Black skin syndromet.

[MarieR]

Mottok en mail med oppfording til å skrive meg på en liste for at det skal forskes på "BDS" eller black skin syndromet. Så står det at den rammer gruppe 5 og pudler...

Men hva er dette som en sykdom? Har aldri hørt om den jeg...

[BDD Girl]

Fant dette på denne siden: http://www.bbstinywonders.com/Helse.html

Alopecia X / Black Skin Disease (BSD)

Denne info er noe usikker da man ikke har funnet DNA profilen:

Den offisielle disagnosen er Alopecia X (alopecia betyr hårtap, X står for ukjent) Veterinærene vet ikke hva som forårsaker BSD, og heller ikke hva som kan kurere det. Sykdommen går blant annet som Coat funk, Pomeranian Disease og Severe Hair Loss Syndrome. Mange har tidligere (før dette ble kalt BSD) kalt alt for "Thyroxin" være seg for lite eller for mye av dette. Sykdommen finnes først og fremst i spisshunder og også hos endel pudler.

DENNE ARTIKKELEN ER SKREVET AV JOHN HEARTZ SOM ER BLANDT DE FREMSTE PÅ OMRÅDET BSD:

La oss ha en realistisk holdning til BSD!

Det ser ut til at det alltid vil være noen der ute som påstår

at de ikke har Black Skin Disease på linjene sine.

Disse samme personene er svært kritisk til suksessfulle

oppdrettere som, over tid, har produsert ”infiserte” hunder og, ved noen tilfeller, brukt dem i avlsprogrammet sitt.

Hvorfor er det også slik at de samme personene vanligvis er

relative nykommere til rasen, og/eller har bidratt med

lite eller ingenting for rasen?

Ingen av disse ”kritikerne” har brukt hundrevis av

timene sine i opplæring av dommere og nykommere.

De har ikke, gjennom personlig oppofrelse, hjulpet pomeranianklubber

å skaffe penger, ei heller har de presset på for genetisk forskning.

I de fleste tilfeller har de heller aldri avlet frem så mye som en eksepsjonell hund.

De har rett og slett ikke bidratt med det minste grunnleggende.

Er alt dette pratet bare en måte å overbevise andre mennesker

om at de har noe som de fleste suksessrike oppdrettere ikke har?

Eller er kanskje grunnene mer egoistiske enn å skulle jobbe for å fremme rasen?

I løpet av mine 35 år i arbeid med denne rasen, har jeg aldri hørt

en toppoppdretter si at deres linjer er BSD-fri.

Ei heller har jeg hørt at de har kritisert sine

”konkurrenter” for deres avlsmetoder.

De deler heller av sine kunnskaper med hverandre.

Det er på tide at disse selvhøytidlige, idealistiske individene stiger

ned av sine høye hester og slutter seg til den virkelige verden!

Før jeg fortsetter, la meg presentere meg selv. Mitt navn er John Heartz.

Jeg har, med suksess, avlet frem utstillingshunder siden 1966, og innen 1970 hadde

jeg utstillingsresultater som fortsatt står seg i dag, innen Pembroke Welch Corgis.

Jeg var en av de ledende profesjonelle ”handlere” i Canada i 30 år, inntil jeg pensjonerte meg for et par år siden.

Siden 1970 har jeg vært, inntil nå, en ”silent partner”, bak Chriscendo Pomeranians.

Black Skin Disease er en hjerteskjærende tilstand, enten det rammer

en topp "showdog” eller en kjær kosehund.

BSD har den merkverdige egenskapen at den rammer noen valper, som kan miste

pelsen og aldri få den igjen, eller den rammer når hundene er blitt voksne.

Dette er hvor dilemmaet starter. Du har en 3-årig, multipell BiS som

begynner å vise tegn på BSD. Før dette skjer har han produsert la oss si 25 avkom, hvor 5 er champion

som igjen har produsert eget avkom.

Så før denne hunden har blitt synlig rammet, kan man se påvirkningen fra ham i 2, eller flere, generasjoner.

Ta nå med i beregningen at dette har pågått innen denne rasen i mer enn 50 år, hva er sjansen

for at det finnes en stamtavle som ikke har dette problemet?

På grunn av dette er det urealistisk å to at dette problemet kan korrigeres på annen måte enn ved genetisk testing.

Dersom du avler topp kvalitets utstillings Pomeranian, er du med i BSD ”klubben”.

Du er bare, kanskje ikke, et aktivt medlem ennå!

En erfaren oppdretter kan se på stamtavlene til de fleste av topp utstillings Pomeranian, å vite hvilke

hunder som er rammet ”bak” dem. Realiteten er at dersom disse rammede hundene ikke hadde vært brukt i avl, ville de fleste

av dagens beste Pomeranian ikke eksistert. Dette problemet er så stort at den eneste måten å eliminere det på er via genetisk testing.

Kom ned fra din høye hest og slutt med å kritisere de erfarne oppdretterne som har slitt med dette problemet i årevis, men allikevel vært lojal mot rasen.

Det er disse individene som tøffe, dedikerte og tilstrekkelig erfarne, og selvoppofrende nok, til å klare å få

bukt med dette problemet, så snart genetisk testing blir en realitet.

Så dette er ikke tidspunktet for å eliminere de rammede hundene, eller de bærende hundene, fra genbankene, i en ikke-vitenskapelig heksejakt.

Dersom de brukes klokt, vil de kunne bidra med mye.

Jeg har aldri sett en BSD-rammet hund som har andre helseproblemer, som kan tilskrives

å være forårsaket av hudsykdommen. En slik hund skulle vært fjernet fra et avlsprogram, på lik linje med hunder som har

andre genetiske betingede sykdommer eller tilstander.

Det er store muligheter for at den strålende, men rammede hunden, vil være med å spille en vesentlig

rolle i eliminasjonen av problemet, og på den måten være med å opprettholde den høye kvaliteten vi ser på rasen i dag.

Alle som kjenner historien rundt det å få fjernet PDA fra utstillings-puddler, vet at å eliminere alle

hundene som var rammet av, bærere av, eller avlet fra hunder med dette problemet, ikke var løsningen.

Dagens oppdrettere har ikke skapt dette problemet, men har arvet det når de begynte med rasen.

Det er ikke mer påtrengende nå enn det var da vi startet med rasen.

Mitt råd vil være at dersom du ikke kan takle problemet, så trekk deg vekk fra rasen

nå og overlat det til dem som vil ordne opp i dette når det blir mulig å gjøre det!

Rammede hunder har blitt brukt ,i hvert fall fra den nydelige Ch. Aristic Wee Pepper Pod, som sannsynligvis

har hatt størst påvirkning innen rasen i Nord Amerika.

For mange år siden hadde jeg en samtale med, nå avdøde, Dorothy Bonner, som på det tidspunktet sa at problemet

stakk så dypt i rasen at vi aldri vil få bukt med det.

Med genetisk testing er dette mulig. Men det vil ikke være de selvopptatte individene på sine høye heter som gjør det!

Dersom du er interessert i å avle topp kvalitets hunder, enten de er rammede

eller bærere, vil du ikke få problemet uten at tispen er bærer.

På dette tidspunktet må du regne med at alle de beste Pomeranian der ute er rammet, og planlegge avlet ditt deretter.

Alle de skammelige beskyldningene, ”fingerpekingen” og kontrollen av andre oppdretteres linjer, frembringer faktisk ingenting.

De suksessfulle oppdretterne har tatt imot disse angrepene i mange år, og sett mange av

angriperne falle av på veien, mens de selv fortsetter å være dedikerte for rasen.

Det er på tide at dere står for det dere sier og er med på å donere til genetisk forskning!

På denne måten kan dere endelig være med å bidra positivt for denne rasen!

John Heartz.

Link til Canada og forskning de gjør der:

http://www.pcoc.net/black-skin-disease.htm

Forskerne har ennå ikke klart å påvise BSD-genet. Dermed finnes det pr. dags dato ingen blodprøve som vil påvise arvegang.

”Tegn på BSD oppstår ikke umiddelbart. Hos enkelte kan de ved seks måneder begynner Pomeranian valper å få sin voksne pelsdrakt. Med BSD, beholder valpen unghundpelsen og får aldri voksenpels. Man ser på enkelte valper at pelsen er noe lik "stålull".Ved ca. 9-18 mnd. begynner valpepelsen å felles og den blir skallet. Enklete får voksenpels og blir skallet senere. Man kan også se at godt voksne hunder kan få dette uten å ha hatt noen kjente tegn som valp eller unghund. Dette gjør jo problemet er noe vi ikke kan få gjort noe med om vi ikke får gentestet. Huden blir ofte gradvis uten hår og en ser at det til slutt ender opp med at den har pels på hodet, beina og litt flekkvis. Huden blir brun-sort på farge og den kan både bli hard og ganske normal. Vi har også sett den bli noe porete.Det er jo en selvfølge at en oppdretter tar ut en syk hund fra sitt avlsprogram.

Mulig midler man har kommet frem til kan fremme hårvekst er kastrering, melatonin, Lysodren, veksthormon, Perlutex, Prednison, Anipryl, Ketoconazole, Leuprolide, og Cimetidine. Det understrekes derimot at alle disse er svært eksperimentelle som middel mot Alopecia X, og noen av dem giftige. Disse metodene kan få noe ull til å vokse ut igjen, men pelsen blir aldri som før.

(ovennevnte info er delvis hentet fra USA, Canada og fra Elisabeth Hals)