Gå til innhold
Hundesonen.no

Sterke blogger du har lest


Mirai

Recommended Posts

Skrevet

Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Skrevet

Uff, jeg har kommet over flere slike og begynte nå å lese litt på den øverste linken. Men jeg blir så ufattelig trist av slikt, jeg kan sitte å stortute i lang tid. Måtte bare stenge vinduet igjen, klarer rett å slett ikke å lese det.. Angrer på at jeg begynte å lese i det hele tatt. Man føler seg så ufattelig maktesløs og samtidig må man beundre de som klarer å holde motet oppe, helt til det siste.. :P:wub:

Skrevet
Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Leste den nå, tårene renner...... :wub:

Skrevet

jeg husker ikke nå var bloggen het, tror den var svensk? Det var en mor som skrev om sin lille syke sønn.. Og hver dag måtte den lille gutten kjempe en grusom smertefull kamp mot en forferdelig sykdom som ødela han både inn og utvendig.. det var slik man håpte neste dag at han nå hadde fått slippe og sovnet inn over natten :P ble veldig rørt av hvordan foreldrene tok dette, og hvor sterke dem var gjennom det hele.. og ikke minst den lille gutten hvor han klamret seg fast til livet.. :wub::P

Skrevet

Sissi: Ja, den har jeg også lest.. jeg blir grusomt trist, men føler også at jeg trenger å lese sånne ting for å vite at sånt skjer faktisk rundt oss. Og at det rammer helt plutselig. Det får meg til å verdsette mitt eget liv litt mer.

Skrevet

her er en blogg som får meg til å grine ..

kampen mot kreften, de siste innleggene er det hans kjæreste som har skrevet.

En jeg kjenner, kjente han nemlig ..

annbefaler og lese igjennom hele bloggen (det er blogget i rundt 8-9mnd)

Skrevet
her er en blogg som får meg til å grine ..

kampen mot kreften, de siste innleggene er det hans kjæreste som har skrevet.

En jeg kjenner, kjente han nemlig ..

annbefaler og lese igjennom hele bloggen (det er blogget i rundt 8-9mnd)

Noen jeg kjenner, kjente ham også. Leste hele bloggen da "det stod på". Ufattelig trist..

Skrevet
Jeg surfer veldig mye rundt på måfå, noe som resulterer i at jeg plutselig oppdager ny musikk på youtube, filmer jeg plutselig vil se, eller interessante blogger.

Idag gjorde min surfing til at jeg kom over bloggen til Fredrik Stave, en gutt som bare ble 18 år gammel og blogget den siste tiden av livet sitt, starter fra bunnen her: F for Fredrik.

Jeg har lest hele nå i kveld/natt :wub: For en utrolig gutt!

Sissi: Ja, den har jeg også lest.. jeg blir grusomt trist, men føler også at jeg trenger å lese sånne ting for å vite at sånt skjer faktisk rundt oss. Og at det rammer helt plutselig. Det får meg til å verdsette mitt eget liv litt mer.

Jeg er helt enig :P

Denne leste jeg en stund. Dette er også to helt fantastiske personer.

Skrevet

Kanskje ikke blogg på samme måte som de andre som er lagt inn her, men poster den likevel. http://kampenmotkreftkrabba.tk/ Datteren til min tidligere arbeidsleder, som laget siden etter at moren fikk kreftdiagnosen. Moren var et fantastisk flott menneske, og datteren ser ut til å arve det beste fra sin mor.

Skrevet
Denne leste jeg en stund. Dette er også to helt fantastiske personer.

Historien til Tone og Espen er veldig trist. Hun er tidenes mest livsglade og positive person det er jeg helt sikkert på.

Skrevet

:ahappy::P Helt ubeskrivelig... Jeg mistet stefaren min i kreften for bare noen måneder siden, og jeg kjenner meg igjen så mye i det de pårørende skriver. Hvordan det føles å være pårørende når ting bare går nedover og nedover. Ingen oppoverbakker. Man håper og holder ut til siste slutt og drømmer om at alt går bra og kreften bare forsvinner, men når man våkner innser man at det aldri vil bli slik. Det tøffeste er å se nedgangen fysisk. Selv om man gjerne vil fornekte det, så forstår man at en person med kreft som har gått ned 20 kilo på et halvt år og såvidt klarer å spise grøt ikke har det bra.

Her er en artikkel skrevet av norsk ukeblad om min mor og stefar i kampen mot kreften. Jeg har ikke telling over hvor mye jeg har grått over den artikkelen - spesielt etter at han døde.

http://www.klikk.no/produkthjemmesider/nor...ticle329392.ece

Skrevet

Uff, kreft er en forferdelig sykdom :ahappy: Med viten om at bestefaren min snart skal rives vekk fra oss av samme grusomme sykdom ble disse bloggene trist og rørende lesning langt inn i natten. Bokmerket for tider der jeg opprøres av småting..

Skrevet

I natt skal jeg prøve å snu døgnrytmen dermed havnet jeg i denne tråden å må si at jeg har hatt verdens verste gråteanfall her og det har vært godt også :ahappy: Det gjør meg vondt å vite at sannsynligvis hadde pappa det veldig vondt i de 2 årene han slet mot kreften.. Jeg mistet pappa i kreft når jeg var 4 nesten 5 år gammel, jeg var for ung til at jeg husker noe større av ham nå dessverre..

Men for min del har det vel vært mer å savne noe man ikke kan huske eller har hatt. Min smerte blir liten i forhold til disse etterlate som virkelig har mistet noen som har satt et dypt spor etter seg..

Kreft er en grusom ting.

Skrevet

Jeg vet ikke helt selv hva det skal tjene til, men fikk lyst til å ha en stemme i dette slags "fellesskapet" omkring kreft som denne tråden står for,- så jeg gjør det.

Min mor, svigerinne og mann har dødd av kreft i løpet av to år. Det eneste gode jeg kan si om situasjonen " å vite at en du elsker må dø" er at man da får tid til å "snakke og takke". Man kan komme til å oppleve stor kjærlighet, og tenke at livet er kanskje på det vakreste når det er helt nakent og på det grusomste.

I tiden deretter er det ikke mye verdt. DA er det spesielt godt å ha hund. Et liv som krever deg, får deg på beina, som representerer liv for livets egen enkle (u)skyld og glede, og et slags fellesskap i det daglige,- en stor verdi.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...