Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjøpsavtale, forvertavtale eller avlsavtale?


eple

Recommended Posts

Jeg skjønner at hvis man kjøper en hund så er den din, og bare din. Men hvordan fungerer forvertavtaler og avlsavtaler? Er det sånn at hvis hunden er god i hodet og gjør det bra på utstilling så skal oppdretter få den tilbake? Er avlsavtale bare at oppdretteren kan bruke hunden i avl x antall ganger?

Kan noen forklare meg disse tingene på en lettfattelig måte? Eventuelt ved hjelp av helt vanlig forvertavtale og avlsavtale?

Hva er fordeler og ulemper?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En forvertsavtale er en slags avlsavtale. Oppdretter setter hunden ut til noen, vederlagsfritt (bør iallefall gjøre det ellers blir det deleie), og har en avtale med forvert at oppdretter kan ha x-antall kull på den, eller overfører hunden til forvert når den er blitt "for gammel" til å ha valper.

Oppdretter skal ikke "ha tilbake" hunden om den blir bra, forvertene fungerer som en slags "oppstalling" av hunder som oppdretter vil ha i sitt videre avlsarbeid, uten at oppdretter må ha for mange hunder hjemme hos seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og om den er på foravtale så er det gjerne slik at du betaler for ting slik som hvis hunden var din. Mens oppdretter gjerne tar utgifter med tanke på avl. Dette er gjerne kontraktsfestet, så varierer litt. Eks fra min rase: alle valpekjøpere skal HD-rønke, mens øyelysning er ikke noe krav, derfor betaler oppdretter dette i anledning parring.

Dårlig forklart, men håper du forstod. Men generelt så varierer kontraktene veldig da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes mange ulike fõrvert-/avlsavtaler, og hvorvidt de er bra eller ei kommer jo også an på øyet som leser. Det viktigste er alltid at fõrvert og oppdretter har en åpen dialog og begge er inneforstått med hva som står i avtalen og hva det betyr i praksis. Det er også viktig at en har diskutert på forhånd hvem som skal betale hva.

Noen har krav på et kull/minst fem valper, deretter overføres hunden til fõrvert så den blir eier av hunden og kan eventuelt ha egne kull på tispa/hannhunden.

Noen har krav på tre kull.

Noen har krav på så mange kull en bare måtte ønske.

Fordeling av utgifter varierer også - noen dekker absolutt alt (da skal de gjerne ha flere kull igjen for det også), andre dekker det som går utover hverdagshundeholdet (men det er viktig å definere hva det er også - er vaksiner hverdagen? Er røntgenfotografering og øyelysning hverdagshundehold?)

Mange oppdrettere vil ha tispa hos seg i forbindelse med parring, fødsel og valpeoppdragelse. Andre har fõrverter som både vil og kan ta seg av dette. Noen konkurrerer og stiller hundene, mens hos andre forutsetter oppdretter at fõrvert trener og konkurrerer med hundene sine.

I mitt hode er forskjellen på en fõrvertsavtale og en avlsavtale at ved sistnevnte eier noen hunden fullt og helt, bestemmer over den - men de har i kontrakten med oppdretter at denne skal få låne hunden til et kull mot en eller annen kompensasjon.

Fordeler og ulemper.

Tja, det kommer jo an på hva slags situasjon en selv er i. Noen velger å være fõrvert fordi de da lettere får tilgang til en bra hund de senere kan starte sitt avlsarbeid med, de får samarbeide med en oppdretter de kan lære mye av, de slipper å betale 10.-12.000 for en hund, de får hjelp til å få en avlsklarert hund.

Men det er også ulemper - hunden er ikke din på papiret, det er oppdretter som får "honnør" for det bra hunden gjør - selv om du legger grunnlaget i trening og kondisjon. Du er også mer prisgitt en annen person. Kanskje du ser for deg vinterferien på fjellet med fine turer og bikkja, mens oppdretter har lyst til å stille på fire dagers internasjonal utstilling i Uzbekkistan. Kommunikasjon og åpenhet om planer og ønsker er veldig viktig.

Det finnes dessverre flere historier om oppdrettere som utnytter fõrverter - men det finnes også historier om fõrverter som ikke holder sin del av avtalen til oppdretters fortvilelse. Og mest finnes det historier hvor alt går som det skal, men de hører en sjelden - det er jo kjedelige historier.

En viktig ting å være klar over er jo at en har ingen større garantier for den valpen enn om en kjøper en valp. Den kan jo fremdeles få HD, underbitt, være steril og av andre grunner være uegnet som avls- og/eller konkurransehund. Det som ofte skjer da, er at oppdretter skriver hunden over på fõrvert. Men ønsker en at en får en garantert avlshund, må en kjøpe en som er tre år gammel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

mine for hunder skal jo stilles, men de forvertene som ikke vil stille hunden lever den til meg.. Og de som vil stille selv får selvfølgelig lov til det.. Og er det en spessiell utstilling jeg vil den skal på må jeg si fra i eldig god tid på forrhånd..

Jeg kan ikke komme dinglende når påmeldingsfristen er der..

Stakkars forverter,de må få beskjed noen mnd i forveien minst mener jeg da.. (men det er no sånn jeg gjør det) jeg er ikke sikker på hva andre oppdrettere gjør der..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...