Gå til innhold
Hundesonen.no

Pubertetshannhund


Havana

Recommended Posts

Jeg har nå en liten knott på 5.5 mnd og hormonene hans begynner vel så smått å røre litt på seg etterhvert. Begynner å merke tendenser til litt mer selektiv hørsel og utprøving av grenser. Han er av en rase som er ganske enkel og grei, og han har så langt vist seg å være en trygg og stabil type. Han er heller ikke min første hund, så jeg har vært igjennom dette før. Regner ikke med at puberteten blir noe uoverkommelig problem, men man vil jo gjøre det optimale ut av det, ikke sant? :whistle:

Vi bor for det meste i byen, men er også mye ute på landet. Det jeg funderer litt på er hvorvidt det er best å tilbringe mesteparten av den "verste" pubertetstiden i byen, hvor han hele tiden eksponeres for det meste (særlig løpske tisper, kjente og ukjente hannhunder), slik at han lærer seg å forholde seg til det? Eller er det bedre å "flykte" ut på landet, hvor vi ikke behøver å forholde oss til noe som helst i den perioden hvor hormonene herjer som verst?

Vi kommer nok til å være litt i byen og litt på landet, og vil forhåpentligvis få med oss de beste sidene ved begge steder. Men jeg syns at dette er en interessant spørsmål, ikke bare i forhold til min hund, men også generelt. Vil også presisere at jeg ikke er ute etter noen debatt om "by vs. land", men heller om en hund bør eksponeres for ting eller skjermes for ting i den fasen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en periode hvor vi ikke var så mye i byen, og det "straffet" seg noe senere. Litt kjipt å gå i byen i dritværet(vinter), og når vi først var der, var det lite folk.

Nå i vår-sommer har det vært mye folk, og han har stressa seg ihjel enkelte dager. Men vi ser bedringer :whistle: Så det er vel best å hoppe i det... la han bli vandt med bylivet. gradvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså han er allerede vant med bylivet og takler det helt utmerket :ermm: Det jeg tenker på er fasen som kommer fremover. En fase hvor de kanskje ikke er mest mottagelige for ny læring, uansett? Eller? Jeg har forsåvidt mine egne meninger om alt dette, men jeg syns bare det er interessant å høre forskjellige erfaringer og meninger rundt dette temaet. Ikke bare i forhold til min egen hund, men til unge hannhunder generelt.

Jeg ønsker meg f.eks en hannhund som ikke blir fullstendig :whistle: når han får ferten av løpetid. Er det da bedre å være i byen - hvor det til tider er løpske tisper på alle kanter - og trene på hvordan man skal forholde seg til dette. Å f.eks trene på kontakt når det er løpetidlukt i nærheten og å lære seg at man faktisk ikke MÅ stå i 20 min med nesa i bakken på hver godluktflekk bortetter. Eller er det bedre å like gjerne holde seg borte fra hele "herligheten"? Vil eksponering for mye "godlukt" i puberteten øke hans interesse for løpetidlukt, eller vil han bli vant til det slik at det ikke blir like spennende? For vår del kommer vi til å være mest i byen, men også mye på landet. Altså kommer han til å måtte forholde seg til det, men også få "tispe-frie" pauser. Jeg tror at det egentlig kan være en grei ordning :D

Jeg tenker også på hvordan det er i forhold til andre hannhunder. I byen er det drøssevis med andre hunder. De er vi nødt til å forholde oss til på godt og vondt. Han vil møte andre hanner i alle størrelser og aldre. Noen vil kanskje prøve å måle krefter med han, mens andre vil jukke eller sette han på plass. De sistnevnte tingene bør vel uansett begrenses, men hvor setter man grensen? De har vel godt av å omgås andre jevnlig for å lære seg å omgås andre hunder på en skikkelig måte. Men samtidig bør de jo heller ikke få for mye negative opplevelser. De skal ikke behøve å "ordne opp sjøl" i forhold til en eller annen drittbikkje. De skal ikke måle krefter med jevngamle hunder i den grad at det bikker over fra lekeslossing til noe mer alvorlig. Noen mener at de bør holdes helt unna andre jevngamle hunder i den fasen. Noen synspunkter på det?

På landet vil han bare ha den andre hunden min å forholde seg til - en godt voksen hannhund som setter grenser der det trengs, men som generelt er ganske overbærende overfor minstemanns påfunn. Noen vil kanskje si at det er ideélt i den fasen? Eller har de behov for større variasjon i hunder å omgås med? Igjen må jeg understreke at min lille tass kommer uansett til å møte masse hunder i byen, så dette blir mest et teoretisk spørsmål for vår del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sies det ikke at all sosialisering av valpen før den er 1 år er avgjørende for fremtidig adferd da? Jeg ville ikke latt valpen min på 5,5 mnd få "fri" på landet.. Han er midt i den viktigste perioden hvor han kanskje begynner å se litt "spøkelser" og tøyer grensene, så jeg ville bare ha fortsatt med by livet :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan likegjerne jobbe med ham slik han er,vil jeg tro..Det å dra til skogs blir vanskelig i lengden sikkert?Det er jo ikke første gang han kommer til å være hormonell.Enkelte er det jo hele tiden..

Så da må du bare face det med ham nå,og la han få roe seg ned i de situasjoner han faktisk må takle.Som feks løpetid ,hanner osv.

Er vel ingen fasit,men jeg har aldri gjort noe for å trekke meg tilbake..Derimot går jeg mot utfordringen fordi den kommer snikende uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sølve er midt i verste hormonalderen nå og jeg har i grunn tenkt det samme som deg Havana. Skal jeg skjerme han eller gjøre som ikke'no eller være enda mer aktiv..

Jeg har valgt å fortsette i samme tralten, vi gjør som vanlig med miljøtrening og sosialisering. Vi hilser på de som vil hilse og ignorerer bråkete hannhunder. Jeg oppsøker ikke "fri-slippsteder", men går tur i verste turtiden slik at vi får hilse på en del, men under kontrollerte forhold. Og i kveld starter vi opp på valpekurs nr 3, hvor det både er tisper med første løpetid og hormonelle hannhunder.

Jeg har tenkt at sånn er det bare, jeg kan skjerme han om jeg vil, men det aller best er om han lærer å takle at det finnes nydelige tisper og hissige hannhunder her i verden. Vi har stadige "diskusjoner" om selektiv døvhet, blindhet og hukommelsestap og hva som er gode manerer når en hilser på lekre damer (ikke hoppe rett opp på ryggen liksom)... Men jeg regner med at poletten faller ned etterhvert, sånn er det bare å ha hannhund i puberteten.. tror jeg.. :rolleyes:

EDIT: Jeg er kjempestreng med en ting, leking med jevnaldrende hannhunder er ikke lov. Stødige flotte hannhunder over 3 år derimot er supre lekekompiser og oppdragere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...