Det å være deprimert

[ipadda]

Jeg vil gjerne skrive et par ord om det å være deprimert.

Alle har ups and downs her i livet, noen i lengre og kortere perioder.

Det å være deprimert er vanskelig, rart og tøfft.

Jeg kan ikke fortelle hvordan andre som er deprimerte har det, men jeg vil gjerne dele min versjon, og om noen har lyst å komme med innspill, eller dele noe, så er de hjertelig velkomne til å gjøre det i denne tråden.

Hverdagen min er ganske tom, på tross av at jeg er med på en hel del i løpet av en uke. Jeg har aldri overskudd til å gjøre mer en det som MÅ gjøres.

Jeg går på skolen, har timer, prosjekter og oppgaver som må gjøres, og som ofte må gjøres på fritiden. Etter skolen, og det som følger med der, er det tid for hunder og hva det innebærer. Lufting, föring, kosing, trening og vasking/stelling.

Når alt dette er over, finnes det ikke lenger overskudd til å gjøre noe annet!

Jeg er helt utmattet, tom og alt jeg vil er bare å sove, sove, sove!

Det og stå opp om morningen, møte en ny dag, nye slitsomme ting er helt forferdelig. Egentlig ganske grusomt.... Jeg har liksom ikke det overskuddet.

Jeg har ikke lenger overskudd til å bruke tid på venner, og hva det innebærer.. noe som igjen gjør at jeg har mistet kontakten med mange av dem. Jeg har ikke overskudd til å være med på forskjellige ting, til å være med hvor ”det skjer”... Jeg orker det bare ikke.

Det er utrolig vanskelig og forklare hvordan jeg har det, hvordan det føles.. det er hardt, vanskelig og tøft. Jeg er helt tom innvendig, bryr meg egentlig fint lite om ting som skjer rundt meg. Klarer ikke glede meg over ting jeg før har blitt elektrisk for. Jeg klarer ikke leve på ting like lenge som jeg gjorde før, ting som er kjekke og ting som gjør at jeg ellers har blitt kjempe glad, kan bare glede meg en liten stund. Jeg har ikke evnen til å glede meg over andre´s ting lenger, eller evnen til å glede meg over ting de opplever. Jeg blir glad der og da, men ikke noe mer egentlig.

Jeg har hatt det sånn før, og vet at jeg vil komme opp igjen, bli ”meg” igjen. Men ting tar tid, det er ikke gjort over natten. Det er ikke noe jeg kan styre, noe jeg bestemmer. Det bare er sånn! Og jeg blir så mektig irritert når folk forteller meg hva jeg skal gjøre for å komme opp igjen, for å få det ”bra”.. De vet lite om hvordan ting egentlig er, de vet lite om hvordan jeg har det. Og det er det som irriterer meg sånn. Fok er forskjellige, har forkjellige måter å løse ting på... Jeg må bare finne min. For jeg vet det finnes en måte å komme seg opp igjen på!

Jeg blir skikkelig forbanna når folk prøver og fortelle meg hvordan det er, at de vet hvordan det er .. bla bla bla.

For de vet faktisk ikke, selv om de tror de vet... de vet ikke hvordan jeg reagerer, men kanskje de vet hvordan de reagerer. Det er to vidt forskjellige ting. At de har funnet sin måte og takle det på, betyr ikke at den måten vil funke på meg!

Nei... jeg vet egentlig ikke hva jeg ville med dette... men tror jeg søker en slags forståelse, for jeg vet det er andre som har det slik...

[Debbie]

Skjønner litt av hvordan du har det... Husker jeg hadde det veldig tøft. Da kunne formiddagen bli brukt til å komme seg fra sengen til doen,og tilbake igjen... Var en tøff tid, men som du sier en kommer opp igjen..

[Sju]

Hmm, nei, jeg kommer ikke egentlig på noe fornuftig å si... Jeg vil ikke si at jeg veit hvordan du har det, siden jeg ikke kan fordra å høre det selv når jeg er nede i en lengre periode med generell... nedehet... MEN jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver! Har selv hatt tre veldig veldig fæle nedeperioder i år (og enda flere i fjor) og er forhåpentligvis ute av det for en stund nå... håper jeg iallefall..!

Det hadde egentlig vært fint å snakke sammen, om du vil det? Jeg vet jeg kunne trengt det innimellom Som du sier, det som funker for meg funker sikkert på mange måter ikke for deg, og sånn er det bare, men du får bare sende meg en PM om du vil prate med noen Jeg merka nå at jeg ble letta over at noen snakka om det før meg, for jeg har ikke riktig turt å gjøre det her ennå... Før nå, that is...

Slutter nå før jeg foretar en av mine karakteristiske avsporinger igjen

[Nowisclee]

Når jeg hører hvordan du forklarer det å være deprimert, lurer jeg på om det egentlig er det jeg har vært de siste 2 årene(iallefall) med diverse ups og downs i den perioden. Jeg hadde jo en skikkelig nedtur før det, det jeg var rimelig, rimelig langt nede, men jobba meg opp igjen.

Men nå har jeg gått i to år og prøvd å 'øke arbeidslysten' og bli kvitt giddalausheten, og ta tak i meg selv og få lyst til å jobbe og å stå opp om morran og å ta tak i ting med en gang og ikke utsette dem og utsette dem fordi jeg ikke orker å gjøre dem og få pepper av folk(mamma) fordi oppvasken når til taket, eller klesvasken, eller det er sand på gulvet i hele gangen fordi jeg rett og slett ikke orker å finne fram støvsugern, fordi det krever så mye energi som ikke er der.

Er det depresjon, eller er det bare meg som ikke klarer å ta tak i meg selv? Enda jeg prøver så hardt jeg kan, kan holde i en uke kanskje, og så glipper det unna meg igjen.

Edit: jeg har jo forsåvidt avfunnet meg med at det bare er meg som er lat og giddalaus og ikke viljesterk i det hele tatt, så om det er det, er det greit, men hadde jo vært veldig fint om det var noe annet, så jeg kanskje kunne prøve andre veier for å få til noe.

Edit2: Jeg vet jeg var ganske langt nede tidlig i år, da var jeg der at jeg ikke ante hva jeg skulle med livet mitt, og gruet meg til å legge meg om kvelden, fordi jeg visste at det kom en ny tung dag i morgen. Det er jo ikke på langt nær sånn nå, men jeg bare lurte, på om slik jeg har det nå, kan være fordi jeg er deprimert. Jeg har liksom ikke tenkt over det før, jeg er blitt rimelig vant til å drite i hvordan jeg har det, og gjøre det jeg MÅ gjøre på jobben, og med dyra mine, før jeg kollapser i sofaen resten av kvelden, etter å ha jobbet et sted i 6 mnd(fram til mars i år) som utmattet meg totalt, både psykisk og fysisk.

[Maren]

oi... føler du deg tom også... det er ikke lett, men vet jo ikke helt åssen du føler om det da...

[ipadda]

Når jeg hører hvordan du forklarer det å være deprimert, lurer jeg på om det egentlig er det jeg har vært de siste 2 årene(iallefall) med diverse ups og downs i den perioden. Jeg hadde jo en skikkelig nedtur før det, det jeg var rimelig, rimelig langt nede, men jobba meg opp igjen.

Men nå har jeg gått i to år og prøvd å 'øke arbeidslysten' og bli kvitt giddalausheten, og ta tak i meg selv og få lyst til å jobbe og å stå opp om morran og å ta tak i ting med en gang og ikke utsette dem og utsette dem fordi jeg ikke orker å gjøre dem og få pepper av folk(mamma) fordi oppvasken når til taket, eller klesvasken, eller det er sand på gulvet i hele gangen fordi jeg rett og slett ikke orker å finne fram støvsugern, fordi det krever så mye energi som ikke er der.

Er det depresjon, eller er det bare meg som ikke klarer å ta tak i meg selv? Enda jeg prøver så hardt jeg kan, kan holde i en uke kanskje, og så glipper det unna meg igjen.

Edit: jeg har jo forsåvidt avfunnet meg med at det bare er meg som er lat og giddalaus og ikke viljesterk i det hele tatt, så om det er det, er det greit, men hadde jo vært veldig fint om det var noe annet, så jeg kanskje kunne prøve andre veier for å få til noe.

Jeg vet ikke helt jeg. Det finnes mangen måter og definere deprisjon på. Og hvert enkelt individ vil reagere forskjellig på deprisjon. Om du føler deg tom for energi, kan det være andre ting en deprisjon... du kan feks: være på rangen til en deprisjon.. eller du kan ha noen ulumskheter i kroppen.

Det å forklare en deprisjon er vanskelig, umulig egentli... for den må på en måte oppleves!

Det er vanskelig for folk som ikke er, eller har vært deprimerte å forstå hvordan det egentli er...

Du kan, for alt jeg vet, faktisk være lat..

Jeg har bare ikke energi til noe, jeg føler meg tom innvendig, klarer ikke holder på de tingene som gjør meg glad, eller leve videre på dem.. Jeg er ofte trist og lei, uten og vite hvorfor, uten å kunne forstå hvorfor...

Edit2: Jeg vet jeg var ganske langt nede tidlig i år, da var jeg der at jeg ikke ante hva jeg skulle med livet mitt, og gruet meg til å legge meg om kvelden, fordi jeg visste at det kom en ny tung dag i morgen. Det er jo ikke på langt nær sånn nå, men jeg bare lurte, på om slik jeg har det nå, kan være fordi jeg er deprimert. Jeg har liksom ikke tenkt over det før, jeg er blitt rimelig vant til å drite i hvordan jeg har det, og gjøre det jeg MÅ gjøre på jobben, og med dyra mine, før jeg kollapser i sofaen resten av kvelden, etter å ha jobbet et sted i 6 mnd(fram til mars i år) som utmattet meg totalt, både psykisk og fysisk.

Det er sånn jeg og har det. og på toppen av det hele så går jeg rundt og er lei, tåler ikke særlig motgang... osv... (står i svaret oppføre)

[Sju]

Jeg vet ikke om det er depresjon det kan være jeg, roya, og mer skal jeg ikke si om det, siden jeg ikke er utdannet, kjenner deg godt nok eller vet nok om forskjellige typer depresjon...

For meg går det også veldig mye på energi, og det at det veldig veldig ofte er umulig for meg å se mer enn en time fremover i tiden. Tenker jeg lenge nok får jeg veldig "store" tanker, jeg tenker på hvor stort verdensrommet er og så tenker jeg på at det har ingen betydning for universet om verden går under, det har ingen betydning for verden dersom jeg blir borte en dag, jeg ser ikke poenget med skolen, med jobb, med å gå ut å få seg frisk luft, jeg ser ikke poenget i noe annet enn å sitte med huet på knærne, øya i veggen og pysj på kroppen og tenke på hvor poengløst ting er.

Jeg gjør heller aldri mer enn jeg må, ofte gjør jeg alt for lite. Jeg har vært på skolen kun to ganger de siste fire ukene, den ene gangen dro jeg hjem midt på dagen fordi det hele ble for vanskelig for meg. Jeg gråter meg i søvn nesten hver eneste natt, jeg har søvnproblemer, vanskeligheter med å spise skikkelig (blir ofte bare en halv middag og et glass juice om dagen), jeg dusjer ikke eller vasker meg, jeg slenger søppel på gulvet og rydder ikke opp etter meg noe sted...

Jeg har blitt bedre det siste halvåret, spesielt etter at jeg kom meg opp igjen etter en sinnsykt tøff periode i februar/mars, men den siste måneden har jeg vært utslitt uten å gjøre noe og jeg har frustrert, sint, lei meg, stille og tankefull, og får høre fra alle at jeg ikke er meg selv lenger.

Det tok meg 4 år å få skikkelig hjelp, til tross for selvskading, selvmordstanker, skulking fra skole, ljuging, stjeling, sulting, skriking, krangling og andre ting... Ingen tok meg seriøst, og når jeg ser på det jeg skriver her tenker jeg at det egentlig ikke er så rart, noen dager har jeg bare veldig lett for å snakke om det, og jeg tenker at i dag vel er en av de dagene. Hadde denne tråden dukka opp for tre dager siden hadde jeg muligens logga av, skrudd av datan min og lagt meg til å sove, uten engang å tenke på å svare, muligens hadde jeg aldri logga på doggis igjen. Det går opp og ned selv inne i nedeperiodene hos meg.

Jeg håper ikke folk føler jeg er for lett på tonen her nå. Jeg vet hvor følsomt dette temaet kan være, og dette er bare hvordan jeg ser på meg selv og min depresjon, akkurat i dag. Godt mulig jeg ser annerledes på det i morgen.

(jeg skal også prøve å la være å slette denne, selv om det muligens ble litt vel privat...)

[Nowisclee]

Måtte edite litt her, for innlegget mitt kom etter Sju's. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier, Sju, og jeg har fortsatt ikke fått hjelp for noe. Selvskading kom jeg meg ut av selv, vet ennå ikke helt hvordan, men det var når jeg fikk meg rotter. Selskap i livet, kanskje? Hvem vet. Og nå har jeg liksom kommet ut av det, og jeg kan ikke gå inn i en skikkelig nede-periode igjen, fordi da kommer folk å se dumt på meg og spørre hvorfor i alle dager syter du, liksom, du har jo et flott liv. Så det går ofte på ren viljestyrke, eller noe sånt. Redsel for å bli sett på som en som ikke klarer det, kanskje.

Tatijana, jeg føler jeg vet hva du mener, selv om det sikkert oppleves på forskjellige måter, for jeg har vært veldig langt nede psykisk, og jeg vet hvor tom jeg følte meg da, og hvor hardt det var å komme opp igjen når ingen skjønte det, og hvor vanskelig det er å forklare hvordan det føles.

Også er jeg veldig sånn at jeg ikke vil innrømme at det er noe galt, jeg vil helst at noen andre skal ta avgjørelsen om at jeg er syk, f.eks, så jeg slipper å ha dårlig samvittighet over at andre må jobbe mer fordi jeg føler meg syk. Sånn som nå med influensaen, gikk jeg 2 dager(mand og tirsd) og følte meg rimelig groggy på jobb, før jeg fant ut at nå er det nok, jeg MÅ hvile.

Men nå har jeg liksom hatt den samme 'sliten'-følelsen i 2år(egentlig 3 år, men det første året var det mye verre), men noen ups, og noen downs, og jeg har liksom ikke tenkt på at depresjon kan gi seg utslag i energinivå, sånn på den måten, uten at man virkelig føler seg langt langt nede. Jeg har mere gått rundt og tenkt at 'Astrid, ta deg sammen, drit i å synes synd på deg selv hele tiden'. Og på forrige jobben min ble jeg heller ikke tatt alvorlig når jeg faktisk var langt nede, og var utrolig sliten psykisk og fysisk, og helst ville slutte, men ikke kunne reise før de fant en ny praktikant til å ta seg av hestene, og så prøvde de ikke engang å finne noen, fordi jeg burde jo kunne holde ut en stund til, og tilslutt stakk jeg bare, pakket sakene mine og flyttet inn hos en venninne jeg heldigvis hadde på den tiden. Og siden det, i mars, har jeg egentlig ikke hatt energien på topp.

Mern, nå er jeg syk da, så nå kan det jo godt hende at jeg føler meg mye mer nede enn ellers, og derfor syns at resten av livet også er relativt kjipt. Jeg har jo en kjempemorro jobb, som jeg stortrives med, og likevel sliter jeg med å komme meg ut av senga om morran, ikke fordi jeg er så trøtt eller så glad i å ligge der, men fordi det er så tungt å begynne på en ny dag.

Men, dagene og ukene går nå, ved å tenke 'jaja, bare lufting av bikkjer+fôring av hest ++ fram til klokka ti og så matpause' og deretter tenke 'jaja, bare det og det og det å gjøre fram til bikkjelufting klokka 2', og så tenke 'nå er klokka 2, da går tiden fort fram til 4, og så er arbeidsdagen over', og så tenke 'jaggu, der var onsdagen over, bare to dager til så er det helg'. Det er det jeg lever på, pausene, fritid etter jobb, og helgene. Selv om jeg elsker jobben min og trives mye bedre her enn noe annet sted, og jeg kan ikke se for meg hvordan jobben kan bli bedre på noen måte, for skulle den vært bedre måtte jeg fått betalt for å gjøre ingenting.

Seriøst liksom, jeg bruker deler av arbeidstiden min til å kose med katter.. Hvor mange jobber er det du får betalt for det i?

Edit igjen: Jeg er helt sikkert bare lat, hehe! Men da burde det snart nytte å ta seg sammen, synes jeg. Eller så har jeg ekstremt lite viljestyrke. Hvem vet? Kanskje jeg skulle stikke til en psykolog og få prata litt, det hadde sikkert vært sunt uansett.

OT, egentlig, jeg har jo også en far som har misbrukt 2 av mine 3 storesøstre, som jeg ikke har pratet med siden konfirmasjonen min når jeg var 15, og det er sikkert der problemet ligger, eller så gjemmer jeg meg bare bak det for å skjule at jeg er lat(har jeg fått høre). Ikke vet jeg, og vet ikke helt hvordan jeg skal gripe fatt problemet.

Men nå, må jeg ut å ha frisk luft, for jeg har feber så det holder, kjenner jeg, holder på å renne vekk her, og er iskald i panna, skikkelig kaldsvette.

[ipadda]

Jeg vet ikke om det er depresjon det kan være jeg, roya, og mer skal jeg ikke si om det, siden jeg ikke er utdannet, kjenner deg godt nok eller vet nok om forskjellige typer depresjon...

For meg går det også veldig mye på energi, og det at det veldig veldig ofte er umulig for meg å se mer enn en time fremover i tiden. Tenker jeg lenge nok får jeg veldig "store" tanker, jeg tenker på hvor stort verdensrommet er og så tenker jeg på at det har ingen betydning for universet om verden går under, det har ingen betydning for verden dersom jeg blir borte en dag, jeg ser ikke poenget med skolen, med jobb, med å gå ut å få seg frisk luft, jeg ser ikke poenget i noe annet enn å sitte med huet på knærne, øya i veggen og pysj på kroppen og tenke på hvor poengløst ting er.

Jeg gjør heller aldri mer enn jeg må, ofte gjør jeg alt for lite. Jeg har vært på skolen kun to ganger de siste fire ukene, den ene gangen dro jeg hjem midt på dagen fordi det hele ble for vanskelig for meg. Jeg gråter meg i søvn nesten hver eneste natt, jeg har søvnproblemer, vanskeligheter med å spise skikkelig (blir ofte bare en halv middag og et glass juice om dagen), jeg dusjer ikke eller vasker meg, jeg slenger søppel på gulvet og rydder ikke opp etter meg noe sted...

Jeg har blitt bedre det siste halvåret, spesielt etter at jeg kom meg opp igjen etter en sinnsykt tøff periode i februar/mars, men den siste måneden har jeg vært utslitt uten å gjøre noe og jeg har frustrert, sint, lei meg, stille og tankefull, og får høre fra alle at jeg ikke er meg selv lenger.

Det tok meg 4 år å få skikkelig hjelp, til tross for selvskading, selvmordstanker, skulking fra skole, ljuging, stjeling, sulting, skriking, krangling og andre ting... Ingen tok meg seriøst, og når jeg ser på det jeg skriver her tenker jeg at det egentlig ikke er så rart, noen dager har jeg bare veldig lett for å snakke om det, og jeg tenker at i dag vel er en av de dagene. Hadde denne tråden dukka opp for tre dager siden hadde jeg muligens logga av, skrudd av datan min og lagt meg til å sove, uten engang å tenke på å svare, muligens hadde jeg aldri logga på doggis igjen. Det går opp og ned selv inne i nedeperiodene hos meg.

Jeg håper ikke folk føler jeg er for lett på tonen her nå. Jeg vet hvor følsomt dette temaet kan være, og dette er bare hvordan jeg ser på meg selv og min depresjon, akkurat i dag. Godt mulig jeg ser annerledes på det i morgen.

(jeg skal også prøve å la være å slette denne, selv om det muligens ble litt vel privat...)

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er hard, tøft og .. ja, hardt.

Jeg bryr meg ikke om så mye, og det jeg virkelig bryr meg om, holder jeg fast ved og er livredd for å miste.

Jeg har aldri, eller.. aldri å aldri hatt selvmords tanker.. men jeg har ofte tenkt at om jeg skulle forsvinne en dag, så er det sikker ikke noen som hadde merket/brydd seg om det..

Jeg har også ups and downs, noen dager går alt fint, noen dager er det sånn at jeg bare ikke orker tanken på skole, hund, eller å omgås folk. Jeg sperrer meg helt inne, uten å være klar over det.

Da jeg begynnte på vgs. var jeg i en skikkelig DOWN periode. hvor jeg hverken brydde meg om hvordan jeg så ut, hva jeg sa til andre, hva de andre mente osv... jeg brydde meg bare ikke om NOE!

Lærerne på skolen reagerte, og det endte med at jeg måtte gå til sosial rådgiver fordi jeg ikke klarte og omgås de andre i klassen. Jeg var livredd for de andre elevene, for lærerne osv... Det å gå på skolen hver dag er en skikkelig utfordring, det er hardt og vanskelig... men jeg vet jeg MÅ. Jeg har aldri lyst, uansett. Jeg har omtrent aldri lyst til noe. Og på skikkelig dårlige dager så driter jeg i det meste. Jeg orker liksom ikke noe i det hele tatt.

Jeg har dårlige erfaringer med lærere, andre med-elever.. familie and so on...

Jeg har opplevd mer som 17 åring en en normal 40 åring har..

huff, dette ble bare rot...

[Nowisclee]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er hard, tøft og .. ja, hardt.

Jeg bryr meg ikke om så mye, og det jeg virkelig bryr meg om, holder jeg fast ved og er livredd for å miste.

Jeg har aldri, eller.. aldri å aldri hatt selvmords tanker.. men jeg har ofte tenkt at om jeg skulle forsvinne en dag, så er det sikker ikke noen som hadde merket/brydd seg om det..

Jeg har også ups and downs, noen dager går alt fint, noen dager er det sånn at jeg bare ikke orker tanken på skole, hund, eller å omgås folk. Jeg sperrer meg helt inne, uten å være klar over det.

Da jeg begynnte på vgs. var jeg i en skikkelig DOWN periode. hvor jeg hverken brydde meg om hvordan jeg så ut, hva jeg sa til andre, hva de andre mente osv... jeg brydde meg bare ikke om NOE!

Lærerne på skolen reagerte, og det endte med at jeg måtte gå til sosial rådgiver fordi jeg ikke klarte og omgås de andre i klassen. Jeg var livredd for de andre elevene, for lærerne osv... Det å gå på skolen hver dag er en skikkelig utfordring, det er hardt og vanskelig... men jeg vet jeg MÅ. Jeg har aldri lyst, uansett. Jeg har omtrent aldri lyst til noe. Og på skikkelig dårlige dager så driter jeg i det meste. Jeg orker liksom ikke noe i det hele tatt.

Jeg har dårlige erfaringer med lærere, andre med-elever.. familie and so on...

Jeg har opplevd mer som 17 åring en en normal 40 åring har..

huff, dette ble bare rot...

Det jeg har utheva, er ting jeg har følt veldig sterkt selv. Det jeg da holdt fast ved, var dyra mine, som jo var avhengige av meg(jeg hadde 2 rotter som egentlig skulle avlives, og om jeg da ble borte, ville de blitt avliva). Og jeg krangla meg til å få ha dem på internatet jeg bodde på på vgs, selv om det egentlig ikke var lov med dyr. Jeg trua med å slutte om jeg ikke fikk ha dem der(var andre som fikk ha HUND bare fordi de bodde i andre enden av internatet med annen utgang), og fordi det var en veldig liten skole med få elever, ville de gjerne beholde meg der, tydeligvis.

Men jeg har holdt meg oppe ved å ta vare på andre, som en venninne som var enda lenger nede enn meg, hun satt bokstavelig talt med kniven på håndleddene og var klar til å dra, og jeg var hos henne en uke i strekk uten å vise trynet på skolen(dette før jeg fikk rotter, for de hadde jeg ikke latt være alene så lenge). Når hun sluttet på skolen og flyttet hjem igjen, fikk jeg rotter, og begynte deretter omplassering av rotter, og hadde noe å holde fast i der. For det var jo ingen andre jeg var viktig for. Kun dem. Edit: følte jeg

[Sju]

Måtte edite litt her, for innlegget mitt kom etter Sju's. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier, Sju, og jeg har fortsatt ikke fått hjelp for noe. Selvskading kom jeg meg ut av selv, vet ennå ikke helt hvordan, men det var når jeg fikk meg rotter. Selskap i livet, kanskje? Hvem vet.

Det er jo det jeg håper på, at nå som jeg får en valp å være sammen med, at det kan hjelpe litt. Jeg merka jo at alt ble mye verre da moren min flytta med Odin (goldenkreket hennes) til Sverige og jeg ble igjen her. Det er liksom sånn for meg at uansett hvor langt nede jeg er, så hjelper det alltid litt om han kommer bort til meg og legger hodet på fanget mitt.

For å si litt mer om selvskading, så tror jeg det er noe jeg kan klare selv. Det vanskeligste er jo såklart når man prøver å snakke med venner om det og de blir sinte og sier at "det må du slutte med". Jeg syns ihvertfall det er veldig vanskelig, men jeg tror de skjønner det ganske... greit, når jeg kommer med dette eksempelet:

Jeg sier til dem at huden deres er grønn. De ser på meg og sier at det er den da ikke, den er hvit/rosa/hudfarget/brun/etc. Jeg sier at joda, huden din er grønn den! De skjønner ikke egentlig hvor jeg vil hen, men sier at huden deres er da ikke grønn! Jeg står på mitt og sier at huden deres er grønn, kan de ikke skjønne det? Huden deres er grønn, sier jeg jo, hvorfor hører de ikke på meg? Jo, fordi det jeg sier ikke gir mening, de skjønner ikke hvordan jeg kan påstå at huden deres er grønn, det er jo opplagt at den ikke er det, herlighet, liksom!

Det er da jeg forteller dem at når jeg er deppa, når jeg er virkelig deppa, og de sier til meg "ikke skad deg" eller "alt kommer jo til å ordne seg" eller lignende, så oppfattes det av meg på samme måte som når jeg forteller dem at de har grønn hud. Jeg skjønner ikke hvordan de kan påstå at alt kommer til å ordne seg, det er opplagt at det ikke kommer til å gjøre det, herlighet, liksom!

Jeg har faste avtaler med en helsesøster med psykologisk utdannelse. Hun forteller meg at det finnes en positiv side ved at jeg skader meg, og det er at jeg tenker fremover. Jeg kutter meg aldri eller skjærer meg etc, jeg slår hendene eller hodet i veggen, sparker ting, slår meg selv med ting etc, og det er fordi jeg tenker fremover, ubevisst. Jeg vil ikke ha arr etter selvskading om fem år, når jeg kanskje er ute av det, men så vil folk fortsatt spørre meg om hva som skjedde. Så selv om det overhodet ikke er bra å skade seg, så ser jeg fremover.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er hard, tøft og .. ja, hardt.

Jeg bryr meg ikke om så mye, og det jeg virkelig bryr meg om, holder jeg fast ved og er livredd for å miste.

Jeg har aldri, eller.. aldri å aldri hatt selvmords tanker.. men jeg har ofte tenkt at om jeg skulle forsvinne en dag, så er det sikker ikke noen som hadde merket/brydd seg om det..

Jeg har også ups and downs, noen dager går alt fint, noen dager er det sånn at jeg bare ikke orker tanken på skole, hund, eller å omgås folk. Jeg sperrer meg helt inne, uten å være klar over det.

Da jeg begynnte på vgs. var jeg i en skikkelig DOWN periode. hvor jeg hverken brydde meg om hvordan jeg så ut, hva jeg sa til andre, hva de andre mente osv... jeg brydde meg bare ikke om NOE!

Lærerne på skolen reagerte, og det endte med at jeg måtte gå til sosial rådgiver fordi jeg ikke klarte og omgås de andre i klassen. Jeg var livredd for de andre elevene, for lærerne osv... Det å gå på skolen hver dag er en skikkelig utfordring, det er hardt og vanskelig... men jeg vet jeg MÅ. Jeg har aldri lyst, uansett. Jeg har omtrent aldri lyst til noe. Og på skikkelig dårlige dager så driter jeg i det meste. Jeg orker liksom ikke noe i det hele tatt.

Jeg har dårlige erfaringer med lærere, andre med-elever.. familie and so on...

Jeg har opplevd mer som 17 åring en en normal 40 åring har..

huff, dette ble bare rot...

Blir gjerne litt rotete når man skal gå inn på hva som skjer mellom øra på en Jeg vet ikke om jeg er heldig som har hatt venner eller om jeg hadde hatt det bedre uten, for selv om de er bra å ha innimellom, så har jeg gitt opp å snakke med noen av dem, de fjerner seg fra meg når jeg er deppa fordi de ikke vet hva de skal gjøre og jeg ikke greier å forklare dem det, jeg ser at de bryr seg men greier ikke registrere det helt, de slites ut litt av å bekymre seg for meg, og jeg vet innmari godt hvor sårende det er å høre fra en venn at "ingen bryr seg om meg, om jeg døde nå ville ingen brydd seg!" når man står rett der og bryr seg av hele sitt hjerte. Jeg har opplevd det selv, og jeg sier det til vennene mine hver dag at ingen bryr seg, og jeg vet hvor sårende det er for dem. Likevel fungerer "du må slutte" like godt som "huden min er grønn" og jeg fortsetter.

Så er det da bedre å egentlig ikke ha ordentlige venner? For meg er jo det å se hva jeg gjør mot dem et ekstra problem for meg å være deppa og stressa over, så sånn sett kan jeg tenke meg at det ville vært bedre uten... På den annen side er de jo der for meg når jeg er på vei ned og kan få meg opp igjen, og når jeg er på vei opp igjen uansett hvor langt og lenge jeg har vært nede er de der og venter på meg og for å beklage seg over at de ikke kan være der. Jeg skjønner det - litt.

Jeg føler av og til at jeg ser livet og verden på en annen måte enn mange andre... En av mine bestevenner greier å leve opp til "lev hver dag som om det var din siste" og han har det bra og lever ut alt i jobb, skole, kjæledyr, venner... Jeg misunner ham så inderlig av og til, selv om jeg ikke ville vært foruten mange av livserfaringene mine skulle jeg ønske jeg kunne se verden som blandt andre han gjør bare innimellom... Om noen skjænner?

Snakker om rot, hva?

EDIT: for å ta med det siste fra roya

Men jeg har holdt meg oppe ved å ta vare på andre, som en venninne som var enda lenger nede enn meg, hun satt bokstavelig talt med kniven på håndleddene og var klar til å dra, og jeg var hos henne en uke i strekk uten å vise trynet på skolen(dette før jeg fikk rotter, for de hadde jeg ikke latt være alene så lenge). Når hun sluttet på skolen og flyttet hjem igjen, fikk jeg rotter, og begynte deretter omplassering av rotter, og hadde noe å holde fast i der. For det var jo ingen andre jeg var viktig for. Kun dem. Edit: følte jeg

Dette er også noe jeg har et problem med når det gjelder venner... (det utheva) Nei, jeg forlanger selvfølgelig ikke at folk skal skippe skolen for å være hos meg og få meg til å ha det bra/bedre, men på den annen side; hvor gode venner har man egentlig når de gladelig skipper en dag eller to for å være med kjæresten (som man ser hver dag uansett) eller fordi de tok seg noen øl for mye kvelden før eller fordi de forsov seg noen timer, men ikke har tid til å stikke innom engang når jeg både ringer og sender mail/sms/msn og sier jeg ikke orker mer og egentlig er rede til å ta livet av meg? Jeg er jo klar over at det kan virke veldig skremmende på 18 år gammel ungdom å høre sånt fra venninner, jeg er jo klar over at jeg nesten legger livet mitt på at de skal komme og trøste meg, men jeg syns likevel at min mentale helse burde vært viktigere enn to dagers bakrus?

[Izziebelle]

Det å være deprimert er noe hærk.. Var det selv over lang tid fra jeg var rundt 15 år til jeg begynte på medisiner ca. 1 1/2 år senere. For meg var det ikke sånn ups and downs da det var konstant hele tiden, innmari merkelig for meg som alltid har vært en glad og sprudlende jente.. Etter jeg begynte på medisiner ble jeg litt immun for psykisk smerte i nesten et år før jeg er som nå kan få noen opp og nedturer men de varer veldig kort for jeg har lært meg hvordan jeg kan "helbrede" meg selv.

Jeg fikk hund delvis som terapi og skal si det har forandra det meste totalt for meg, men det har også noe med at med en hund i livet mitt fant jeg plutselig meningen med hva jeg skal gjøre med livet mitt. Å snakke om ting funka aldri for meg, men det er vel mye fordi jeg følte jeg ikke hadde noe konkret å snakke om. Det var for meg en psykisk smerte som nesten kan kalles fysisk fordi den bare var der, det var ikke tankene mine som drev meg dit, det klarte kroppen min selv (liker jeg å tro..) Medisinen var det eneste som gjorde noe forskjell fra meg, men jeg vet også at mange liker å snakke om det. Min beste støtte hadde jeg i min mor som allikevel også kunne bli litt for mye fordi hun syntes så inderlig synd på meg.. Det er ikke bare positivt å ha noen som gjør alt for deg i en periode som du kanskje heller skulle ha noen som presset deg til å ta steget videre. Jeg følte meg ensom selv om jeg ikke var det, og en tomhet som ikke lettet på sløret før Marco kom i mitt liv. Jeg er fremdeles redd for å komme tilbake til det smertehelvetet, men jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal dit igjen noensinne.

Det er absolutt ingen som kan si hva som fungerer for deg, for som Vanja (sju) sier så er det individuellt. Ikke alle liker å snakke om ting, ikke all bør medisineres og en del trenger kanskje også bare mer støtte og omsorg rundt seg for å komme seg ut av den vonde sirkelen. Ønsker deg all mulig lykke til, kanskje det også hjelper litt når du får satt ord på følelsene? Det er mange som finner hjelp i å skrive, tegne, lage musikk osv.

* *

[Nowisclee]

Det er jo det jeg håper på, at nå som jeg får en valp å være sammen med, at det kan hjelpe litt. Jeg merka jo at alt ble mye verre da moren min flytta med Odin (goldenkreket hennes) til Sverige og jeg ble igjen her. Det er liksom sånn for meg at uansett hvor langt nede jeg er, så hjelper det alltid litt om han kommer bort til meg og legger hodet på fanget mitt.

For å si litt mer om selvskading, så tror jeg det er noe jeg kan klare selv. Det vanskeligste er jo såklart når man prøver å snakke med venner om det og de blir sinte og sier at "det må du slutte med". Jeg syns ihvertfall det er veldig vanskelig, men jeg tror de skjønner det ganske... greit, når jeg kommer med dette eksempelet:

Jeg sier til dem at huden deres er grønn. De ser på meg og sier at det er den da ikke, den er hvit/rosa/hudfarget/brun/etc. Jeg sier at joda, huden din er grønn den! De skjønner ikke egentlig hvor jeg vil hen, men sier at huden deres er da ikke grønn! Jeg står på mitt og sier at huden deres er grønn, kan de ikke skjønne det? Huden deres er grønn, sier jeg jo, hvorfor hører de ikke på meg? Jo, fordi det jeg sier ikke gir mening, de skjønner ikke hvordan jeg kan påstå at huden deres er grønn, det er jo opplagt at den ikke er det, herlighet, liksom!

Det er da jeg forteller dem at når jeg er deppa, når jeg er virkelig deppa, og de sier til meg "ikke skad deg" eller "alt kommer jo til å ordne seg" eller lignende, så oppfattes det av meg på samme måte som når jeg forteller dem at de har grønn hud. Jeg skjønner ikke hvordan de kan påstå at alt kommer til å ordne seg, det er opplagt at det ikke kommer til å gjøre det, herlighet, liksom!

Jeg har faste avtaler med en helsesøster med psykologisk utdannelse. Hun forteller meg at det finnes en positiv side ved at jeg skader meg, og det er at jeg tenker fremover. Jeg kutter meg aldri eller skjærer meg etc, jeg slår hendene eller hodet i veggen, sparker ting, slår meg selv med ting etc, og det er fordi jeg tenker fremover, ubevisst. Jeg vil ikke ha arr etter selvskading om fem år, når jeg kanskje er ute av det, men så vil folk fortsatt spørre meg om hva som skjedde. Så selv om det overhodet ikke er bra å skade seg, så ser jeg fremover.

Blir gjerne litt rotete når man skal gå inn på hva som skjer mellom øra på en Jeg vet ikke om jeg er heldig som har hatt venner eller om jeg hadde hatt det bedre uten, for selv om de er bra å ha innimellom, så har jeg gitt opp å snakke med noen av dem, de fjerner seg fra meg når jeg er deppa fordi de ikke vet hva de skal gjøre og jeg ikke greier å forklare dem det, jeg ser at de bryr seg men greier ikke registrere det helt, de slites ut litt av å bekymre seg for meg, og jeg vet innmari godt hvor sårende det er å høre fra en venn at "ingen bryr seg om meg, om jeg døde nå ville ingen brydd seg!" når man står rett der og bryr seg av hele sitt hjerte. Jeg har opplevd det selv, og jeg sier det til vennene mine hver dag at ingen bryr seg, og jeg vet hvor sårende det er for dem. Likevel fungerer "du må slutte" like godt som "huden min er grønn" og jeg fortsetter.

Så er det da bedre å egentlig ikke ha ordentlige venner? For meg er jo det å se hva jeg gjør mot dem et ekstra problem for meg å være deppa og stressa over, så sånn sett kan jeg tenke meg at det ville vært bedre uten... På den annen side er de jo der for meg når jeg er på vei ned og kan få meg opp igjen, og når jeg er på vei opp igjen uansett hvor langt og lenge jeg har vært nede er de der og venter på meg og for å beklage seg over at de ikke kan være der. Jeg skjønner det - litt.

Jeg føler av og til at jeg ser livet og verden på en annen måte enn mange andre... En av mine bestevenner greier å leve opp til "lev hver dag som om det var din siste" og han har det bra og lever ut alt i jobb, skole, kjæledyr, venner... Jeg misunner ham så inderlig av og til, selv om jeg ikke ville vært foruten mange av livserfaringene mine skulle jeg ønske jeg kunne se verden som blandt andre han gjør bare innimellom... Om noen skjænner?

Snakker om rot, hva?

EDIT: for å ta med det siste fra roya

Dette er også noe jeg har et problem med når det gjelder venner... (det utheva) Nei, jeg forlanger selvfølgelig ikke at folk skal skippe skolen for å være hos meg og få meg til å ha det bra/bedre, men på den annen side; hvor gode venner har man egentlig når de gladelig skipper en dag eller to for å være med kjæresten (som man ser hver dag uansett) eller fordi de tok seg noen øl for mye kvelden før eller fordi de forsov seg noen timer, men ikke har tid til å stikke innom engang når jeg både ringer og sender mail/sms/msn og sier jeg ikke orker mer og egentlig er rede til å ta livet av meg? Jeg er jo klar over at det kan virke veldig skremmende på 18 år gammel ungdom å høre sånt fra venninner, jeg er jo klar over at jeg nesten legger livet mitt på at de skal komme og trøste meg, men jeg syns likevel at min mentale helse burde vært viktigere enn to dagers bakrus?

Jeg skjønner så godt hva du mener. Jeg har jo da veldig pene arr på ene armen min, det ble ikke mer enn det, fordi jeg også hadde dårlig samvittighet for å skade meg selv, fordi det ble jo folk sinte/skuffa/lei seg over, og i tillegg skamma jeg meg over det, og over at jeg hadde problemer når jeg jo egentlig hadde et bra liv i følge mange standarder.

Jeg hadde null problem med å skippe skole for å støtte henne, og jeg fikk også 'tatt bort' det fraværet i ettertid når skolen fikk med seg at hun hadde problemer. Problemet mitt igjen var jo at jeg ikke hadde noen som støtta meg, når jeg brukte alt mitt gode humør og overskudd på å støtte henne, så jeg datt igjen enda lenger ned pga det.

Hehe, jeg husker et par episoder nå, som nesten er morsomme i ettertid, men som var helt forferdelige der og da, når jeg så en film som heter 'The bone collector' og ikke turde å gå inn på rommet mitt etterpå(dette var ca kl 2 om natta) fordi jeg hadde en tollekniv på bordet, og for alt jeg visste kunne det ha sniki seg noen inn der mens jeg var nede i tvstua og så på film, og stå der inne og vente på å drepe meg. Jeg satt i gangen i ca en time før jeg fikk kontakt med en kompis med bil, og han kom da og henta meg, og vi kjørte langt opp i fjellet og inn i en sånn vannkrafthall, for han jobba der, så hadde nøkler og adgangskort, og så fikk jeg omvisning der for å få noe anna å tenke på, og så ble jeg med til han og sov på sofaen der etterpå. Han var faktisk veldig forståelsesfull, men jeg turde ikke å knytte meg for mye til ham fordi jeg visste at han var forelska i meg, og ville da ikke utnytte de følelsene for å få hjelp til meg selv.

Den andre gangen var etter jeg så The village på kino, jeg turde nesten ikke å gå i dusjen en gang, der det var lås på døra og allting, fordi ideen til det monsteret som var i filmen, jo måtte komme fra noe sted, så jeg var brennsikker på at det var et sånt monster i virkeligheten, og når jeg da sto i dusjen(det var sånn dobbeltdusj med 2 separate dusjer med forheng, innafor en låst dør), og jeg visste at jeg var alene, og jeg visste at jeg hadde låst døra, og dobbeltsjekka, så holdt jeg armen ubevisst slik at det rant vann på forhenget, og når da forhenget bevega seg, så hoppa jeg rett i bakveggen på dusjen og sto klemt mot den, og pusta knapt, gud vet hvor lenge(og det var sånn trykknapp-dusj, så vannet stoppa etterhvert), og jeg kunne ha banna på at det sto noen på andre siden av forhenget. Jeg var så redd at jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, sånn skikkelig, skikkelig redd. Sto der helt til jeg begynte å få adrenalinnivået ned på noenlunde normalnivå, og så kom jeg meg sakte men sikkert fram til å sjekke utafor dusjforhenget.

Så egentlig harjeg det veldig fint nå, innså jeg, når jeg faktisk ikke er så paranoid lenger, og egentlig kan gjøre det meste uten å være redd.

Men, jeg må innrømme at jeg tror jeg var rimelig flink til å skjule følelsene mine i den tiden der, for det var aldri noen som oppdaga hvordan jeg hadde det. Egentlig ikke noe bra, men. Og jeg er fortsatt ræva på å snakke om følelser med folk, iallefall folk jeg ser på som autoriteter.

Men, nå må jeg ut og prøve å få inn lillpusen, han stakk ut døra her og gjemte seg under verandaen sammen med voksenpusen Thomas. Og han kan ikke være ute i dette været, med 20 cm snø og fortsatt økende, når han aldri har vært ute før. Møkkakatt altså, at han ikke kan skjønne at han skal holde seg inne?

[Sju]

For å kuppe tråden litt og bygge litt videre på det Hanne sier... Legen min har fortalt meg at jeg kunne begynne på medisiner flere ganger, men det er først nå jeg har begynt å tenke at det kanskje ikke er noen dårlig idé... hvorfor? Fordi tidligere... vent, jeg tar et eksempel igjen, jeg er mye bedre med "bilder"...

Tenk dere en stige med 11 trinn. Tidligere satt jeg gjerne på trinn 6 og klatra både opp og ned rett som det var... Av og til klatra jeg helt ned på bakken, slo hodet mitt i veggen til jeg ikke kunne se, skreik og kjefta på alle som var og det føltes som om brystet mitt skulle briste så mye vondt jeg hadde i kroppen og alt var helt, helt grusomt. Grunnen til at jeg greide å komme meg opp igjen var de tre øverste trinnene på stigen. Jeg klatra gjerne ned ti og tjue ganger i håp om å bare en eneste gang greie å klatre helt opp på det øverste trinnet og være glad og bekymringsløs, om enn bare et par dager, ja, selv TIMER.

Derfor ville jeg ikke ta medisiner, fordi jeg fikk vite at de fleste antidepressiva ville la meg klatre litt opp og ned, men bare litt. De fire øverste og de fire nederste trinnene på stigen min ville bli borte og ting ville gjevne seg ut, men jeg greide ikke å se for meg å være foruten de klatreturene øverst på stigen, de lykkestundene ville jeg ikke være uten, ikke engang om jeg måtte finne meg i å falle ned på bakken rett som det var.

Jeg vet ikke når det skjedd, det kan ha vært i sommer... Uansett, de tre øverste trinnene på stigen ble borte, og dukka opp lenger ned på stigen. Jeg sitter nå til vanlig på trinn 3-4 (altså er gjennomsnittshumøret mitt mye lavere enn før), og siden de tre øverste trinnene nå har havna nederst, kommer jeg meg lenger ned enn jeg gjorde før, samtidig som lykkestundene ikke finnes lenger. Om jeg kan ta medisiner og holde meg på trinn 4, så vil jeg være fornøyd, for jeg har gitt opp å noengang få oppleve det ellevte trinnet igjen, det finnes ikke lenger.

Om ting går veien nå, får jeg begynne på medisiner til over jul. Veldig milde, viser det seg at de virker skal jeg, fastlegen min og psykologen/helsesøsteren jeg snakker med vurdere sammen om jeg skal ta sterkere eller om det holder med de milde. Selv vil jeg jo være så lite avhengig av annet enn meg selv og mitt eget hodet som mulig, men er ikke alltid det går...

Så bare nevner jeg på slutten her det Hanne sa om tegning; for noen år siden pleide jeg å tegne og skriver når jeg følte meg nedfor... Det gjør jeg jo fortsatt, men nå tegner (og skriver) jeg mer generelt, før var det skikkelig fæle ting... Jeg tegna folk som var blitt banka opp, som blødde, som gråt, som ble voldtatt og drept, jeg skrev skikkelig syke historier om mennesker jeg skapte i mitt eget hode (mange av disse menneskene bor i meg ennå, og jeg tegner og skriver om dem fortsatt, og lever litt gjennom dem ved å skape intriger etc etc etc). Jeg slutta da en lærer spurte hva jeg drev med i en time og tok det med til kontaktlæreren min osv... det var skikkelig fæle greier, egentlig...

Ja, takk for i dag, jeg skriver så langt og ror meg vekk og nå skal jeg legge meg. Det er godt å få snakke litt egentlig, noe av min "selvterapi" ligger i at jeg vet at andre leser det jeg skriver og svarer meg... Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vil vel bli litt sett da, og jeg syns det er ubehagelig å bli sett for mye irl

[Vala]

Åh jenter! så vondt å høre hvordan dere har det! Alle har vi våre perioder hvor vi føler oss så små som de minste ertene i verden. Som blir oversett, tråkket på eller rett og slett er ikke- eksisterende. Men vi har dem alle i varierende grad.

Det er lite jeg kan si til dere av verdi, siden dere er forskjellige individer som har havnet i dette med forskjellig bakgrunn og innfallsvinkel. Men, når jeg hadde den verste tiden i mitt liv- så fikk jeg den ære og glede av å møte et menneske som hjalp meg til å komme ut av det hele. Slik jeg ser det, handler alt om hvordan en ser på seg selv og sine omgivelser. Og den gangen hadde jeg fullstendig låst meg fast i et spor. Jeg hadde det absolutt ikke så ille som dere fremstiller det- men det var ille nok for meg. Og denne personen var ikke en av familien eller en av vennene mine men en skikkelig utenforstående som fikk sin betaling for å høre på alt pisset som plaget meg

Det blir som enhver annen sykdom. Man kan ikke la være å snu hver eneste sten i leten etter bedring. Jeg vil på det sterkeste anbefale å snakke med en psykolog. Hør med andre om hvem de kan anbefale. Ikke hopp på den første og beste. Det er befriende å vite at det en sier IKKE begrenser tilhøreren i det minste. IKKE legger bånd på vennskap og IKKE bekymrer familien! Det kan være at jeg var heldig som traff en genuin tilhører i den psykologen jeg dengang ble "tildelt". Eller, kanskje jeg var så klar for å gi slipp på f@enskapen at vi passet?

Uansett (og nå må jeg bli litt moooshy sqoooshy...har tross alt vært på julebord ) vit at dere alle er helt og holdent noe spesielt. Vi har alle noen som bryr seg fryktelig om oss! Vi er alle en bit av et puslespill, som uten oss aldri vil bli helt! Hm.. det var sikkert lite av verdi - og hvor teit det enn høres ut, så bryr jeg meg til tross for at jeg ikke kjenner dere i det hele tatt!

Nå skal jeg holde kjeft og se om noe har skjedd i "akkurat nå" tråden *tusler stille ut*

[Sju]

Det var fine ord, Vala, tusen takk

Jeg går jo som sagt til psykolog/helsesøster nå, gratis... Jeg føler vi har veldig god kjemi og at hun forstår meg, men det kan være jeg skal bytte over jul, til en mer "ordentlig" psykolog. Jeg tror vi skal se det an litt...

Men det er helt sant at jeg har følt meg lettere de dagene jeg har vært og snakka med henne, og jeg håper at om vi snakkes en gang i uka lenge nok, vil nok den lette følelsen også holde lenger for hver gang...

[helenehelgesen]

Jeg sliter også med depresjon om dagen, Det begynte vel med overdreven angst for å ha en alvorlig sykdom. Jeg var i en periode overbesvist om at jeg hadde hjernesvulst. Fikk tatt en MR (scannet hjernen) uten funn. Nå har denne angsten gått over i depresjon. Ser ut som at mye stemmer:

- Langvarig tristhet, engstelse eller en følelse av tomhet.

- Søvnproblemer, enten ved at du sover for lite og våkner for tidlig eller at du sover altfor mye

- Tap av appetitt eller overspising (er veldig fokusert på dette med mat og mengder osv. Har en tanke om at jeg må spise)

- Ingenting føles gøy eller interessant

- Rastløshet og irritasjon

- Konsentrasjonsproblemer og vanskeligheter med å ta avgjørelser

- Utmattethet

- En følelse av hjelpeløshet, håpløshet og at du er uten verdi

- Fysiske problemer som ikke har noen medisinsk forklaring, som hodepine eller mageknip uten noen klar årsak.

- Gjentatte tanker om død og selvmord

..

[Nowisclee]

Så bare nevner jeg på slutten her det Hanne sa om tegning; for noen år siden pleide jeg å tegne og skriver når jeg følte meg nedfor... Det gjør jeg jo fortsatt, men nå tegner (og skriver) jeg mer generelt, før var det skikkelig fæle ting... Jeg tegna folk som var blitt banka opp, som blødde, som gråt, som ble voldtatt og drept, jeg skrev skikkelig syke historier om mennesker jeg skapte i mitt eget hode (mange av disse menneskene bor i meg ennå, og jeg tegner og skriver om dem fortsatt, og lever litt gjennom dem ved å skape intriger etc etc etc). Jeg slutta da en lærer spurte hva jeg drev med i en time og tok det med til kontaktlæreren min osv... det var skikkelig fæle greier, egentlig...

Ja, takk for i dag, jeg skriver så langt og ror meg vekk og nå skal jeg legge meg. Det er godt å få snakke litt egentlig, noe av min "selvterapi" ligger i at jeg vet at andre leser det jeg skriver og svarer meg... Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vil vel bli litt sett da, og jeg syns det er ubehagelig å bli sett for mye irl

Jeg tegna også mye, men jeg har kun tegna drager, hester, o.l. Hester som var utsultet, hester som sto på nippet til å falle utfor en klippe i kamp med en ørn(det er vel et av de motivene jeg tegnet oftest i den perioden jeg var lengst nede) og generelt dyr. Dette fordi jeg ville ha positiv oppmerksomhet for det jeg gjorde, og fordi det var disse tingene jeg følte at jeg faktisk klarte å tegne noenlunde så bra at jeg ble fornøyd selv. Nå om dagene, når jeg tegner, tegner jeg mer sunne dyr, hester som steiler i livsglede, som leker, bukker, vakre hester, og sånt. Og forsøker meg med andre motiver. Det er vel forsåvidt et godt tegn. På den tiden tegnet jeg hester som steilet i redsel, hester med det hvite i øya og gjerne en diffus skikkelse i enden av leietauet med en pisk eller stokk i hånden. Altså ikke positive bilder. Men det hjalp på å få ut følelsene.

Jeg skrev også flere brev, med forskjellig innhold, ikke til noen spesiell, mer generelle avskjedsbrev, der jeg fortalte hva jeg følte var problemene mine, hva som kunne vært gjort med det, og hvordan jeg følte at jeg var 'blitt sviktet'/ikke fulgt opp. Etterpå rev jeg dem i stykker og/eller brant dem. Dette tror jeg faktisk hjalp meg mye, fordi jeg da fikk satt ord på hva jeg følte var problemene mine for meg selv, selv om det ikke var så reflektert eller gjennomtenkt som de tingene jeg tenker i dag.

Og ja, det er så godt å kunne sette ord på det, uten å måtte bli konfrontert med det i morgen, eller dagen etter, eller om 3 uker. Og uten å føle rare blikk på meg, eller at folk trekker seg unna og blir borte. Jeg kan faktisk la være å lese denne tråden igjen om jeg føler det slik, eller jeg kan gå tilbake og se på hvordan jeg føler det nå. Det letter sånn, på en måte!

Vala, takk for gode ord og støtte. Det varmer. *fant ingen smiley som passer til den følelsen jeg har nå, men det hadde vært en glad en*

Ellers, så fikk jeg tak i lillpusen nå, om enn litt brutalt, så nå er han fornærma på meg. Men nå er det natten, skal jeg klare å komme meg opp så vi kommer oss ut på skogstur i morgen før dagslyset forsvinner.

Og så må jeg bare si at det hjalp meg veldig å få meg hund, for nå har jeg noen som krever masse av meg, og hun støtter meg, ligger med hodet i fanget og bare kikker på meg om jeg er trist, holder meg med selskap i senga iallefall litt på kveldene, og generelt ER der hele tiden, og er glad i meg, og vi utvikler oss sammen.

Edit: dette er vel det jeg kjenner meg mest igjen i:

- Langvarig tristhet, engstelse eller en følelse av tomhet.

- Søvnproblemer, enten ved at du sover for lite og våkner for tidlig eller at du sover altfor mye (får ikke sove om kvelden, ligger og tenker på alt mulig, eller ingenting. Ting som har skjedd tidligere i livet, faren min, følelsene mine, osv. Uansett hvor trøtt jeg er, om jeg egentlig ikke er trøtt, er veldig trøtt, eller er overtrøtt)

- Tap av appetitt eller overspising (Jeg har ofte litt tap av appetitt, eller, jeg orker ikke/gidder ikke å lage meg mat)

- Ingenting føles gøy eller interessant (den er også innom iblant, da er det absolutt ingenting jeg får noe ut av, unntatt evt bikkja)

- Rastløshet og irritasjon (kjenner jeg veldig godt til, kan sitte hjemme en kveld og bli kjemperastløs og etterhvert bygge opp en fantastisk irritasjon mot alt og ingenting og er dritsur på alle jeg kjenner for at de ikke er på msn eller ikke er her hos meg, eller ikke sender mld, eller lignende.)

- Konsentrasjonsproblemer og vanskeligheter med å ta avgjørelser (jeg har hatt mye vansker med å ta avgjørelser.)

- Utmattethet (her må jeg si jeg kjenner meg igjen, jeg er veldig ofte sliten, uten grunn)

- En følelse av hjelpeløshet, håpløshet og at du er uten verdi

- Fysiske problemer som ikke har noen medisinsk forklaring, som hodepine eller mageknip uten noen klar årsak.

- Gjentatte tanker om død og selvmord.

[Sju]

Litt OT, men du får ikke vist meg noen tegninger da roya? De positive da, med hestene som steiler i livsglede..?

Hmm, jeg får skrive noe mer fornuftig her i morgen...

[Nowisclee]

Litt OT, men du får ikke vist meg noen tegninger da roya? De positive da, med hestene som steiler i livsglede..?

Hmm, jeg får skrive noe mer fornuftig her i morgen...

Jeg kan ta bilder, og lagre på pcen, og så kan jeg sende dem over msn eller noe hvis du vil? Har jeg deg på msn? Jeg går helt i surr om dagene, spesielt nå som jeg er sjuk og i ørska. (eller, har vært, er bedre nå faktisk etter å ha vært ute og jakta på katt..)

[Sju]

Du har meg på msn ja, så du får sende dem når du kan og føler for det

*kopierer lista fra Helene*

- Langvarig tristhet, engstelse eller en følelse av tomhet. (mer eller mindre hele tiden)

- Søvnproblemer, enten ved at du sover for lite og våkner for tidlig eller at du sover altfor mye (sliter skikkelig med å sovne på kveldene, kommer meg ofte ikke under dyna før nærmere tre-fire om morran, selv på hverdager... så jeg sover 3-4 timer per natt på hverdager, og litt mer i helgene... og så kommer de dagene innimellom der jeg sovner med en gang jeg kommer hjem fra skolen og helt til neste dag (16 timer senere))

- Tap av appetitt eller overspising (som nevnt tidligere, er veldig ofte jeg ikke orker en hel middag engang... en halv porsjon spagetthi er liksom "it")

- Ingenting føles gøy eller interessant (ofte dette også... nesten hele tiden, veldig veldig få ting føles verdt strevet, ingenting er gøy...)

- Rastløshet og irritasjon (også ofte, mest i de periodene jeg er på vei ut av depresjonen igjen...)

- Konsentrasjonsproblemer og vanskeligheter med å ta avgjørelser (veldig, veldig store konsentrasjonsvansker, alltid)

- Utmattethet

- En følelse av hjelpeløshet, håpløshet og at du er uten verdi (dette er vel "hovedpunktet" mitt, kan man vel si... Det at jeg er verdiløs...)

- Fysiske problemer som ikke har noen medisinsk forklaring, som hodepine eller mageknip uten noen klar årsak. (veldig ofte forskjellige former for hodepine, svimmelhet, trøtthet... får også ofte vondt i leddene uten at noe er galt)

- Gjentatte tanker om død og selvmord

Nå holdt jeg på å være morsom og si at "dette er en deprimerende tråd"... (okay da; ) Må snart komme meg i seng, tror jeg...

[Nowisclee]

Jammen da skal jeg gjøre det i morra. For nå må jeg virkelig sove, har vært oppe siden kvart på åtte i dag morres.

Men da snakkes vi i morgen, folkene, så må dere sove godt, og drømme gode drømmer. Fordi dere fortjener det.

[PsychoLynx]

Tenk dere en stige med 11 trinn. Tidligere satt jeg gjerne på trinn 6 og klatra både opp og ned rett som det var... Av og til klatra jeg helt ned på bakken, slo hodet mitt i veggen til jeg ikke kunne se, skreik og kjefta på alle som var og det føltes som om brystet mitt skulle briste så mye vondt jeg hadde i kroppen og alt var helt, helt grusomt. Grunnen til at jeg greide å komme meg opp igjen var de tre øverste trinnene på stigen. Jeg klatra gjerne ned ti og tjue ganger i håp om å bare en eneste gang greie å klatre helt opp på det øverste trinnet og være glad og bekymringsløs, om enn bare et par dager, ja, selv TIMER.

dette vet jeg er grunnen til at mange velger å IKKE gå på antidepressiva... De orker ikke å miste oppturene.

Selv går jeg på antidep. jeg hadde ikke overlevd uten er jeg redd. Og selv om det har tatt toppene av livets berg og dalbane, så har de også fjernet de bunnene som jeg mistenker at jeg faktisk ikke hadde kommet meg opp av.

Nå holder psykologen på å utrede meg for diverse ting, så gjenstår å se om de kan komme frem til en diagnose på nyåret, eller om dette er et blindspor.

Men jeg er sliten.. Jeg eier ikke tiltak. Stakkars Bridie går for lut og kaldt vann. Eneste jeg klarer å gi henne er kos. da kan hun ligge på fanget hos meg. Eneste lyspunktene i livet er når det er sol og fint fotovær. Da klarer vi å dra oss ut på tur.

Jeg er møkklei av å gå sånn. Ha null energi. Det kan liksom ikke forklares.

Men det værste med å være depressiv er at folk ikke forstår. Har man dobbeltsidig lungebetennelse, feber i 40 og hoster til man spyr, så er man unnskyldt alt. da har man lov å ligge på sofaen hele dagen og knapt orke å gå på do.

Men er man psykisk syk, så er det ingen som ser det. Og man bllir sett på som en latsabb som faktisk ikke GIDDER å gjøre noe.

Folk kan si de forstår, men de gjør ikke det. De synes fortsatt man er lat og uansvarlig fordi man bare ikke klarer å komme seg ut med hunden. Eller vaske doen. Eller mot all formodning vaske til jul. Hadde man vært fysisk syk derimot.

*sukk*

[Sju]

dette vet jeg er grunnen til at mange velger å IKKE gå på antidepressiva... De orker ikke å miste oppturene.

*klipp*

Men det værste med å være depressiv er at folk ikke forstår. Har man dobbeltsidig lungebetennelse, feber i 40 og hoster til man spyr, så er man unnskyldt alt. da har man lov å ligge på sofaen hele dagen og knapt orke å gå på do.

Men er man psykisk syk, så er det ingen som ser det. Og man bllir sett på som en latsabb som faktisk ikke GIDDER å gjøre noe.

Folk kan si de forstår, men de gjør ikke det. De synes fortsatt man er lat og uansvarlig fordi man bare ikke klarer å komme seg ut med hunden. Eller vaske doen. Eller mot all formodning vaske til jul. Hadde man vært fysisk syk derimot.

Fikk en PM i går og fikk forklart litt nærmere hvordan antidepressiva fungerer... Jeg var jo klar til å få begynne på det nå, men den PM'en fikk meg til å se hakket lysere på det, på en måte...

Og den siste delen... Det er akkurat det...

(**)

[PsychoLynx]

(**)

Ditto