Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrering av hunder med ukjent opphav.


ida

Recommended Posts

Nå har jeg vel aldri sagt at jeg er for kastrering på generellt grunnlag.I vårt samfunn er det ikke ønskelig med flere bastarder enn vi allerede har og i særdeleshet ikke blandinger med ukjent genetisk ballast. Dermed er ikke kastrering noe man bare bør se på som en individuell greie, men i samfunnsperspektiv, som det er helt legitimt å gjøre når man diskuterer import av de samme hundene.

Ja, jeg mener at en hund ikke kan ha personlighet. Det er å menneskligjøre hunden. En person har personlighet. For hunder får man eventuellt finne på et annet begrep, men personlighet er det definitivt ikke.

Nå har vel du selv kommet med egen erfaring på at det å kastrere en hund for å kurere fryktagressiv atferd ikke var noe sjakktrekk, så det argumentet er i tillegg til å bli bekreftet av meg, gjentatt nå for minst tredje gang. Det er kanskje litt dumt å krangle om noe man er enig i?

Men du sier heller ikke denne gangen noe om at en hund blir mindre dyktig til de oppgavene den skal brukes til, selvom den skulle bli kastrert. Fremdeles venter jeg på dette argumentet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar
Nå har jeg vel aldri sagt at jeg er for kastrering på generellt grunnlag.I vårt samfunn er det ikke ønskelig med flere bastarder enn vi allerede har og i særdeleshet ikke blandinger med ukjent genetisk ballast. Dermed er ikke kastrering noe man bare bør se på som en individuell greie, men i samfunnsperspektiv, som det er helt legitimt å gjøre når man diskuterer import av de samme hundene.

hehe - I den samme ideelle verden som du ønsker deg, hvor folk tar ansvar for drittbikkjene sine når de bøller med svakere hunder, skulle jeg ønske at selv bastardeiere klarte å ta såpass ansvar for hundene sine at man ikke trengte å skjære av de forplantningsorganer for at de ikke skal kunne forplante seg.

Og så vidt jeg kan se, prøver du å argumentere for kastrering av blandingshunder på generelt grunnlag, sett i et samfunnsperspektiv fordi vi ikke ønsker flere bastarder enn vi allerede har?

Ja, jeg mener at en hund ikke kan ha personlighet. Det er å menneskligjøre hunden. En person har personlighet. For hunder får man eventuellt finne på et annet begrep, men personlighet er det definitivt ikke.

Hvordan kan noen miste noe du mener de ikke har? Siden du presenterte det som en myte ang. kastrering.

- Jeg mener dog at du tar feil, hunder kan fint ha personlighet, slik mennesker har det. Det er ikke artsbestemt for min del, og har ikke noe med det å være en person å gjøre. Jeg kjenner flere hunder (og katter, hester og fugler, faktisk) som har vært litt av noen personligheter, et par av de har til og med vært eller er i mitt eie. Det er ikke å menneskeliggjøre dem, jeg foretrekker dyr nettopp fordi de er dyr jeg.. Det er det som er fascinerende med de.

Personlighet betyr forøvrig: summen av de (verdifulle) egenskaper som særmerker en person. Det er mulig du heller vil finne opp et fjolleuttrykk som hundlighet eller noe, men personlighet dekker det jeg mener når jeg snakker om summen av de egenskapene som særmerker mine dyr, så jeg kan ikke helt se noe poeng med det heller, jeg..

Nå har vel du selv kommet med egen erfaring på at det å kastrere en hund for å kurere fryktagressiv atferd ikke var noe sjakktrekk, så det argumentet er i tillegg til å bli bekreftet av meg, gjentatt nå for minst tredje gang. Det er kanskje litt dumt å krangle om noe man er enig i?

Det er merkelig at man kan klage over at folk er slemme mot en når man er personlig i en og samme tråd som man bruker slike "slemme" metoder selv? Jeg tror forøvrig jeg skreiv at det var en sum av forskjellige ting som gjorde at vi valgte å prøve kastrering på min fryktaggressive hund? Kanskje ikke fryktaggresjonen hans var grunnen til at vi prøvde kastrering?

Etter nesten 2 år med konstant trening av den hunden uten at det hjalp det spøtt, snarere tvert i mot, så sto jeg med valget mellom å kastrere eller å avlive. Jeg valgte å prøve å kastrere først.. Og jeg syns det er svært merkelig at du prøver å bruke det som et argument i en diskusjon FOR kastrering, når jeg forteller at kastrering ikke hjalp? Du har sikkert en logikk bak det?

Men du sier heller ikke denne gangen noe om at en hund blir mindre dyktig til de oppgavene den skal brukes til, selvom den skulle bli kastrert. Fremdeles venter jeg på dette argumentet.

Hvorfor skulle det være et argument? De blir ikke nødvendigvis mer dyktig til de oppgavene de skal brukes til av å kastreres heller? I såfall, hva for slags oppgaver har grekeren din blitt dyktigere i etter at du kastrerte ham?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og der er dessverre du i mine øyne, Ida - du "forelsket" deg i en gatehund, ville ha den sjøl, og tror altså ikke at du klarer å holde hannhund og tispe skilt i under en uke, som er den parringsvillige tiden hos tispen. Det høres veldig lettvint ut. Når du hadde tispe og tror du ikke evner såpass, burde du funnet et nytt og bedre hjem til hannhunden - enn til å velge noe så lettvint.

Unnskyld meg...

Mener du at det var en ego handling å kastrere hunden? Vi gjorde det da for hans skyld, for at han skulle få det bedre, å slippe å stå innestengt på et rom å trippe to uker i året. Det er frustrerende for både hunder og eiere.

Når man har en blandingshund med ukjent opphav, som man uansett aldri skal ha valper på, ser jeg heller ingen grunn til å ikke kastrere.

Hvis dere er imot "ikke-planlagte" valper, hvorfor er dere imot kastrering? Det er jo for å unngå nettopp dette at vi kastrerte, fordi uhell faktisk kan skje, selvom man passer aldri så godt på.

Jeg synes det begynner å bli utrolig mange meningsløse argumenter i denne tråden nå... :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Unnskyld meg...

Mener du at det var en ego handling å kastrere hunden? Vi gjorde det da for hans skyld, for at han skulle få det bedre, å slippe å stå innestengt på et rom å trippe to uker i året. Det er frustrerende for både hunder og eiere.

Når man har en blandingshund med ukjent opphav, som man uansett aldri skal ha valper på, ser jeg heller ingen grunn til å ikke kastrere.

Unnskyld meg... men er ikke nettopp DET - at hannhunder faktisk stresser seg opp når det er løpetisper hjemme - ETT av de punktene man faktisk bør vurdere før man velger å gå til anskaffelse av en hannhund ? Og om man ikke greier å håndtere både tisper og hannhunder i de situasjonen UTEN å måtte skjære ballene av dem, så er det kanskje ikke hannhund man burde skaffe seg ? Eller ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Unnskyld meg... men er ikke nettopp DET - at hannhunder faktisk stresser seg opp når det er løpetisper hjemme - ETT av de punktene man faktisk bør vurdere før man velger å gå til anskaffelse av en hannhund ? Og om man ikke greier å håndtere både tisper og hannhunder i de situasjonen UTEN å måtte skjære ballene av dem, så er det kanskje ikke hannhund man burde skaffe seg ? Eller ?

Det er vel ikke alltid sånn at en eventuell kastrering kan sees på som den største katastrofen for en hund. Nå er det heller ikke sånn at alle alltid har den muligheten til å vurdere og tenke og bestemme seg og ombestemme seg før man må ta en avgjørelse om man skal gå til anskaffelse av en hund. Det er ikke snakk om å ikke greie å håndtere, men ulike måter å ta ansvar på. Det er ikke lettvint å kastrere, men i mine øyne kan det - i enkelte tilfeller - være fornuftig.

Det er da hunder vi snakker om, ikke mennesker. Bevares.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...