Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan vurdere om hunden er god nok for avl


Huldra

Recommended Posts

Skrevet

Denne er vel mest vinklet mot oppdrettere/dere som har hatt kull på egen hund: når finner dere ut at hunden er god nok til å avles på? Antar det går gradvis, at dere har en formening om avlsmaterialet fra valpestadiet (oppdrettere velger jo ut lovende valper og beholder selv). Men fra da og til selve avgjørelsen om å parre hunden - hva skjer, hva tenker dere, hva vurderer dere? Er hunden god nok til det motsatte er bevist, eller må hunden bevise den er god nok før dere går videre i tanken om avl?

Mange raser har jo diverse tester osv. de mer eller mindre må igjennom for å bli godkjent, utstillinger ++, men utover dette tenker jeg; hvordan avgjør dere om hunden er "bra nok"? Det er jo slett ikke alle som er champion i det ene eller det andre, men likevel kan jo hunden være "bra nok"?

Jeg ser for meg at jeg ønsker svar som forteller noe om vurdering av gemytt, "daglig helse" (utover større "obligatoriske" helsetester), vurdering av hva som er rasetypisk innen gemytt eller hva som er ønskelig å se mer av. Men kom gjerne med andre ting også!

Jeg lurer også på hva dere mener oppdrettere av raser som ikke har noen spesielle avlskrav bør gjøre for å sikre god helse, godt gemytt og rasetypiske hunder? Her antar jeg det kommer til å være en hel del delte meninger (noen vil vel at alle hunder skal HD-røntges, men hva er egentlig vitsen med det hvis det kun er èn hund i slekten som blir røntget?). Hvilke forhåndsregler bør en ta, og hva er realistisk å forvente/kreve av noen som avler på en rase hvor krav ikke er fastsatt? Man kan jo ikke begynne å ta all verdens helsetester på en rase hvor spesielle krav ikke er satt; for i så fall - hva er argumentet mot å gjøre det samme på alle andre raser, uansett tidligere krav? Samtidig bør det jo ikke være sånn at man velger å ikke teste hunden for noen verdens ting - "lykkelig uvitende" er det jo noe som heter, og som sikkert er lett å gjemme seg bak. Har det noe å si hvilken rase det er snakk om når det gjelder dette?

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg har to tisper, den ene er en Schäfer den var tiltenkt ett avlsarbeide fra tidlig tidspunkt. Dvs jeg kjøpte henne som 2 åring, med avl som ett av hovedpunktene. Den hunden er ikke satt i avel og er kastrert i dag. Den andre tispa er en bc som ikke avl var ett tema overhodet ved kjøp 1 1/2 år, den venter vi på løpetid nå så hun kan ha sitt første kull. Grunnene til at det ble slik er mange og litt tilfeldig. Schäfer tispa var jo kjøpt frirøntget, viste god mentalitet og har meget lovende stamtavle. Når vi fikk henne i hus og så henne i flere settinger under flere forhold, så visste vi ganske snart at vi ikke syns hun holdt mål mentalt sett. Mange andre har sagt at de ville valgt å avle på henne, men vi syns det er nok dårlige hunder i verden om ikke vi skulle bidratt til det. Når hun i tilegg viste seg å ha stress og hormonrelatert kløe i forbindelse med løpetider som var 4 ganger pr år, så var veien til veterinæren og en sterilisering (kastrering) veldig kort.

Border collien skulle bare være konkurranse hund, men det viste seg at det bor ganske mye bra i den hunden både fysisk, mentalt og ikke minst kapasitetsmessig. Hun er etter gode linjer, er selv en god hund, frisk med kjente målbare statuser (hd/aa/øye etc) og ikke minst hun holder mål mentalt, bestått FA, har rasetypiske egenskaper (gjeter) og ser ut som en skapelig grei bc, dog litt liten.. Nå er det sånn at mine interesser for hund har i stadig grad endret seg mer og mer mot det som foregår inne i hundens kropp og mellom dennes ører, derfor er også dette blitt de viktigste punktene for mitt tiltenkte avlsarbeide. Når jeg har en god bc tispe mellom henden, så syns jeg faktisk at det er en plikt at man skal videreføre de gode hundene, nettopp fordi det avles på så j..la mye skrothunder. Spesielt innenfor mine raser-desverre.

Det var litt om mine avlstanker..

Skrevet

I tillegg til de "obligatoriske" (eller anbefalte) helseundersøkelsene og evt. konkurransekravene til raseklubben gjør jeg de testene JEG synes er nødvendig utifra mange års erfaring av rasen.

F.eks. AA-rønting som jeg har holdt på med siden mid 90-tallet. Dette ble IKKE godt mottatt av de andre oppdretterne, og alle syntes det var "å lete etter feil". Noen få år etterpå kom det som et "krav" i Sverige, fler og fler av de norske oppdr. begynte, og nå har svenskene gått ifra det igjen ("ikke noen vits" selv om prosentsatsen ligger på mer enn det HD'n gjør her i Norge)..

Årsaken til at JEG fortsetter er fordi jeg har hatt en hund med dette (avlivet 13 mndr gammel - etter tre operasjoner), og selv om evt. undersøkelse av foreldredyrene slett ikke garanterer at det kan skje igjen - så har man i alle fall FORSØKT å undersøke så mye man kan.

Øyelysning tror jeg også jeg er omtrent alene om i Norge, og dette gjør jeg ikke regelmessig. Men jeg har gjort det på min tyske hann (dels pga at oppdr. ønsket det + at det var snakk om å bruke han på en tispe der, og der har de krav om det) + den ene tispen min, da det er snakk om at avkom av henne skal eksporteres til land hvor dette er viktig å ha gjort.

Ellers sånn helsemessig synes jeg det er vesentlig (ja, 110% NØDVENDIG) at avlsdyr på ingen måte har feil eller mangler som er "vanlig" på rasen. F.eks. på enkelte linjer/raser har man ofte problemer med "sart" mage (lett diarré, tåler dårlig f.eks. fisk, overfølsom, etc). Da ville jeg ikke brukt en hun som er "sånn" - selv om det er nærmest å regne som normalt for den hunden.

Hunder med diffuse helseproblemer (allergier, uforklarlig kløe, håravfall), hormonelle problemer (overseksuelle hannhunder el. tisper med plager i forb. med løpetiden), og sånt ville jeg heller ikke brukt i avl - uanstt om de oppfyller ALLE klubben/NKKs krav til punkt og prikke.

Men problemet med alle sånne "vyer" er jo at man som kjøper av en valp har ALDRI noen garanti for at denne oppdr. sitter og vet om en haug med feil og magler på foreldredyrene - men den har sine 1. premier, kanskje utst./brukstitler og HD-stemplet var det riktige..

Susanne

Skrevet

Det er i grunnen veldig interessant hvor stort ansvar som legges på oppdrettere. Jeg var for en tid tilbake inne på belgerklubbens sider og leste om avlskrav, og fant ut at hvis Tulla hadde vært belger, hadde hun vært avlsgodkjent (og belgerklubben setter noe strengere krav enn spanielklubben). Likevel ville jeg ikke ha avlet på henne, pga de feil og mangler jeg som eier ser. Hun har noen greier som ikke er så typisk rasen (mulig noen av de burde vært mer typisk, men jeg er ikke i en stilling til å vurdere det), pluss noe hormon"greier" som har avtatt, uten at jeg trenger å gå i dybden på det. Men det er ikke ting jeg ville eventuelle valpekjøpere skulle måtte "stri" med, forbigående eller ei.

Tilbake til tema - det står stor respekt av oppdrettere som har hunder som oppfyller formelle krav, men som holder tilbake hunden fra avl pga ting de ser selv. Det holder liksom ikke å ha HD'en i orden, og vips er hunden parringsklar liksom..

Men hva mener dere oppdrettere av raser uten spesielle krav skal gjøre? Der må det vel nesten gis større ansvar til oppdrettere om å avle sunne hunder? Jeg mener; hvis de ikke har noen tester å "støtte" seg på; hvem skal da kontrollere at hundene i det minste holder noen minimumskrav?

Skrevet

Hvor psykisk sterk bør en avlshund være? Er svaret at den bør være stø som et fjell og uredd i alle situasjoner? Hvilke tanker har dere oppdrettere om det?

Skrevet

Hva med hunder som er skjeldene og har liten genpol? Tilater man seg litt mere avvik fra standaren på disse for ikke å utvanne rasen for de avlsdyrene man har? Hva med miniatyr raser og tannmangel, tannstillingsfeil??? Dette er jo vanligere på miniatyrraser en på bruksraser.... :)

Skrevet

Jeg har tenkt avl på X'en fra første stund, fordi jeg ønsker å ha kull hvis hun er god nok. At jeg har tenkt avl fra første stund vil si at jeg alltid er på utkikk etter hannhunder og kombinasjoner som kan gi valper som kan bli aktuelle partnere for X'en. Men det kan jo vel så mye handle om at det er aktuelle linjer for neste hund, om de ikke blir partnere for X'en. Er en interessert i rasen og i oppdrett, holder en seg oppdatert.

X'en oppfyller klubbens formelle krav for avl, og jeg planlegger et kull i 2010 - men jeg er åpen for og forberedt på at planene skrinlegges, om premissene endres.

X'en er fri fram og bak, og tilstrekkelig av hennes kullsøsken er fri for at hun oppfyller klubbens regler. Jeg vil derimot påvirkes av hvordan resten av kullsøsknene er, samt en mengde halvsøsken hun har som skal røntges utover vinteren. Hvis det mot formodning skulle dukke opp mye HD på hunder som er i tett slekt med henne - hvorfor skal jeg tro at hun er representantiv for genmassen, og ikke de belastede søsknene?

Jeg liker å se an et helt kull, og ikke bare individet. I hennes kull er tre av fire utstilt, den fjerde vil bli stilt senere. X'en har bevist sine kvaliteter så langt, med flere CK, flere bøtteplasseringer, og to juniortitler. En søster har flere CK, en bror har HP som beste så langt. De er meget gode juniorer, men de skal fremdeles utvikle seg før jeg sier de er meget gode voksne bernere - så den eksteriøre vurderingen vil bli gjort om igjen når de er eldre/voksne.

Flere av X'ens halvsøsken treffer jeg på utstilling, og de har vunnet cert og CK. Jeg er også trygg på mentaliteten deres, da jeg treffer flere, også i andre settinger enn utstilling.

Jeg kjenner linjene til X'en ganske godt, og føler at det som har kommet fram er det jeg kunne forvente. Jeg er klar over hennes feil, over søskens feil og halvsøskens feil, jeg vet hva jeg har "i bagasjen" å ta hensyn til, både av helse og eksteriør, og ønsker å ta hensyn til det ved valg av hannhund. Derfor leter jeg allerede nå etter passende hannhund, slik at jeg kan rekke å vrake etter hvert som jeg blir bedre kjent med de og linjene og finner grums. Jeg vil heller finne en veldig god hannhund i løpet av neste år, som jeg velger ikke å bruke i 2010 fordi X'en ikke lenger holder mine krav, enn at jeg i 2010 bestemmer meg for at jeg vil ha et kull, og ender opp med en grei nok hannhund.

Skrevet

Veldig enig med Emma her - man må for all del ikke glemme søsken, familie og den aktuelle hundens hele familie. Dette er vel så viktig som den enkelte hundens kvalitet.

F.eks. hvis min tispe var den eneste i familien som var HD-fri, så betyr det likvel at hun nok er lite egnet som avlshund pga HD-statistikken "rundt" henne. Det samme vil jo gjelde med ethvert "poeng" hunden har, temperament, generell helse, som eksteriøre fortrinn (eller mangler).

JEG tror at med de rasene som ikke har noen formelle krav så blir det ikke så stor forskjell, egentlig.. Vi (bearded collie) har kun krav om HD-røntging - og rundt 95% av alt røntget er fritt.

Likevel er det langt, langt ifra 95% av alle beardisene som burde gå i avl, liksom.. HD er bare en bitte, bitte, bitte liten del av det hele. Det hjelper ikke hvor bra hofter (albuer eller øyne) hele slekta' har hvis hunden konstant er syk pga allergi, dør av hjertefeil eller kreft før den er 2 år gammel.

Så de virkelig store og "stygge" tingene som oppdrettere bør unnlate å bruke i avl blir ikke fanget opp av de ytterst få formelle krav som er satt uansett. DER kommer etikk og moralen til oppdretteren inn. Og uten dèt er det ikke store håpet for hundene uansett.

Hundens psyke, ja..

JEG synes at hunden skal fungere som det den er tiltenkt som. Ønsker man å eie (og avle) fuglehunder - så SKAL de fungere som fuglehunder, det samme med elghunder, lydighets-, agility osv. Og det er ikke nødvendig med offisielle premier - hvis hele fuglis-kullet man har oppdrettet jobber som fuglehunder i det virkelige livet, ja - så HAR man lykkes, da. Selv uten de offisielle bevisene for det.

Det samme hvis man tenker f.eks. utstilling - men jeg er ikke det minste opptatt hva hr. Huttifnutt fra Langtvekkistan synes om mitt oppdrett. Så det med utst.premieringer synes jeg er ekstremt oppskrytt. Jeg vet om mang en champion jeg selv ikke engang hadde gitt en rødsløyfe, og ennå flere riktig gode hunder som aldri har sett innsiden av en utst.ring - men de er ikke noe dårligere av den grunn.

Hvis jeg får se igjen mine egne valper selv, så kan jeg utmerket godt se om det er eksteriørt gode eller dårlige individer.

Ønsker man trivelige familiehunder må de aller først og fremst ha et temperament som gjør dette mulig. Dvs ikke nødvendigvis en hund som ikke merker en krig utenfor soverommet - men en som kan fungere i et dagligliv uten å gå rundt å være redd for noe. (Å være redd eller engstelig er neppe noen hyggelig følelse!)

Man kan også se på temperament som enten arvelig eller innlært. Ja, mange eiere skylder veldig raskt på arv (for å slippe å ta "skylden" selv), mens oppdretterne skylder nok mest på teite eiere...

Men igjen - etikk og moral - når JEG velger å bruke min hund som er redd i helst spesielle situasjoner, men bedre enn de fleste andre i dagliglivet - så er det MITT valg som oppdretter. Fordi jeg kjenner hundens oppvekst, sosialisering (eller magel på sådan), opplevelser, etc.

Hvis det viser seg at valpene også reagerer på samme måte, må man selvsagt som oppdretter bare "bite i det sure eplet" å innrømme at man faktisk tok feil - og så gjøre en revurdering om hundens avlskvalitet.

Men hvis man ærlig og redelig har trodd at det ikke er noen arvelig faktor i problemet, så er det heller ikke så vanskelig å se folk i øynene etterpå og si at man tok feil heller, da..

Man KAN dessverre ikke vite utfallet av enhver kombinasjon, så man må bare bruke den tilgjengelige informasjonen som finnes, sin (og andres) erfaringer og gjøre det beste utav det.

Og som nevnt tidligere - det finnes ikke nok tester utviklet for å kunne gi noen særlig garanti på utfallet av en kombinasjon av to avlsdyr. Så det meste går bare på "magefølelse" og kunnskap.

Susanne

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...