Gå til innhold
Hundesonen.no

Sterke blogger du har lest


Mirai

Recommended Posts

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, jeg har kommet over flere slike og begynte nå å lese litt på den øverste linken. Men jeg blir så ufattelig trist av slikt, jeg kan sitte å stortute i lang tid. Måtte bare stenge vinduet igjen, klarer rett å slett ikke å lese det.. Angrer på at jeg begynte å lese i det hele tatt. Man føler seg så ufattelig maktesløs og samtidig må man beundre de som klarer å holde motet oppe, helt til det siste.. :P:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Leste den nå, tårene renner...... :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg husker ikke nå var bloggen het, tror den var svensk? Det var en mor som skrev om sin lille syke sønn.. Og hver dag måtte den lille gutten kjempe en grusom smertefull kamp mot en forferdelig sykdom som ødela han både inn og utvendig.. det var slik man håpte neste dag at han nå hadde fått slippe og sovnet inn over natten :P ble veldig rørt av hvordan foreldrene tok dette, og hvor sterke dem var gjennom det hele.. og ikke minst den lille gutten hvor han klamret seg fast til livet.. :wub::P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sissi: Ja, den har jeg også lest.. jeg blir grusomt trist, men føler også at jeg trenger å lese sånne ting for å vite at sånt skjer faktisk rundt oss. Og at det rammer helt plutselig. Det får meg til å verdsette mitt eget liv litt mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

her er en blogg som får meg til å grine ..

kampen mot kreften, de siste innleggene er det hans kjæreste som har skrevet.

En jeg kjenner, kjente han nemlig ..

annbefaler og lese igjennom hele bloggen (det er blogget i rundt 8-9mnd)

Noen jeg kjenner, kjente ham også. Leste hele bloggen da "det stod på". Ufattelig trist..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Jeg har lest hele nå i kveld/natt :wub: For en utrolig gutt!

Sissi: Ja, den har jeg også lest.. jeg blir grusomt trist, men føler også at jeg trenger å lese sånne ting for å vite at sånt skjer faktisk rundt oss. Og at det rammer helt plutselig. Det får meg til å verdsette mitt eget liv litt mer.

Jeg er helt enig :P

Denne leste jeg en stund. Dette er også to helt fantastiske personer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje ikke blogg på samme måte som de andre som er lagt inn her, men poster den likevel. http://kampenmotkreftkrabba.tk/ Datteren til min tidligere arbeidsleder, som laget siden etter at moren fikk kreftdiagnosen. Moren var et fantastisk flott menneske, og datteren ser ut til å arve det beste fra sin mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:ahappy::P Helt ubeskrivelig... Jeg mistet stefaren min i kreften for bare noen måneder siden, og jeg kjenner meg igjen så mye i det de pårørende skriver. Hvordan det føles å være pårørende når ting bare går nedover og nedover. Ingen oppoverbakker. Man håper og holder ut til siste slutt og drømmer om at alt går bra og kreften bare forsvinner, men når man våkner innser man at det aldri vil bli slik. Det tøffeste er å se nedgangen fysisk. Selv om man gjerne vil fornekte det, så forstår man at en person med kreft som har gått ned 20 kilo på et halvt år og såvidt klarer å spise grøt ikke har det bra.

Her er en artikkel skrevet av norsk ukeblad om min mor og stefar i kampen mot kreften. Jeg har ikke telling over hvor mye jeg har grått over den artikkelen - spesielt etter at han døde.

http://www.klikk.no/produkthjemmesider/nor...ticle329392.ece

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I natt skal jeg prøve å snu døgnrytmen dermed havnet jeg i denne tråden å må si at jeg har hatt verdens verste gråteanfall her og det har vært godt også :ahappy: Det gjør meg vondt å vite at sannsynligvis hadde pappa det veldig vondt i de 2 årene han slet mot kreften.. Jeg mistet pappa i kreft når jeg var 4 nesten 5 år gammel, jeg var for ung til at jeg husker noe større av ham nå dessverre..

Men for min del har det vel vært mer å savne noe man ikke kan huske eller har hatt. Min smerte blir liten i forhold til disse etterlate som virkelig har mistet noen som har satt et dypt spor etter seg..

Kreft er en grusom ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt selv hva det skal tjene til, men fikk lyst til å ha en stemme i dette slags "fellesskapet" omkring kreft som denne tråden står for,- så jeg gjør det.

Min mor, svigerinne og mann har dødd av kreft i løpet av to år. Det eneste gode jeg kan si om situasjonen " å vite at en du elsker må dø" er at man da får tid til å "snakke og takke". Man kan komme til å oppleve stor kjærlighet, og tenke at livet er kanskje på det vakreste når det er helt nakent og på det grusomste.

I tiden deretter er det ikke mye verdt. DA er det spesielt godt å ha hund. Et liv som krever deg, får deg på beina, som representerer liv for livets egen enkle (u)skyld og glede, og et slags fellesskap i det daglige,- en stor verdi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
    • Hei, Etter noen år uten egen hund begynner vi å kjenne på savnet etter et firbeint familiemedlem. Det er noe opp og fram enda, men vi prøver å bestemme oss for hvilken rase vi skal velge neste gang og det hadde vært veldig hjelpsomt å få litt innspill til rasene vi tenker på og kanskje noen vi ikke har hatt på radaren enda? Vi er en familie på 4 med barn i barneskolealder. Vi har god erfaring med hund, men har aldri drevet med noen form for hundesport eller jakt osv, og kommer sannsynligvis ikke til å starte med det heller, så vi ser først og fremst etter et familiemedlem.   Hva vi ser etter: * Vi foretrekker begge hunder med tæl, men akkurat i den livsfasen vi er i nå lener vi mer mot et mildere gemytt. Veldig usikker på dette punktet * Førerorientert og samarbeidsvillig * Lite jakt - ønsker muligheten til å slippe hunden løs og oppnå stødig innkalling * Ingen vokt * Lett å motivere og lærevillig (husk: dette er en ønskeliste 😇) * Så lite sikling som mulig * Minst mulig hundelukt (sorry goldens 🫠) * Må tåle at det er mye som skjer hjemme hos oss. Barna leker, har med seg venner, vi får besøk, ungene kan bråke osv. Må tåle fremmede i eget hus uten at det er krise eller blir skummelt. Dette er selvfølgelig noe vi vil legge til rette for at hunden takler fra dag 1, men det er et så viktig punkt at vi ønsker best mulig utgangspunkt * Går greit overens med andre hunder * Minst mulig røyting - har ikke helt bestemt meg for hvor viktig dette punktet er for meg, men det ser så deilig ut å ha en røytefri rase. Kan gjerne stelle pels hver dag, men ikke mer enn 10-20 min i det daglige * Jeg ønsker meg en stor hund, samboer har mest lyst på en liten hund, så jeg tenker en plass midt i mellom.    Vi kan tilby: * Ca 1,5 time tur hver dag. Noen dager mer, noen dager mindre, men jeg tenker gjennomsnittet vil ligge rundt der * Hundevante eiere som liker å trene lydighet og legge til rette for et ukomplisert hundehold * Masse kjærlighet og oppmerksomhet   Raser vi har tenkt på: * Puddel - Jeg føler egentlig at jeg beskriver en puddel, men... Samboer syns storpuddel blir for stort, mens jeg syns de minste variantene blir for små. Har inntrykk av at mellompuddel har en del rusk på linjene? At hunden er mentalt stødig er pri 1 * Wheaton Terrier - Virker som veldig kule hunder, men litt redd for at terrier-gemyttet kan bli litt mye? Har veldig lite erfaring med rasen bortsett fra det jeg har lest meg til * Toller - virker som veldig trivelige hunder som har mange av de kvalitetene vi ser etter, men har inntrykk av at de kan være litt nervøse? * Schipperke - denne rasen har vi hatt før og det er veldig kule hunder. Men kunne tenkt meg en litt større hund i neste omgang   Så, har dere noen tanker eller forslag til oss?    Disclaimer: Ja, jeg vet at jeg har skrevet en smørbrødliste over ønsker og at selv om en rase på papiret kan huke av på alle boksene, kan individet vi får i hus være helt annerledes. Vi er ikke ute etter en robot, men vi er fortsatt i drømmefasen og ønsker best mulig utgangspunkt for vårt neste hundehold.  
    • Stoffbur var jo en idé! Det tror jeg ikke hun har noe forhold til fra før, så da er det kanskje mulig å begynne helt fra start med positive assosiasjoner. Det skal jeg prøve!
    • Det høres jo ut som du må jobbe med å gjøre bil til noe mer positivt som et separat prosjekt. Det fikser du! Kan du ha med bur på trening og sette ut et annet sted for pause/hvile? Eller teppe et sted du kan binde henne? Vil et stoffbur funke og være annerledes nok til å senke terskelen litt? Kompostgrinder?
    • Det viser seg nå at hun rett og slett har traumer relatert til bilkjøring og spesielt det å bli forlatt alene i bil. Det er såpass alvorlig at jeg ikke har lyst til å gå nærmere inn på det ettersom tidligere eier ikke er her og kan forsvare seg, men dette gjør det ekstremt vanskelig både å gå på kurs og delta på treninger, ettersom jeg ikke kan "pause" henne i bil (da blir hun så stressa at det ikke er mulig å få kontakt med henne i det hele tatt). Hun har rett og slett ingen steder å slappe av på kurs/trening. Dette er utrolig fortvilende og jeg kjenner meg litt motløs akkurat nå... Hun er veldig trenbar og en kjempesøt hund innafor de rammene der hun føler seg trygg, men skal jeg ha sjans til å få gjort noe med øvrig problematferd (som det viser seg å være mye av) må vi gå på kurs og trene...
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...