Gå til innhold
Hundesonen.no

Adferdsproblem


Kira

Recommended Posts

Jeg og samboer kjøpte for tre uker siden en 9mnd gammel schæfervalp fra privat oppdretter.

Vi fikk opplyst at han gledestisser, noe som jo er plagsomt, men overkommelig.

Problemene er vel det at han valpebiter fortsatt, og ikke bare litt, men veldig, og til tider ganske hardt.

Han drar i klærne våre, og biter da samtidig.

Han tisser på seg når han får kjeft, når han er glad (når vi kommer hjem fra jobb feks) og andre rare tider.

Han har også begynt å gnage på vegglister, det til tross for at han har tyggeleker.

Jeg kan ikke gå på do om natta uten å bli "angrepet", kan heller gjøre noe spesielt til vanlig uten at han er rundt beina mine.

Han slikker veldig mye på oss, er overivrig på det meste og er helt gal etter mat.

Tissen hans er ute ca hele tiden, så det er tydeligvis mye hormoner...

Han får minst tre turer om dagen 2x30min og en lenger tur hvor vi varierer på aktiviteter.

Er klar over at vi ikke har hatt han lenge, og at det kan være litt av greia, men tingene har kommer frem jo mer vant han har blitt med å være her.

Vi er strukturerte med hva som er lov og ikke, det har vi vært siden dag en, og mener vi er ganske rettferdige.

Har begynt å vurdere kastrering, men det er jo alltid et men med det...

Han har vært i to andre hjem utenom oppdretter (vi er altså hjem nr fire), grunner for hjemskifte skal teoretisk sett ikke ha noe å si for oppførselen hans. Men jeg tror noe må har skjedd der, i tillegg til at han (som dere sikker kommer til å si) har blitt usikker av å ikke ha stabilitet.

Akkurat nå føles dette som en tapt sak, og jeg begynner å se mer negativt enn positivt.

Noen som har ideer til hva som kan gjøres for å hjelpe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva mener du med at han slikker? Slikker han i ansiktet deres, på armene deres eller andre steder? Har dere fått han undersøkt hos veterinær og utelukket at noe er galt med han fysisk; tenker på smerter eller lignende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja han slikker oss ca overalt som passer han, oftest hender, armer og ansikt, men gjerne bein også, har skjeldent noe å si om det er klær på eller ikke.

Nei har ikke vært hos veterinær enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første, få en helsjekk hos veterinær!

For det andre - tålmodighet - tålmodighet og enda mer tålmodighet. Dere har nok fått overta han i verst tenkelig alder, hvilket selvfølgelig gjør sitt til at ting blir slitsomt. Hvis han har flyttet mye og i tillegg kanskje er en type som ikke tar flytting så greit, så må han få tid - masse tid. Han høres vanvittig stressa ut og det kan jo skyldes at han kanskje ikke har hatt godt av så mye flytting (det varier jo fra hund til hund hvor godt de fikser det). Videre er han ung pubertetslus som kanskje har hatt mangel på "faste holdepunkter". Så gi han de holdepunktene - veldig bra at dere er konsekvente fra dag1, stabilitet og forutsigbarhet er viktig. Ikke bli amper med han - stress forsterkes av sånt - jeg husker Turid Rugaas som sa at når man fikk en omplasseringshund skulle man si til den minst 50 ganger hver dag hvor fin den var, god den var og hvor glad du var for at du fikk ha akkurat den hunden. Nå vet jeg at ikke alt TR sier, er kurant - men akkurat denne tror jeg er lur - ikke bare for hunden men fordi at man som eier kan få litt "positivitet" inn når ting er litt tungt med en sånn rabagast!

Vedr bitingen - det aller aller beste er nok å ignorere den så godt man kan, i prinsippet viktig at hunden ikke får noen som helst respons på det der, for en slik hund er selv negativ oppmerksomhet bedre enn ingen oppmerksomhet så det øyeblikket man reagerer, så har hunden fått en belønning for bitingen. Men så klart det kan være praktisk vanskelig å leve med intens biting i påvente av at den dør ut (for det vil den uten belønning på adferden), da er mitt tips - ha på han halsbånd og et kort bånd ("slips") som du bruker til å ta han bort til "bindesteder" hvor du kan binde han til han har roet seg. Når han er rolig, så slippes han - men ved ekkel oppførsle så bindes han slik at han ikke får fortsatt. (Bindingen er ikke ment som straff egentlig, kun en måte å slippe å bli tygget på. Det er viktig at bindeprosessen er helt uten tilsnakk av noe som helst slag, hunden skal ha minst mulig oppmerksomhet på den oppførselen).

Jeg håper andre kommer med andre tips her, så har du litt å velge mellom!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang det å binde han, så vil det resultere i mer biting til han står fast, han er en djevel til å klare å vri seg, og i tillegg vil han da tisse på seg, og jeg begynner å bli dritt lei av å tørke opp.

Men vi jobber hardt med å ignorere, og han får oppmerksomhet når han er rolig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang det å binde han, så vil det resultere i mer biting til han står fast, han er en djevel til å klare å vri seg, og i tillegg vil han da tisse på seg, og jeg begynner å bli dritt lei av å tørke opp.

Vel, da kan et slikt "slips" være til nytte - du tar tak i enden og er det sånn med en "klips" på enden som kan knipses på båndet som er klart ved "bindestedet", kunne man kanskje slippe unna den verste bitingen (BRAT, Basenji Rescue and Training, i USA bruker dette trikset for å håndtere omplasseringsbasenjier som biter. Disse har fryktaggresjon og de biter virkelig hardt, så i den innledende treningen bruker man dette.)

Men det med tissingen, håper det er noe en dyrlege kunne fikse? Ellers så er det renspikka stress.. skjønner man blir lei av å tørke opp. Har man liten valp så forventer man å tørke opp og det kan vare lenge og vel før de blir husrene - du kunne ikke late som at han er litt "liten" da slik at du ikke blir så lei vaskebøtta, tenke på at det er bare noe som følger med bisken? (Hvor slitsomt man synes det er, er jo ofte avhengig av ens forventinger og innstillinger - så forvent at han skal tisse til enhver tid og at du må tørke om til enhver tid, for da kan du bare bli gledelig overrasket!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anbefaler et stort lass med tålmodighet og kanskje det ikke hadde vært så dumt med et bur? Ikke til heltidsopphold, men fortrinnsvis om natta og når han må være alene hjemme. Mange hunder føler seg trygge ibur og synes det er greit med et eget sted å være.Mulig det kan hjelpe litt på tissinga også. Og mer psykisk trening og mindre fysisk. Gå på kurs, artig for alle :lol:

Glemte noe i innlegget mitt. Schafer er en våken og pigg hund,og de vil alltid være rundt beina deres.Skapt som de er til å jobbe og følge med.Tyve års erfaring med den flotte rasen har lært meg det :lol:

*dobbelpost, mod Anette*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for ideer folkens :lol:

Tålmodighet jobber vi med, og at han følger oss hele tiden er jo egentlig ikke et problem sånn sett.

Bur har vi, og det brukes kun når han må være helt alene. Hender jo han går i buret ellers også, men det er jo hans valg.

Ja håper selv at en dyrlege kan hjelpe med det, for det er ikke kun ved stress han gjør det. Oftere av glede.

Som feks idag, han var så glad at han tissa på seg tre ganger i løpet av en time, og det til tross for ignorering fra vår side.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tjaaa - dere har fått mye å gripe fatt i, og mange gode råd. Har selv vært gjennom en "vanskelig omplassering" og bidrar med noen innfallsvinkler og litteratur, som kanskje kan gi egne ideer, erfarne hundeoppdragere som dere virker å være:

Lore Haug(veterinær, atferdsspesialist,universitetet iTexas) sorterer slik tissing og slikking som underkastende/dempende atferd. Tilnærmingen til problemet blir da å observere seg fram til hva hunden føler seg "truet" av. Et skifte i tilhørighet i denne alderen må man vel anta vil virke "truende" ? Tiltak er å generelt bevege seg langsommere rundt hunden og dempe selv; - f.eks unngå øyekontakt, gjespe, slikke seg rundt munnen. Ikke bruke metoder som innebærer "håndtering", og da blir det jo operant betinging-ev.m klikker, som gjelder. Slippe/kaste belønningen i stedet for å gi fra hånd, i hvert fall i begynnelsen. Å babysnakke til slike hunder vil gjøre underkastelsesatferden verre. Rolig, fast og dempet stemme, også ros gis nedtonet.

Noen hunder vil spontant vokse underkastende tissing og slikking av seg, andre ikke, sier hun. Svært variabelt tidsperspektiv men kan ta opptil ett år.

For øvrig: et godt grep når det gjelder renslighet i det hele tatt, er å benytte seg av hunders vanligvis innebygde instinkt for å å holdet leiet sitt rent og tørt. Dvs la dem oppholde seg over økende tid på små areal som kan kontrolleres, som f.eks i bur og bil, vil styrke den nevrologiske modningen som skal til for å ha kontroll over blæren.

Bitingen høres ut som normal "valpenafsing": - jeg-vil-leke/kontaktsøkende atferd -. som ikke er stoppet/hemmet skikkelig og i tide, men blitt til et problem. Haug rangerere de vanlige tiltakene slik :

- Lage et smerteskrik funker godt for de fleste hunder,men for det meste bare inntil 4 mndr.

- Ignorering/time out: bedre, og best hvis eieren selv fjerner seg - forlater situasjonen/rommet til hunden roer seg. Dette fordi det spiller på flokkinstinktet, noe oppbinding med eieren til stede ikke gjør.

- Absolutt best mener hun det er å omdirigere atferden tilbake til å tilby lekesaker - putte en lekesak i munnen dens og tilby f.eks drakamplek, i fall denne ellers foregår kontrollert og trygt, vel å merke.

"Grunnpakken" ved skifte av tilhørighet/omplasseringav voksne hunder, kan f.eks ellers være å sørge for nok søvn (faktisk er 17,5 t gjennomsnittlig normalbehov) og forutsigbarhet i daglige rutiner. (Disse får manheller bryte opp senere for å unngå "mas"). Fokusere mye på såkalt "rotrening". Der har vi jo Eva Bodfäldt/www.hundekonsulenten å ty til, og dessuten har Lore Haug sitt eget system som hun kaller PACE: Politeness, Attention, Calmness Exercises. Ha holdninger på å være konsekvent ignorerende ifht oppmerksomhetssøkende atferd generelt, at eieren tilbyr aktivitet, og NILIF (nothing in life is free/Karen Pryor)

Dersom operant betinging er i bildet som treningsmetode for dere, så anbefales det å ha lest "guru"-boken: Jean Donaldson "kulturkollisjonen mellom...". Den inneholder det meste av forklaringer på den atferden dere nå trenger råd om, samt tilretteleggings- og treningstiltak.

I motsetning til mange andre forfattere på hund, sier hun mye om læringsperspektiver på den voksne hunden som ikke har lært i tide, eller er blitt skadet.

Dessuten: Nagel/Reinhardt/ICA-forlaget: "Stressade hundar"

Problemet ved omplassering synes jeg, er at de fleste tiltak man kjenner, eller kan finne i bøker og på nett, er rettet mot at de kommer i rett tid i hundens utvikling, mens man stort sett har å gjøre med "rester" av normal atferd som har fått utvikle seg til problematferd. Slikt kan sammenlignes med å få opp igjen en krasja hard-disk som attpåtil er full av ukjente virus.

Som en på tråden har sagt over: hold ut og si til dere selv og hunden - også den en-og-femtiende gangen eller mer, at akkurat deres hund er "verdens beste" - da blir den det. Det tror jeg er det absolutt beste rådet dere har fått!

:ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har vi vært hos dyrlege, noe han ikke hadde no spesielt problemer med.

Det er ingenting fysisk galt med han, noe som er godt å få bekrefta.

Hu mente at han henger etter i modningsfasen, noe som igjen sansynligvis kommer av kjipe erfaringer fra tidligere hjem.

Så da er det tålmodighet deluxe, ignorering og trening som skal til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da er det vel bare å ønske lykke til!

Men jammen hadde det vært hyggelig og lærerikt for andre om dere kom tilbake med deres egne erfaringer om hva som virket osv. Dere er inne på et felt hvor ikke alltid "det sedvanlige" og "bøkene" gir svaret, men gjennomprøvd praksis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Det er kanskje litt kjapt å komme med noe konkret enda, men han har roet seg en del. Det kan virke som han har fallt mer til ro og hormonene som en periode her var helt ekstremt aktive, har balansert seg en smule. Han er nå kosen og leken, uten å være en bajas, og jeg kan faktisk stå opp om morra'n uten å ende opp med bitemerker overalt.

Vi har ignorert og gitt ros, i tillegg til struktur og slikt.

More to come...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott at det går bedre! :P

Er han ille med slikkingen enda? Jeg ser på Lita (som er Schäfer og Dobermann) at hun girer seg selv veldig opp med den slikkingen. Hun er og ekstrem på det i perioder. Har funnet ut at det beste er å ignorere, men samtidig stoppe adferden, ved å ta vekk hånden eller avlede henne på noe.

Men nå er hun sånn at får hun lov til noe (les: jeg ikke stopper henne) så er det bestandig lov, og når man da i tillegg er heftig og begeistret til en hver tid, så kan det bli litt mye til tider ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott at det går bedre! :P

Er han ille med slikkingen enda? Jeg ser på Lita (som er Schäfer og Dobermann) at hun girer seg selv veldig opp med den slikkingen. Hun er og ekstrem på det i perioder. Har funnet ut at det beste er å ignorere, men samtidig stoppe adferden, ved å ta vekk hånden eller avlede henne på noe.

Men nå er hun sånn at får hun lov til noe (les: jeg ikke stopper henne) så er det bestandig lov, og når man da i tillegg er heftig og begeistret til en hver tid, så kan det bli litt mye til tider ;)

Han slikker enda ja, men vi gjør det du sier, ignorer og fjerner hånda. Han slikker veldig når han vil ha oppmerksomhet eller når han har fått kjeft (les: ikke får gjøre alt han vil).

Hehe, akkurat sånn er han også, får han gjort noe en gang, så er det lov uansett :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Da var det vel dags for en oppdatering. Vi har fullført grunnkurs med bikkja, noe som har hjulpet på kontakten.

Men nye problemer har dukket opp.

Han er verdens beste hund når vi er hjemme, eller når vi er hos andre. Men så fort vi får besøk, eller han møter fremmede, så blir han en helt annen.

Han har ødelagt en fremmed sin jakke, beit heldigvis ikke hardt nok til å gjøre skade, i tillegg har han biti en bekjent til blods.

Nå har han blitt testet av ei som kan hunder som han, og kjenner til familien hans. Det er ikke veldig gode nyheter derfra. Han er redd fremmede, og angriper og mener det, han har ca ingen avreagering. Han går veldig inn i seg selv og er ganske "ferdinand".

Så da sitter vi her da, og vurderer for og i mot.

Skal vi beholde han, leve i ti år uten noe spesielt med besøk, alltid ha bikkja i bånd og med munnkurv ute?

Eller skal vi la han slippe, la oss leve med sorgen også finne en ny hund etterhvert?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare spørre. Hva gjør dere med denne hunden? Altså tenker på trening osv?

Han var tenkt som familiehund, altså bruker vi han ikke aktivt i noe, men vi er mye i skogen med han, har prøvd oss halvveis på spor, i tillegg hender det vi gjemmer oss for at han så skal finne den som har gjemt seg. Vet at det helt sikkert har et fint ord...

Ellers så trener vi hverdagslydighet hjemme og når vi er ute.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han var tenkt som familiehund, altså bruker vi han ikke aktivt i noe, men vi er mye i skogen med han, har prøvd oss halvveis på spor, i tillegg hender det vi gjemmer oss for at han så skal finne den som har gjemt seg. Vet at det helt sikkert har et fint ord...

Ellers så trener vi hverdagslydighet hjemme og når vi er ute.

Ok.. for det står i profilen din at du har bruksschäfer, og en slik hund trenger jo litt mental trening også, så det kan jo være at en del av disse tingene dere sliter med er ekstra ille fordi hunden rett og slett er understimulert?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok.. for det står i profilen din at du har bruksschäfer, og en slik hund trenger jo litt mental trening også, så det kan jo være at en del av disse tingene dere sliter med er ekstra ille fordi hunden rett og slett er understimulert?

Tenkte på det samme jeg også, det er merkelig hvor mye lettere det er å legge merke til en understimulert hund enn en hund som er mettet fysisk OG psykisk. Ser for meg at de fleste "reaksjoner" kan få litt ekstra over seg hvis man har en understimulert bruksschæfer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok.. for det står i profilen din at du har bruksschäfer, og en slik hund trenger jo litt mental trening også, så det kan jo være at en del av disse tingene dere sliter med er ekstra ille fordi hunden rett og slett er understimulert?

Tenkte på det samme jeg også, det er merkelig hvor mye lettere det er å legge merke til en understimulert hund enn en hund som er mettet fysisk OG psykisk. Ser for meg at de fleste "reaksjoner" kan få litt ekstra over seg hvis man har en understimulert bruksschæfer.

Yes, han er en bruksschäfer, ingen tvil om det, og selvfølgelig er muligheten der for at det er greia, men jeg har mine tvil, da vi virkelig prøver å utfordre han mental og fysisk. Dager hvor været er jævli eller lignende, går med til trening på at han må bruke hue. Men seff, har dere supre ideer, så prøver jeg gjerne :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Yes, han er en bruksschäfer, ingen tvil om det, og selvfølgelig er muligheten der for at det er greia, men jeg har mine tvil, da vi virkelig prøver å utfordre han mental og fysisk. Dager hvor været er jævli eller lignende, går med til trening på at han må bruke hue. Men seff, har dere supre ideer, så prøver jeg gjerne :)

*kremt*

Han var tenkt som familiehund, altså bruker vi han ikke aktivt i noe, men vi er mye i skogen med han, har prøvd oss halvveis på spor, i tillegg hender det vi gjemmer oss for at han så skal finne den som har gjemt seg. Vet at det helt sikkert har et fint ord...

Ellers så trener vi hverdagslydighet hjemme og når vi er ute.

Dette er faktisk ikke MYE hodebry dersom dere har en skikkelig bruksschäfer. Jeg ville prøvd å gått mer spor, det er en rolig aktivitet som de får mye mental stimuli av. Ville også trent mer lydighet, begynn gjerne med klikkertrening/shaping - det er utmerket hodebry for en sånn hund.

Edit: Jeg prøver ikke å si at ALLE problemene dere har med hunden kommer av at den er understimulert, men 'diller' og sånt har gjerne en tendens til å bli verre dersom hunden får lite mental stimuli.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor gammel er han nå? Er han mentaltesta?

Han er snart 14 måneder, og han er ikke mentaltesta enda.

*kremt*

Dette er faktisk ikke MYE hodebry dersom dere har en skikkelig bruksschäfer. Jeg ville prøvd å gått mer spor, det er en rolig aktivitet som de får mye mental stimuli av. Ville også trent mer lydighet, begynn gjerne med klikkertrening/shaping - det er utmerket hodebry for en sånn hund.

Edit: Jeg prøver ikke å si at ALLE problemene dere har med hunden kommer av at den er understimulert, men 'diller' og sånt har gjerne en tendens til å bli verre dersom hunden får lite mental stimuli.

Nei jeg trur heller ikke du prøver å si at alt kommer av det, og som sagt har vi ikke gitt han opp enda.

Men hva mener du med 'diller'?

Hun som har sett på han kjenner rasen godt, hun kjenner linjene godt, og er oppdretter og jobber med hund, så hun har testen han når det gjelder mot og ymse annet. Han reagerer ikke slik man helst ser at en hund skal reagere. Og ja, jeg er elendig på å forklare...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...