Gå til innhold
Hundesonen.no

Sterke blogger du har lest


Mirai

Recommended Posts

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, jeg har kommet over flere slike og begynte nå å lese litt på den øverste linken. Men jeg blir så ufattelig trist av slikt, jeg kan sitte å stortute i lang tid. Måtte bare stenge vinduet igjen, klarer rett å slett ikke å lese det.. Angrer på at jeg begynte å lese i det hele tatt. Man føler seg så ufattelig maktesløs og samtidig må man beundre de som klarer å holde motet oppe, helt til det siste.. :P:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Leste den nå, tårene renner...... :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg husker ikke nå var bloggen het, tror den var svensk? Det var en mor som skrev om sin lille syke sønn.. Og hver dag måtte den lille gutten kjempe en grusom smertefull kamp mot en forferdelig sykdom som ødela han både inn og utvendig.. det var slik man håpte neste dag at han nå hadde fått slippe og sovnet inn over natten :P ble veldig rørt av hvordan foreldrene tok dette, og hvor sterke dem var gjennom det hele.. og ikke minst den lille gutten hvor han klamret seg fast til livet.. :wub::P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sissi: Ja, den har jeg også lest.. jeg blir grusomt trist, men føler også at jeg trenger å lese sånne ting for å vite at sånt skjer faktisk rundt oss. Og at det rammer helt plutselig. Det får meg til å verdsette mitt eget liv litt mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

her er en blogg som får meg til å grine ..

kampen mot kreften, de siste innleggene er det hans kjæreste som har skrevet.

En jeg kjenner, kjente han nemlig ..

annbefaler og lese igjennom hele bloggen (det er blogget i rundt 8-9mnd)

Noen jeg kjenner, kjente ham også. Leste hele bloggen da "det stod på". Ufattelig trist..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Jeg har lest hele nå i kveld/natt :wub: For en utrolig gutt!

Sissi: Ja, den har jeg også lest.. jeg blir grusomt trist, men føler også at jeg trenger å lese sånne ting for å vite at sånt skjer faktisk rundt oss. Og at det rammer helt plutselig. Det får meg til å verdsette mitt eget liv litt mer.

Jeg er helt enig :P

Denne leste jeg en stund. Dette er også to helt fantastiske personer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje ikke blogg på samme måte som de andre som er lagt inn her, men poster den likevel. http://kampenmotkreftkrabba.tk/ Datteren til min tidligere arbeidsleder, som laget siden etter at moren fikk kreftdiagnosen. Moren var et fantastisk flott menneske, og datteren ser ut til å arve det beste fra sin mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:ahappy::P Helt ubeskrivelig... Jeg mistet stefaren min i kreften for bare noen måneder siden, og jeg kjenner meg igjen så mye i det de pårørende skriver. Hvordan det føles å være pårørende når ting bare går nedover og nedover. Ingen oppoverbakker. Man håper og holder ut til siste slutt og drømmer om at alt går bra og kreften bare forsvinner, men når man våkner innser man at det aldri vil bli slik. Det tøffeste er å se nedgangen fysisk. Selv om man gjerne vil fornekte det, så forstår man at en person med kreft som har gått ned 20 kilo på et halvt år og såvidt klarer å spise grøt ikke har det bra.

Her er en artikkel skrevet av norsk ukeblad om min mor og stefar i kampen mot kreften. Jeg har ikke telling over hvor mye jeg har grått over den artikkelen - spesielt etter at han døde.

http://www.klikk.no/produkthjemmesider/nor...ticle329392.ece

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I natt skal jeg prøve å snu døgnrytmen dermed havnet jeg i denne tråden å må si at jeg har hatt verdens verste gråteanfall her og det har vært godt også :ahappy: Det gjør meg vondt å vite at sannsynligvis hadde pappa det veldig vondt i de 2 årene han slet mot kreften.. Jeg mistet pappa i kreft når jeg var 4 nesten 5 år gammel, jeg var for ung til at jeg husker noe større av ham nå dessverre..

Men for min del har det vel vært mer å savne noe man ikke kan huske eller har hatt. Min smerte blir liten i forhold til disse etterlate som virkelig har mistet noen som har satt et dypt spor etter seg..

Kreft er en grusom ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt selv hva det skal tjene til, men fikk lyst til å ha en stemme i dette slags "fellesskapet" omkring kreft som denne tråden står for,- så jeg gjør det.

Min mor, svigerinne og mann har dødd av kreft i løpet av to år. Det eneste gode jeg kan si om situasjonen " å vite at en du elsker må dø" er at man da får tid til å "snakke og takke". Man kan komme til å oppleve stor kjærlighet, og tenke at livet er kanskje på det vakreste når det er helt nakent og på det grusomste.

I tiden deretter er det ikke mye verdt. DA er det spesielt godt å ha hund. Et liv som krever deg, får deg på beina, som representerer liv for livets egen enkle (u)skyld og glede, og et slags fellesskap i det daglige,- en stor verdi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...