Gå til innhold
Hundesonen.no

Blodhund


SusieB

Recommended Posts

Jeg er helt utrolig ufattelig facinert av blodhunden, men.. Hvor er den?

Så vidt meg bekjent ligger antallet blodhunder i Norge rundt en 20? (arrester meg om jeg tar helt feil nå)

Jeg vet ikke så mye om blodhundens historie her i Norge, men hvorfor er det så få? Har den vert mer populær her i Norge enn den er nå? Er antall blodhunder på verdensbasis på vei ned? (Igjen, jeg aner ikke. Dette er bare mitt intrykk) Jeg hører aldri noen snakke om blodhund mer, for en del år siden ja, men idag? nei..

Er ikke blodhunden en ypperlig brukshund så vel som familiehund? For ikke å snakke om sporhund. Verdens beste sporhund har jeg hørt noen si.

Beklager om jeg stiller vanskelige spørsmål, men synes det er skrekkelig interessant, og drømmen er en blodhund om en.. 20-30 år :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Søsteren min kjøpte en blodhund valp. Den ble aldri renslig. den var STA, den ble fort stor og passet ikke inn som familiehund i den familien, den er nok en flott brukshund, men da må den få bli brukt. Den luktet stramt. Den slet med eksem i foldene og med ørene.

Blodhunder har sin sjarm, og de er flotte og nydelige. Men jeg kunne ikke trives med en i hus pga lukta og sikkelet.

Kan hende det er så få av dem siden de skiller seg sånn ut fra andre hunder? Er mer en ren selvstendig brukshund enn morsom familiehund? Samt krever en del stell pga røyting og sikling, ikke minst tror jeg ikke de er lettlærte som f.eks bordercollien? Jeg vet ikke, kjenner bare den ene tispa. Men har møtt en hanhund i kr.sand. Den var knallfin på tur!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt Blodhunden på min topp 5 liste over raser jeg kunne tenkt meg å holde, var i kontakt med en oppdretter i trøndelag for noen år siden, vet ikke om de holder på ennå ?

Er ihvertfall en rase jeg ville gjerne lært meg bedre å kjenne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt Blodhunden på min topp 5 liste over raser jeg kunne tenkt meg å holde, var i kontakt med en oppdretter i trøndelag for noen år siden, vet ikke om de holder på ennå ?

Er ihvertfall en rase jeg ville gjerne lært meg bedre å kjenne.

Kennel Ter-Abyrex?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fant dette ang. blodhundens populritet: Nowadays, the bloodhounds are most numerously found in United States and not so numerously in Europe. This is not a very popular race, they find, however, approval among the lovers of big, calm dogs with original appearance and uncommon character.

Jeg leste også at nå tildags finner man blodhunden mest som en vanlig familiehund, men at den også er en verdsatt tjenestehund i politiet.

Jeg også skulle gjerne lært rasen bedre å kjenne, da jeg er superfacinert over denne majestetiske hunden.. Og som noen sier: sporhunden over alle :sleep:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ei jeg kjenner/kjente har blodhund ;)

Har dessverre ikke fått møtt den, men det skal vist være en super familiehund. De elsker å bruke kroppen sin, og ikke minst snuten. Tror det er en veldig spesiel og krevende rase (hvis ikke hadde jo antall blodhunder vært tredoblet).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke så mye om blodhund, men jeg har en historie om en:

Da tyskerne kom under andre verdenskrig hadde de med seg blodhunder. Blant annet hadde de en sint en med hit til Bjørnøya uttafor Kvaløya (øyer og holmer på yttersia av Tromsø). Den hunden angrep og bet min bestemor og hennes søster. Etter det var det et mareritt for besta å gå ut av huset mens krigen pågikk. Hun var livredd for den hunden (som bjeffet og glefset etter dem hver gang de gikk forbi) og hun utviklet etterhvert en ganske stygg hundefobi.

Jeg prøvde å se i en rasebok sammen med henne for å se om det virkelig var blodhund (og ikke en annen rase som ble tatt for å være blodhund), og hun reagerte straks på bildet av blodhunden. Den var det som glefset etter henne gjennom okkupasjonstiden.

Skulle likt å visst hva det tyske militæret gjorde med den stakkars hunden som var så sinna. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så rasen i Mythbusters,og ble ganske fasinert av at hunden var så rå i å spore mennesker.

De skulle altså teste myten om en sporhund kunne vill ledes med pepper i sporet,eller om den mistet sporet over vann.

Det gjorde den slett ikke,og den føk avgårde og fant "synderen" på svært kort tid.

Det er utrolig flotte hunder!De er nok som det blir dagt ganske krevende.

Jeg har sett dem live,på utstilling og liker dem veldig godt.Har alltid likt den rasen og at de er sjeldne er det ingen tvil om!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

er i allefall blodhund kull til salgs ute på finn.no nå...

Hadde jeg hatt mer erfaring med stor (bruks)hund er blodhund difinitivt en rase jeg kunne tenke meg... spennende rase. og så er de jo utrolig flotte. og ubersøte som valper...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blodhund er en rase jeg vurderte i flere år, men etter samtaler med flere eiere/oppdrettere av rasen, fant jeg ut det ikke var rasen for meg. Jeg har hatt gleden av å hilse på flere individer, de var kosete og gode - slik jeg husker pøbelen so stjal isen min da jeg var liten. De luktet ikke vondt og de var alle renslige. En var noe reservert, men dette hadde sine årsaker da den som liten var blitt mishandlet av sin første eier. De jeg har hilst på har brukt litt tid til å bli kjent med meg, de har hatt en naturlig reservasjon, men ikke vist den ved noe annet enn forsiktig tilærming.

Årsaken til at jeg ikke valgte rasen er at Blodhunden har så enormt god nese og den setter gjerne avgårde når den lukter noe (noe den veldig ofte gjør) så da vil innkalling kunne være et stort problem for den lukker ørene og har full fokus på lukta. Men, ingen regel uten unntak, og et ar av de jeg har truffet har kunnet gå løs uten den helt store etterforskelses driften.

Dette fant jeg på blodhundklubbens hjemmeside: "I dag finnes det kun 24 blodhunder i landet, 5 av disse befinner seg i Sør Trøndelag, og resterende av landets blodhunder er bosatt i sør Norge. Det er ikke hvert år det fødes valper her.

Det er for tiden kun 2 kenneler som driver oppdrett av blodhund i Norge, Ingenium kennel på Brandbu i Oppland og Rynka kennel på Løkken Verk i Sør Trøndelag."

Kennel Rynka har god informasjon om rasen på sin hjemmeside, og kan kanksje være aktuelle å kontakte for de som vurderer rasen: Kennel Rynka

Finner ingen link til kennel Ingenium, men oppdretter har 30 års erfaring med rasen. Gamle e-mailadressen deres var/er: [email protected] Det er Britt Øye som er innehaver.

Kennel Ter-Abyrex har ikke hatt kull siden 2005. Deres hjemmeside: Ter-Abyrex

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke allverden erfaring av blodhund jeg heller (det er det jo tydeligvis bare noen og 20 som har i landet akkurat nå, liksom..)

Men jeg (vi) satt en hel dag sammen med Britt Øye og snakket hund, og blodhund generelt på en utstilling. Og hun var i alle fall kjempehygglig, virket seriøs og veldig dyktig "i sitt felt". De to hundene hun hadde med var i alle fall kjempetrivelige, rolige og trygge hunder. Men det tror jeg de stort sett er, da - coole' liksom.

Merket ikke noen spes. lukt, men har også hørt at de lett kan lukte, ja (som bassethounds'ene også kan).

Neppe en rase jeg ville hatt uten å være klar for myyyye jobbing på dens premisser. Tror ikke det er noen særlig allsidig brukshund (sånn litt ag, lp, flyball og sånn) - men formidabel til det den er avlet frem for.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gått på kurs med en som har de få eksemplarene av blodhunder som er i norge nå. Han beskriver bikkja som "60 kg nese". Det er en veldig kul hund å jobbe med, men det er utrolig vanskelig å utkonkurere nesa hans.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
    • Hei. Registrerte meg nettopp. Har alltid hatt mine egne meninger om hundehold. Nå begynner min kjære Lady (13 år gammel Border Collie) å tydelig vise tegn på at hu er gammel. Hu har alltid hatt fri tilgang til tørrfor (og vann seff) - ok hu er litt feit - men å begynne å måle opp ting nå? nei. Hu skal ha fri tilgang som alltid. Prøver så godt jeg kan å ordne slik at hu skal ha det bra - vi sitter en plass i naturen - jeg får hu til å ligge / bli - også hiver jeg diverse godbiter (markies) ut over et område som hu går og snuser og leter opp. Hu har gått på "Rimadyl" i et par år (ettersom jeg har forstått så skal dette hjelpe på forkalkninger i ryggsøylen + at de skal være mildt smertestillende (?) I gamle dager var hu en atlet. Endeløs energi. Nå når jeg skal prøve å gå en tur så "stopper hu meg" - hu går foran - og ser på meg, ser tilbake - hvis jeg snur meg så springer hu rett hjem - tydelig at hu vil bare hjem og ligge uttafor døra (bor på gård) så jeg sitter der og liksom bare bekymrer meg. I know - gammel hund. Men jeg vil at hu skal ha det bra - så lenge som overhodet mulig - Jeg jobber ikke - det er bare meg og hu. Jeg synger alltid en sang om morgenene - "God morgen, god morgen lille golli klump - osv" (I know pretty cringe) hu digger det - kos og hale som går. Hu har vært min love - ikke bare for de siste årene - alltid. Orker ikke tanken på at hu skal dø. Fokk det. Det virker som hu har det greit om natta - men noen ganger er det slikking / pesing - som om hu stresser med noe eller har det vondt (og det er vondt å høre på). Noen netter er det helt stille. Ok. I know. Hvis hu lider så skal hu selvfølgelig få slippe, men vi tar ikke livet av våre gamle bare fordi de plutselig må i rullestol eller blir demente. Hu var med på en hel runde disc golf i dag - men måtte hjelpe hu opp fra et dillete område (hu satte seg fast, klarte ikke å komme seg opp) - egentlig så fatter jeg ikke helt hvorfor i helsiken jeg lager denne posten. Er som regel uenig med de fleste. Men hvis noen har noen ideer / gode forslag så hallelujah.
    • Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir.  For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...