Det å være deprimert

[LeneG]

Bessie: Jeg hører hva du sier. Jeg vet hva serotonin er og at det er viktig at man ikke har for lave nivåer for å klare seg i hverdagen. Jeg bør sikkert hatt piller, men jeg har valgt kognitiv terapi fordi det er mer permanent. Jeg er veldig for samtaleterapi og/eller gruppeterapi, og om man trenger piller for å komme seg dit så kjør på.

Poenget mitt er at pillene kan ikke snu den negative attribusjonen, pillene kan ikke endre dine egene livsregler eller lære deg å kjempe imot den mørke tiden.

Ja, jeg har studert psykologi, og vet du hva? Det nyeste innenfor forskning viser faktisk at lavt serotonin-nivå ikke FØRER TIL depresjon, lavt serotonin-nivå er et SYMPTOM på lik linje med de mørke tankene. Dersom man sitter inne og føler seg ******, ligger på sofaen og stirrer i veggen, sover dårlig fordi man grubler, så kommer serotonin-nivået til å synke. (Den eneste måten å få opp serotonin-nivået uten piller er å komme seg i aktivitet eller trene aktivt. Gå en tur eller begynne med en form for trening). Da jeg hørte det og leste det i flere pensum-bøker trodde jeg ikke på det, jeg trodde forskerne hadde røyka sopp hele dagen og skrevet ned noe tøv på et papir, og deretter sendt det inn som forskningsresultater.

Det som er greia er at man kan arve "dårlige gener" og slite med Serotonin-nivåer som synker for fort og øker for sakte, det er et eksempel, det kan også være omvendt, men da havner man ofte i kategorien manisk depressiv.

DET var interresant å høre. Kan nok hende en del blir mer oppmuntret til å trene når man ser det har en så direkte effekt.

Egentlig så vet jeg og merker jeg jo at det har effekt. Det er bare vanskelig å komme seg igang når man er helt på felgen.

Det er når man er mest dårlig man trenger mest trening men har minst forutsetning for å klare å komme igang.

Rimelig kjip situasjon

Det er som regel da antidepressiva kommer inn i bildet.

Man pøser på med litt kunstig Seretonin for å kanskje komme seg langt nok opp til å komme i gang med livet igjen.

[Aussieglis]

Er det normalt å bli så sliten etter å ha vært i aktivitet (f.eks gått en lengre tur, vært på brukstrening osv) at man ikke klarer å holde seg våken, at det verker i hele kroppen og det føles ut som om man har løpt maraton tre ganger på rad når man er deprimert?

[ipadda]

Er det normalt å bli så sliten etter å ha vært i aktivitet (f.eks gått en lengre tur, vært på brukstrening osv) at man ikke klarer å holde seg våken, at det verker i hele kroppen og det føles ut som om man har løpt maraton tre ganger på rad når man er deprimert?

Til tider ja.

Hos meg kommer det helt ann på hva slags dag jeg har. Har jeg en god dag, kan jeg jeg klare det uten å være "død" etterpå, på dårlige dager gir jeg opp på halv-veien.

[Aussieglis]

Her er det sånn konstant.. Etter jeg var en tur på gjøvik i slutten av september følte jeg egentlig bare at jeg var halvdød. Klarte nesten ingenting, og vips fikk jeg en gigantisk nedtur psykisk også. Men det var på en måte bra da, for jeg fikk endelig tatt tak i en masse viktige ting takket være mammaen min.. Endelig trodde de på meg, og var der for meg 100% Vil absolutt anbefale dere å bruke foreldrene deres for det de er verdt. Jeg har ikke gjort det de siste årene fordi jeg aldri har følt støtte fra dem mtp på problemene mine, men etter å ha bodd hjemmefra i over 3 år uten å ha gjort noe særlig 2 av dem så trodde de visst endelig på meg..

Men jeg er så redd det skal være noe annet også, og ikke bare crappy psyke.. Jeg sier til meg selv at det bare er jeg som ikke er vant til aktivitet, men jeg blir så sliten mentalt og fysisk at jeg nesten ikke klarer å forklare det.. Og når jeg er så sliten, så klarer jeg ikke tanken på å må forholde meg til folk eller noe. Jeg sover mye, og er sensitiv for lys.. Blir døds-sliten av å gå 10min. tur med hundene, og får nesten ikke i meg mat heller..

Har vondt i muskler, ledd og myye hode og mageverk og er som sagt stuptrøtt konstant.. Og det værste er når man er sååå trøtt, men ikke klarer å sovne..

[PsychoLynx]

Anniken:

[Hundepsyk]

Takk Hundepsyk. Dette skal jeg skrive ut og vise til en jeg kjenner som jeg tror trenger akkurat disse ordene.

Fint om det kan være til hjelp!

DET var interresant å høre. Kan nok hende en del blir mer oppmuntret til å trene når man ser det har en så direkte effekt.

Egentlig så vet jeg og merker jeg jo at det har effekt. Det er bare vanskelig å komme seg igang når man er helt på felgen.

Det er når man er mest dårlig man trenger mest trening men har minst forutsetning for å klare å komme igang.

Rimelig kjip situasjon

Det er som regel da antidepressiva kommer inn i bildet.

Man pøser på med litt kunstig Seretonin for å kanskje komme seg langt nok opp til å komme i gang med livet igjen.

Ja, det aller verste, nesten uansett hva det gjelder, er å komme i gang. Å komme over den kneika som heter "å sette i gang" er kjempevanskelig, men det lønner seg til slutt

[Nowisclee]

Også føles det så bra når man faktisk har fått gjort det man ville! Jeg fikk tatt et tak i leiligheten på lørdag pga jeg fikk besøk(kunne jo ikke se j*vlig ut da), og jeg er DER oppe fortsatt, pga jeg har klart å holde det ryddig og fint. Og selv om jeg egentlig skulle satt på en klesvask, bært inn mer ved, osv, så klarer jeg å tenke positivt på det jeg faktisk HAR gjort, og det er viktig.

[JailyTina]

Vil bare gi en stor til alle dere som har åpnet dere i tråden her. Har noen erfaringer med depresjoner (men jeg er ikke av typen som liker å dele det med andre) og jeg vet at det ikke alltid er lett å komme seg gjennom hverdagen. Dere fortjener all mulig støtte og forståelse og jeg skulle ønske samfunnet var mer åpent for å godta problemer og sykdommer som ikke nødvendigvis er så lett å se. Så derfor......

STOR til alle dere som har det vanskelig og strevsomt!

[Sju]

Jeg bare drar opp denne igjen jeg, har et spørsmål jeg egentlig hadde tenkt å stille for evigheter siden men glemte det i farta

Uansett, er det noen av dere som noengang har følt det sånn at tanker blir så mye at hodet skal til å eksplodere? Jeg hadde et sammenbrudd i klassen for et par uker siden, hodet mitt ble brått kjempetungt, jeg fikk problemer med å puste og til slutt klemte jeg så hardt rundt ørene mine at jeg holdt på å presse meg selv i svime. Om noen skjønner hva jeg vil fram til? Er det noen andre som har opplevd at det blir så mye i hodet at det gjør vondt "utapå" også?

[Aussieglis]

Kan være du fikk et panikkanfall av noe slag.. Jeg fikk stadig lignende opplevelser da jeg gikk på vgs. Fikk ikke puste, panikken steg inni meg og til slutt klarte jeg ikke gjøre noe annet enn å komme meg ut av klasserommet, inn på et bad for å få igjen pusten og bli meg selv igjen for så å komme meg hjem i full fart.. Kjempe ekkelt, og kjempe skummelt..

Har fått lignende opplevelser etterpå, men aldri like sterke i styrke på en måte - jeg har liksom alltid kommet meg ut av det på en enklere måte enn den ovenfor. Men det er kanskje fordi jeg følte meg ekstra presset på skolebenken og fikk ekstra panikk for det faktum at jeg ikke klarte å holde ut..

For ja, jeg droppa ut av skolen..

[tm100001]

Jeg bruker å få "depresjon" i mørketiden. I fjor og året før har det er alt vært sånn. Om sommeren er alt bra, men i mørketiden... Da knyter det seg i magen på meg når jeg tenker fram i tid. Tenker på forandringer... Har skilte foreldre, så jeg må flytte frem og tilbake... Å tenke på å dra fra den ene til den andre er veldig vanskelig... Jeg venner meg til at SÅNN er det, og sånn skal det være. Plutselig blir alt helt annerledes... Alt som jeg gledet med til, finner jeg noe negativt med. F.eks. ridning; jeg gleder meg til å være med hestene, det knyter seg i magen og da begynner jeg å tenke... Alt som var positivt med ridningen blir negativt; hesten er håpløs, folkene liker ikke meg, jeg klarer ikke å håndtere den osv. Det er så plagsomt, jeg blir slik når jeg skal legge meg. Jeg får ikke sove og det klyper i magen, jeg ligger bare og ruller... Har vært hos psykolog da, men han hjalp ikke mye...

Edit:

- Langvarig tristhet, engstelse eller en følelse av tomhet. (Ikke akkurat da, men...)

- Søvnproblemer, enten ved at du sover for lite og våkner for tidlig eller at du sover altfor mye (Vanskelig å få sove.)

- Tap av appetitt eller overspising

- Ingenting føles gøy eller interessant (Sånn har jeg det.)

- Rastløshet og irritasjon

- Konsentrasjonsproblemer og vanskeligheter med å ta avgjørelser (Jeg tuller en del i timene, men vil ikke kalle det konsentrasjonsproblemer. Vanskeligheter med å ta avgjørelser har jeg hele tiden.)

- Utmattethet

- En følelse av hjelpeløshet, håpløshet og at du er uten verdi (ikke mye, littegrann.)

- Fysiske problemer som ikke har noen medisinsk forklaring, som hodepine eller mageknip uten noen klar årsak.

- Gjentatte tanker om død og selvmord

[Vala]

Jeg bare drar opp denne igjen jeg, har et spørsmål jeg egentlig hadde tenkt å stille for evigheter siden men glemte det i farta

Uansett, er det noen av dere som noengang har følt det sånn at tanker blir så mye at hodet skal til å eksplodere? Jeg hadde et sammenbrudd i klassen for et par uker siden, hodet mitt ble brått kjempetungt, jeg fikk problemer med å puste og til slutt klemte jeg så hardt rundt ørene mine at jeg holdt på å presse meg selv i svime. Om noen skjønner hva jeg vil fram til? Er det noen andre som har opplevd at det blir så mye i hodet at det gjør vondt "utapå" også?

Dette er nok bare et panikkanfall. Det er en rimelig grei vekt i det å vite hva det er som skjer med en, tar brodden av det og gjør en mindre redd. Dermed kan du heve deg over det neste gang kroppen skulle finne på slikt tull I sånne settinger kan det være en god ide å utsette seg selv for litt mer for hver gang en tester seg selv ut. Da oppnår du mer kontroll (føles sånn) og kroppen gir til slutt **** med å plage.