Gå til innhold
Hundesonen.no

Sterke blogger du har lest


Mirai

Recommended Posts

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, jeg har kommet over flere slike og begynte nå å lese litt på den øverste linken. Men jeg blir så ufattelig trist av slikt, jeg kan sitte å stortute i lang tid. Måtte bare stenge vinduet igjen, klarer rett å slett ikke å lese det.. Angrer på at jeg begynte å lese i det hele tatt. Man føler seg så ufattelig maktesløs og samtidig må man beundre de som klarer å holde motet oppe, helt til det siste.. :P:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Leste den nå, tårene renner...... :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg husker ikke nå var bloggen het, tror den var svensk? Det var en mor som skrev om sin lille syke sønn.. Og hver dag måtte den lille gutten kjempe en grusom smertefull kamp mot en forferdelig sykdom som ødela han både inn og utvendig.. det var slik man håpte neste dag at han nå hadde fått slippe og sovnet inn over natten :P ble veldig rørt av hvordan foreldrene tok dette, og hvor sterke dem var gjennom det hele.. og ikke minst den lille gutten hvor han klamret seg fast til livet.. :wub::P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sissi: Ja, den har jeg også lest.. jeg blir grusomt trist, men føler også at jeg trenger å lese sånne ting for å vite at sånt skjer faktisk rundt oss. Og at det rammer helt plutselig. Det får meg til å verdsette mitt eget liv litt mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

her er en blogg som får meg til å grine ..

kampen mot kreften, de siste innleggene er det hans kjæreste som har skrevet.

En jeg kjenner, kjente han nemlig ..

annbefaler og lese igjennom hele bloggen (det er blogget i rundt 8-9mnd)

Noen jeg kjenner, kjente ham også. Leste hele bloggen da "det stod på". Ufattelig trist..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Jeg har lest hele nå i kveld/natt :wub: For en utrolig gutt!

Sissi: Ja, den har jeg også lest.. jeg blir grusomt trist, men føler også at jeg trenger å lese sånne ting for å vite at sånt skjer faktisk rundt oss. Og at det rammer helt plutselig. Det får meg til å verdsette mitt eget liv litt mer.

Jeg er helt enig :P

Denne leste jeg en stund. Dette er også to helt fantastiske personer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje ikke blogg på samme måte som de andre som er lagt inn her, men poster den likevel. http://kampenmotkreftkrabba.tk/ Datteren til min tidligere arbeidsleder, som laget siden etter at moren fikk kreftdiagnosen. Moren var et fantastisk flott menneske, og datteren ser ut til å arve det beste fra sin mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:ahappy::P Helt ubeskrivelig... Jeg mistet stefaren min i kreften for bare noen måneder siden, og jeg kjenner meg igjen så mye i det de pårørende skriver. Hvordan det føles å være pårørende når ting bare går nedover og nedover. Ingen oppoverbakker. Man håper og holder ut til siste slutt og drømmer om at alt går bra og kreften bare forsvinner, men når man våkner innser man at det aldri vil bli slik. Det tøffeste er å se nedgangen fysisk. Selv om man gjerne vil fornekte det, så forstår man at en person med kreft som har gått ned 20 kilo på et halvt år og såvidt klarer å spise grøt ikke har det bra.

Her er en artikkel skrevet av norsk ukeblad om min mor og stefar i kampen mot kreften. Jeg har ikke telling over hvor mye jeg har grått over den artikkelen - spesielt etter at han døde.

http://www.klikk.no/produkthjemmesider/nor...ticle329392.ece

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I natt skal jeg prøve å snu døgnrytmen dermed havnet jeg i denne tråden å må si at jeg har hatt verdens verste gråteanfall her og det har vært godt også :ahappy: Det gjør meg vondt å vite at sannsynligvis hadde pappa det veldig vondt i de 2 årene han slet mot kreften.. Jeg mistet pappa i kreft når jeg var 4 nesten 5 år gammel, jeg var for ung til at jeg husker noe større av ham nå dessverre..

Men for min del har det vel vært mer å savne noe man ikke kan huske eller har hatt. Min smerte blir liten i forhold til disse etterlate som virkelig har mistet noen som har satt et dypt spor etter seg..

Kreft er en grusom ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt selv hva det skal tjene til, men fikk lyst til å ha en stemme i dette slags "fellesskapet" omkring kreft som denne tråden står for,- så jeg gjør det.

Min mor, svigerinne og mann har dødd av kreft i løpet av to år. Det eneste gode jeg kan si om situasjonen " å vite at en du elsker må dø" er at man da får tid til å "snakke og takke". Man kan komme til å oppleve stor kjærlighet, og tenke at livet er kanskje på det vakreste når det er helt nakent og på det grusomste.

I tiden deretter er det ikke mye verdt. DA er det spesielt godt å ha hund. Et liv som krever deg, får deg på beina, som representerer liv for livets egen enkle (u)skyld og glede, og et slags fellesskap i det daglige,- en stor verdi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dagen i dag var en kontrast til i går. Foruten en biltur til nærmeste bygdesentrum for å handle var vi bare hjemme. Vi hang utenfor mens naboen var inne og handlet. Ede var mer ufokusert og distrahert av de enkle omgivelsene med få mennesker enn han var på de travle stedene i går. Halvhjertede pliktsitter med beina i alle retninger med mange failed cues. Ingen iver av mestring, unntatt i det nyeste han har lært, som er å snurre en runde og rygge inn mellom beina. Den var han ivrig med. Ellers lett distrahert av de få forstyrrelsene som var. Hadde det ikke vært for HD-frykten hadde jeg benyttet "terrenget" til parkour trening, men jeg er livredd for hoftene hans, så den typen trening påbegynnes ikke før han er et godt stykke inn i puberteten. Håper fortsatt vi klarer utvikle god kroppsbevissthet og motorikk.  Gikk tom for godbiter til sladretrening et par minutter før naboen kom ut igjen, så jeg måtte overlate Ede til ham uten godis. Det ble visst konsert, med klimaks da Ede gjennom vinduet så meg stå i kassen. Han hadde fått panikkanfall da jeg gikk inn, på tross av at han har en kjempegod relasjon til naboen. Gjensynsgleden var 🐾💕 Fikk meg til å tenke på et visdomsord: — Lås bikkja og kona/mannen ned i bagasjerommet på en sedan i noen timer. Se hvem av de to som er glad for å se deg når du åpner igjen 😉 Viktig å huske om en noen gang befinner seg i konflikt med en kjæreste som stiller ultimatum om hunden. Aldri sett et eksemplar av den illojale arten homo sapiens over hunden. Det er uteliggere med hund som er lykkeligere enn ektefeller med fine hus.    Vi gikk en tur på kvelden som resulterte i sandyner inne, selv etter en grundig tørk i gangen. Riesen har ikke den mest funksjonelle og praktiske pelsen å ferdes på bygda med. Suger til seg. De MENGDENE størknet gjørmesand..  Første gang jeg har fått bruke ullrake på ham uten å måtte skjerme meg mot drapsforsøk. Som om han forstod at Coat Prince'n var hjelpsom nå. Ubehagelig, though, og klagde litt, men lot meg, uten en eneste godbit i nærheten. Etterpå ble det et bad. Beste så langt. Kun et par anledninger av lyst til å rygge ut av dusjen, ellers helt kewl med å bli sjamponert og skylt keitete med en hånd mens den andre holdt et steady supply av frosne kjøttboller å slikke på. Selv skjegget og barten fikk jeg sjamponere og skylle mens han klarte gomle uten å få såpe i munnen. Vi er et supert team 👍🏼 Måtte pause for å sjekke med Grok om han kunne komme opp med et like catchy navn på frosne råkjøttboller som "Ice Cream". Vi ble enige om Frostballs som er gøy å si, men det var mange kandidater i mange kombinasjoner av synonymer, derfor fikk Ede chillballs i dusjen, mens jeg fikk frostbites av å holde de.  Han klagde ikke. Var kosete og god og helt rolig ved håndkletørking uten bestikkelser etterpå. Helt utrolig hva et helt måltid av bare frostballs gjør med relasjonen 🥰 ..eller kanskje han var kald og frøs 🥶 og ville varme seg på meg. Også en mulighet. Nå sover han søtt og intetanende om at muttern har bestemt seg for å bare gå byturer på så ren asfalt som mulig de nærmeste dagene. Trenger lære ham å overlate husarbeid til husmor før han kan dra inn så mye sand igjen. Ikke helt enkelt når mopp og kost og kluter i bevegelse er de aller gøyeste lekene han vet om. I likhet med håndklær og klær og sengetøy og muttern og ting som dingler og gjenstander som ligger stille og whatever, så er rengjøringsutstyr også de morsomste bitelekene som finnes.  Plan for i morgen: Leave it med distraksjoner  Bli sittende/liggende/stående med distraksjoner  Hold posisjon urørlig (fordi vi skal opp i ansiktet nær øynene med saks snart  Klippe klør og potepels. Se an humøret hans og kanskje prøve med maskin på potene igjen. ...eller saks. Det blir antagelig saks fordi jeg blir utålmodig på et punkt hvor han bare øker i stress. Potene er precious. Veldig cautious om de.  Klippe kropp og bein med maskin Gå tur på tørr asfalt  Whatever vi får av innfall som passer i øyeblikket  Også, Milepæl: Første virkelige vokterbjeff, 14 uker. Det var alvor. Nabo som har vært bortreist en uke kom gående gjennom porten i mørket. Silhuett med stor bag. Det var reelt alvor for Ede. Dypeste vokterbjeffene lød plutselig fra den lille valpen, og han gikk selvstendig til enden av båndet med høy hale for å ta seg av denne trusselen selv. Reagerte på kontaktlyd fra meg og kom inn igjen, men lot ikke guard down før han var i nærkontakt og gjenkjente ham.  Usikker på om det var rett av meg å la ham selvstendig gå frem til naboen med den attituden der. Rådene fra de som driver med Den Typen Hund er å utøve lederskap ved å be ham bak meg. Jeg tenkte at siden han kjenner naboen skulle han få gå frem selv og oppdage at det ikke var noen trussel, men en bekjent. Jeg vet ikke helt hva fasitsvaret er. Antakelig er det at han går bak når jeg ber ham, men jeg trenger ikke be ham hver gang. Om jeg reelt ber ham bak fordi jeg frykter for noens liv og helse, så tror jeg ikke det vil berolige ham ^^ Om jeg ber ham bak fordi jeg ikke ønsker at han skal hilse ivrig på personen er det et annet scenario. Jeg ser ikke noe galt i å være inkonsekvent på det. 
    • Ok, det var bra. Ja det gir mer mening i land med større smitttepress. 
    • Dette med beskyttelse opp til 12 uker er en gammel greie, og mest utbredt i Utlandet, ja. Jeg ville definitivt unngår samvær med ukjente hunder fram til andre vaksine, men ikke noe særlig mer enn det tror jeg. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg hadde bodd i et land med mer smittsomme dyresykdommer.
    • Hehe, ja tida går. Pax ble gammel og grå, og litt døv. Men ung til sinns hele livet   Godt å høre at de gamle bøkene gjelder enda. Har ikke glemt alt, men litt oppfrisking må nok til. Holder meg nok fortsatt på den positive delen av spekteret.  Blir ny rase også denne gangen så det blir spennende   Der bekrefter du inntrykket jeg også har fått av det som rører seg på sosiale medier. Mange selvoppnevnte eksperter og mer eller mindre kvalifiserte "trenere". Typisk at det går i pendler. Men som Simira sier så er det jo mye US/UK innhold. der, i hvert fall på mine feeds. Som sagt så holder jeg meg til det positive.  Men når sant skal sies høres det jo ganske kjent ut som for 10-15 år siden. Nye aktører, samme show 😋 Hørte/leste forresten noe om at valper ikke skal settes ned på gress/tas med ut i verden før de er vaksinerte? Må bæres rundt om de skal miljøtrenes og sosialiseres før 12 uker (og det bør de jo). Det er vel en UK/US greie? Har ikke hørt om slikt her før. Mener ikke hilse på alt som rører seg altså, men gå på bakken må da gå an? 
    • @MaskotMen alt det du nevner høres ut som amerikanske og europeiske trender. Selv om det såklart er mange som følger ulike sosiale media internasjonalt, så er det ofte ikke representativt for hva som faktisk beveger seg og skjer i de aktive hundetreningsmiljøene i Norge. Heldigvis. Dessuten, om du søker på begrep som "positive reinforcement" "fearfree" etc, så får du garantert masse innhold da også. Det handler litt om hva man velger å fokusere på, følge, og lytte til. Til en viss grad kan det være nyttig å følge med på hva som beveger seg utenfor egne kretser også, men det kan være greit å være litt bevisst på hvordan algoritmer fungerer i sosiale media. Samt at det du ser på blir også vist til din krets, så det spres ytterligere.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...