Gå til innhold
Hundesonen.no

Ditt stolteste øyeblikk som hundeeier


Akita

Recommended Posts

Er på jakt etter ditt stolteste øyeblikk, enten det er på utstilling, ag el bare en liten ting i hverdagen.

Eg for min del har to stolte øyeblikk.

Vi var på besøk til noen venner av meg som har fått seg en liten gutt. første gang Akita fikk møte lille Lucas på 3 mnd.

Ho får beskjed om å legge seg og gjør det. Etter en stund så blir ho veldig nysgjerrig på han lille krabaten som sitter i stolen sin nede på gulvet. Går bort til han, legger seg ned, og legger hode mellom bena hans. De ser på hverandre med store øyner, og så legger ho hode sitt på skakke, de ser og ser. Studerer hverandre nøye. Og så begynner Akita å sleike Lucas sine tær. Han sperrer opp øynene og begynner etterhver å le. Og så legger ho hode sitte ned mellom beina igjen.

Blei skikkelig stolt. Første gang Akita har møtt en så liten bebis:)

Den andre situasjonen er mer på treningsdelen.

Vi har øvd på å gå mellom oss og moffen, som vel er en strekning på 200 m uten bånd.

Dette har etterhvert gått greit, men så møtte vi en mann på vei hjemover hin dagen. det er noen som ikkje har skjed før.

Men Akita imponerte meg, gikk fint ved siden min og gjore meg stolt :console:

Håper å høre deres stolte øyeblikk :wub:

Mvh Anette & Akita

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også to, vet ikke helt hvilket som varmet mest, og de er ikke noen store historiske øyeblikk, men veldig fornøyd fordet!

Mitt stolteste øyeblikk nr.1: Tai er veldig hundeagressiv, desverre, og kjæresten min anskaffet seg valp for fire år siden, da de skulle treffes for første gang, var jeg veldig nærvøs, og vi bestemte oss for å ta det rolig. Det gikk bare, SÅ bra, valpen kunne krabbe rundt oppå henne og tygge på ørene hennes uten ett knuff fra hennes side, hun var bare glad og blid! I dag bor vi sammen alle fire og det har aldri vært noe bråk fra noen her.

Mitt stolteste øyeblikk nr.2: Tai er amstaff, og den rasen er jo beryktet for litt av hvert, og en dag vi var ute på tur fikke jeg en krass kommentar av to gammle damer, som gikk og holdt hardt på veskene sine i høstkulden... Er ikke det der en sånn som spiser barn til frokost? Standard kommentar egentlig... Uansett vi gikk videre, ganske oppgitte egentlig, på tilbakeveien møtte vi en barnehage, med en ca 15 unger, og de ville jo såklart hilse, noe de fikk både av meg og barnehagetantene. Nå har det seg slik at Tai var besøkshund i hjemmekommunen, og hun har ikke glemt gamle kunster, og oppfører seg som tatt ut av en bok, selvfølgelig går de sammen gamle kråkene forbi, med store øyne! Var egentlig ganske fornøyd da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er stolt av pelsen nesten hele tia jeg da.. hihi.. :console:

Men har to ting som også varmet ekstra!

Det ene var da vi var på utstilling, og vi hadde benket oss ne ved "mynderingen" hvor det florerte av mynder av forskjellig slag! Så kom en mann bort til meg, og spurte om han kunne få ta bilde av zoey, fordi han syntes hun var den vakrste av alle hundene den dagen! Han kom til og md tilbake flere ganger.. Da var mor stolt da :wub:

Og den andre gangen var nå for litt siden!

Vi var på ag trening, og zoey lå i buret sitt å slumret (trodde jeg) jeg satt ved siden av buret. hun hadde burluka oppe, og båndet på, Og jeg trodde også jeg hadde foten på lenka (noe jeg IKKE hadde)

Og s skulle en anne hund gå tunellen, og eieren roper "GJENNOM" med høy glad stemme!

Dermed stormer Zoey ut av buret og på vei mot tunellen! Før jeg fikk summa meg var hu et godt stykke mot de som trente, Perpleks som jeg ble fikk jeg bare kauka ut " HOI! ZOEY KOM HER!" Og bikkjepelsen bråstopper, og kommer tilbake like kjapt!

Hørte folk mumle noe om at "det der var en mynde med innkalling jah"

Og dermed var mor stolt igjen :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her om dagen sneik bikkja seg ut i besøkshagen (uten gjerde, og vei rett bortenfor) etter en ***** katt. Han børna rundt som en gærning, og da jeg endelig rakk å reagere og ropte "HIT!", kom han **** meg rett inn med en gang. Da var 'a mor stolt, kattegæren som han er!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange stolte øyeblikk,her er ett . Jeg og min ene schafer var i skogen ,han løp løs og jeg var opptatt med sopp plukking.Brått hører jeg mange bjeller, han hadde løpt rett inn i en flokk sauer som hvilte.De løp i alle retninger og midt i flokken sto han helt rolig.Da kom tårene, for en katastrofe det kunne ha blitt og så utrolig stolt jeg var.Han var ikke trent på sau på noen måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er stolt av ham omtrent hele dagen jeg:)

Men i dag var han helt spesiell. Han har en egen greie med barn, han elsker dem virkelig. Jeg jobber i barnehage, og tok ham med opp dit. Han blir jo "overfalt" av mange glade, småstøyende barn, og man skulle jo tro at han også skulle hisset seg litt opp, og lekelekeleke. For det gjør han når folk kommer løpende, og hoiende. Men nei da, hva gjør gutten min, omringet av unger som vil klappe og kose? Han legger seg ned han, på ryggen. Sprer bena, og åpner for magekosing. Og der ligger han, og blir kost og klappet. Og som han koser seg, øynene lyser virkelig når han er blant barn. Når han skal hilse på voksne hopper han gjerne litt og sånn, men ikke med barn. Da setter han seg, eller legger seg, og er så rolig som en gammel hund. Helt fantastisk, jeg er så glad for det.

Og da er jeg stolt altså, når foreldrene kan se hvor flink gutten min er :console:

Det samme skjer hvis jeg er i byen med ham og sånn, for unger blir jo helt woooow en dalmatiner de finnes på ordentlig se mamma se den filmen har jeg er prikkene ekte osv. Så da sier det seg selv at alle barn spør om å få klappe. Og det får de såklart lov til. Da legger han seg ned, midt i gågata, og bare slapper helt av. Herlig kar. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer ikke på en spes episode akkurat nå *tenke*, men jeg, og andre blir veldig imponert når de ser hvor snill og flink han er med småhunder(han er 32 kg, og vennene er under fem). Legger seg ned å leker. Inviterer de til lek, og roer seg ned når han blir for ivrig/voldsom.

Han er også veldig flink til å dempe seg når det er noe (katter ved matskåla feks). Andre hunder jeg kjenner går rett på glefs.

JO!

Dobbeltutstilling helga han var fire mnd er jeg veldig stolt over.

Fikk såå mye skryt, dommeren elsket han, og han oppførte seg som kongen av utstillinga. Masse oppmerksomhet med den lille kroppen og de fire hvite potene :P

Det ble 2 x BIR og 2 x 3BIG (av fem, og syv hunder. de som vant var eldre og mer utviklet).

Og:

En dag vi gikk i byen var det sikkert seks stykker som stoppet meg. Spurte hvilken rase det var, og syns han var utrolig lekker.

Skryt varmer et mammahundehjerte :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er faktisk bare en bitteliten ting, men det var veldig stort for meg den gangen! Jeg trente den første hunden min i lydighet, hadde ingen peiling og jeg husker jeg tenkte: hvis jeg får ham til å gå fot en gang, da klarer jeg alt.

Han skjønte ikke en dritt, naturlig nok, siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle gjøre det - men så, etter litt jobbing og tenking og sånt, så tok vi begge poenget. Og han gikk fri ved foten som en liten konge.

Det var et veldig stort øyeblikk for en fersk hundetrener. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundeproblem 1: matmor har sagt "inn" - og hvordan hale ut utetiden - uten å nekte å gå inn?

Oj - jeg spiser gress - for da stopper hun jo alltid.

hundeproblem 2: Jeg er liten og vil lekeherje - men det later matmor som hun ikke ser.

Da later jeg som jeg må ut å tisse, og så fyker jeg noen ville runder på plenen i stedet, før jeg går inn.

hundeproblem 3: Jeg skal lære "slipp" og bytter gjerne med godbit, men hvordan både beholde leken og få godbiten?

For eksempel forter jeg meg å gjemme leken under en pute, og SÅ i "sitt" for å få godbiten.

Hundeproblem 4: Dette var et vanskelig tyggebein å få has på.

Jeg dytter det inn i menneskehendene, så kan de holde mens jeg tygger.

Hundeproblem 5: Jeg er vannhund og dette digre treet kan umulig bli liggende på tvers i vannkanten

Den tykke enden som er oppe av vannet kan ikke rikkes på. Men hva om jeg dykker ned til den tynne

enden og så svømmer og drar jeg den baklengs opp på land? Den enden var faktisk ganske lett,gitt,

og hele treet følger med opp. Dett var dett.

Dette betyr vel at mine stolteste øyeblikk er når bikkja mi finner sine løsninger på egen hånd. Selvom det kan bety "motstand", bry for meg - og det er jeg som blir "out-smarted", så er det slike øyeblikk som gjør det skikkelig "thrilling" å leve sammen med et dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er stolt av Ace hele tiden. Spesielt etter han ble noen lunde "voksen". Har flere øyeblikk som har vært fantastiske: Besto Funksjonsanalysen, første Certet og Bir på BSBK utstilling, når han endelig skjønte agility-prinsippet... Er så mye. For meg er han helt fantastisk uansett :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...