kennelhoste vil sykdomsperioden forlenges og risikoen for komplikasjoner øker!

men det har jeg fremdeles til gode å høre så mye om, som behandling med antibiotika. Det er sikkert stor forskjell på praksis fra en dyrlege til en annen, men når man leser tråder her på doggis, er gjengangeren at "hunden har kennelhoste, tatt med til dyrlege, antibiotika på resept". Jeg tviler sterkt på at det er så ille alle gangene; at alle disse hundene har en bakteriell infeksjon i tillegg til virus. Jeg leser heller ikke om at dyrlegen tok prøver av hunden, og hvordan skal dyrlegen da vite om det er et virus eller bakterier? Joda, i noen tilfeller vil de nok vite det, men slett ikke i alle. Og uansett; den andre fordelen med testing var jo å finne en antibiotika som passet bedre til bakteriene...

[Lotta]

Jeg er fortsatt uenig med deg, Renate. Jeg kommer ikke til å bli enig med deg heller, ganske enkelt fordi jeg har sykdommer selv som gjør at det både er vondt og betent stadig vekk. Å tvinge en hund til å gå med smerter over tid er ikke et tema for min del - jeg veit hvor slitsomt det er å gå og ha vondt, hvor sur man blir av det, og hvor lite tålegrensa for andre ting blir. Å utsette en hund - som ikke kan "snakke om det" i motsetning til oss mennesker - er ondskapsfullt, syns jeg. Ikke skjønner den hvorfor det er vondt, og ikke skjønner den at det er til dens eget beste at det er litt vondt.

For ordens skyld; jeg betviler ikke at du har vondt, jeg betviler ikke at du har nytte av smertelindring for dine kroniske plager, og jeg betviler ikke at smerte påvirker ditt (og hunders) humør og livskvalitet.

Spørsmålet er likefullt om det er formålstjenelig og riktig å gi smertestillende medikamenter for enhver "vondt i vondten" folk og dyr eventuelt mener de har, eller omgivelsene TROR de har. Forbruket av smertestillende medisiner har eksplodert i Norge i de senere år, og det kom nylig fram at knapt noen i Europa bruker mer av slike ting enn vi gjør. Betyr det at vi har mer smerter enn resten av verden, betyr det at tålegrensene våre er lavere, eller kan det kanskje bety at vi medisinerer oss mer enn strengt tatt nødvendig?

Jeg snakker ofte med hundeeiere, gjerne flerhundseiere - og hører ofte at Pluto og Lady går på Rimadyl, det synes som om de fleste hundeiere har et brett liggende klar i "tilfelle rottefelle" og dytter i bikkja en pille når de synes det måtte passe, like gjerne som de selv spiser et brett Paracet "dagen derpå"...

Det er - stort sett, ihvertfall - også sunnere å belaste beinet LITT enn å ikke belaste det i det hele tatt, selv om det er betennelse og/eller vondt. For det første for å opprettholde funksjonen i beinet, for det andre for å unngå belastningsskader i andre kroppsdeler. Jeg veit f.eks hvor vond ryggen min blir når jeg har vonde skuldre, fordi jeg bruker armene på en helt annen måte. Det er ikke det spøtt bedre å ha vond rygg i stedetfor vonde skuldre, altså..

Kan vi være enige om at det er forskjell på å smertebehandle en kronisk (langvarig) lidelse for å forhindre feilbelastninger på et menneske, å det å gi smertestillende til en hund som er akutt skadet og bør være i ro i en kort periode?

Jeg hadde en hund som gikk på rimadyl det siste halvåret sitt, han hadde forkalkninger i bekkenet som gjorde at han ble stiv i bakparten. Han fikk rimadyl både som forebyggende og som behandling - og hvorfor skulle det være bedre for han å være stiv i bakparten og belaste resten av kroppen feil, enn å gi han en tablett som gjorde at han fikk bevegelse i bakparten også?

Der er jeg enkel - har en hund så store smerter at den behøver smertelindring, og prognosen for at den kan bli frisk og velfungerende igjen er dårlig - så avliver man bikkja. Alt annet er ren og skjær egoisme, og direkte ondskapsfullt.

Nei, sorry.. For meg så høres det ut som om man skyver ansvaret over på bikkja - så lenge den ikke gidder å ta hensyn til at den har det vondt, så får den jammen meg bare gå å ha vondt og! Det ER så enkelt som at man begrenser hunden sjøl, jo! Det betyr ikke at den MÅ ligge i bur hele tiden, det betyr bare at man går inn og styrer hvor mye den får lov å trampe rundt.. Og det ansvaret er hundeeierens, selv om det sikkert er mye greiere å overlate det til bikkja..

He, he... Man skyver faktisk ansvaret over på "naturen" - ikke bikkja.

Øh.. Bikkja syns neppe det er hyggelig å være skadd - punktum. Og hvor har jeg sagt at man ikke skal utsette en hund for smerte i det hele tatt? Men nei, jeg syns ikke at man med viten og vilje skal utsette hunden sin for unødvendig smerte bare fordi man har et eller annet idiotisk prinsipp om at de burde KJENNE hvor vondt det er, nei.

Nå VET man jo strengt tatt ikke hvor vondt den har det - man antar, og utfra de fleste hundeeieres erfaring har en hund som viser smerte relativt store smerter - men det er jo ikke fordi man ønsker at hunden skal ha det vondt man er imot å gi smertestillende i hytt og gevær...

Eh.. En hund som har vondt, veit vel ikke at den har vondt pga forkalkninger eller at det er langvarig, like lite som at den veit at den har vondt pga en muskelbetennelse og at det er kortvarig (og da snakker vi uker, ikke sant?).

Et annet argument for å begrense bruken av smertelindring er faktisk at EIEREN ikke heller vil kunne vurdere når aktiviteten til hunden kan økes - erfaringsmessig er det mitt største ankepunkt mot smertestillende, fordi det ser ut som om hunden har det helt supert, man durer i vei på lengre turer, utsetter dyret for større belastning enn det er klart for, og ender opp med å være tilbake til start - i verste fall blir skaden/problemene verre enn de var i utgangspunktet. Men, 2ne, who cares, bare bikkja tilsynelatende har hatt det fint i "rekonvalsensperioden"?

Det er lov å bruke huet selv om bikkja går på smertestillende - man kan og begrense en hund som ikke nødvendigvis halter, eller?

MIN erfaring er at når man SER at hunden har vondt, så er det VELDIG vondt. Ergo velger JEG å gi mine hunder smertestillende om de halter. Dette er pinlig logisk om man tenker seg om.

Igjen, gir man smertestillende så vil det være vanskelig, for ikke å si tilnærmet umulig, å vurdere når skaden/sykdommen faktisk er helet, ref ditt eget pinlig logiske resonnement over...

Tydeligvis.. Kort bånd, "nei" og lignende pleier å funke på de aller fleste hunder med et snev av oppdragelse..

Jada, jada, jada.

Hvis det kommer helt an på situasjonen, så er det vel rimelig teit å si at man ikke vil gi smertestillende til hunden sin, eller? Og hvorfor er det anderledes med en kronisk tilstand og en tilstand som skal heles? Begge deler gjør vondt, vil jeg tro?

En hund med kroniske, uhelbredelige smerter bør avlives for å slippe å ha vondt - nettopp fordi man vet at en hund som gir uttrykk for smerte lider, og fordi man ikke kan garantere at behandlingen den får gjør mer enn å fjerne toppen av smerteriene.

[Guest 2ne]

>klippe bort masse jibberish<

En hund med kroniske, uhelbredelige smerter bør avlives for å slippe å ha vondt - nettopp fordi man vet at en hund som gir uttrykk for smerte lider, og fordi man ikke kan garantere at behandlingen den får gjør mer enn å fjerne toppen av smerteriene.

Så - en hund som viser smerte under rekonvalens burde ikke få smertestillende fordi de skal kjenne at det er vondt og ikke feilbelaste, mens en hund som har en kronisk sykdom burde avlives fordi at man vet at når man ser at hunden har det vondt, så lider den? Øh.. Ja, det hørtes mye bedre ut med en gang du sa det sånn, liksom..

[Lotta]

Så - en hund som viser smerte under rekonvalens burde ikke få smertestillende fordi de skal kjenne at det er vondt og ikke feilbelaste, mens en hund som har en kronisk sykdom burde avlives fordi at man vet at når man ser at hunden har det vondt, så lider den? Øh.. Ja, det hørtes mye bedre ut med en gang du sa det sånn, liksom..

Tja, det er ikke engang helt uvanlig at mennesker med virkelig store smerter ønsker hjelp til å dø, frekvensen for slike ønskemål øker når prognosene er dårlige.

Personlig er jeg av den oppfatning at det langt fra alltid er etisk eller moralsk forsvarlig å la dyr lide (ev få mer eller mindre vellykket smertebehandling) i kort tid selv om prognosene kan være gode, og at vi i vårt samfunn har blitt helt rabiate i vår iver etter å forlenge liv for enhver pris, og behandle bikkjer som om de var folk.

For meg er det uansett en åpenbar forskjell på å f eks behandle et benbrudd på en 12 mnd gammel unghund, med tilhørende smertelindring (f eks over 2-3 måneder), å det å sette en gammel hund full av forkalkninger, revmatiske smerter, etc etc på rimadyl, for at eieren skal kunne se på den i noen måneder til før h*n er moden for å ta farvel med hunden sin.

Som du ganske riktig påpekte, hunder har ofte veldig vondt før de viser tegn på smerte - og hva skal poenget være med å ta "toppen av" smertene for en hund som likevel står med 3 bein i grava, når den godt kan lide "litt" uten at eieren oppdager det likevel, annet enn å gjøre EIEREN happy...?