Ressursforsvar?

[Turnip]

Ser nå at lille cockeren gradvis har blitt noe verre innen ressursforsvar. Kan ikke si meg sikker på at det er det det er, men kan gi noen eksempler på hvordan han er blitt litt med tiden..

Om kvelden, så hopper han alltid opp i senga mi og legger seg på min pute (han vet at han skal ligge i fotenden, eller i sin hundeseng på gulvet) Jeg prøver å ta han ned, han knurrer. Han viser ikke tenner eller noe, hører bare en "buldring" i magen hans hvis dere skjønner? Han ser noe usikker ut når han gjør dette.

Hvis han ligger på gulvet og slapper av, vi skal ett eller annet, han vil ikke bli med. Går bort til han, stryker f.eks litt på han og prøver å "hjelpe" han litt opp, han knurrer igjen..

Hvis jeg sitter med han i sofan og koser med han, Mike halvsover og slapper av. Det kommer en person utenom vi 3 han bor sammen med og setter seg ved siden av oss, Mike knurrer..

Hvordan skal jeg håndtere dette? Hvordan forebygge?

Har tatt en sjekk hos veterinær på han, men ingen fysiske feil er funnet...

Dette er ikke ofte skjer, men det er kun meg dette skjer med. Aldri min mor eller far som passer han på dagtid..

Han har vært litt "eiersyk" ovenfor meg i lang lang tid og har endelig begynt å akseptere at fler kan håndtere han og han har begynt å oppsøke kos og oppmerksomhet fra mine foreldre. Han kan velge å sette seg sammen de istedet for meg. Det er noe jeg ser på som veldig bra, da han var sterkt knyttet til meg før pga sin usikkerhet...

Kan jo også nevne at Mike er blitt en betraktelig tryggere hund og faller fortere til ro i nye situasjoner og slapper godt av hele tiden. Er derfor jeg syns det er litt rart at han begynt med den knurringen nå...

Noen tips og råd? Noe jeg gjør feil?

Silje

[ida]

Det der høres kjent ut. Fibi har prøvd seg og nå har Scilos hatt et par "ikke kom her og kom her" episoder når Ingvild har satt seg i sofaen og han ligger der fra før. Min metode er å kontant skuffe ned bikkjer som ypper seg. Sofaligging og sengeligging er et privilegium og ingen rett. Et knurr og ned med deg. Jeg er ikke sint eller noe, bare måker bikkja ned og fortsetter med hva det nå var jeg skulle. Rene hundeviskeren, gitt. Det er nok gjerne når de blir litt "varme i trøya" at slik oppførsel kan forekomme, så det rimer vel med at han føler seg fram på hvor grensene egentlig går.

[Guest 2ne]

Nei, det er nok ikke så rart at dette dukker opp nå som han virker tryggere og faller til ro, for nå tør han å stå på sitt, teste litt om det funker. Det er den negative delen av selvsikkerhet, det kan utvikle seg sånn hos enkelte hunder, og cockeren har ofte mye ressursforsvar. Han sjekker om han kan vinne noe på å buldre litt - og da er det superviktig at det ikke virker! Og du skal ikke gjøre så mye mer ut av det enn akkurat det - vise han at det ikke funker..

Jeg ville gjort som Ida, bare skyfla han ut av det han ligger i/på, evt. ikke latt han ligge i det. Det er ingen rett å få ligge i DIN seng, det er noe han får lov til når han oppfører seg det - og det gjør han ikke når han knurrer. Og når du gjør det - skyfler han ut av senga - så er det viktig at du er rolig, behersket og kontant. Om du er usikker, vil han merke det og muligens gå inn hardere. Er du sur eller sint, vil han muligens gå i forsvar. Du skal bare overse at han knurrer, late som du ikke hører det, rett og slett.

Jeg ville også latt være å stryke på ham når du må inn og hente han fordi han ikke vil ut. Han kan oppfatte det som at du er usikker, eller at du "ber" om at han skal "være så snill" og bli med deg ut. Samme kontante, rolige håndteringa, bare ta tak i halsbåndet og ta han opp. Han har ikke problemer med beina, har han vel? Han trenger ikke at du støtter han opp?

Om du er usikker på om han kan ta det litt lenger enn knurring (dvs å glefse), ville jeg hatt på han et lite bånd og håndtert han med det. Det viktige er at du VEIT at du kan håndtere han, sånn at du ikke blir redd eller skvetter unna.

[akela]

Høres dette EGENTLIG ut som ressursforsvar? Det er litt vanskelig i mine øyne; for meg er knurring i disse situasjonene mer en eller annen usikkerhet - på deg, skal prøve å forklare hva jeg TIPPER at det kanskje kan være.

Knurring... betyr jo strengt tatt at hunden gir deg en "advarsel" om at "dette er jeg ikke komfortabel med, jeg er usikker på deg, hold deg unna".

Og "aggresjon" er jo også en sekkebetegnelse for mye:

http://home.no.net/borgeknu/aggresjon.htm#Frykt%20aggresjon

Vi har hatt mye knurring her hjemme nå, fordi den yngre hunden er litt hensynsløs mot den eldre, som jo er mindre, og fullstendig klar over at han er fysisk underlegen . Da blir den eldre litt ukomfortabel, og veldig knurrete når han vil være i fred, fordi han antar med rette at den yngre vil daske borti ham, tråkke på ham, etc. Nå har jeg gitt den eldre litt mer oppmerksomhet, roet den yngre hunden, tilrettelagt så knurring unngås og jeg kan rose mye istedet, og da ble det veldig kjapt bedre (nå har nok dette med den yngre hundens utviklingfase, som for tiden er slampete tenåring som er litt hensynsløs...).

I DETTE tilfellet ville det vært galt å skyfle ned den eldste, som jeg synes "har rett", fordi jeg ser hvor den yngre er på vei, men det kan ikke være slik heller - så jeg prøvde å finne en annen vei rundt det istedet. Men i et annet tilfelle, når du får en litt sånn eiesyk "hersker" som ligger der og knurrer, så ville jeg skyflet jeg også <_<

Det er så vanskelig å si, uten å se hunden og situasjonen og sånn, hvorfor han har begynt med dette nå. Men hvor lenge er det siden du kastrerte ham? Kanskje er han blitt litt "veikere" i disse situasjonene, kanskje har han en sterkere trang til å søke til "dine" steder, kanskje han gjør det av en grunn - legger seg på puten din fordi han "trenger" det, og så blir han usikker når han skal ned.

Kastrering gjør jo noen i utgangspunktet litt usikre hunder mer usikre, kanskje dette kan være situasjonsbetinget; kanskje sparker det inn hans tidligere erfaringer, hvem vet... dette blir gjetting. Det blir litt som noen hunder som gjør mer enn de EGENTLIG "tør", og så tåler de på en måte ikke konsekvensene av det de prøver på eller gjør.

Når hunder viser tegn til å ville "knuge" - til å ville ligge på puten din, til å bli liggende på plassen sin istedet for å bli med dere - så er det kanskje en bakenforliggende årsak, og det er neppe noen trang til å klatre hverken her eller der, eller bli dominantaggressiv... Det pussige er at han gjør det både til andre når han er ved deg, såvel som til deg. Ja, kanskje han "tør mer", men hva er det EGENTLIG han driver og tør - hvorfor føler han trang til det liksom? Kanskje det er en generell usikkerhet, som gjør at han trenger å "mote seg litt opp" gjennom å erobre ting? Eller ikke...

Man behøver ikke psykoanalysere hunder opp og ned alltid, men når han har en slik forhistorie - både i forhold til operasjonen og også den mentale genpakken du har skrevet om før, så er det kanskje lurt å holde tungen rett i munnen.

Nei, du skal selvsagt ikke bli streng eller korrigere ham. Det å være blid - "usint" og selvsikker - og effektivt nedskyflende er jo alltid bra, men jeg har kanskje mest sans for dette med et lite bånd på - som du bruker i utgangspunktet, FØR han rekker å bygge seg opp til å knurre og knuge. Så roser du veldig hyggelig når han kommer seg på beina, og gjør det lystbetont.

Men det er jo litt med deg igjen, som jeg tenker på... at dere to har en forhistorie, at du ubevisst kanskje har enten en liten usikkerhet eller litt for mye ømhet og "unnskyldenhet" overfor ham? At han derfor "tør" mer, når han synes han vil noe? Men så var det det med hvorfor han vil det da...

Det er hva jeg klarte å fundere frem nå, aner ikke om det stemmer i det hele tatt. Men som sagt... kastreringen kan gjøre ganske mye med usikre hunder

[Guest 2ne]

Men Akela, det er jo ikke snakk om at det er mellom 2 hunder, han knurrer på henne. Jeg gjør noe av det samme med mine frøkner som du gjør med dine gutter. Dinamor får lov å "ha rett", Emma får ikke. Så lenge Dina ikke er usaklig og "voldelig", får hun lov til å være litt "oppdragersk" og sær ovenfor både Emma og valpen vi har her for øyeblikket. Hadde hun derimot knurret til meg eller barna i huset, så hadde hun ikke fått lov å knurre - det er rett og slett ikke noe hun har noe med å mene noe om, det er min sofa, vi menneskene har førsterett, at hun får lov er noe hun gjør seg fortjent til, liksom (når det er sagt, så har hun aldri knurret til folk).

Nei, det er mulig det ikke er et "ressursforsvar", men jeg syns det ligner veldig på det som cocker-eiere sliter med når de sliter med cockerene sine, bare for å forklare det krøkkete. Det er ikke hunder man bør "syns synd på" og "dille" med (nå får jeg vel en haug med folk på nakken igjen, men..), alle cockere jeg har kjent som har begynt med sånt "tull", har utviklet seg til å bli små hussjefer om de har fått sjansen. Felles for de er at de har eiere som syns litt synd på de, som unnskylder de med at de er redde eller usikre, som ikke vil "sette de på plass" - og med det mener jeg ikke at man skal straffe de, eller håndtere de "slemt", man skal ganske enkelt ikke ikke bry seg om at bikkja knurrer, det er ikke en big deal som man tar hensyn til, på en måte..

Jeg tror egentlig vi er litt enige, ang dette med å være litt nølende og forsiktig rundt hunden. At det ikke nødvendigvis er fordi eieren er redd hunden, men mer hensynsfull/omtenksom på en litt gal måte. Hvorvidt det er usikkerhet eller dominansaggresjon som er starten på et velkjent cocker-problem, er vel egentlig det samme, om resultatet blir likt? Jeg tenker som så at det kan begynne med en usikkerhet, slik at hunden får et kontrollbehov, også får de overta kontrollen etterhvert fordi eierene ikke helt ser hvor det bærer hen, fordi de tar litt ekstra hensyn til den "lille, søte hunden".

At man nøler rundt en usikker hund, gjør det sjeldent noe bedre - det gjelder ikke bare for cockeren. Greia er å være selvsikker selv, å ikke ta "hensyn" man ikke trenger å ta, å vite at dette går bra, både for hund og eier (sånn apropos valper som ikke vil gå tur i en annen tråd her). Knuging er ikke noe mine hunder får lov til uansett grunnen til at de knuger, selv om "løsninga" på problemet kan være anderledes, så vil håndteringa av problemet der og da i situasjonen være den samme, for mitt vedkommende ihvertfall. Vi gjør det sånn fordi jeg har sagt det skal være sånn, og det er ikke rom for diskusjon.

Men Silje? Har du ikke vært hos atferdsterapeut med Mike? Hva sier denne om problemet?

[akela]

Knurring er hundespråk, det er hunders måte å si fra om en ukomfortabel situasjon på - med mindre det dreier seg om dominantaggressive hunder (overfor folk), og det tror jeg neppe en (kastrert) cocker har, da snakker vi litt annet kaliber, tror jeg nok. Usikkerhetsknurring er en ting, vokteknurring - sånn herskegreie - er noe helt annet - derfor er det vanskelig å si, siden ingen av oss har sett hunden; man må se resten av uttrykket også. Kanskje det er begge deler?

Å begynne å håndtere fysisk slike hunder, faktisk av begge kategorier, kan gjøre ting mye verre - dersom man har uflaks med "rette hunden"... da kan du gjøre ting verre. Derfor kan det å føyse en slik hund ned kunne utløse en sterkere forsvarsreaksjon, altså at den begynner å glefse. Og da er det en ny terskel som er tråkket over.

Men her snakker vi altså ikke om "normalcockeren" og den mulige tyrannen, men en hund som har vært svært usikker men utagerende i utgangspunktet - og nå er kastrert, noe som kan gjøre at usikkerheten på noen måter blir større, og at den da vil trenge å ty til andre ting. Kastrering kan ta opp til mange måneder før virker for fullt, og så har du det med naturlig aldersutvikling i tillegg.

Hadde jeg en hund som BEGYNTE å knuge som voksen, så hadde jeg nok ikke bare tatt i litt hardere/mer selvsikkert - jeg hadde nok tenkt litt på grunnen, om det var noe feil mellom hund og fører, om hunden hadde et fysisk eller mentalt problem som foregår (altså noe nytt) etc.

Men som du sier, det er nok noe der med håndteringen av situasjonene - samt gammel "ballast" - som også kan medvirke. Særlig siden hunden knurrer også på eier, og når eier er nær - men visstnok ikke på andre som har den hos seg?

Hadde en hund før som nektet å høre på et annet familiemedlem som ville fjerne den fra sofa eller seng, og som sa tydelig fra om det - den knurret aldri til noe annet menneske, hverken meg eller de ørten andre som passet den gjennom livet dens, men konsekvent til dette ene familiemedlemmet... (som senere innrømmet at hun syntes det var "leit" å snakke hardt til den)

[Einstein&Charlie]

Men Akela, det er jo ikke snakk om at det er mellom 2 hunder, han knurrer på henne. Jeg gjør noe av det samme med mine frøkner som du gjør med dine gutter. Dinamor får lov å "ha rett", Emma får ikke. Så lenge Dina ikke er usaklig og "voldelig", får hun lov til å være litt "oppdragersk" og sær ovenfor både Emma og valpen vi har her for øyeblikket. Hadde hun derimot knurret til meg eller barna i huset, så hadde hun ikke fått lov å knurre - det er rett og slett ikke noe hun har noe med å mene noe om, det er min sofa, vi menneskene har førsterett, at hun får lov er noe hun gjør seg fortjent til, liksom (når det er sagt, så har hun aldri knurret til folk).

Nei, det er mulig det ikke er et "ressursforsvar", men jeg syns det ligner veldig på det som cocker-eiere sliter med når de sliter med cockerene sine, bare for å forklare det krøkkete. Det er ikke hunder man bør "syns synd på" og "dille" med (nå får jeg vel en haug med folk på nakken igjen, men..), alle cockere jeg har kjent som har begynt med sånt "tull", har utviklet seg til å bli små hussjefer om de har fått sjansen. Felles for de er at de har eiere som syns litt synd på de, som unnskylder de med at de er redde eller usikre, som ikke vil "sette de på plass" - og med det mener jeg ikke at man skal straffe de, eller håndtere de "slemt", man skal ganske enkelt ikke ikke bry seg om at bikkja knurrer, det er ikke en big deal som man tar hensyn til, på en måte..

Jeg tror egentlig vi er litt enige, ang dette med å være litt nølende og forsiktig rundt hunden. At det ikke nødvendigvis er fordi eieren er redd hunden, men mer hensynsfull/omtenksom på en litt gal måte. Hvorvidt det er usikkerhet eller dominansaggresjon som er starten på et velkjent cocker-problem, er vel egentlig det samme, om resultatet blir likt? Jeg tenker som så at det kan begynne med en usikkerhet, slik at hunden får et kontrollbehov, også får de overta kontrollen etterhvert fordi eierene ikke helt ser hvor det bærer hen, fordi de tar litt ekstra hensyn til den "lille, søte hunden".

At man nøler rundt en usikker hund, gjør det sjeldent noe bedre - det gjelder ikke bare for cockeren. Greia er å være selvsikker selv, å ikke ta "hensyn" man ikke trenger å ta, å vite at dette går bra, både for hund og eier (sånn apropos valper som ikke vil gå tur i en annen tråd her). Knuging er ikke noe mine hunder får lov til uansett grunnen til at de knuger, selv om "løsninga" på problemet kan være anderledes, så vil håndteringa av problemet der og da i situasjonen være den samme, for mitt vedkommende ihvertfall. Vi gjør det sånn fordi jeg har sagt det skal være sånn, og det er ikke rom for diskusjon.

Men Silje? Har du ikke vært hos atferdsterapeut med Mike? Hva sier denne om problemet?

Du har ramt helt plet her 2ne, jeg har jo også cocker og han gjorde præcis det samme, da jeg mødte typen, jeg så det som ren dominans overfor typen og Charlie mente han havde føsteret og at han var i "vildmand" stadiet, og vi har været konsekvense med at han hverken få lov til at knurre eller skule til ham, vi ha begge givet besked om at han godt kan smutte ned, så der ikke ville blive problemer mellem dem her.

Er over 1½ år siden at han har prøvet på det sidst, og han er helt vild med typen nu.

[Turnip]

Han har blitt tryggere ja, han slapper godt av og sover for det meste inne og er mer livlig av seg ute. For ca 6 mnd siden ble Mike nesten en helt annen hund, gradvis ble han tryggere, sikrere på alt, matlysten føyk opp, pelsen ble fin... Han ble rett og slett forandret.. Vi flyttet hjem til foreldrene mine som bor på en stor gård på "bondelandet" og ser at han trives godt med dette i stedet får å bo i en blokk hvor jeg så at han sleit dag inn og dag ut...

Etter at Mike ble såpass trygg og selvsikker, så har jeg begynt å stille mer krav til han. Jeg har alltid vært konsekvent med alt, men har sluttet å "syns synd på han" hvis dere skjønner? Jeg har sluttet å tenke på all den bagasjen han har (Tar jo hensyn til det i enkelte situasjoner selvfølgelig) Og det gjør meg mer selvsikker, og han svarer bra på det.

Det jeg er usikker på da.. Han knurrer.. (jeg burde jo nesten være gla for at han gir meg en forvarsel i stedet for å plutselig bite etter meg) er det da rikitg av meg å droppe å ta hensyn til de signalene han gir meg og fortsette å dytte han ned fra sengen? Jeg vil jo at han skal si ifra først om ting, ikke bare handle.. Han vil jo etterhvert bare gjøre handlingen når han ser at jeg ikke tar hensyn til hans forvarsel..?

Men det med et halvbånd var veldig smart, virkelig! Jeg er ikke usikker på han når han knurrer til meg, er ganske så trygg på den cockeren rett og slett... Men det letter mye å ha på et halsbånd, da vil jeg kanskje unngå at han knurrer til meg.

Han gjør jo ikke det når jeg er ved siden av han, er når jeg dytter på han at han knurrer og ser usikker ut på meg.

Mulig at han ble mer veik etter at han ble kasterert, men han har aldri vært så trygg og fin noengang som han er nå... Vi hadde 7 - 8 tøffe måneder etter kastereringen og alle problemer ballet seg på... Men han er ikke den usikre hunden som bjeffer på alt og utagerer mot alle eller har seperasjonsangst lenger.. heller ikke den som trasker rundt i huset i timer pga han ikke finner roen.. Han er nærmere blitt en fin A-4 hund rett og slett... Det er derfor jeg lurer på hvorfor denne knurringen har kommet først nå. Kan det ha noe med visse "faser" i alderen hans? Han ble forresten 2 år i slutten av mars..

Takker for alle råd og innspill!

Silje

[akela]

Det kan jo være en sammenfallende effekt av 1) alder, at han tør mer og 2) at du HAR begynt å stille mer krav til ham, og at det kanskje oppleves som litt mer "utfordrende"? Og at det er du som betyr noe/er viktig, og at det er derfor det bare er du som opplever det?

Det enkleste er å jobbe MED hunden, og ikke konfrontere, sier de. På en kennel jeg var på besøk på en gang så var det dama i huset som overtok de digre beistene som politimenn ikke klarte å rå med, der de prøvde å "vinne".

Kan du ikke rett og slett trene i andre situasjoner og få ham maks lydig, så du kan kommandere ham på positivt sett til å høre på deg også i disse litt mer utsatte? Eller du kan bruke "slips"-metoden - la hunden gå med en kort line innendørs. Det er mindre konfronterende enn å dytte og heise på en motvillig og knurrende hund; å bli håndtert fysisk med hendene kan være det som utløser en verre situasjon enn knurring, kontra et bånd.

Men kanskje cockere er litt spesielle her? Da aner jeg ikke noe om cockere, må jeg innrømme - det jeg skriver ut fra, er erfaringene med andre raser, dog i hver sin ende av "raseskalaen".

[Guest 2ne]

Hvis du er usikker på om han vil kutte ut knurring og gå rett i forsvar, så ville jeg ikke latt han ligge i senga jeg - ikke engang med halvbånd på.

Jeg veit ikke helt om cockeren er så spesiell, sånn annet enn at de ofte har mye ressursforsvar. Det blir ofte unnskyldt med "red cocker-rage", som slettes ikke er SÅ vanlig som en skulle tro, men er ofte - og jeg sier ikke at det gjelder her! - et resultat av dårlig oppdragelse (lederskap, om du vil) og en hund som har mer i seg enn de ser ut til.

De nervøse, myke cockerene jeg har sett, er spaghettihunder. Når du tar etter de/løfter de opp, blir de helt myke og nærmest smelter i armene på deg (og er totalt uhåndterlig, du får ikke grep på noe som er så slappt, liksom). De er ofte krypete og kommer i lav åling når de blir ropt på, og det er liksom ikke rare temperamentet i de - de er enten "sarte og redde", eller blide.. Men jeg må innrømme at det er noen år siden jeg holdt på med cocker, og jeg kan ikke huske å ha møtt noen som er som Mike noen gang, slik du har fortalt at han var før.

Men så har du den andre enden, de som har en greie med "sine" ting. De forsvarer ball, seng, mat, sofaer - jeg har hørt om cockere som både har nektet mannen i huset å ligge i ektesengen, og cockere som har nektet familiemedlemmene å gå inn i stua. Det er ikke noe som kommer over natta det..

Som nevnt, jeg har aldri hørt om cockere som har vært sånn stressa som Mike var, med seperasjonsangst og utaggering mot andre hunder. Slik jeg kjenner cockeren, så har de vært litt sånn "enten eller", enten er de snille, greie omgjengelige hunder som bare er glade hele tiden og veldig opptatt av å bli likt av alt og alle, eller så er de noen små "f@ener" med høyt matforsvar, stor intimgrense, eiesyke og med guts nok til å stå på sitt. Personlig foretrekker jeg den siste varianten, de er helt fine hunder om de lærer spillereglene.

Mike begynner å bli voksen nå, det har vært en del forandringer i livet hans - først med denne kastreringa som gikk galt, så komplikasjoner etterpå, samlivsbrudd, flytting.. Kanskje han bare "overfører" den frustrasjonen og det stresset han hadde før, med noe som føles "riktigere" for ham? Han har blitt tryggere, men er allikevel usikker, og bygger seg muligens opp på å passe på ting - som deg, hans plass i sofaen og senga? At han "finner seg sjæl", på en måte?

Jeg ville - fortsatt - fjerna han fra senga. Det er ikke greit for meg at hunder mener noe om mine møbler. Mine møbler er mine møbler, og det er JEG som bestemmer hvem som får ligge der når. Ha gjerne på han halvbånd, ufarliggjør det gjerne med en liten "javisst, du har ikke lyst du" med en artig stemme, få gjerne inn lydighet på alle andre måter.. Men JEG ville ikke latt en hund få bestemme om jeg skulle være i mine møbler eller ikke, samme hvor mye han knurra eller gjorde utfall mot meg.

EDIT: Du kan jo også belønne han for å flytte på seg - lære han å velge det fremfor å knurre. Men da er det viktig at det er beLØNNING for å flytte seg, ikke beSTIKKELSE for å flytte seg.. Ble det noen mening i det?

[TonjeM]

EDIT: Du kan jo også belønne han for å flytte på seg - lære han å velge det fremfor å knurre. Men da er det viktig at det er beLØNNING for å flytte seg, ikke beSTIKKELSE for å flytte seg.. Ble det noen mening i det?

Rådet ovenfor er et veldig godt råd for "når man ikke helt vet om det er usikkerhet eller eiersyke" - det omgår nemlig hele problemet. Du lærer inn en god "flytt deg" kommando (og det er viktig at det er en kommando og ikke en bestikkelse! men kommandoen må læres inn kjempepositivt for å være sterk nok), slik at du kan unngå knurresituasjonene best mulig. Å la han gå med "slips" (bånd som henger på han) slik at du eventuelt kan trekke han bort/Vekk/ned i mellomtiden uten at det nødvendigvis er assosiert med deg, er også bra.

Som det er sagt ovenfor, så skal det å få ligge i seng og møbler være et privilegium. Så forlang at han "spør" om lov å få komme opp - feks han må sitte og ta kontakt med deg (basenjien min må/måtte det.. hun er begynt å bli så gammel nå at jeg er blitt slappere på det) og så kanskje du inviterer han opp - eller kanskje ikke... For en slik hund er det viktig å kjøre inn den slags regelverk. Er han usikker, så gir det forutsigbarhet (og fra hundens ståsted en måte å kontrollere på, for fra hundens ståsted så er jo "sitt og ta kontakt" en slags kommando om at du skal ta han opp feks - og usikre hunder som føler at de kan styre litt, blir straks mye sikrere og mindre engstelige og mer omgjengelige) - slik MÅ han gjøre hver gang - er det eiesyke eller hva man skal kalle det, så viser det at du har kontrollen og du bestemmer. Vær litt herskesyk du isteden- i andre situasjoner - han må sitte og få værsågod før han spiser, han må sitte for å få på bånd og gå ut, han skal ha masse godbiter - men du skal alltid forlange at han gjør noe for dem først (dette er Learn to Earn prinsippet). Og så skal du ignorere han mye!

Så begrens han litt - følg med - ikke la han hoppe opp noe sted uten å ha "spurt" først. Ellers er vel det generelle rådet at eiesyke hunder ikke skal ha lov å ligge "høyt" for det gir dem litt mye "overtak"/selvsikkerhet (det samme gjelder vel den usikre hunden - å ligge høyt medfører at du har oversikt, kan se faren i god tid og i tillegg - mennesker rager ikke over deg - gir litt trygghet det).

Det hørs kanskje ganske kjipt ut, men får du sånt på plass så funker det kjempemessig - og dere kommer å være så glade begge to!

[malika]

Som andre skriver så ville jeg ha konsekvent skuffa den ned. Det høres ut som din hund er blitt mer tryggere å forsøker å "ta din plass". Som andre sier så skal det være du som inviterer den opp, sofa som seng. Ville trent på sitt å bli for så å lagt meg der først for så og invitere han opp i sengen der han skal ligge. Husk at trygge rammer der hunden vet spillereglene vil gi en mer tryggere hund også. Andre ting som kan være lurt å tenkte på for å forsterke din "lederposisjon" er at hunden skal spise sist. Gå ut av huset og inn i huset sist. Og du skal invitere til all aktivitet. Vi har selv en veldig domenant tispe å slik har vi løst dette.