Båndagressivitet

[mushi]

Min hund har båndagressivitet. Er hun løs er det null problem, men med en gang jeg tar på båndet, vil hun fly på alt på fire bein hun ikke kjenner fra før. Hun var agressiv løs før, men det har jeg/hun på en eller annen måte klart å fjerne.

Hvis hun ser en hund kaster hun seg fremover i båndet, puster stressa og småpiper for å komme nærmere kjappere enn jeg går. Når vi nærmer oss hunden står hun kun på bakbeina lent fremover i supermann-stil. Hun hyler og skriker, knurrer og glefser etter den andre hunden. Ikke akkurat koselig. Dette skjer bare hvis hun ser hunden langt unna (bundet ved ett hus, ser den ett stykke unna på fortauet etc). Hvis hund og eier hopper ut av en busk og hun ikke rekker å "gire seg opp" og den hunden går bort for å hilse, flyr hun på den. Glefser og biter etter den. Skjer dette virker det som ingen andre hunder tar henne seriøst. De backer ikke unna, men prøver heller å hilse mer på henne. Kommer det en løs hund og hilser på henne mens hun er i bånd, går det somregel bra, men jeg ser at hun er usikker.

Har prøvd den teknikken hvor man snur og går andre veien når bikkja girer seg opp. Det fungerer veldig dårlig for jeg ender tilslutt opp lengre unna hunden enn det jeg var i utgangspunktet. Hun veit den er der, og stresser seg tidligere opp for hver gang. Hun husker hvor vi har møtt hunder som står bundet før, og den trenger ikke engang være hjemme for at hun skal få adferden.

Har også prøvd å hysje på henne når jeg ser hun begynner. Da tar jeg og dytter nesa hennes motsatt vei som hunden er og sier hysj samtidig. Det fungerer faktisk frem til hun er rimelig nærme, da klikker hun totalt, og blir værre enn om vi bare hadde gått rett forbi uten å trene.

Hva gjør jeg feil siden hun aldri blir bedre?

[Mailin]

Jeg vil anbefale deg å lese boka "Klikkertrening og dempende signaler" av Emma Parsons. En ganske god bok med mange gode tips. Hovedpoenget er at du må gi hunden en ny forventning når det kommer hunder, samt at du sikkert må lære deg å puste å tenke positivt selv. Det blir fort en stygg kjede hvor du spenner deg opp i det du ser en annen hund, kanskje tilogmed før hun ser hunden, og dermed strammer du kanskje båndet, puster kjappere, stirrer på hunden e.l. og forteller hunden din at dette er skummelt gitt! Det er ikke sikkert du en gang merker det selv, men jeg er nesten helt sikker på at det er sånn. Er hun i tillegg usikker (noe hun mest sannsynlig er) og merker at du er usikker så må hun ty opp for å redde dere begge. Du må lære henne at du har kontrollen, men av min erfaring, og andres, gjøres dette best ved positiv forsterkning for riktig atferd.

En annen bok jeg kan anbefale som du kan få en del tips fra er "Control unleashed" av Leslie McDevitt.

[Marthe]

Du mangler lederskap til hunden din. Punktum. Be hunden din å sitte i slike situasjoner, kan hunden din sitt, så sitter den også i denne situasjonen. Ikke dill og dall. Sitt er sitt. Sitt betyr også sitt og hold kjeft. Ta kontroll, hunden din er ikke nødvendigvis aggressiv, men usikker. En usikker hund trenger en leder som kan ta kontroll i slike situasjoner.

Lykke til

[mushi]

Skal få kjøpt den boka!

Trodde lederskap var når hunden gjorde som man sa. Hun hører jo på meg i alle andre situasjoner, hvordan får man bedre lederskap?

[MarieR]

Skal få kjøpt den boka!

Trodde lederskap var når hunden gjorde som man sa. Hun hører jo på meg i alle andre situasjoner, hvordan får man bedre lederskap?

For eksempel ved å ta kontrollen og vise hunden at du har kontroll på situasjonen, hunden kan bare stole på deg den, så går alt greit

[occurrence]

"Lederskap" er jo et veldig omdiskutert uttrykk. Hvilke egenskaper ønsker du at din leder i arbeidslivet skal ha? Mange av de samme egenskapene trenger hunden av oss.

[mushi]

For eksempel ved å ta kontrollen og vise hunden at du har kontroll på situasjonen, hunden kan bare stole på deg den, så går alt greit

Hadde det bare vært så lett hadde vel ingen hatt problemer med hundene sine?

[MarieR]

Hadde det bare vært så lett hadde vel ingen hatt problemer med hundene sine?

Nei, men så er det ikke "bare så lett" heller

[Mari]

Du mangler lederskap til hunden din. Punktum. Be hunden din å sitte i slike situasjoner, kan hunden din sitt, så sitter den også i denne situasjonen. Ikke dill og dall. Sitt er sitt. Sitt betyr også sitt og hold kjeft. Ta kontroll, hunden din er ikke nødvendigvis aggressiv, men usikker. En usikker hund trenger en leder som kan ta kontroll i slike situasjoner.

Lykke til

Etter 17 linjer på internett så vet vi herved hva som er årsaken til problemet, og løsningen er så enkel som å si sitt til hunden.

Bra vi har internett, Mushi! Om du bare hadde sagt sitt fra dag en så hadde du ikke hatt dette problemet!

Lederskap er jammen enkelt å skylde på gitt.

PS: Det jeg tror Marthe prøver å si er at du må få til så god lydighet på hunden din at kommandoen sitter så godt at hun velger å adlyde den framfor å utagere. Dette er selvsagt ikke like enkelt i praksis, men det er en veldig god framgangsmåte så lenge du er villig til å bruke tid på det.

Jeg ville derimot ikke kalt det lederskap, jeg ville kalt det lydighet.

Nei, men så er det ikke "bare så lett" heller

Aha. Ikke det? Da er det kanskje litt dumt å male det som om det var så enkelt også da skulle man tro. Det kan fort få en stakkars hundeeier til å føle seg ganske så mislykket nemlig.

[MarieR]

Jeg så at det der ble veldig enkelt formulert, har selv hund med samme problemet, og vet at det hverken er så enkelt som å si sitt eller å prøve å ha kontrollen selv.. Det ligger en god del mer bak, men det er ikke jeg flink nok til å forklare ettersom jeg ikke får bukt med problemet med egen hund en gang.

[mushi]

Tror ikke allverdens lederskap i verden kan gjøre at jeg får den hunden til å sitte i den situasjonen.

Hun er usikker og redd, såpass veit jeg. Og sint regner jeg med, siden hun vil "spise" hunden.

[Mailin]

Vel, at man vil omgjøre det å møte hunder til en positiv affere betyr ikke at man mangler lederskap! I allefall ikke i min verden, men det kan jo hende den er litt rar, men jeg liker den

[Mari]

Ok, slik jeg ser det så har du to alternativer på hvordan du ønsker å angripe problemstillingen.

1. Lederskap.

Dette tror jeg innebærer at du forteller hunden din på magisk vis at det er du som bestemmer. Deretter bestemmer du at hunden din ikke får lov til å utagrere. Jeg har aldri fått dette til å fungere, men vet at mange sverger til denne mystiske metoden.

2. Trene.

2.1 Trene ved bruk av positiv forsterkning

Dette innebærer at snur hundens forventning til andre hunder. Akkurat nå synes hunden din at andre hunder er dritskumle (min teori, jeg har ikke sett hunden) når hun ikke hennes frihet er innskrenket (båndet), og hun ikke kan trekke seg unna/gå fram som hund selv vil.

Her må du gå sakte men sikkert fram og sørge for å hele tiden belønne hunden for atferden du ønsker å se, og sørge for at hunden ikke får forsterket atferden du ikke vil se.

Ulempen med denne typen trening er at det kan ta lang tid fordi det er vanskelig å finne en forsterker som er stor nok til at hunden heller vi ha den enn å utagere, og det er vanskelig å ha såpass kontroll over omgivelsene til at du ikke hele tiden opplever tilbakefall. I tillegg har hunden din lært seg et veldig effektivt atferdsmønster som er vanskelig å bryte. (Det siste gjelder alle metoder)

2.2 Trene ved bruk av positiv straff

Dette betyr at du må straffe hunden når den gjør atferden du ikke liker. Her må du time straffen godt, og du må sørge for at straffen er hard nok til at hunden heller ønsker å unngå den enn å ture fram med utageringen.

Ulempen med denne treningen er at det er vanskelig å time styrke og timing, og at konsekvensene for feil bruk av straff kan være (mer) redsel og/eller aggresjon.

2.3 En salig blanding av forsterkning og straff

Dette er det jeg har brukt på Charlie. (Merk: Jeg vet at Charlies utagering mot andre hannhunder ikke er basert i frykt, det er bare teit brysking fra hans side)

Først har jeg trent inn en kontaktkommando når vi er ute på tur. Et muntert "Charlie" betyr godbit og skryt og stas og moro. Jeg har trent mye på dette, i alle settinger og i alle sammenhenger. Kommandoen kommer når som helst og hvor som helst, og jeg sørger for at det hele tiden er uforutsigbart og lystbetont.

Etterhvert har jeg brukt det når JEG har sett en annen hund, før Charlie har sett den. Sørger for at Charlie lykkes, og jobber med videre kontakt etter at Charlie også ser hunden. Det regner godbiter i nærheten av andre hunder så lenge han gjør alt annet enn å utagere. Dette drøyer jeg mer og mer. Belønning vanker så lenge Charlie ser på meg, om han ikke gjør det så drar jeg han bare med meg. Jeg straffer ikke for dette enda.

Når jeg mener at Charlie burde kunne kommandoen, så får han beskjed om han velger å ikke høre på meg. Dette er gjort på ren gefühl, og dette baserer jeg på hvordan jeg kjenner hunden.

Scenario som følger:

Charlie ser en annen hund, han begynner å grynte. Mari: *munter* "Charlie!" Om Charlie nå ser mot meg så vanker det godbit og stas. Om han ikke gjør det så får han et "ØY!" og en dytt i siden. Han er en myk fyr, og dette er nok for ham. Da ser han mot meg, og det vanker skryt og godis.

Ulempen med denne metoden er at læringsteoretikerne mener at det er det samme som bruk av ren positiv straff. Timingen er fortsatt veldig vanskelig og det er vanskelig å finne grensen for når det er "ok" å begynne å straffe. I tillegg er det krevende å finne ut at hva det er akkurat din hund trenger som "påminnelse" for å høre på deg i forhold til å fortsette med utageringen ("øy"et og dyttet for Charlie).

Alle disse metodene krever at noen med litt hundepeil kan se på deg, hunden og samspillet dere mellom for å finne best løsning for dere. Det er VANSKELIG å se seg selv utenifra, og du kan hente mye i å få hjelp av noen andre.

Min mening selvsagt.