Gå til innhold
Hundesonen.no

Det å være deprimert


ipadda

Recommended Posts

Bessie: Jeg hører hva du sier. Jeg vet hva serotonin er og at det er viktig at man ikke har for lave nivåer for å klare seg i hverdagen. Jeg bør sikkert hatt piller, men jeg har valgt kognitiv terapi fordi det er mer permanent. Jeg er veldig for samtaleterapi og/eller gruppeterapi, og om man trenger piller for å komme seg dit så kjør på.

Poenget mitt er at pillene kan ikke snu den negative attribusjonen, pillene kan ikke endre dine egene livsregler eller lære deg å kjempe imot den mørke tiden.

Ja, jeg har studert psykologi, og vet du hva? Det nyeste innenfor forskning viser faktisk at lavt serotonin-nivå ikke FØRER TIL depresjon, lavt serotonin-nivå er et SYMPTOM på lik linje med de mørke tankene. Dersom man sitter inne og føler seg ******, ligger på sofaen og stirrer i veggen, sover dårlig fordi man grubler, så kommer serotonin-nivået til å synke. (Den eneste måten å få opp serotonin-nivået uten piller er å komme seg i aktivitet eller trene aktivt. Gå en tur eller begynne med en form for trening). Da jeg hørte det og leste det i flere pensum-bøker trodde jeg ikke på det, jeg trodde forskerne hadde røyka sopp hele dagen og skrevet ned noe tøv på et papir, og deretter sendt det inn som forskningsresultater.

Det som er greia er at man kan arve "dårlige gener" og slite med Serotonin-nivåer som synker for fort og øker for sakte, det er et eksempel, det kan også være omvendt, men da havner man ofte i kategorien manisk depressiv.

DET var interresant å høre. Kan nok hende en del blir mer oppmuntret til å trene når man ser det har en så direkte effekt.

Egentlig så vet jeg og merker jeg jo at det har effekt. Det er bare vanskelig å komme seg igang når man er helt på felgen.

Det er når man er mest dårlig man trenger mest trening men har minst forutsetning for å klare å komme igang.

Rimelig kjip situasjon :lol:

Det er som regel da antidepressiva kommer inn i bildet.

Man pøser på med litt kunstig Seretonin for å kanskje komme seg langt nok opp til å komme i gang med livet igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 61
  • Created
  • Siste svar

Er det normalt å bli så sliten etter å ha vært i aktivitet (f.eks gått en lengre tur, vært på brukstrening osv) at man ikke klarer å holde seg våken, at det verker i hele kroppen og det føles ut som om man har løpt maraton tre ganger på rad når man er deprimert?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det normalt å bli så sliten etter å ha vært i aktivitet (f.eks gått en lengre tur, vært på brukstrening osv) at man ikke klarer å holde seg våken, at det verker i hele kroppen og det føles ut som om man har løpt maraton tre ganger på rad når man er deprimert?

Til tider ja.

Hos meg kommer det helt ann på hva slags dag jeg har. Har jeg en god dag, kan jeg jeg klare det uten å være "død" etterpå, på dårlige dager gir jeg opp på halv-veien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er det sånn konstant.. Etter jeg var en tur på gjøvik i slutten av september følte jeg egentlig bare at jeg var halvdød. Klarte nesten ingenting, og vips fikk jeg en gigantisk nedtur psykisk også. Men det var på en måte bra da, for jeg fikk endelig tatt tak i en masse viktige ting takket være mammaen min.. Endelig trodde de på meg, og var der for meg 100% :icon_confused: Vil absolutt anbefale dere å bruke foreldrene deres for det de er verdt. Jeg har ikke gjort det de siste årene fordi jeg aldri har følt støtte fra dem mtp på problemene mine, men etter å ha bodd hjemmefra i over 3 år uten å ha gjort noe særlig 2 av dem så trodde de visst endelig på meg..

Men jeg er så redd det skal være noe annet også, og ikke bare crappy psyke.. Jeg sier til meg selv at det bare er jeg som ikke er vant til aktivitet, men jeg blir så sliten mentalt og fysisk at jeg nesten ikke klarer å forklare det.. Og når jeg er så sliten, så klarer jeg ikke tanken på å må forholde meg til folk eller noe. Jeg sover mye, og er sensitiv for lys.. Blir døds-sliten av å gå 10min. tur med hundene, og får nesten ikke i meg mat heller..

Har vondt i muskler, ledd og myye hode og mageverk og er som sagt stuptrøtt konstant.. Og det værste er når man er sååå trøtt, men ikke klarer å sovne..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk Hundepsyk. Dette skal jeg skrive ut og vise til en jeg kjenner som jeg tror trenger akkurat disse ordene.

Fint om det kan være til hjelp! :P

DET var interresant å høre. Kan nok hende en del blir mer oppmuntret til å trene når man ser det har en så direkte effekt.

Egentlig så vet jeg og merker jeg jo at det har effekt. Det er bare vanskelig å komme seg igang når man er helt på felgen.

Det er når man er mest dårlig man trenger mest trening men har minst forutsetning for å klare å komme igang.

Rimelig kjip situasjon :icon_confused:

Det er som regel da antidepressiva kommer inn i bildet.

Man pøser på med litt kunstig Seretonin for å kanskje komme seg langt nok opp til å komme i gang med livet igjen.

Ja, det aller verste, nesten uansett hva det gjelder, er å komme i gang. Å komme over den kneika som heter "å sette i gang" er kjempevanskelig, men det lønner seg til slutt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Også føles det så bra når man faktisk har fått gjort det man ville! Jeg fikk tatt et tak i leiligheten på lørdag pga jeg fikk besøk(kunne jo ikke se j*vlig ut da), og jeg er DER oppe fortsatt, pga jeg har klart å holde det ryddig og fint. Og selv om jeg egentlig skulle satt på en klesvask, bært inn mer ved, osv, så klarer jeg å tenke positivt på det jeg faktisk HAR gjort, og det er viktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare gi en stor :) til alle dere som har åpnet dere i tråden her. Har noen erfaringer med depresjoner (men jeg er ikke av typen som liker å dele det med andre) og jeg vet at det ikke alltid er lett å komme seg gjennom hverdagen. Dere fortjener all mulig støtte og forståelse og jeg skulle ønske samfunnet var mer åpent for å godta problemer og sykdommer som ikke nødvendigvis er så lett å se. Så derfor......

STOR :) til alle dere som har det vanskelig og strevsomt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare drar opp denne igjen jeg, har et spørsmål jeg egentlig hadde tenkt å stille for evigheter siden men glemte det i farta :rolleyes:

Uansett, er det noen av dere som noengang har følt det sånn at tanker blir så mye at hodet skal til å eksplodere? Jeg hadde et sammenbrudd i klassen for et par uker siden, hodet mitt ble brått kjempetungt, jeg fikk problemer med å puste og til slutt klemte jeg så hardt rundt ørene mine at jeg holdt på å presse meg selv i svime. Om noen skjønner hva jeg vil fram til? Er det noen andre som har opplevd at det blir så mye i hodet at det gjør vondt "utapå" også?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan være du fikk et panikkanfall av noe slag.. Jeg fikk stadig lignende opplevelser da jeg gikk på vgs. Fikk ikke puste, panikken steg inni meg og til slutt klarte jeg ikke gjøre noe annet enn å komme meg ut av klasserommet, inn på et bad for å få igjen pusten og bli meg selv igjen for så å komme meg hjem i full fart.. Kjempe ekkelt, og kjempe skummelt..

Har fått lignende opplevelser etterpå, men aldri like sterke i styrke på en måte - jeg har liksom alltid kommet meg ut av det på en enklere måte enn den ovenfor. Men det er kanskje fordi jeg følte meg ekstra presset på skolebenken og fikk ekstra panikk for det faktum at jeg ikke klarte å holde ut..

For ja, jeg droppa ut av skolen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bruker å få "depresjon" i mørketiden. I fjor og året før har det er alt vært sånn. Om sommeren er alt bra, men i mørketiden... Da knyter det seg i magen på meg når jeg tenker fram i tid. Tenker på forandringer... Har skilte foreldre, så jeg må flytte frem og tilbake... Å tenke på å dra fra den ene til den andre er veldig vanskelig... Jeg venner meg til at SÅNN er det, og sånn skal det være. Plutselig blir alt helt annerledes... Alt som jeg gledet med til, finner jeg noe negativt med. F.eks. ridning; jeg gleder meg til å være med hestene, det knyter seg i magen og da begynner jeg å tenke... Alt som var positivt med ridningen blir negativt; hesten er håpløs, folkene liker ikke meg, jeg klarer ikke å håndtere den osv. Det er så plagsomt, jeg blir slik når jeg skal legge meg. Jeg får ikke sove og det klyper i magen, jeg ligger bare og ruller... Har vært hos psykolog da, men han hjalp ikke mye... :drool:

Edit:

- Langvarig tristhet, engstelse eller en følelse av tomhet. (Ikke akkurat da, men...)

- Søvnproblemer, enten ved at du sover for lite og våkner for tidlig eller at du sover altfor mye (Vanskelig å få sove.)

- Tap av appetitt eller overspising

- Ingenting føles gøy eller interessant (Sånn har jeg det.)

- Rastløshet og irritasjon

- Konsentrasjonsproblemer og vanskeligheter med å ta avgjørelser (Jeg tuller en del i timene, men vil ikke kalle det konsentrasjonsproblemer. Vanskeligheter med å ta avgjørelser har jeg hele tiden.)

- Utmattethet

- En følelse av hjelpeløshet, håpløshet og at du er uten verdi (ikke mye, littegrann.)

- Fysiske problemer som ikke har noen medisinsk forklaring, som hodepine eller mageknip uten noen klar årsak.

- Gjentatte tanker om død og selvmord

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare drar opp denne igjen jeg, har et spørsmål jeg egentlig hadde tenkt å stille for evigheter siden men glemte det i farta :rolleyes:

Uansett, er det noen av dere som noengang har følt det sånn at tanker blir så mye at hodet skal til å eksplodere? Jeg hadde et sammenbrudd i klassen for et par uker siden, hodet mitt ble brått kjempetungt, jeg fikk problemer med å puste og til slutt klemte jeg så hardt rundt ørene mine at jeg holdt på å presse meg selv i svime. Om noen skjønner hva jeg vil fram til? Er det noen andre som har opplevd at det blir så mye i hodet at det gjør vondt "utapå" også?

Dette er nok bare et panikkanfall. Det er en rimelig grei vekt i det å vite hva det er som skjer med en, tar brodden av det og gjør en mindre redd. Dermed kan du heve deg over det neste gang kroppen skulle finne på slikt tull :) I sånne settinger kan det være en god ide å utsette seg selv for litt mer for hver gang en tester seg selv ut. Da oppnår du mer kontroll (føles sånn) og kroppen gir til slutt **** med å plage.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dagen i dag var en kontrast til i går. Foruten en biltur til nærmeste bygdesentrum for å handle var vi bare hjemme. Vi hang utenfor mens naboen var inne og handlet. Ede var mer ufokusert og distrahert av de enkle omgivelsene med få mennesker enn han var på de travle stedene i går. Halvhjertede pliktsitter med beina i alle retninger med mange failed cues. Ingen iver av mestring, unntatt i det nyeste han har lært, som er å snurre en runde og rygge inn mellom beina. Den var han ivrig med. Ellers lett distrahert av de få forstyrrelsene som var. Hadde det ikke vært for HD-frykten hadde jeg benyttet "terrenget" til parkour trening, men jeg er livredd for hoftene hans, så den typen trening påbegynnes ikke før han er et godt stykke inn i puberteten. Håper fortsatt vi klarer utvikle god kroppsbevissthet og motorikk.  Gikk tom for godbiter til sladretrening et par minutter før naboen kom ut igjen, så jeg måtte overlate Ede til ham uten godis. Det ble visst konsert, med klimaks da Ede gjennom vinduet så meg stå i kassen. Han hadde fått panikkanfall da jeg gikk inn, på tross av at han har en kjempegod relasjon til naboen. Gjensynsgleden var 🐾💕 Fikk meg til å tenke på et visdomsord: — Lås bikkja og kona/mannen ned i bagasjerommet på en sedan i noen timer. Se hvem av de to som er glad for å se deg når du åpner igjen 😉 Viktig å huske om en noen gang befinner seg i konflikt med en kjæreste som stiller ultimatum om hunden. Aldri sett et eksemplar av den illojale arten homo sapiens over hunden. Det er uteliggere med hund som er lykkeligere enn ektefeller med fine hus.    Vi gikk en tur på kvelden som resulterte i sandyner inne, selv etter en grundig tørk i gangen. Riesen har ikke den mest funksjonelle og praktiske pelsen å ferdes på bygda med. Suger til seg. De MENGDENE størknet gjørmesand..  Første gang jeg har fått bruke ullrake på ham uten å måtte skjerme meg mot drapsforsøk. Som om han forstod at Coat Prince'n var hjelpsom nå. Ubehagelig, though, og klagde litt, men lot meg, uten en eneste godbit i nærheten. Etterpå ble det et bad. Beste så langt. Kun et par anledninger av lyst til å rygge ut av dusjen, ellers helt kewl med å bli sjamponert og skylt keitete med en hånd mens den andre holdt et steady supply av frosne kjøttboller å slikke på. Selv skjegget og barten fikk jeg sjamponere og skylle mens han klarte gomle uten å få såpe i munnen. Vi er et supert team 👍🏼 Måtte pause for å sjekke med Grok om han kunne komme opp med et like catchy navn på frosne råkjøttboller som "Ice Cream". Vi ble enige om Frostballs som er gøy å si, men det var mange kandidater i mange kombinasjoner av synonymer, derfor fikk Ede chillballs i dusjen, mens jeg fikk frostbites av å holde de.  Han klagde ikke. Var kosete og god og helt rolig ved håndkletørking uten bestikkelser etterpå. Helt utrolig hva et helt måltid av bare frostballs gjør med relasjonen 🥰 ..eller kanskje han var kald og frøs 🥶 og ville varme seg på meg. Også en mulighet. Nå sover han søtt og intetanende om at muttern har bestemt seg for å bare gå byturer på så ren asfalt som mulig de nærmeste dagene. Trenger lære ham å overlate husarbeid til husmor før han kan dra inn så mye sand igjen. Ikke helt enkelt når mopp og kost og kluter i bevegelse er de aller gøyeste lekene han vet om. I likhet med håndklær og klær og sengetøy og muttern og ting som dingler og gjenstander som ligger stille og whatever, så er rengjøringsutstyr også de morsomste bitelekene som finnes.  Plan for i morgen: Leave it med distraksjoner  Bli sittende/liggende/stående med distraksjoner  Hold posisjon urørlig (fordi vi skal opp i ansiktet nær øynene med saks snart  Klippe klør og potepels. Se an humøret hans og kanskje prøve med maskin på potene igjen. ...eller saks. Det blir antagelig saks fordi jeg blir utålmodig på et punkt hvor han bare øker i stress. Potene er precious. Veldig cautious om de.  Klippe kropp og bein med maskin Gå tur på tørr asfalt  Whatever vi får av innfall som passer i øyeblikket  Også, Milepæl: Første virkelige vokterbjeff, 14 uker. Det var alvor. Nabo som har vært bortreist en uke kom gående gjennom porten i mørket. Silhuett med stor bag. Det var reelt alvor for Ede. Dypeste vokterbjeffene lød plutselig fra den lille valpen, og han gikk selvstendig til enden av båndet med høy hale for å ta seg av denne trusselen selv. Reagerte på kontaktlyd fra meg og kom inn igjen, men lot ikke guard down før han var i nærkontakt og gjenkjente ham.  Usikker på om det var rett av meg å la ham selvstendig gå frem til naboen med den attituden der. Rådene fra de som driver med Den Typen Hund er å utøve lederskap ved å be ham bak meg. Jeg tenkte at siden han kjenner naboen skulle han få gå frem selv og oppdage at det ikke var noen trussel, men en bekjent. Jeg vet ikke helt hva fasitsvaret er. Antakelig er det at han går bak når jeg ber ham, men jeg trenger ikke be ham hver gang. Om jeg reelt ber ham bak fordi jeg frykter for noens liv og helse, så tror jeg ikke det vil berolige ham ^^ Om jeg ber ham bak fordi jeg ikke ønsker at han skal hilse ivrig på personen er det et annet scenario. Jeg ser ikke noe galt i å være inkonsekvent på det. 
    • Ok, det var bra. Ja det gir mer mening i land med større smitttepress. 
    • Dette med beskyttelse opp til 12 uker er en gammel greie, og mest utbredt i Utlandet, ja. Jeg ville definitivt unngår samvær med ukjente hunder fram til andre vaksine, men ikke noe særlig mer enn det tror jeg. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg hadde bodd i et land med mer smittsomme dyresykdommer.
    • Hehe, ja tida går. Pax ble gammel og grå, og litt døv. Men ung til sinns hele livet   Godt å høre at de gamle bøkene gjelder enda. Har ikke glemt alt, men litt oppfrisking må nok til. Holder meg nok fortsatt på den positive delen av spekteret.  Blir ny rase også denne gangen så det blir spennende   Der bekrefter du inntrykket jeg også har fått av det som rører seg på sosiale medier. Mange selvoppnevnte eksperter og mer eller mindre kvalifiserte "trenere". Typisk at det går i pendler. Men som Simira sier så er det jo mye US/UK innhold. der, i hvert fall på mine feeds. Som sagt så holder jeg meg til det positive.  Men når sant skal sies høres det jo ganske kjent ut som for 10-15 år siden. Nye aktører, samme show 😋 Hørte/leste forresten noe om at valper ikke skal settes ned på gress/tas med ut i verden før de er vaksinerte? Må bæres rundt om de skal miljøtrenes og sosialiseres før 12 uker (og det bør de jo). Det er vel en UK/US greie? Har ikke hørt om slikt her før. Mener ikke hilse på alt som rører seg altså, men gå på bakken må da gå an? 
    • @MaskotMen alt det du nevner høres ut som amerikanske og europeiske trender. Selv om det såklart er mange som følger ulike sosiale media internasjonalt, så er det ofte ikke representativt for hva som faktisk beveger seg og skjer i de aktive hundetreningsmiljøene i Norge. Heldigvis. Dessuten, om du søker på begrep som "positive reinforcement" "fearfree" etc, så får du garantert masse innhold da også. Det handler litt om hva man velger å fokusere på, følge, og lytte til. Til en viss grad kan det være nyttig å følge med på hva som beveger seg utenfor egne kretser også, men det kan være greit å være litt bevisst på hvordan algoritmer fungerer i sosiale media. Samt at det du ser på blir også vist til din krets, så det spres ytterligere.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...