Kooikerhund

[Klementin]

Jeg har fått litt øynene opp for kooikerhund i det siste, og lest en del om rasen. Søte hunder Noen som kan fortelle meg om denne hunden? Hvordan er den i forhold til Portugisisk vannhund tro, eller i forhold til springer? Har jo lyst på en portis til jeg, men siden jeg ikke liker pelsstell så blir jeg usikker innimellom... Men vanskelig å finne en annen rase.

[Tapper]

Har også sett litt på den rasen i det siste (selv om jeg ikke har tenkt å skaffe meg en til hund med det første), og har også falt litt for den. Men kan dessverre ikke svare deg på spørsmålet, måtte bare si det

[Guest LXT]

Jeg kan jo fortelle min opplevelse og erfaring med Kooikervalp. Han er bare 6 mnd, så jeg er ingen ekspert på rasen ennå da

Marvin er egentlig ikke et prakteksemplar av hva jeg har lest om rasen (Selv om det på ingen måte er negativt). Han er veldig åpen og hengiven og ekstremt glad i de fleste situasjoner, alle mennesker og dyr av alle slag. Jeg var forberedt på at Kooikere generelt kan være litt "sære", hvis jeg kan kalle det det. At de eks holder seg rundt sine egne og ikke er så opptatt av andre hunder/mennesker. Dette har ikke vært tilfelle her, så langt ihvertfall. Oppdretter sa han var ganske "outgoing" da jeg fikk ham, og dette har bare fortsatt.

Jeg for min del er egentlig litt glad for det.

Kooikere kan være litt sta også, og det merker jeg faktisk ganske godt. (Dette er min første hund jeg eier selv, så jeg får ikke sammenlignet med andre raser. Men visste at det kan forekomme hos denne rasen).

Marvin kan være sta og masete. Så vi trener på at det kommer situasjoner der man faktisk er nødt for å vente litt eller være tolmodig. Det kommer seg, men vi har en vei igjen å gå der. Det er for eks. ekstremt kjedlig å kjøre bil, for da må man vente... det skjer ikke noe.

Etter min tid med Marvin så langt og hva jeg hører og ser hos andre med Kooikere, tror jeg at man bør være innstilt på å gå kurs med denne typen hund. Jeg inbilder meg at hunden kan bli ganske så vanskelig å ha med å gjøre dersom man bare skal ha den som kosehund uten oppgaver og konsekvent oppdragelse.

Vi er ferdig med to kurs, og jeg ser klar fremgang.

Da jeg fikk valpen i hus, var det en tid jeg følte alt gikk som smurt. Han var enkel å håndtere og lærte seg små ting veldig fort. Og hørte på matmor som bare det. Hehe men etter hvert ble det ett skritt fram og to tilbake. (dette kan være generelt for andre raser også da vil jeg tro).

Jeg føler det er mye hund med stor personlighet i en liten kropp. Han er veldig knyttet til hjemmet og oss han bor med. Og han vil alltid være der vi er. Kooikere har et utrolig pent utseende, og det er veldig lett å ikke være konsekvent når den titter på deg med et par store dådyrøyne som minner om katten i Shrek når den skal sjarmere på sitt beste.

Oppsummert vil jeg si at det er en super hund til både selskap, lange turer i skog og mark, lydighet, agility, spor osv.

Er man konsekvent med trening og regler det første året, får man en super hund som elsker å jobbe for oppgaver og er fornøyd. En god posjon tolmodighet og masse masse ros.

Kooikere kan være litt hårsåre, så det skal ikke mere til enn et morskt blikk eller kjapt og strengt nei, så skjønner den utmerket godt at mor ikke er fornøyd.

[starlight]

Da jeg kjøpte Sheltie, tenkte jeg først på Kooiker. Da pratet jeg ganske mye med oppdrettere av rasen, og kan bare gjenfortelle det de sa. I følge samtlige oppdrettere er rasen svært intelligent å egner seg til blant annet agility og lydighet. Jeg fikk imidlertid forståelse av at noen individ kan være svært vanskelige å motivere. Litt "what's in it for me" attitude. Dog er sikkert ikke alle slik. I forhold til Sheltie fikk jeg opplyst at de er mer skarpe og kanskje litt mer"sær" om man kan kalle det det (de jeg snakket med ville derfor ikke anbefale de til samtlige førstegangseiere). De var visstnok også mindre hengivne ovenfor eier enn hva en Shetie f.eks er.

Nå spurte jo jeg spesielt etter å få oppgitt slike ting, og er glad for at de oppdretterne jeg snakket med var "ærlige" om hva man kan ende opp med. Jeg for min del fant ut at en annen rase ville passe meg bedre. Men Kooikeren er uten tvil en spennende og nyyydelig rase

Edit: Glemte at de visstnok kan være ganske reserverte også.

[KristinL]

Nå har jeg ikke hatt Kooiker selv, men tanta og onkelen min hadde en, som de fikk avlivet nå i sommer. Han ble vel rundt 8 år, og han var frisk.. Men de turte rett og slett ikke å ha han lenger, på grunn av at han var blitt bare mer og mer agressiv.

De hadde en ny valp i huset, og han banket denne valpen så ofte han fikk sjansen, valpen ble bare reddere og reddere og situasjonen ble uholdbar for dem I følge dem var dette med tiltagende agressivitet ett litt typisk Kooikerproblem.. Jeg vet ikke jeg altså, men det er det de sier i hvertfall.

Før dette da, da han var yngre og alenehund var han vel ansett som en smule "sær". Han var ikke spesielt interessert i andre enn dem han bodde sammen med. Han kunne komme bort å hilse på folk som kom på besøk om de lokket liksom.. Kan jo være helt ok egenskap også det da, slipper mas

Han var veldig følsom/hårsår, snakket man hardt til han så husket han det inn i evigheten nærmest, og det skal visst være typisk for rasen.. Så man bør sikkert være ganske så tålmodig når man skal oppdra en Kooiker.

Har også lest og hørt fra instruktører osv. at rasen ikke er noe å anbefale som førstegangshund, men at man bør ha en del erfaring med hund.

[nullet]

Kooikerens største fare, er dens utseende. Den er hendig i størrelsen og ufattelig vakker. Den har en pels som ikke krever noenting, og den er meget lærenem. Dessverre......

Jeg har hatt kooiker. Verdens beste kooiker, med et helt utrolig gemytt! Jeg har truffet mange kooikere Jeg har gransket og fulgt med rasen i mange år og kjenner / har kjent et 20-talls individer. 2 av disse har vært enkle hunder å ha med å gjøre, enkle i form av det å ikke kreve så mye og likevel fungere greit uten problemer. De andre jeg har kjent har i perioder krevd MYE. Jeg har kun kjent 1 hund som har vært supersosial (mennesker, hunder og alle andre dyr), supertrygg, miljøsterk og tolerert det meste. Det var min egen hannhund. Og han gikk IKKE i kategorien enkel hund. Han krevde mye, og jeg hadde aldri kommet i mål uten å ha hatt erfaring fra et aktivt hundeliv med andre krevende raser.

Jeg kjenner personlig 5 tilfeller (og har hørt om 4-5 andre tilfeller) der hundeeier har måttet avlive en 2-3 års gammel familiehund. I noen tilfeller kan man nok ane noe i linjene, mens andre har kommet som et resultat av understimulerte hunder som har funnet sin egen form for "mental trening".

En kooiker hører til i gruppe 8, ikke i gruppe 9. Den er en brukshund, ikke en selskapshund. Den er krevende i form av å være lettlært, førermyk og selvstendig. Den lærer på godt og vondt, er rask til å kjede erfaringer, har et godt minnesbilde, og er meget utholdende. Jeg fikk et stort problem i forhold til apportering da en treningskollega skreik "NEI!!" til egen hund akkurat idet min hund var iferd med å gripe apportbukken. Det tok meg lang tid å bygge opp tryggheten nok til å våge å plukke opp noe som helst når det var andre mennesker til stede. Hadde han først gjenstanden i munnen, var det ikke noe problem. Lysten til å hente var også på topp, så runderingstreningen gikk som vanlig bortsett fra at figuranten måtte løfte opp bittet til han...

Man måtte hele tiden være i forkant, og helst ha tenkt gjennom mange alternativer til løsninger. Sto man først midt oppe i situasjonen, gjorde førstereaksjonen sterkt inntrykk og satt godt i minnesbildet. Et skjærebrett på høykant som falt ned på han, gjorde at han var skeptisk til alle avlange gjenstander som stod "for seg selv". Jeg kunne løfte de opp, legge de ned, vifte med de, leke med de og ha drakamp med de.... men i det jeg satte de fra meg, ble de skumle igjen.

Kooikeren krever mental stimulering! Ikke bare lange rusleturer, og en lydighetstrening i ny og ne. Vår dag bestod vanligvis av 30-45 min rusletur og 1-2 timer trening. Det siste året forandret han seg veldig (fikk ryggprolaps). Fra å være den mest tolerante og omgjengelige hund, begynte han å markere seg oftere og oftere. Noe av dette kan nok relateres til smerter, men jeg tror at det rolige livet han var påtvunget, økte frustrasjonen. Fra å være en hund med en minimalt forsvar av ressurser (han kunne godt dele maten, eller overlate sin elskede kong til en annen), ble han en "Vokterhund". Han kunne gå rundt i huset på utkikk etter noe å passe på. Selv en liten støvdott kunne få han til å knurre på alle som nærmet seg. Det var nok hans måte å finne seg noe å jobbe med.

Heldigvis ser mange av oppdretterne ut til å ha tatt alle faresignalene etter noen år med "frislipp" og dertil begynnende rykte av rasen som "problemhund". Jeg hører flere og flere som ikke selger valper til personer som kun ønsker seg en "kosehund og turkamerat".

Ikke misforstå; Jeg synes kooikeren er en fantastisk hund!! Dersom den kommer i de rette hender! Og til dere som har kooikere; Håper at dere også får supertrivelige hunder hele livet! Men ikke "gjem bort" rasens/individets negative sider når dere reklamerer for rasen. Det kan ødelegge mer enn noe annet.

Når det gjelder i forhold til Portugisisk vannhund eller springer..... Jeg har ikke selv hatt noen av disse rasene, men har kjennskap til de via treningskolleger. Jeg synes det virker som om det er lettere å rette opp igjen uheldige opplevelser / erfaringer på disse rasene? Man kan mer prøve og feile. "Virker ikke noe, så forsøker vi noe annet". Har de fallt ned fra bruksstigen, så bare prøver vi igjen andre veien neste gang. Det samme gjelder om de får vondt. Om du tråkker på poten på springeren, så hyler han i det samme, men sekundet etter er alt glemt og han vimser like glad og lykkelig. Det samme gjør tilsynelatende kooikeren..... bortsett fra at han holder seg unna bena dine når dere går forbi det samme stedet et år senere.... eller hver gang du setter foten ned litt skjevt (som den gangen du traff han)....

[Ane&Kaiza]

Interessant tema! Syns kooiker virker som en spennendes rase som trenger masse jobbing, det siste innlegget av "nullet" var lærerikt. Vil kanskje ha kooiker som min neste hund men ikke før om maaange år, etter at jeg har studert;) Men hvordan er det med tillit? Blir kooikerens tillit svekket til deg viss du gjør en feil, feks å tråkke på labben?

Vet egentlig ingenting om rasen selv, men prøver å lære og er svært mottakelig for informasjon og erfaringer:D

[Guest LXT]

Men hvordan er det med tillit? Blir kooikerens tillit svekket til deg viss du gjør en feil, feks å tråkke på labben?

Jeg har ikke merket noe til det.

Min hund er også veldig tillitsfull til alt og alle. Det er kanskje litt forskjell på de forskjellige individene tenker jeg.

[nullet]

Men hvordan er det med tillit? Blir kooikerens tillit svekket til deg viss du gjør en feil, feks å tråkke på labben?

Igjen så er det avhengig av hvordan din reaksjon er. Dersom kooikeren tror at det er din feil, så vil det kunne gjøre noe med tillitsforholdet. Dersom hunden tror at det er dens egen feil eller ikke ser noen sammenheng med hva du gjør, så vil det ikke ha noe å si. Skal prøve å konkretisere...

Dersom du tråkker på labben, og du gisper / stopper opp evt. bøyer deg ned for å sjekke undersøke poten, da er det stor sjangs for at hunden forbinder smerten med deg, og den kan bli "redd" bena dine. Dersom du bare går videre uten å gi noen som helst reaksjon, vil kooikeren kanskje kunne koble smerten til stedet, eller til sine egne handlinger rett før uhellet (vimsing rundt bena dine, evt. hopping, kanskje snusing på en bestemt lukt.....). Som tidligere nevnt, så er et av rasens kjenetegn hurtig læring, og de er raske til å sette sammen hendelser / baklengskjeding.

Ta kloklipping: Dersom du klipper for langt inn og det gjør vondt.

Alt 1; du avslutter klippingen - kooikeren kobler det at den rykket til seg labben med at den er ferdig. Neste gang har du en hund som rykker minst 100 ggr!

Alt 2; du avslutter klippingen - kooikeren kobler smerten med din "dårlige samvittighet" usikkerhet. Tillitsforholdet får seg en knekk... neste gang vil det være tryggere selv å ta kontrollen... tenker hunden.

Alt 3; du klipper videre med hjertet i halsen - hundene leser oss som en åpen bok og den vil selvfølgelig merke din nervøsitet. Tilliten neste gang er på null-nivået.

Alt 4; du klipper videre som om ingenting er skjedd - kooikeren kan koble en handling (vesentlig eller uvesentlig) til uhellet. Neste gang vil den kun reagere dersom det samme skjer mens du klipper klørne... f.eks at du flytter venstre fot, eller hunden rykker til seg labben, eller søplebilen stopper på utsiden, eller ....... you name it

Alt 5; du klipper videre som om ingenting er skjedd - hunden forbinder kun smerten med den ene kloa. Neste gang vil den reagere når du har klippet kloa som kom før.

Så har man selvfølgelig en masse andre alternativer også.

Det kan være vanskelig å planlegge alle utfall. Av og til passer det ikke å grise med blod.... andre ganger er det ikke så farlig om det kommer litt mens man klipper et par klør ekstra. Noen ganger får man hjertet i halsen fordi man kuttet mye lengre inn enn man hadde tenkt. Med kooikeren lærte jeg meg at jeg aldri skulle klippe klørne i en bestemt rekkefølge. Det er noe jeg aldri har tenkt på at kunne føre til problem verken på tidligere hunder eller nåværende rase.

Nå høres det ut som om hannhunden min var meget spesiell. Men når jeg snakket med andre kooiker-eiere og fortalte om han, så fikk jeg veldig ofte reaksjoner som "ja, akkurat slik er min også!" Og andres opplevelser med sine hunder, kunne jeg ofte kjenne igjen også.

Jeg har som sagt hatt flere ulike raser, og vi har selvfølgelig hatt våre uhell. Jeg føler at kooikeren skiller seg ut nettopp med tanke på hvor dypt den første reaksjonen sitter og hvor rask den er til å koble ting. En tilsvarende menneskelig egenskap er evnen til problemløsning; det å finne årsaker til at ting skjer og dermed vite hvordan man skal unngå det eller omvendt; få ting til å skje igjen. Kooikeren lærer raskt! Og husker lenge!