Gå til innhold
Hundesonen.no

Kooikerhund


Klementin

Recommended Posts

Jeg har fått litt øynene opp for kooikerhund i det siste, og lest en del om rasen. Søte hunder :whistle: Noen som kan fortelle meg om denne hunden? Hvordan er den i forhold til Portugisisk vannhund tro, eller i forhold til springer? Har jo lyst på en portis til jeg, men siden jeg ikke liker pelsstell så blir jeg usikker innimellom... Men vanskelig å finne en annen rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan jo fortelle min opplevelse og erfaring med Kooikervalp. Han er bare 6 mnd, så jeg er ingen ekspert på rasen ennå da :)

Marvin er egentlig ikke et prakteksemplar av hva jeg har lest om rasen (Selv om det på ingen måte er negativt). Han er veldig åpen og hengiven og ekstremt glad i de fleste situasjoner, alle mennesker og dyr av alle slag. Jeg var forberedt på at Kooikere generelt kan være litt "sære", hvis jeg kan kalle det det. At de eks holder seg rundt sine egne og ikke er så opptatt av andre hunder/mennesker. Dette har ikke vært tilfelle her, så langt ihvertfall. Oppdretter sa han var ganske "outgoing" da jeg fikk ham, og dette har bare fortsatt.

Jeg for min del er egentlig litt glad for det.

Kooikere kan være litt sta også, og det merker jeg faktisk ganske godt. (Dette er min første hund jeg eier selv, så jeg får ikke sammenlignet med andre raser. Men visste at det kan forekomme hos denne rasen).

Marvin kan være sta og masete. Så vi trener på at det kommer situasjoner der man faktisk er nødt for å vente litt eller være tolmodig. :whistle: Det kommer seg, men vi har en vei igjen å gå der. Det er for eks. ekstremt kjedlig å kjøre bil, for da må man vente... det skjer ikke noe.

Etter min tid med Marvin så langt og hva jeg hører og ser hos andre med Kooikere, tror jeg at man bør være innstilt på å gå kurs med denne typen hund. Jeg inbilder meg at hunden kan bli ganske så vanskelig å ha med å gjøre dersom man bare skal ha den som kosehund uten oppgaver og konsekvent oppdragelse.

Vi er ferdig med to kurs, og jeg ser klar fremgang.

Da jeg fikk valpen i hus, var det en tid jeg følte alt gikk som smurt. Han var enkel å håndtere og lærte seg små ting veldig fort. Og hørte på matmor som bare det. Hehe men etter hvert ble det ett skritt fram og to tilbake. (dette kan være generelt for andre raser også da vil jeg tro).

Jeg føler det er mye hund med stor personlighet i en liten kropp. Han er veldig knyttet til hjemmet og oss han bor med. Og han vil alltid være der vi er. Kooikere har et utrolig pent utseende, og det er veldig lett å ikke være konsekvent når den titter på deg med et par store dådyrøyne som minner om katten i Shrek når den skal sjarmere på sitt beste.

Oppsummert vil jeg si at det er en super hund til både selskap, lange turer i skog og mark, lydighet, agility, spor osv.

Er man konsekvent med trening og regler det første året, får man en super hund som elsker å jobbe for oppgaver og er fornøyd. En god posjon tolmodighet og masse masse ros.

Kooikere kan være litt hårsåre, så det skal ikke mere til enn et morskt blikk eller kjapt og strengt nei, så skjønner den utmerket godt at mor ikke er fornøyd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg kjøpte Sheltie, tenkte jeg først på Kooiker. Da pratet jeg ganske mye med oppdrettere av rasen, og kan bare gjenfortelle det de sa. I følge samtlige oppdrettere er rasen svært intelligent å egner seg til blant annet agility og lydighet. Jeg fikk imidlertid forståelse av at noen individ kan være svært vanskelige å motivere. Litt "what's in it for me" attitude. Dog er sikkert ikke alle slik. I forhold til Sheltie fikk jeg opplyst at de er mer skarpe og kanskje litt mer"sær" om man kan kalle det det (de jeg snakket med ville derfor ikke anbefale de til samtlige førstegangseiere). De var visstnok også mindre hengivne ovenfor eier enn hva en Shetie f.eks er.

Nå spurte jo jeg spesielt etter å få oppgitt slike ting, og er glad for at de oppdretterne jeg snakket med var "ærlige" om hva man kan ende opp med. Jeg for min del fant ut at en annen rase ville passe meg bedre. Men Kooikeren er uten tvil en spennende og nyyydelig rase :whistle:

Edit: Glemte at de visstnok kan være ganske reserverte også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg ikke hatt Kooiker selv, men tanta og onkelen min hadde en, som de fikk avlivet nå i sommer. Han ble vel rundt 8 år, og han var frisk.. Men de turte rett og slett ikke å ha han lenger, på grunn av at han var blitt bare mer og mer agressiv.

De hadde en ny valp i huset, og han banket denne valpen så ofte han fikk sjansen, valpen ble bare reddere og reddere og situasjonen ble uholdbar for dem :lol: I følge dem var dette med tiltagende agressivitet ett litt typisk Kooikerproblem.. Jeg vet ikke jeg altså, men det er det de sier i hvertfall.

Før dette da, da han var yngre og alenehund var han vel ansett som en smule "sær". Han var ikke spesielt interessert i andre enn dem han bodde sammen med. Han kunne komme bort å hilse på folk som kom på besøk om de lokket liksom.. Kan jo være helt ok egenskap også det da, slipper mas :drool:

Han var veldig følsom/hårsår, snakket man hardt til han så husket han det inn i evigheten nærmest, og det skal visst være typisk for rasen.. Så man bør sikkert være ganske så tålmodig når man skal oppdra en Kooiker.

Har også lest og hørt fra instruktører osv. at rasen ikke er noe å anbefale som førstegangshund, men at man bør ha en del erfaring med hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kooikerens største fare, er dens utseende. Den er hendig i størrelsen og ufattelig vakker. Den har en pels som ikke krever noenting, og den er meget lærenem. Dessverre......

Jeg har hatt kooiker. Verdens beste kooiker, med et helt utrolig gemytt! Jeg har truffet mange kooikere Jeg har gransket og fulgt med rasen i mange år og kjenner / har kjent et 20-talls individer. 2 av disse har vært enkle hunder å ha med å gjøre, enkle i form av det å ikke kreve så mye og likevel fungere greit uten problemer. De andre jeg har kjent har i perioder krevd MYE. Jeg har kun kjent 1 hund som har vært supersosial (mennesker, hunder og alle andre dyr), supertrygg, miljøsterk og tolerert det meste. Det var min egen hannhund. Og han gikk IKKE i kategorien enkel hund. Han krevde mye, og jeg hadde aldri kommet i mål uten å ha hatt erfaring fra et aktivt hundeliv med andre krevende raser.

Jeg kjenner personlig 5 tilfeller (og har hørt om 4-5 andre tilfeller) der hundeeier har måttet avlive en 2-3 års gammel familiehund. I noen tilfeller kan man nok ane noe i linjene, mens andre har kommet som et resultat av understimulerte hunder som har funnet sin egen form for "mental trening".

En kooiker hører til i gruppe 8, ikke i gruppe 9. Den er en brukshund, ikke en selskapshund. Den er krevende i form av å være lettlært, førermyk og selvstendig. Den lærer på godt og vondt, er rask til å kjede erfaringer, har et godt minnesbilde, og er meget utholdende. Jeg fikk et stort problem i forhold til apportering da en treningskollega skreik "NEI!!" til egen hund akkurat idet min hund var iferd med å gripe apportbukken. Det tok meg lang tid å bygge opp tryggheten nok til å våge å plukke opp noe som helst når det var andre mennesker til stede. Hadde han først gjenstanden i munnen, var det ikke noe problem. Lysten til å hente var også på topp, så runderingstreningen gikk som vanlig bortsett fra at figuranten måtte løfte opp bittet til han...

Man måtte hele tiden være i forkant, og helst ha tenkt gjennom mange alternativer til løsninger. Sto man først midt oppe i situasjonen, gjorde førstereaksjonen sterkt inntrykk og satt godt i minnesbildet. Et skjærebrett på høykant som falt ned på han, gjorde at han var skeptisk til alle avlange gjenstander som stod "for seg selv". Jeg kunne løfte de opp, legge de ned, vifte med de, leke med de og ha drakamp med de.... men i det jeg satte de fra meg, ble de skumle igjen.

Kooikeren krever mental stimulering! Ikke bare lange rusleturer, og en lydighetstrening i ny og ne. Vår dag bestod vanligvis av 30-45 min rusletur og 1-2 timer trening. Det siste året forandret han seg veldig (fikk ryggprolaps). Fra å være den mest tolerante og omgjengelige hund, begynte han å markere seg oftere og oftere. Noe av dette kan nok relateres til smerter, men jeg tror at det rolige livet han var påtvunget, økte frustrasjonen. Fra å være en hund med en minimalt forsvar av ressurser (han kunne godt dele maten, eller overlate sin elskede kong til en annen), ble han en "Vokterhund". Han kunne gå rundt i huset på utkikk etter noe å passe på. Selv en liten støvdott kunne få han til å knurre på alle som nærmet seg. Det var nok hans måte å finne seg noe å jobbe med.

Heldigvis ser mange av oppdretterne ut til å ha tatt alle faresignalene etter noen år med "frislipp" og dertil begynnende rykte av rasen som "problemhund". Jeg hører flere og flere som ikke selger valper til personer som kun ønsker seg en "kosehund og turkamerat".

Ikke misforstå; Jeg synes kooikeren er en fantastisk hund!! Dersom den kommer i de rette hender! Og til dere som har kooikere; Håper at dere også får supertrivelige hunder hele livet! Men ikke "gjem bort" rasens/individets negative sider når dere reklamerer for rasen. Det kan ødelegge mer enn noe annet.

Når det gjelder i forhold til Portugisisk vannhund eller springer..... Jeg har ikke selv hatt noen av disse rasene, men har kjennskap til de via treningskolleger. Jeg synes det virker som om det er lettere å rette opp igjen uheldige opplevelser / erfaringer på disse rasene? Man kan mer prøve og feile. "Virker ikke noe, så forsøker vi noe annet". Har de fallt ned fra bruksstigen, så bare prøver vi igjen andre veien neste gang. Det samme gjelder om de får vondt. Om du tråkker på poten på springeren, så hyler han i det samme, men sekundet etter er alt glemt og han vimser like glad og lykkelig. Det samme gjør tilsynelatende kooikeren..... bortsett fra at han holder seg unna bena dine når dere går forbi det samme stedet et år senere.... eller hver gang du setter foten ned litt skjevt (som den gangen du traff han)....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant tema! Syns kooiker virker som en spennendes rase som trenger masse jobbing, det siste innlegget av "nullet" var lærerikt. Vil kanskje ha kooiker som min neste hund men ikke før om maaange år, etter at jeg har studert;) Men hvordan er det med tillit? Blir kooikerens tillit svekket til deg viss du gjør en feil, feks å tråkke på labben?

Vet egentlig ingenting om rasen selv, men prøver å lære og er svært mottakelig for informasjon og erfaringer:D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvordan er det med tillit? Blir kooikerens tillit svekket til deg viss du gjør en feil, feks å tråkke på labben?

Jeg har ikke merket noe til det.

Min hund er også veldig tillitsfull til alt og alle. Det er kanskje litt forskjell på de forskjellige individene tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvordan er det med tillit? Blir kooikerens tillit svekket til deg viss du gjør en feil, feks å tråkke på labben?

Igjen så er det avhengig av hvordan din reaksjon er. Dersom kooikeren tror at det er din feil, så vil det kunne gjøre noe med tillitsforholdet. Dersom hunden tror at det er dens egen feil eller ikke ser noen sammenheng med hva du gjør, så vil det ikke ha noe å si. Skal prøve å konkretisere...

Dersom du tråkker på labben, og du gisper / stopper opp evt. bøyer deg ned for å sjekke undersøke poten, da er det stor sjangs for at hunden forbinder smerten med deg, og den kan bli "redd" bena dine. Dersom du bare går videre uten å gi noen som helst reaksjon, vil kooikeren kanskje kunne koble smerten til stedet, eller til sine egne handlinger rett før uhellet (vimsing rundt bena dine, evt. hopping, kanskje snusing på en bestemt lukt.....). Som tidligere nevnt, så er et av rasens kjenetegn hurtig læring, og de er raske til å sette sammen hendelser / baklengskjeding.

Ta kloklipping: Dersom du klipper for langt inn og det gjør vondt.

Alt 1; du avslutter klippingen - kooikeren kobler det at den rykket til seg labben med at den er ferdig. Neste gang har du en hund som rykker minst 100 ggr!

Alt 2; du avslutter klippingen - kooikeren kobler smerten med din "dårlige samvittighet" usikkerhet. Tillitsforholdet får seg en knekk... neste gang vil det være tryggere selv å ta kontrollen... tenker hunden.

Alt 3; du klipper videre med hjertet i halsen - hundene leser oss som en åpen bok og den vil selvfølgelig merke din nervøsitet. Tilliten neste gang er på null-nivået.

Alt 4; du klipper videre som om ingenting er skjedd - kooikeren kan koble en handling (vesentlig eller uvesentlig) til uhellet. Neste gang vil den kun reagere dersom det samme skjer mens du klipper klørne... f.eks at du flytter venstre fot, eller hunden rykker til seg labben, eller søplebilen stopper på utsiden, eller ....... you name it

Alt 5; du klipper videre som om ingenting er skjedd - hunden forbinder kun smerten med den ene kloa. Neste gang vil den reagere når du har klippet kloa som kom før.

Så har man selvfølgelig en masse andre alternativer også.

Det kan være vanskelig å planlegge alle utfall. Av og til passer det ikke å grise med blod.... andre ganger er det ikke så farlig om det kommer litt mens man klipper et par klør ekstra. Noen ganger får man hjertet i halsen fordi man kuttet mye lengre inn enn man hadde tenkt. Med kooikeren lærte jeg meg at jeg aldri skulle klippe klørne i en bestemt rekkefølge. Det er noe jeg aldri har tenkt på at kunne føre til problem verken på tidligere hunder eller nåværende rase.

Nå høres det ut som om hannhunden min var meget spesiell. Men når jeg snakket med andre kooiker-eiere og fortalte om han, så fikk jeg veldig ofte reaksjoner som "ja, akkurat slik er min også!" Og andres opplevelser med sine hunder, kunne jeg ofte kjenne igjen også.

Jeg har som sagt hatt flere ulike raser, og vi har selvfølgelig hatt våre uhell. Jeg føler at kooikeren skiller seg ut nettopp med tanke på hvor dypt den første reaksjonen sitter og hvor rask den er til å koble ting. En tilsvarende menneskelig egenskap er evnen til problemløsning; det å finne årsaker til at ting skjer og dermed vite hvordan man skal unngå det eller omvendt; få ting til å skje igjen. Kooikeren lærer raskt! Og husker lenge!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...