Gå til innhold
Hundesonen.no

Sterke blogger du har lest


Mirai

Recommended Posts

Skrevet

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Skrevet

Uff, jeg har kommet over flere slike og begynte nå å lese litt på den øverste linken. Men jeg blir så ufattelig trist av slikt, jeg kan sitte å stortute i lang tid. Måtte bare stenge vinduet igjen, klarer rett å slett ikke å lese det.. Angrer på at jeg begynte å lese i det hele tatt. Man føler seg så ufattelig maktesløs og samtidig må man beundre de som klarer å holde motet oppe, helt til det siste.. :P:wub:

Skrevet
Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Leste den nå, tårene renner...... :wub:

Skrevet

jeg husker ikke nå var bloggen het, tror den var svensk? Det var en mor som skrev om sin lille syke sønn.. Og hver dag måtte den lille gutten kjempe en grusom smertefull kamp mot en forferdelig sykdom som ødela han både inn og utvendig.. det var slik man håpte neste dag at han nå hadde fått slippe og sovnet inn over natten :P ble veldig rørt av hvordan foreldrene tok dette, og hvor sterke dem var gjennom det hele.. og ikke minst den lille gutten hvor han klamret seg fast til livet.. :wub::P

Skrevet

Sissi: Ja, den har jeg også lest.. jeg blir grusomt trist, men føler også at jeg trenger å lese sånne ting for å vite at sånt skjer faktisk rundt oss. Og at det rammer helt plutselig. Det får meg til å verdsette mitt eget liv litt mer.

Skrevet

her er en blogg som får meg til å grine ..

kampen mot kreften, de siste innleggene er det hans kjæreste som har skrevet.

En jeg kjenner, kjente han nemlig ..

annbefaler og lese igjennom hele bloggen (det er blogget i rundt 8-9mnd)

Skrevet
her er en blogg som får meg til å grine ..

kampen mot kreften, de siste innleggene er det hans kjæreste som har skrevet.

En jeg kjenner, kjente han nemlig ..

annbefaler og lese igjennom hele bloggen (det er blogget i rundt 8-9mnd)

Noen jeg kjenner, kjente ham også. Leste hele bloggen da "det stod på". Ufattelig trist..

Skrevet
Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Jeg har lest hele nå i kveld/natt :wub: For en utrolig gutt!

Sissi: Ja, den har jeg også lest.. jeg blir grusomt trist, men føler også at jeg trenger å lese sånne ting for å vite at sånt skjer faktisk rundt oss. Og at det rammer helt plutselig. Det får meg til å verdsette mitt eget liv litt mer.

Jeg er helt enig :P

Denne leste jeg en stund. Dette er også to helt fantastiske personer.

Skrevet

Kanskje ikke blogg på samme måte som de andre som er lagt inn her, men poster den likevel. http://kampenmotkreftkrabba.tk/ Datteren til min tidligere arbeidsleder, som laget siden etter at moren fikk kreftdiagnosen. Moren var et fantastisk flott menneske, og datteren ser ut til å arve det beste fra sin mor.

Skrevet
Denne leste jeg en stund. Dette er også to helt fantastiske personer.

Historien til Tone og Espen er veldig trist. Hun er tidenes mest livsglade og positive person det er jeg helt sikkert på.

Skrevet

:ahappy::P Helt ubeskrivelig... Jeg mistet stefaren min i kreften for bare noen måneder siden, og jeg kjenner meg igjen så mye i det de pårørende skriver. Hvordan det føles å være pårørende når ting bare går nedover og nedover. Ingen oppoverbakker. Man håper og holder ut til siste slutt og drømmer om at alt går bra og kreften bare forsvinner, men når man våkner innser man at det aldri vil bli slik. Det tøffeste er å se nedgangen fysisk. Selv om man gjerne vil fornekte det, så forstår man at en person med kreft som har gått ned 20 kilo på et halvt år og såvidt klarer å spise grøt ikke har det bra.

Her er en artikkel skrevet av norsk ukeblad om min mor og stefar i kampen mot kreften. Jeg har ikke telling over hvor mye jeg har grått over den artikkelen - spesielt etter at han døde.

http://www.klikk.no/produkthjemmesider/nor...ticle329392.ece

Skrevet

Uff, kreft er en forferdelig sykdom :ahappy: Med viten om at bestefaren min snart skal rives vekk fra oss av samme grusomme sykdom ble disse bloggene trist og rørende lesning langt inn i natten. Bokmerket for tider der jeg opprøres av småting..

Skrevet

I natt skal jeg prøve å snu døgnrytmen dermed havnet jeg i denne tråden å må si at jeg har hatt verdens verste gråteanfall her og det har vært godt også :ahappy: Det gjør meg vondt å vite at sannsynligvis hadde pappa det veldig vondt i de 2 årene han slet mot kreften.. Jeg mistet pappa i kreft når jeg var 4 nesten 5 år gammel, jeg var for ung til at jeg husker noe større av ham nå dessverre..

Men for min del har det vel vært mer å savne noe man ikke kan huske eller har hatt. Min smerte blir liten i forhold til disse etterlate som virkelig har mistet noen som har satt et dypt spor etter seg..

Kreft er en grusom ting.

Skrevet

Jeg vet ikke helt selv hva det skal tjene til, men fikk lyst til å ha en stemme i dette slags "fellesskapet" omkring kreft som denne tråden står for,- så jeg gjør det.

Min mor, svigerinne og mann har dødd av kreft i løpet av to år. Det eneste gode jeg kan si om situasjonen " å vite at en du elsker må dø" er at man da får tid til å "snakke og takke". Man kan komme til å oppleve stor kjærlighet, og tenke at livet er kanskje på det vakreste når det er helt nakent og på det grusomste.

I tiden deretter er det ikke mye verdt. DA er det spesielt godt å ha hund. Et liv som krever deg, får deg på beina, som representerer liv for livets egen enkle (u)skyld og glede, og et slags fellesskap i det daglige,- en stor verdi.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...