Sier dere fra?

[mathilde&divo]

Å hjelpe en hund tar lang tid, og er forskjellig fra hund til hund,akkurat som ved barneoppdragelse.

Min eldste(labb/weiler) er 17år nå,han var et MONSTER da han var yngre...alle 7 søsknene hans ble avlivet på grunn av ekstrem aggressjon og han viste tendenser til tider,men konstant trening har gjort ham til en alle tiders hund..(men har alltid et halvt øye på ham,man vet aldri)

Trening virker...og dersom en sier at "nei trening tar så lang tid,tungvint og tidkrevende"...vel skaff deg et bilde av en hund istedet.

Veldig enig! Hadde vært interessant å høre strategien din for å få bukt med det, og hva som fungerte best.

[ida]

*klippe klippe*

Hvorfor ikke belære meg om hva slags tiltak dere faktisk benytter i forhold til aggresssive hunder istedet, og i hvilket omfang. Det hadde vært kjempeinteressant for alle som leser her. (Man blir faktisk aldri utlært som hundeeier, tru det eller ei ) Hva er vitsen med å gjenta episoder med løshunder som man uansett ikke kunne gjort noe med?

*klippe*

Episodene med løshunder gjentar seg selv, nettopp fordi man ikke kan gjøre noe med dem. Flexihunder likeså. Nå har jeg en hund som plutselig virker som en solstråle, for noen drapsmaskin er hun ikke. Men jeg vil ha så få erfaringer på utfall som mulig. Jeg vil ikke slippe henne sammen med andre hunder (hun er som regel svært høflig når hun er løs) der det kan komme sykler, løpende unger med kjepper i hendene (guttunger har alltid kjepper de vifter med på tur) eller andre som kan utløse utfall. Så jeg vil ha kontroll på omgivelsene, ikke bare hunden, før jeg slipper henne. I mine øyne er det ekstremt uhøflig å ikke kalle til seg sin løse hund, når man møter andre som har sin i bånd.

Å "ta" min hund, har lite for seg når hun først henger hylende i båndet. Å avlede henne i forkant fungerer fint, hvis den andre hunden blir fjernet, eller fjerner seg. Hunder som trener overser hun, for hun vil selv gjerne bli respektert når hun jobber.

Det har hent at jeg har sluppet henne når det har kommet en diger løshund med eier uten styring. Det blir litt bulder, Fibi tar en seiersrunde rundt bikkja med flate ører og så går de hver til sitt. Ikke en skramme, men min hund får en bølleerfaring hun ikke trenger og den andre hunden blir satt på plass av en ukjent hund med litt snål psyke, istedenfor å bli kontrollert preventivt av sin eier.

EDIT: For å svare på trådstart. Det er stort sett jeg som har "drittbikkja". Å si fra til de med "vimehunder" er som regel som å skvette vann på gåsa. De har jo ikke kontroll på bikkja si. Det medfører at jeg må ha kontroll på både min og den fremmede hunden, til eieren kanskje kommer bort og bebreider meg at jeg har en tulling til hund. Som regel beklager jeg Fibis ufine oppførsel, men innimellom blir jeg sur også uttapå og kommer med noen litt ufine gloser om at det går an å høre når noen sier at hundene ikke skal hilse.

[smgjerald]

Veldig enig! Hadde vært interessant å høre strategien din for å få bukt med det, og hva som fungerte best.

Vel, med Nero var det veldig spesielt...første vi gjorde var å finne ut hva som utløste aggresjonen,noe som viste seg å være ganske mye

Men spesielt fremmede hunder var et STORT problem, løsningen var å få med en venn av min far som hadde en svært rolig og avbalansert hund til et stort område i nærheten(fotballplass)

Derfra tok vi det stegvis,vi gikk frem og tilbake på hver vår side,tok det litt og litt inntil 1 måned senere de fikk hilse og eneste resultat var at Nero hadde en veldig dominant hale. fikk andre til å ha med hundene sine og gjorde det på samme måte.

Dette fortsatte vi med i over et år!

Nå ignorerer han fremmede hunder, han vet at såfremt de ikke er aggressive, er de ingen trussel mot ham. Det skjer at han kan knurre til en utagerende hund,men er etter min mening en normal reaksjon,spesielt siden han forøvrig ignorerer dem.

Når det gjelder øvrig aggressjon oppdaget vi at han var veldig usikker på omgivelsene sine, og fant etterhvert ut at huset vårt var for stort for ham(tenk å være valp å skulle "kontrollere" et helt hus!)

Vi gjorde huset mindre,sperret av rom og lot territoriet hans være mindre og øket etterhvert. sørget for å få besøk av fremmede ofte,og sørge for at han så at fremmede ikke nødvendigvis var en trussel.

Resultat er at han nå er så glad i besøk at han driver oss lettere til galskap

Var en ukoslig hendelse som nesten var slutten på Nero,da han angrep min far ved irrettesettelse. Etter det angrep han ingen igjen.(la oss ikke snakke om hva som skjedde,men la oss si at det var eneste mulighet i den situasjonen)

men vi var og er fortsatt klar over det temparamentet den hunden fortsatt har.

Til hans forsvar har han alltid elsket barn

Tålmodighet er så viktig, å bli frustrert og kjefte på en hund som kanskje allerede er usikker og redd gjør ikke ting noe bedre.

Repetisjon og langsom tilvenning til situasjoner som kan være et problem.

Eksempel på hvordan ting ikke skal gjøres:

En venn av meg skaffet en unghund som egentlig ikke likte barn. han hadde en datter som var redd hunder. Hans løsning var å stenge dem inn på et rom alene "for å bli vant til hverandre",som han sa.