Valp som går i mellom (?)

[Huldra]

Opplevde noe rart i helgen, under pass av oppdretteren til Aynïs hunder, som jeg lurer litt på. Bestemoren på farsiden til Aynï heter Malin, har hatt flere kull selv og er veldig flink med valper. Det var veldig interessant å se Malin sammen med alle valpene, hun er så utrolig omsorgsfull og snill med de. Det var spesielt en hannvalp hun var veldig opptatt av, og skulle leke mye med. Han var litt striere enn de andre, og lekte temmelig heftig med Malin. Til tider hørtes det ut som om han slåss mer enn han lekte mens Malin fortsatte å leke, og fortsatte å være mild i språket. Lurer nesten på om hun prøvde å leke han til å underkaste seg (var vel akela som nevnte noe slikt en gang eller to)? Eller til å skjønne hvordan han skulle oppføre seg? At hun merket at han var litt "ekstra" i forhold til de andre, og at hun viet han mer oppmerksomhet pga det. Leken endte alltid med at hun sluttet å leke med han når han lå på ryggen og var stille, selv om han først hadde protestert høylydt på det. Ikke at hun var slem med han, men på en eller annen måte fikk hun han til å legge seg på ryggen og godta at hun lekte med han; det var veldig rart å se på.

Noe som nesten var rarere, var at når de holdt på sånn som verst, så kom Aynï; ingen av de andre valpene brydde seg om spetakkelet de drev på med, men Aynï kom med en gang hannvalpen begynte å bråke mye. Og da gikk hun mellom Malin og hannvalpen, stilte seg gjerne over han mens han lå der på ryggen, og beit han litt lekent i halsen, hvorpå Malin da sluttet å leke (hun hadde ingen interesse av å leke med Aynï), og når Malin hadde gitt seg, gikk Aynï rolig bort fra valpen og han var rolig og fant på andre ting å gjøre på. Lurer veldig på hva dette skulle bety? Og om det var "rett" av Aynï å blande seg inn i oppdragelsen fra den voksne tispa? Det endte jo med det samme uansett; hannvalpen var rolig og behersket og fant på andre ting, og hadde underkastet seg.

Jeg har jo hørt om hunder som "går i mellom", men har sjelden sett det selv. I alle fall ikke av en så ung valp (ca 10 uker), men heller av godt voksne, selvsikre hunder med masse erfaring på baken. Var det det som skjedde her, og hvorfor går hun i tilfelle i mellom en voksen tispe hun har respekt for, og en "gal" hannvalp som er mye større enn henne (nesten dobbelt så stor)? Hva sier dette om mentaliteten/personligheten til valpen min; er hun en "fredsmegler", har hun mye selvtillit og godt hundespråk, eller..? Kan jeg forvente at dette er noe som kommer til å være en del av hennes måte å være på, at hun "blir sånn"?

(Klippet litt fra bloggen.)

[akela]

Hihi, kanskje hun bare prøvde å mele sin egen kake? At hun "brukte" denne gyldne anledningen, som hun ikke ville fått til på egenhånd, til å prøve å få et slags overtak? Den voksne tispen skjønte tydeligvis tegningen, og gav null oppmerksomhet.

Eldstehunden her hadde en festlig taktikk da han var ung, og gikk sammen med en større og eldre hund. Det var særlig et par unghunder i parken som denne store superoppdrageren mente "trengte å dukkes" - og med rette (begge to ble to ganske heftige tisper som voksne, og var tidlig noen reale bøllefrø). En brukshundrase og en fuglehund av heftige jaktlinjer, og den hunden jeg hadde som da var eldst pleide å "leke dem i senk" - på hyggelig, men veldig resolutt vis.

Da pleide minsten å kaste seg inn når unghunden lå nede, og nærmest spaserte OPPÅ dem og fikk sagt sitt, han også - mens de lå nede. Han hadde ikke sjanse til å klare noe lignende på egenhånd, men utnyttet anledningen. Senere, da fuglehunden ble eldre, ble den en ordentlig torturist av alle småhunder UNNTATT min lille fyr - og jeg velger å tro at dette har en sammenheng (pluss at de visste at han hadde store, hjelpsomme venner i en nødssituasjon).

Det var lett å tro at han "hjalp den andre", eller "gikk mellom", mens han i virkeligheten bedrev privat lobbyvirksomhet! Det å "gå i mellom" handler, slik jeg opplever det, like mye for at "imellomgåeren" har sine greier, og føler ufreden, eller ikke vil at "dens valp" (eller kamerat) skal enten utsettes for noe eller utsette andre for noe - det er like mye innbyrdes manøvrering de to i mellom - som det har noe med noen fredselskende Gandhi-atferd

Jeg vil kanskje tippe at hun er en geskjeftig liten opportunist, og det er da bare fint - forutsatt at DU sørger for at hun ikke får gjort feilvurderinger så hun får bank, og risikerer å bli usikker/redd.

Apropos det aller første du beskriver, så ligner det litt på dette: http://www.flyingdogpress.com/pposa.html

Den vekslingen er veldig interessant, og noe vi bør lære av - hvor raskt hunder går fra å "dominere" en valp ene øyeblikket, til å susse på den i neste sekund for å bygge opp tillit igjen. Kenth Svartberg snakker vel også en god del om denne "forsoningen" som viktig også, tror jeg det er.

[Boubou]

Jeg er langt ifra noen ekspert, men selvtilliten til lille snuppa kan vel ikke være annet enn høy i en sånn stituasjon

Minner litt om Kaos noen ganger selv om han vel aldri har vært i en så tydelig situasjon

...men han har alltid stormet inn når han har sett sitt snitt, og er definitivt overbevist om sin egen fortreffelighet. Han har fått noen advarsler, men overraskende ofte har han klart å flyte på sjarmen også overfor godt voksne hunder (nå sist da han etter gjentatte avvisninger endte opp med å ligge og KOSE med en godt voksen groenendaeltispe, de småsnuste og slikket og rullet rundt hverandre og eieren hennes bare måpte, "sånn oppfører hun seg aldri").

Tror Aynï er en liten tøffing og ikke så lite smart i tillegg. Hun kommer til å nå langt

[Huldra]

akela:

Ja, det kan hende hun bare så sitt snitt til å "takle" en større, tøffere valp enn henne selv, det er jammen ikke godt å si. De to lekte mye ellers også altså, og da slett ikke så heftig som da hannvalpen lekte med den voksne tispa. Han virket jo nesten rabiat da han lekte med den voksne, men mye mer normal, dog litt heftig, når han lekte med Aynï, som på sin side så ut til å synes at det var mer gøy å leke med han enn de andre, mer rolige valpene. Hun var mye tøffere enn de fleste (hun hanskes jo med en svær Tulla-hund til daglig), og var mindre skeptisk til ting som de andre kanskje var litt mer avventende med. Så nesten ut som om hun merket at de andre var skeptiske, mens hun bare gikk imot med den største selvfølgelighet.

Blant annet da jeg støvsugde inne på rommet deres, det vet jeg oppdretteren også pleier, men mens de andre valpene gikk litt unna og kikket avventende på den rare bråkete dingsen, kom Aynï imot og latet som ingenting med halen høyt til værs. Da kom noen av de andre også nærmere, så jeg. Det er jo forskjell på å være i den "trygge" valpegrinda, og å være løs på stua mens jeg støvsuger. Hun og Tulla bryr seg jo ikke om støvsugeren, og jeg kan nesten støvsuge over begge to uten at de bryr seg; fordi hun jo har funnet ut at den ikke er så skummel selv om den er nærme. Det har vel ikke de andre valpene fått finne ut enda, siden de sikkert bare har vært i valpegrinden mens det har blitt støvsugd.

Jeg er langt ifra noen ekspert, men selvtilliten til lille snuppa kan vel ikke være annet enn høy i en sånn stituasjon

Minner litt om Kaos noen ganger selv om han vel aldri har vært i en så tydelig situasjon

...men han har alltid stormet inn når han har sett sitt snitt, og er definitivt overbevist om sin egen fortreffelighet. Han har fått noen advarsler, men overraskende ofte har han klart å flyte på sjarmen også overfor godt voksne hunder (nå sist da han etter gjentatte avvisninger endte opp med å ligge og KOSE med en godt voksen groenendaeltispe, de småsnuste og slikket og rullet rundt hverandre og eieren hennes bare måpte, "sånn oppfører hun seg aldri").

Tror Aynï er en liten tøffing og ikke så lite smart i tillegg. Hun kommer til å nå langt

Haha! Husker du var veldig "på" at jeg skulle skaffe meg Aynï da det ble snakk om det, så nå kan du vel ikke annet enn å si at hun har stor selvtillit og er smart og vil nå langt..! Men det er spennende å se hvordan hunder oppfører seg sammen uansett selvtillit eller ikke. Og rart å se hvordan voksne hunder spesielt, behandler forskjellige valper forskjellig.

[lise og bajas]

hehe...søtt!

Hundespråk på sitt beste