Gå til innhold
Hundesonen.no

Sterke blogger du har lest


Mirai

Recommended Posts

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, jeg har kommet over flere slike og begynte nå å lese litt på den øverste linken. Men jeg blir så ufattelig trist av slikt, jeg kan sitte å stortute i lang tid. Måtte bare stenge vinduet igjen, klarer rett å slett ikke å lese det.. Angrer på at jeg begynte å lese i det hele tatt. Man føler seg så ufattelig maktesløs og samtidig må man beundre de som klarer å holde motet oppe, helt til det siste.. :P:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Leste den nå, tårene renner...... :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg husker ikke nå var bloggen het, tror den var svensk? Det var en mor som skrev om sin lille syke sønn.. Og hver dag måtte den lille gutten kjempe en grusom smertefull kamp mot en forferdelig sykdom som ødela han både inn og utvendig.. det var slik man håpte neste dag at han nå hadde fått slippe og sovnet inn over natten :P ble veldig rørt av hvordan foreldrene tok dette, og hvor sterke dem var gjennom det hele.. og ikke minst den lille gutten hvor han klamret seg fast til livet.. :wub::P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sissi: Ja, den har jeg også lest.. jeg blir grusomt trist, men føler også at jeg trenger å lese sånne ting for å vite at sånt skjer faktisk rundt oss. Og at det rammer helt plutselig. Det får meg til å verdsette mitt eget liv litt mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

her er en blogg som får meg til å grine ..

kampen mot kreften, de siste innleggene er det hans kjæreste som har skrevet.

En jeg kjenner, kjente han nemlig ..

annbefaler og lese igjennom hele bloggen (det er blogget i rundt 8-9mnd)

Noen jeg kjenner, kjente ham også. Leste hele bloggen da "det stod på". Ufattelig trist..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Jeg har lest hele nå i kveld/natt :wub: For en utrolig gutt!

Sissi: Ja, den har jeg også lest.. jeg blir grusomt trist, men føler også at jeg trenger å lese sånne ting for å vite at sånt skjer faktisk rundt oss. Og at det rammer helt plutselig. Det får meg til å verdsette mitt eget liv litt mer.

Jeg er helt enig :P

Denne leste jeg en stund. Dette er også to helt fantastiske personer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje ikke blogg på samme måte som de andre som er lagt inn her, men poster den likevel. http://kampenmotkreftkrabba.tk/ Datteren til min tidligere arbeidsleder, som laget siden etter at moren fikk kreftdiagnosen. Moren var et fantastisk flott menneske, og datteren ser ut til å arve det beste fra sin mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:ahappy::P Helt ubeskrivelig... Jeg mistet stefaren min i kreften for bare noen måneder siden, og jeg kjenner meg igjen så mye i det de pårørende skriver. Hvordan det føles å være pårørende når ting bare går nedover og nedover. Ingen oppoverbakker. Man håper og holder ut til siste slutt og drømmer om at alt går bra og kreften bare forsvinner, men når man våkner innser man at det aldri vil bli slik. Det tøffeste er å se nedgangen fysisk. Selv om man gjerne vil fornekte det, så forstår man at en person med kreft som har gått ned 20 kilo på et halvt år og såvidt klarer å spise grøt ikke har det bra.

Her er en artikkel skrevet av norsk ukeblad om min mor og stefar i kampen mot kreften. Jeg har ikke telling over hvor mye jeg har grått over den artikkelen - spesielt etter at han døde.

http://www.klikk.no/produkthjemmesider/nor...ticle329392.ece

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I natt skal jeg prøve å snu døgnrytmen dermed havnet jeg i denne tråden å må si at jeg har hatt verdens verste gråteanfall her og det har vært godt også :ahappy: Det gjør meg vondt å vite at sannsynligvis hadde pappa det veldig vondt i de 2 årene han slet mot kreften.. Jeg mistet pappa i kreft når jeg var 4 nesten 5 år gammel, jeg var for ung til at jeg husker noe større av ham nå dessverre..

Men for min del har det vel vært mer å savne noe man ikke kan huske eller har hatt. Min smerte blir liten i forhold til disse etterlate som virkelig har mistet noen som har satt et dypt spor etter seg..

Kreft er en grusom ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt selv hva det skal tjene til, men fikk lyst til å ha en stemme i dette slags "fellesskapet" omkring kreft som denne tråden står for,- så jeg gjør det.

Min mor, svigerinne og mann har dødd av kreft i løpet av to år. Det eneste gode jeg kan si om situasjonen " å vite at en du elsker må dø" er at man da får tid til å "snakke og takke". Man kan komme til å oppleve stor kjærlighet, og tenke at livet er kanskje på det vakreste når det er helt nakent og på det grusomste.

I tiden deretter er det ikke mye verdt. DA er det spesielt godt å ha hund. Et liv som krever deg, får deg på beina, som representerer liv for livets egen enkle (u)skyld og glede, og et slags fellesskap i det daglige,- en stor verdi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Han er snart tre år, men har mye ungdom i seg enda merker jeg. Takk for godt svar! Jeg har tenkt at vi burde gå på et kurs sammen ja. Som du nevner så er det noe med å bli kjent med treningen sammen.
    • @BusannKan kanskje si litt om det. De krever jo litt børsting og pelsstell, men er ganske selvrensende. Det blir fort litt støvsuging også.
    • Hvor gammel er han? At en hund "kan" en ting betyr ikke at den kan det i alle situasjoner. Alt må læres inn og vedlikeholdes, og generaliseres, det vil si, lære at det kan/skal gjøres under ulike forhold og på ulike steder. Jeg vil anbefale å finne et grunnkurs dere kan gå for å bli enda bedre kjent, og lære om hundetrening sammen. Start med å repetere kommandoene inne, hjemme, og belønn med godbit eller lek når han gjør det riktig. Prøv igjen utenfor huset, i hagen, innkjørselen e.l. Det er fortsatt kjente omgivelser, og kanskje mindre forstyrrelser? Når dere er på tur i kjente områder kan du gjerne stoppe på et rolig, uforstyrret sted og gå gjennom kommandoene igjen, alltid med belønning. Slik kan han gradvis lære at "kommandoene gjelder og lønner seg her også".  Gradvis, over flere dager og uker, kan du repetere kommandoene på ulike steder, med økt vanskelighetsgrad. Men husk også å gå tilbake å repetere på steder hvor det er enkelt for ham å følge kommandoene. Jo mer ukjent stedet er, jo mer lukter, lyder, folk og andre dyr det er, jo vanskeligere er det for ham å fokusere på deg og følge med. Dette må læres inn gradvis, og tar tid.  Det er selvfølgelig også superviktig at han ikke går løs når du ikke er helt sikker på at han kommer på innkalling. Bruk langline, og la ham eventuelt løpe løs på inngjerdede områder. I langline kan du jobbe likedan som med de andre kommandoene, men jeg vil anbefale å bruke enda bedre belønning, gjerne en "eksklusiv" belønning som han får kun på innkalling. Og ja, han vil merke at han har lina på og høre bedre etter da, men treningen vil like vel sitte i når du etterhvert tar av lina.  Lykke til!
    • Hei! Jeg har en valp (3-4 uker) hvor nesa er rosa med svarte kanter, men på den rosa delen har den litt svarte prikker. Er dette kun at pigmentet ikke er ferdig utviklet, eller vil nesa bli svart og rosa som voksen? Valpen er gyllen/lysbrun og har ingen hvite deler i pelsen sin. 
    • Jeg har nylig overtatt eierskap av en hund jeg har passet endel før. Den kan standard kommandoer som «sitt, ligg, kom, osv». Hjemme lystrer han stort sett, men med en gang jeg tar på ham turselen/når vi er på tur er det som han lukker ørene. Han lystrer innimellom, men ikke på samme måte som hjemme. Jeg har prøvd med positiv feedback og snacks for å trene når vi er ute også. Har sjekket selen om den er vond, og latt ham gå med den inne for å sjekke om han oppfører seg annerledes hjemme med den på, men da lystrer han som vanlig og oppfører seg som normalt.    Det virker for meg som det utelukkende er turen/tanken på tur som gjør at han ikke lystrer. Han er ikke superbegeistret for selen, men elsker å gå tur og virker som han kunne gått tur hele dagen om han fikk lov.   Lang spørsmål, men jeg lurer på om noen har vært i samme situasjon eller har noen gode tips?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...