Gå til innhold
Hundesonen.no

Flipper ut i båndet


Gjest

Recommended Posts

Skrevet

(Nei, faktisk gjelder ikke dette flexi-lina)

Valpen min flipper ut i bånd noen ganger.

Det har egentlig en meget logisk forklaring: hun blir sliten og dritlei.

Hun går kjempepent i bånd på starten av turene våre, tasser rundt og kan gjerne gå litt fot også. Men etterhvert som vi nærmer oss slutten blir hun søkke peise lei. Det blir ikke bedre av hennes konstante frustrasjon når jeg må lokke henne unna dritt og faenskap hun finner i alle grøftene hun løper nedi. Jeg piller ut klubbepinner, kattedritt, sneiper og steiner hver bidige gang vi er ute. Jeg prøver hardt å ikke bli kjempefrustrert av dette, forholde roen og bare gjøre det som en "rutine". Men allikevel blir hun helt peise umulig. Kaster seg rundt (har på henne sele så festet er på ryggen) og prøver å bite i tauet, står på to, knurrer (lekeknurr) og blir helt utilgjengelig.

Det finnes også en annen situasjon som får henne til å bite i båndet: når hun løper. Det sies jo at hunder ikke skal løpe for mye fordi de blir stresset av det - men jeg tvinger henne på ingen måte å løpe? Så jeg vet ikke om det direkte er stressrelatert? Typisk situasjon: Hun løper litt langt unna meg, og jeg kaller henne inn (med bånd på). Da kan det skje at hun tar båndet i munnen og løper mot meg. Jeg gir godbit men hun biter tak i båndet igjen og blir litt utflippa.

Min mening er at hun gjør det av ren frustrasjon, stress og "nå må jeg bare". Det er båndet som stopper henne fra å gå i grøfter jeg vet har kattebajs i seg = jeg blir sint på båndet.

I den andre situasjonen føler jeg det er Retriever-egenskapene henne som slår inn. Hun kjenner løpe-følelsen og MÅ ha noe i munnen. Båndet er det beste og nærmeste.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dette/disse problemene. Har hørt noe om at man iallefall ikke må begynne å kjefte på de eller "holde dem tilbake", stemmer dette?

Under førstnevnte problem pleier jeg å holde båndet utilgjengelig for henne, oppfordre til kontakt med meg - og så gi godbit for å sitte i ro ved siden av meg mens hun holder kontakten. Desverre snapper hun rett tilbake når jeg prøver å snike oss videre (ingen draing i bånd - slakt bånd så klart) og knurrer mens hun rister i båndet.

Tips? Erfaringer? Jeg føler dette er noe jeg må arbeide med med EN gang. Hun har hatt litt av dette i sine yngre dager (likte meget godt å ta valpekobbelet i munnen og "føre" oss bortover veien) - men det har tatt av de to siste ukene.

Skrevet

Gidder ikke dele opp her. Men først, hvor gammel er hun? For alt det du beskriver er helt normalt for en valp å finne på. :) Du har i tillegg en retriver, som har det "innebygd" at man skal bære på ting.

Jeg gidder ikke dille og lokke på valpen om hun vil en annen vei enn meg, jeg går jeg. Det høres mer brutalt ut enn det er, men hun skjønner tegninga. Og så sant hun ikke tar noe som er farlig (sneiper ol.) så gidder jeg ikke pille ut av munnen hennes heller. Kattebæsj har vi heldigvis ikke problemer med.

At hun flipper ut på slutten av turen er heller ikke unormalt, kanskje hun ikke vil inn, kanskje hun har gått langt pent i bånd og ikke fått nok forsterkning for det til å holde hele turen, kanskje hun bare har for mye energi hun bare MÅ ha ut før hun går inn. Eller så er det kanskje bare en uvane hun får uttelling for på et vis.

Skrevet

Vel, Keela og flipper idet vi nærmer oss hjemmet vårt :ahappy:

Er skikkelig irriterende! Ikke vet jeg hvorfor heller..

S¨jeg får bare følge med her å se. (Men det er nok mest det at det er slkik valper er;P)

Skrevet

At valper er slik er i og for seg en grei sak, jeg vil bare vite om jeg skal gjøre noe forebyggende? Føler det eskalerer mer og mer for hver gang, ønsker å vite den beste måten å håndtere situasjonen på. :ahappy:

Skrevet

Akkurat slik har jeg det og, når vi er på slutten av turen begynner han bare å fjase, og blir helt umulig med båndet!

Jeg pleier da å krysse armene, og snu meg bort fra ham. Jeg stopper altså opp, og gjør meg og båndet kjempekjedelig. Fortsetter han bare, legger jeg ham rett og slett i bakken, nok er nok. (altså ikke noe voldsomt, men jeg hindrer ham fysisk).

Pleier å funke, og han har blitt bedre.

Skrevet

Jeg kan bare si hvordan jeg gjør ting, siden jeg ikke har sett deg og valpen. Krokodillen min elsker å bite bein. Hun tar gjerne fart og kaster seg knurrende over beina mine. Jeg vurderer litt hva og hvordan når hun gjør sånt, er det bare fordi hun er valp og teit og gal (altså helt normalt herjing) så binder jeg henne gjerne fast i et tre og går litt unna til hun roer seg. Er hun på "nett" med meg, så holder det med en gang eller to med binding, så kan vi rusle vakkert inn. Eventuelt avleder med kontaktlyd og gobiter. Men det hender det er dager der hun har mer i seg, og overhodet ikke er på nett av forskjellige grunner - da kan jeg binde henne til jeg blir grønn, uten at det funker - da tar jeg henne rett og slett under armen og bærer henne inn. Gidder ikke mase når det likevel ikke når inn.

Som forebygging har jeg lært inn en kontaktlyd, jeg bruker en form for smatting, som betyr at hun skal ta kontakt med meg. Bruker den aktivt (og belønner!) før hun tar av. Ser somregel godt når hun begynner å klø i tenna og har lyst til å drepe beina mine. Det funker bra. Passer selvsagt på at jeg ikke kun bruker den lyden når vi trener på det, men bruker den gjevnt utover dagen i mange forskjellige situasjoner. Når jeg bruker kontaktlyden så får jeg henne til å gjøre noe annet med en gang etterpå - sånn at hun glemmer hele beinbitingen. Enden det er å løpe etter en gobit, får en pinne, kos, følge etter meg når jeg rygger ol.

Skrevet

Jeg ville bare gått turen og ikke brydd meg noe større om hva hun plukker opp. Så lenge hun ikke får noe oppmerksomhet rundt det, vil det gå over av seg selv. Bare dra henne med. Det er ikke farlig om hun får i seg en sneip eller to (det er farlig med mye søppel i magen eller store dimensjoner).

Skrevet

Da får jeg prøve ignorering!

Men søppel-etinga MÅ jeg overvåke. Dere har sikkert hørt om Labradorens fantastiske evne til å ete det meste. :ahappy: Det er ikke uten grunn at jeg prøver å kontrollere det- det et faktisk så at hun løper til hver hvite prikk hun finner, hver "anomaly" (unormalhet) i veien og skal ete det. Hun kan finne på å skrape av nedtråkket tyggis om hun bare får tid nok.

Skrevet

Ignorering funker kun her om jeg får henne litt på avstand - derfor binde og gå unna. Kan ignorere til jeg blir grønn eller blodet spruter om hun likevel får hoppe og sprette og bite på meg. Da får hun jo gjort det hun vil uansett. :ahappy:

Lykke til!

Skrevet

Jeg er litt usikker på hva du mener med "flipper ut". Da min hund var liten valp begynte han å gjøre motstand etter å ha gått 10 minutter. Da var det nok for han og han ville tilbake. Det var nok mest sansynlig pga. voksesmerter for dette gikk over når han fikk på seg noen uker. Da vi nærmet oss leiligheten gikk han litt bananas og ble veldig leken og vill. Dette kom antageligvis av gleden av å nærme seg kjente omgivelser - trygghet.

Når det gjelder biting i båndet kommer det an på hva hun gjør. Dersom hun biter tak i båndet og holder det når dere går er dette positivt, men dersom du ikke ønsker at hun skal bære på båndet sitt kan du bytte båndet med en annen gjenstand hun kan bære på. Du skulle sett hvor stolt hunden min er når han får holde en bærepose for meg i munnen :lol:. Dersom hun biter i båndet for å leke, kan du bare ta det ut av munnen og holde det litt bakover slik at hun ikke får tilgang til det, så går det vanligvis fort over.

Du nevner at hun biter fast i båndet når du kaller henne inn og det er jo en glimrende mulighet til å trene på apport! :ahappy:

Skrevet

Jo tjaaa njaaa.

Hun flipper mer ut i form av "fy f nå er jeg jvla lei dette båndet, nå skal jeg ta livet av det!". Blir en slags besettelse. Veldig intenst, veldig utilgjengelig og veldig frustrerende. Må "sloss" for å få kontakt med henne, korte ned båndet, sette meg ned og snakke rolig mens jeg holder en godbit fram. Når hun slipper båndet søker jeg kontakt, og holder den litt før hun får godbit og noe annet å tygge på.

Har vi gamle stygge bånd jeg ikke bryr meg om blir ødelagt prøver jeg ignorering. Det funker hvis vi stopper opp og ikke går lenger - iallefall siden jeg begynte å prøve det. :lol:

Skrevet

...nå har jeg faktisk tenkt over det, kan være infeksjonen hun har i snuten som gjør henne så utålmodig for tiden. Så ut som det var veldig vondt da vi tok en veterinærsjekk av det.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...