Har jeg ei gneldrebikkje?

[Cloudberry]

Jeg har ei mopsetispe som fylte ett år for to uker siden. I løpet av senvåren/tidlig sommer begynte hun å bjeffe mer og mer. Tidligere har hun knapt bjeffet, men ved enkelte anledninger (uten spesielt mønster) har hun gitt litt lyd fra seg.

Etterhvert begynte hun altså å bjeffe, først var det når hun ble sluppet ut av bilen/vi kom frem til utgangspunktet for turen. Hun ble veldig ivrig, løp rundt og bjeffet på alt og alle, var det ingen der bjeffet hun litt likevel. Slik holdt hun på et minutt eller to, så roet det seg. Vi merket at dersom hun var tissetrengt ble det litt ekstra bjeffing før hun roa seg. Så utviklet det seg, hun bjeffet på folk og hunder selv om vi hadde vært på tur en stund og hun hadde fått tid til å roe seg. Det har aldri virket aggressiv, dersom hun har vært løs og bjeffet på andre hunder, men så fått hilse, så har det alltid vært (forholdsvis) rolig hilsing og innbydelse til lek fra hennes side.

Vi fant ut at hun ikke kunne ture frem uten at vi gjorde noe, så vi intensiverte gå-pent-trening, og trener på at hun skal ta kontakt og evt også sette seg før hun får hilse på andre hunder eller folk.

Det har blitt merkbart bedre, men fortsatt kan hun henge seg opp i bjeffing mot særlig hunder, men også folk hun møter. Må nevne at når hun først har hilst, er hun ferdig med bjeffinga. Selv idag, da vi møtte ei tispe som gneldra i ett sett, sluttet Sita å bjeffe når de var ferdighilst, selv om denne andre hunden altså fortsatte å gjø.

Jeg håper litt innerst inne at dette er unghundnykker. Høres det slik ut? Hun har hatt litt "spøkelsesalder nr 2" i sommer, og alderen er vel også rett for litt ungdomsopprør?

For meg virker det som reaksjonen er ett av to, enten blir hun så oppgira over å møte folk og hunder at hun ikke klarer å styre seg, og slipper ut litt energi med å bjeffe. Eller, hun blir usikker i situasjonen, og bjeffer litt for sikkerhets skyld til hun ser at det ikke var nødvendig likevel.

Dersom noen har tanker om slik atferd og håndtering av den, mottas de med takk

[Huldra]

Nå vil ikke jeg si om du har en gneldrebikkje eller ikke, og heller ikke noe om hvorfor, men jeg kan komme med et tips ang bjeffing på begynnelsen av turen/i bilen, siden jeg har selv en hund som er litt sånn. Tulla girer seg veldig opp, av glede og forventning, når hun skjønner vi er fremme. Noen ganger bjeffer hun når hun kjenner seg igjen der vi kjører (selv om vi har teppe over buret og hun ikke ser noe, kan hun reagere på blinklysene og på svinger og humper i veien). Jeg er streng og lar henne aldri (eh, så aldri som man kan få det til.. ) få ut av bilen når hun bjeffer. Jeg prøver også å planlegge litt god tid, sånn at jeg har tid til å vente til hun gir seg med bjeffingen før hun får ut. Hun gjør også sånn når vi er på vei hjem, og det er samme prosedyre: lar henne sitte i bilen til hun er stille. Litt kjeft har hjulpet, men ikke 100%. Har jeg varer som skal inn, tar jeg de inn først. Det samme med annen bagasje eller ting og tang som skal inn. Hun får alltid ut til slutt, det er aldri hun som kommer først ut av bilen og inn i hus/ut på tur. Forventningene snus da - fra å være bilen stopper = ut på tur/hjem (hun er veldig glad i hjemmet sitt..), til bilen stopper = må vente i buret. Det har hjulpet oss. Hun bjeffer ikke når hun først har kommet ut, annet enn hvis hun ser vi møter en hundekompis eller tilsvarende. Jeg ville forsøkt å ta henne inn i bilen igjen når hun bjeffer, og latt henne være der og roe seg kraftig ned før dere forsøker å gå tur igjen. Kanskje tar det så lang tid at dere ikke rekker noen tur (men det er psykisk trening av henne, i det minste), og kanskje kan dere planlegge å gjøre nettopp det noen ganger; kjøre til turområdet, men ikke gå på tur, bare vente på at hun skal bli stille og skjønne hun ikke alltid får ut, og i alle fall ikke før hun holder kjeft. Luft henne før dere kjører, sånn at hun ikke bjeffer fordi hun må tisse.

Vi har også fått tips om å stanse bilen (skru av motoren) med en gang Tulla begynner å pipe/reagere/bygge opp til bjeffing. Det er praktisk umulig å gjennomføre, så derfor gikk vi over til ros når hun var stille for så å gå over til kjeft når hun begynte å bjeffe. Litt piping tillater jeg, for jeg har erfaring med at det er så sinnsykt vanskelig å trene bort, og hundene skjønner ikke hva man vil de skal gjøre/ikke gjøre. (Og bare for å illustrere hvor sinnsykt mye Tulla bjeffet før; så bjeffet hun fra Orkanger til Trondheim, var stille etter sentrum og til Værnes, så bjeffet hun fra Værnes til Selbu (hvor vi trener spesialsøk og andre ting). Det er minst en time bjeffing, det..)

Ang hilsing på hunder og bjeffing. Jeg personlig ville ikke latt henne hilse når hun bjeffer. En ting er at det kan forsterke bjeffingen, en annen ting er at den andre hunden kan bli noe negativt innstilt til henne, og dermed kan ting bli litt klussete. En tredje ting er at hun bør lære seg at hun ikke får hilse på alt og alle, rett og slett "gå forbi"-trening, uansett om det gjelder hunder eller mennesker. Jeg lærer inn en kommando ("gå" eller noe i den duren), og drar regelrett med meg hunden dit vi skal gå. Jeg ser for meg et punkt et sted fremme, og går bestemt i den retningen og later som om jeg ikke har sett den andre hunden. Båndet korter jeg litt inn for å ha hunden nærmest mulig meg sånn at den ikke henger etter eller klarer å kave seg hit eller dit. Når man har gjort dette endel ganger, begynner hunden å skjønne at "gå" betyr "ikke bry deg om den hunden, du får ikke hilse, vi skal gå et annet sted".

[Cloudberry]

Takk for flott svar (igjen) Huldra!

Ja, i bilen er hun blitt mye flinkere. Hun bjeffer ikke mens vi kjører, det har hun aldri gjort, men når bagasjeromsdøra går opp og hun slipper ut av buret. Nå er regelen at hun skal sitte stille i bagasjerommet til hun får "værsågod". Hun er fortsatt kjempeivrig da, men har greid å forstå at hun slipper ikke ut før hun har satt seg og tar kontakt.

"Gå-forbi-trening" driver vi med mens vi går pent i bånd. Da kan vi enten trene på å holde kontakt forbi de vi møter, eller hun kan sette seg og ta kontakt med oss før hun får hilse, i båndet. Det går fremover der og egentlig, så bjeffing mot hunder hun vil hilse på er først og fremst et problem når hun er løs. Kanskje vi skal unngå å ha henne løs frem til hun greier å beherske seg? Nå kom jeg på en ting jeg har sett på tv (), med hun der Victoria Stilwell. De gikk til områder med hunder, og tverrsnudde idet hunden satte igang med bjeffing. Hunden lærte, iallefall på tv, at bjeffing = null hilsing. Kanskje det bør være første skritt for oss? Iallefall de gangene det lar seg gjøre, ellers kan vi prøve å si "gå", som du foreslår.

Men jeg lurer fortsatt på hva dette kan komme av. Det er sikkert vanskelig å si noe om på basis av det jeg forteller her. Ønsker vel helst at noen skal si "jada, dette er bare unghundfjas som går over", hehe. Tiden vil vel vise det, i mellomtiden får vi fortsette å trene.