Hundens status

[Boubou]

Som en spin-off fra debatten om CM og "positive" versus "tradisjonelle" treningsmetoder, med en dash tanker om rasebegrepene, aksept/ikke av blandingshunder, og tildels inspirert av deres måte å diskutere hunden, sånn generelt, har jeg begynt å gjøre meg opp noen tanker om det å være hund - og det å ha hund.

Hvordan vi behandler, tenker på, snakker om hunden våre bunner jo i hvordan vi ser hunden og dens plass i forhold til oss mennesker, altså på en måte hundens status i menneskenes verden (Vi TROR jo at verden er vår, ikke sant?).

Selv kan jeg jo begynne med å si at neste som sier til meg "å ha valp, det blir jo akkurat som med en baby, det" får seg en smell...Jeg er SÅÅÅ lei av at hunder skal være akkurat som mennesker - de er jo HUNDER - og det er faktisk noe helt annet! Akkurat HVA som er hundens stilling her hos oss er jeg ikke helt enig med meg selv om, altså, jeg vet jo hva som skjer i hverdagen, men på et generelt grunnlag, og hvilke tanker og følelser som ligger til grunn for mitt syn på "HUNDER"...

Og jeg har en mistanke om at meningene her spriker ganske kraftig...eller kanskje det bare er ordene som skremmer, uansett, jeg vil gjerne høre meninger her! Så gå i filosofi-modus, og kjør debatt!

[ida]

Her har hundene flere funksjoner, tror jeg. Det at de er pene å se på, myke å ta på og svært mottakelige for taktil og verbal affeksjon, gjør dem til objekter for kos og mos på flere nivå. Dermed fyller de en rolle som omsorgsgivere og mottakere helt konkret.

Den andre omsorgsbiten er den som går på at det er mitt ansvar å dekke deres behov for mat, mosjon, mental stimuli og hvile. Det er mye glede i å oppleve at hunden er tilfreds.

En annen funksjon er som samarbeidspartnere i trening- og tur-sammenheng. Det er rett og slett tilfredsstillende å samhandle med hunder, fordi vi hele tiden lærer noe nytt om hverandre og hverandres behov og innfallsvinkler. (De er jo hunder og må møtes som det, samtidig som jeg aldri vil bli noen hund og må finne de deler av menneskespråket som er forståelig for hunden.)

Ser frem til en artig tråd.

[xxx12345]

*Flir* Å få en valp i hus har mange likhetstrekk med å få en baby i hus

Det betyr ikke annet enn at man må mate ofte, tørke tiss og bajs, fly ut i eininga også på natta osv - og betyr slett ikke at den blir betraktet som et menneske av den grunn.

[BC]

Vel, jeg har først og fremst hund, men han er likefullt min beste venn, turkamerat og treningskompis. Han er en stor del av livet mitt, det er en livsstil å ha hund. Dette gjør selvsagt at han blir tatt opp i ymse samtaler, men sjelden i den grad enkelte småbarnsforeldre kan ta av, i konversasjoner der barn er temaet. Han begrenser livet mitt, noe ikke alle hundeløse forstår, men dem og det Min hund er motivator, mentor, partner in crime, fotvarmer, sofagris og ellers en del av husholdet og familien. Jeg menneskeliggjør nok dyret (men hvem gjør ikke det, i større el mindre grad?), men er fremdeles veldig klar over at det er hund har. Ikke mye filosofi over dette kanskje, men noen tanker om hvordan jeg oppfatter mitt hundehold...

[Blondiemamma]

Vel, jeg har først og fremst hund, men han er likefullt min beste venn, turkamerat og treningskompis. Han er en stor del av livet mitt, det er en livsstil å ha hund. Dette gjør selvsagt at han blir tatt opp i ymse samtaler, men sjelden i den grad enkelte småbarnsforeldre kan ta av, i konversasjoner der barn er temaet. Han begrenser livet mitt, noe ikke alle hundeløse forstår, men dem og det Min hund er motivator, mentor, partner in crime, fotvarmer, sofagris og ellers en del av husholdet og familien. Jeg menneskeliggjør nok dyret (men hvem gjør ikke det, i større el mindre grad?), men er fremdeles veldig klar over at det er hund har. Ikke mye filosofi over dette kanskje, men noen tanker om hvordan jeg oppfatter mitt hundehold...

Signerer denne jeg.. og legger også til at hunden er min store HOBBY.. Ingenting er gøyere en å dra på hundetrening i hundeklubben, dra på utstilling eller dra på hundetreff... MIN interesse hvor det bare er meg og hunden og ikke type og unger og mor og resten av slekt og venner.. Litt viktig å ha en intr for seg selv også tror jeg

[akela]

I hele livet har jeg vel vært uten hund omkring meg til daglig i ti måneder, det var under et utenlandsopphold, så for meg er det bare en del av hverdagen. Dermed blir hundene på en måte en selvfølgelighet, et inventar og ikke noe voldsomt stort og etterlengtet eller enestående - det er alltid nye hunder der ute, og alltid en som passer for meg. Jeg husker likevel hver og en av de jeg har hatt; jeg er vel flinkere til å huske deres fødselsdata enn jeg er til å huske slektens. Dermed er de ikke bare en "interesse" eller "hobby", de bare ER og har alltid vært der, de er med i fotoalbumene som en like naturlig del av familien som de tobeinte.

Samtidig så er jeg veldig fascinert over å ha en slik skapning så tett innpå livet, og hvor lærerikt det er. Jeg har hørt at jeg kan legge så mye i det hundene mine gjør - men det gjør jeg faktisk, ut fra at de er hunder. Atferd er gøy, som det heter

Og kanskje mer moro med dyr? Det er gøy å vite hvorfor de gjør hva, ikke for å forstå dem i hjel eller menneskeliggjøre - men for å se alt fra flokkdrift, det som er av rasens kjennetegn som skiller dem fra andre, hva tidlige erfaringer kan gjøre, hvordan personlighet kommer til uttrykk (hunders personlighet er det nå blitt forsket etologisk på, av Kenth Svartberg i hans doktorgradsavhandling).

Jeg vil på en måte at de skal kunne ha frihet under ansvar - og det ansvaret er at de hører på meg når jeg mener det er nødvendig. Punktum - og ingen utflukter. Jeg innser at jeg ikke orker ulydige eller vanskelige trenbare hunder slik jeg vil ha hund, derfor velger jeg raser som passer til det, og velger i stor grad ut fra mentalitet og karakter. Da blir konfliktnivået lite, jeg blir sjelden frustrert, og freden rår.

Om hundene mine er "venner"? Tja, nei, tjo. De er mer en slags form for lagkamerater, vi er definitivt på samme laget, noe som forøvrig krever mer enn da rasevalget var mer selvstendige, føreruavhengige hunder. Det engelske "companion" er kanskje bra? Jeg liker samspillet med hundene, at jeg kan se på eldstemann og vite "hva han tenker" - og at den blikkontakten i seg selv kan være tilfredsstillende og si meg såvel som ham noe.

Andre treningsmetoder har gjort dette samspillet enda bedre, synes jeg; det å føle at man samarbeider heller enn "tvinger" er godt. Jeg innbiller meg til og med at hundene mine skjønner at jeg har forstått "hva de vil" i noen situasjoner, og at de føler glede over mot lettelse ved det - det er et ansvar å styre alt hos et annet vesen på en måte, når man krever ting som går litt imot deres natur.

Noe av det mer hyggelige ved å ha hund er å se når de er lykkelige og trives.

[Caligula]

Selv kan jeg jo begynne med å si at neste som sier til meg "å ha valp, det blir jo akkurat som med en baby, det" får seg en smell...Jeg er SÅÅÅ lei av at hunder skal være akkurat som mennesker - de er jo HUNDER - og det er faktisk noe helt annet!

Men du må ikke forveksle begrepet "baby" med en virkelig baby sagt i den sammenhengen. Har du aldri hørt en kjæreste si til en syk kjæreste: "Stakkars lille babyen min!" Den friske kjæresten er neppe blitt psykotisk og tror ikke bokstavelig talt at kjæresten har blitt en baby. Hun overfører bare tankene sine om at kjæresten er skrøpelig nå og må bli tatt hånd om, og kaller ham derfor en "baby". Begrepet må settes i sammenheng med ordets konnotasjoner: Sterk omsorg, beskyttertrang, noe som må tas nøye vare på, noe som står oss nært, noe vi har et stort ansvar for, noe vi har moderlige/faderlig kjærlighet til, noe som er avhengig av oss etc.

Jeg snakker ofte om barneoppdragelse med en jeg kjenner. Hun har flere barn, jeg har ingen. Sagt i en litt teknisk vending er det oppdragelse/læringsteknikker vi snakker om. Og mine nærmeste eksempler er da hunden min. Hun lo fælt av meg i begynnelsen, men vi så jo fort at svært mye faktisk er overførbart.

[Bastian...]

For meg er hundene en hobby.

Og ettersom de tar opp så mye av min tid, så er det en slags livsstil.

Hundene er det jeg driver med på fritiden. Å gjøre ting med dem er det som er artig og interesserer meg.

Jeg anskaffer hundene for min egen skyld, de har en funksjon i mitt liv, og automatisk med dette binder jeg meg til å gi dem et verdig og godt liv så lenge de lever. Men de er der for meg, ikke jeg som er her for dem hvis det var forståelig?

Ikke liker jeg menneskliggjøring av hunder, like lite som jeg liker hunde-/ulveliggjøring av mennesker.

[shatique]

En hund er for meg en bestevenn,turkamerat,familie medlem,en koseklump og gledesspreder. Jeg fikk min første hund da jeg var 20,men jeg har vært vandt med hunder hele livet mitt da min unkel som driver opdrett av Gordon og irsk settere. Han har nok ganske så annet syn på hunder enn meg. Mye av dette er vel fordi de fleste opdrettere seg på hunder som en vei til å tjene penger. (mener i såfall ikke alle) Men det er iallefall mitt intrykk av han,at han har hunden for å avle inn penger. Mens jeg derimot betrakter hunden høyere enn det han noensinne gjør. Da jeg fikk min første hund,følte jeg at en tomhet i meg ble fullt,ikke forstod jeg at jeg ikke hadde hatt innsett at denne gleden skulle forandre livet mitt så mye som det gjorde. Jeg ser på hunden min som mye,men i bunn og grunn er det barnet mitt. Kunne ofret mye for hunden min. Men mange sier en hund er en hund,nei for meg er det ikke det. Det er et levende liv,et betydningsfullt liv. Som virkelig gjør meg hel. Intligensen til en hund er fantastisk,bare eierne bruker hunden på alle de måtene som hunden faktisk fortjener. Hunder er min livstil,kommer aldri til å leve en dag uten en eller to av dem i hus. Hunden min er på en måte min bedre halvdel. Turer i skogen med hunden ved min side,det er ikke noe som er bedre enn det. De stillitsfulle små vesnene som lyser av glede hver gang eieren kommer hjem og inn døren,hopper av glede for å vise at den virkelig har savnet deg og hvor mye de forguder deg. Det er ikke noe mere fantastisk enn det. Hunder er betydningsfulle vesner og nei - en hund er ikke bare en hund.. Det er så utrolig mye mere enn ord kan beskrive! Min mening iallefall!

[Mirai]

Min hund er der og kan gjøre meg i bedre humør nesten uansett situasjon. Det er vel ikke så mange her som klarer å være langsint på hunden sin (og uansett har det jo null hensikt).

"Hund" har også, for meg, vokst siden jeg skaffet meg en bare fordi jeg syntes den var fin og hadde lyst på en hund. Det er ikke "bare" en hund, det er noe som har utviklet meg som person og vært med på at jeg har kommet hit som jeg er idag.

Jeg ser ikke på hunden min som et menneske eller et barn, men for å være litt stygg så er hun vel kanskje i mitt hode en som jeg er støttekontakt for Misforstå meg rett da, hun er ikke hjelpesløs, men hun trenger jo meg for å få oppfylt visse behov.

Allikevel tror jeg kanskje at jeg tillegger henne mer menneskelige egenskaper enn jeg burde rett og slett fordi hun er så stor, og har menneskenavn. Høres kanskje litt søkt ut, men hun har samme størrelsen som et menneske, øynene er på størrelse med et menneske, og når man kaller henne Mona blir det ikke bedre av den grunn (men hun får ikke egen stol ved middagsbordet altså, slapp av).

Ettersom tiden har gått så har jeg ikke hund lenger bare for å HA den, og det er jeg glad for. I mitt hundehold syns jeg det er koselig å ha hunden i huset, og gjerne i senga av og til også. Men det krever jo at hun hører på meg sånn jevnt over da, og at vi kan leve sammen uten de alt for store konfliktene. Det skal jo være gøy og kos å ha hund, ikke bare frustrasjon

[Papillon]

Og hvorfor skal man ikke oppdra hunden som et barn/baby?

- Man bruker ikke fysisk avstraffelse på et barn. Man gjør vel kanskje ikke det på hund heller? Man kan si nei til barnet hvis det gjør noe galt. Det gjør vi vel med hundene våre også? Jeg later værtfal ikke som om jeg ikke har sett at hunden går på bordet, for eksempel..

- Man bærer ikke rundt på barnet når det er 5-6 år gammelt. Det gjør vi vel ikke med hundene våres heller?

Jeg skal bort nå, så kan ikke skrive mer, men det er ikke så mange forskjeller mellom hund og barn hvis man tenker over det

[Tab07]

Valpen min er 5 måneder nå, og jeg føler at det å få valp har vært en liten smakebit på det å få barn. Jeg står opp om natten når han må på do, og jeg blir bekymret når han ikke spiser så mye som jeg synes han burde, jeg tørker opp tiss, bæsj og spy, jeg går turer med han, jeg tar han inn i sengen min om morgenen, og jeg elsker han over alt på denne jord og ville gjort alt for han. Han er min lille baby. MEN det betyr ikke at jeg tror han er et menneske eller tror han har menneskelige evner. Han er en hund og får være en hund, men hunder er også levende vesener med følelser og tanker akkurat som babyer.

[Boubou]

Men du må ikke forveksle begrepet "baby" med en virkelig baby sagt i den sammenhengen. Har du aldri hørt en kjæreste si til en syk kjæreste: "Stakkars lille babyen min!" Den friske kjæresten er neppe blitt psykotisk og tror ikke bokstavelig talt at kjæresten har blitt en baby. Hun overfører bare tankene sine om at kjæresten er skrøpelig nå og må bli tatt hånd om, og kaller ham derfor en "baby". Begrepet må settes i sammenheng med ordets konnotasjoner: Sterk omsorg, beskyttertrang, noe som må tas nøye vare på, noe som står oss nært, noe vi har et stort ansvar for, noe vi har moderlige/faderlig kjærlighet til, noe som er avhengig av oss etc.

Jeg snakker ofte om barneoppdragelse med en jeg kjenner. Hun har flere barn, jeg har ingen. Sagt i en litt teknisk vending er det oppdragelse/læringsteknikker vi snakker om. Og mine nærmeste eksempler er da hunden min. Hun lo fælt av meg i begynnelsen, men vi så jo fort at svært mye faktisk er overførbart.

Jeg mener på den ene siden at det overhodet ikke kan sammelnognes - og på den andre at alle son skal ha barn en dag bør ha en hund å øve på Å lære seg at å være konsekvent og ikke aggressiv funker best, og å venne seg til å ha ansvar, i litt mindre grad (Barn kan man vel ikke gå ifra noen timer for å dra på kino, f.eks, før de er 7-8 år i hvertfall...for ikke å snakke om en hel arbeidsdag...)

Og hvorfor skal man ikke oppdra hunden som et barn/baby?

- Man bruker ikke fysisk avstraffelse på et barn. Man gjør vel kanskje ikke det på hund heller? Man kan si nei til barnet hvis det gjør noe galt. Det gjør vi vel med hundene våre også? Jeg later værtfal ikke som om jeg ikke har sett at hunden går på bordet, for eksempel..

- Man bærer ikke rundt på barnet når det er 5-6 år gammelt. Det gjør vi vel ikke med hundene våres heller?

Jeg skal bort nå, så kan ikke skrive mer, men det er ikke så mange forskjeller mellom hund og barn hvis man tenker over det

For meg er den største forskjellen at mine barn skal ende opp som selvstendige mennesker. Min hund skal alltid se på meg som sin leder. Den forskjellen er INNMARI stor.

Hvilke oppdragelsmetoder man velger avhenger av hvem man er, og ikke av hvem man oppdrar, men jeg tror det er himla mye enklere med hund, da.