Gå til innhold
Hundesonen.no

Rasers historie, allmenn skepsis, "farlighet, osv


Mari

Recommended Posts

Jeg skjønte noe slikt måtte komme. Utvilker det seg blir en ellers oppegående og produktiv diskusjon ødelagt og redusert til ingenting. Det ville vært fryktelig trist.

Det hadde vært fint om du holdt slikt til den diskusjonen du selv startet i deballkjelleren om raser og galskap og hva det nå enn måtte være.

Poenget mitt var at det blir feil å fokusere på at Staffer og Buller ol er så grufulle raser osv - synd du ikke tok den. Dra inn piggene dine. :frantics:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 52
  • Created
  • Siste svar

Jeg fikk lyst til å gå tilbake til Maris utgangsspørsmål:

Jeg er interessert i å høre deres tanker rundt hvorfor enkelte raser blir oppfattet som mer farlige enn andre.

Og når jeg bruker ordet aggresjon så mener jeg ikke frådende beist klar til å drepe. Bare så det er sagt. Mer de generelle aggressive uttrykk i varierende alvorsgrad, noe de alle fleste hunder viser i løpet av sitt liv. Det betyr selvsagt ikke at de hverken skader eller ønsker å skade.

Jeg satt og tenkte på dette i bilen i dag. Pussig hvordan man tenker klart mens man kjører en rutinestrekning som "sitter i fingrene" slik at man kan la tankene fare.

Ja, hvorfor blir enkelte raser oppfattet som mer farlige enn andre?

For å finne ut av det, må man kanskje gå tilbake til de rasene/typene som faktisk oppfattes som farlige, og fundere litt rundt hvorfor de oppfattes slik.

Ulvehybrider er forbudte i Norge, uansett blandingsforhold. Eller husker jeg feil? Dvs Der er vel oppfatningen den at de er "villere" og dermed mer uforutsigbare enn andre hunder? Det ligger nok mye ulvefobi i forbudet mot Tsjekkoslovakisk Ulvehund, siden den eneste oppgitte grunnen til at de er forbudt, og ikke Saarlos Wolfhound, er at TU har hatt ulv iblandet noe nyligere enn SW.

Pitbull og Tosa Inu er forbudte, sannsynligvis pga at de er "kamphunder", og hvor hundekamper med disse rasene fremdeles foregår - og medieomtales.

Fila Brasileiro og Dogo Argentino: her vet jeg faktisk ikke hvorfor de er forbudte. Ja, de ble forbudt i England først, men finnes det noen offisiell begrunnelse? Gid jeg visste.

Andre raser som oppfattes som "farlige" ute i den vide verden, er bl.a. raser som er mye medieomtalte i forbindelse med bitesituasjoner. Ett interessant eksempel er Rottweiler, som oppfattes som mye skumlere i USA enn i Norge. Jeg for min del har alltid sett på Rottweiler som en ganske normal, folkelig hunderase. Joda, rottisen er stor og sterk, men likevel ikke noen spesielt skummel hund i mine øyne. Jeg kikket litt nærmere på en venninnes rottweiler heromdagen og spurte meg selv hvorfor han ikke så skummel ut, og jeg tror det først og fremst var pga det nokså smale snutepartiet. Hunder med digre kjever og hengende lepper virker liksom "sure og biske", men rottweileren er ikke slik. Men i USA brukes de kanskje oftere som vakthunder? Jeg vet ikke.

Jeg vil gå tilbake til hvordan man gjøre en rase farlig. La oss, rent hypotetisk, gjøre en øvelse: la oss ta en vilkårlig rase og se om vi kan komme opp med kriterier som vi tror må oppfylles for at rasen oppfattes som farlig. Vi blander inn det vi trenger. OK?

Hva med å ta utgangspunkt i mellomschnauser? Kan vi "gjøre den farlig"? Den finnes i svart, og det hjelper jo. Den er litt for liten, så vi må kanskje avle den større. Så vi tar svarte mellomschnausere og tilsetter en dæsj av en større type hund, for store hunder virker farligere enn små og mellomstore. Den svarte barten får hunden til å se morsk ut, så vi beholder den. Men vi trenger kanskje en bredere, mer muskuløs hund for at den skal virke farlig? OK, la oss avle inn en rundere brystkasse og bredere beinstilling. Ser den farligere ut nå? Ja, jeg tror nok folk vil synes det.

Men utseendet er liksom ikke nok til å gjøre hunden farlig. Vi har en ganske stor, ganske rundbrystet og muskuløs, svart hund med morskt ansikt. Hva mer trenger vi? Jo, vi trenger image. Vi trenger rykte. Vi trenger en oppfatning om at rasen har potensiale for å skade noen.

Hva om vi tilsetter en "rasehistorikk" hvor hunden omtales som "vakthund, fryktløs, forsvarer sin eier, brukt som villsvinjeger, benyttes som politi- og militærhund i Øst-Europa, krever en erfaren eier" osv. Er dette nok til å gi kredibilitet som skummel hund? Jeg vet ikke - det mangler liksom noe.

Hva mer trengs for at folk skal oppfatte "rasen" vår som farlig? Noe må gjøres for at Ola og Kari Nordmann skal kjøpe imaget. Joda, de ser jo hvordan hunden ser ut, men er det nok. De fleste har aldri lest rasebeskrivelsen, så det hjelper nok lite annet enn i hundekretser. Noen med troverdighet må peke ut rasen vår og SI at "De der er farlige! Det er ikke hunder som normale folk eier!".

Jeg tror at det som mangler, er media. Rett og slett. Noen må vise fram bilder av "rasen" vår, med gapende kjeft, og store overskrifter hvor det står at dette er en farlig hund. Noen må sørge for at folks bevissthet forbinder bildet av hunden med risiko. Det farlige imaget må spres til så mange mennesker at det blir en gjengs oppfatning.

Hva synes dere om teorien min? Virker den OK? Har den noen mangler? Har jeg glemt noe?

Edit: Jeg må bare få si at mine to hunder faktisk er livsfarlige. Bokstavelig talt. De har drept! Det er ikke kødd engang. Eldstemann, Azaar, drepte en kanin for kun 20 minutter siden, og det er ikke første gangen at de har forsynt seg av min rømte (og raskt økende) kaninflokk. Rasen min, sloughi, brukes til hetsjakt på gaselle, ørkenrev, sjakal og ørkenulv den dag i dag i Nord-Sahara. Det er også en ganske primitiv rase, og kan bli skikkelig skumle om de ikke sosialiseres og miljøtrenes. Men de ser ut som piperensere på stylter, så de kommer neppe noensinne til å bli oppfattet som farlige. Og det til tross for at de kunne blitt akkurat like "farlige" som min høyt elskede og dypt savnede boerboel så ut som om han var...

Her ser dere kaninmorderhundene: http://picasaweb.google.com/rox.meyer/EtSloughiLiv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...