Gå til innhold
Hundesonen.no

Valg av hannhund


Helene

Recommended Posts

Skrevet

Langt fram i tid håper jeg å få avlet på Tekla. For tiden sitter jeg og snuser på ulike hannhunder og linjer, for å gjøre meg kjent med avlsmaterialet i god tid før det blir aktuelt.

Jeg har funnet en hannhund som matcher henne ekstremt godt både eksteriørt, gemytt-, helse- og bruksmessig. Jeg hadde ikke vært i tvil om å bruke denne hannen, hadde det ikke vært for at hans far er en beryktet hannhund som ingen våger seg nærmere enn 2meter. Det skal sies at denne faren tilbragte sine 7 første mnd i en hundegård, før han kom til en eier som kanskje heller ikke er av de mest oppegående.. Han har derimot gitt mye bra avkom med flott gemytt.

Jeg har hørt rykter om at hannen jeg har falt for er noe skarp. Dog sier oppdretter selv at han går godt over ens med alle, men kan være skeptisk til enkelte mennesker før han får hilst. Sistnevnte er ikke uvanlig på tolleren, og jeg har selv en oversosial hund, så det anser jeg ikke som noe hinder. Jeg har ikke møtt hannen personlig enda, men skal gjøre det før jeg evnt. bestemmer meg for å bruke han.

Men hva mener dere - er det forsvarlig å avle på en hannhund som har dette bak seg?

Skrevet

I utgangspunktet ville jeg sagt nei, fordi gemytt er veldig, veldig viktig.

Jeg ville i hvert fall sørget for å treffe hannhunden du vil bruke, flere ganger, i ulike settinger. Jeg ville truffet brødre og halvbrødre. Jeg ville også sett på søstrenes gemytt - det er ikke bare hannhunder som kan ha uønsket atferd.

Hannhunden bør være unik med tanke på helse, eksteriør og bruksegenskaper for at jeg skulle vurdert det. Har hannhunden tidligere avkom?

Jeg skjønner dilemmaet ditt, for jeg sitter selv og vurderer en hannhund som er veldig bra på mange områder, men har et alvorlig drawback. Tør en ta sjansen? Jeg har ikke klart å bestemme meg, men jeg vet at gemyttproblemer skygger jeg mer unna enn eventuell sykdom som lett kan medisineres (som er det jeg risikerer).

Skrevet

Takk for svar ;)

Jeg er helt enig - gemytt er viktig, om ikke viktigst! Den aktuelle hannhunden har ikke avkom fra før, men vil nok få det før det blir aktuelt for meg å bruke han, hvertfall. Jeg kjenner til halvsøsken av hannhunden (altså med den gærne faren) som har helt supert gemytt, men vet ikke noe om helsøsken. Har prøvd å få kontakt med noen flere oppdrettere som har brukt samme far på sine tisper, uten resultat foreløpig.

Å bli godt kjent med han og se han i ulike sammenhenger og situasjoner er en selvfølge uansett hvilken hannhund jeg skulle endt opp med. ;)

Hører gjerne flere synspunkter på saken.

Skrevet

Ervervede egenskaper går jo ikke i arv. Så hvis man antar at det er sant at han har blitt mer eller mindre "ødelagt" mentalt pga dårlig oppvekst så ville jeg ikke vært det minste redd for å bruke sønnen hans i avl.

Men samtidig så er det selvsagt et veldig viktig emne, så man må nok forhøre seg litt rundt om i "slekten" for å se hva som egentlig ligger der, eller ikke.

Så fortsett å undersøk rundt han, prøv å få sett så mange avkom etter han (faren altså) som mulig, etc..

Lykke til!

Susanne

Skrevet

Takk ;)

Dersom det ikke er mer enn farens oppvekst som har gjort at han er som han er, hadde jeg ikke vært redd for det, nei. Men det er det jeg ikke vet. Folk holder tett om enkelte ting som absolutt burde vært en selvfølge at man var åpne om. ;)

Men jeg får bare undersøke videre, og håpe at både hannen og hans søsken viser seg så hyggelige som en del sier. ;)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
    • Hva som er best kommer jo an på deg, og din hunds behov. Jeg brukte et sammenleggbart tøybur. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...