Jump to content
Hundesonen.no

Jeg er frustrert! Noen med erfaringer?


Nikki72

Recommended Posts

Vi har vært hos veterinær i dag, Dyra har fått vaksiner.

Og jeg fortalte om Felix og at han hadde begynt å skvette overalt, både ute og inne. Blitt bare værre de siste ukene.

Han var litt slik når Mira hadde løpetid sist(to mnd siden). Men nå er det værre enn noen gang.

Veterinær mente eneste løsningen var hormonsprøyte eller kastrering.

Noen med erfaringer om dette de kan dele med meg??

Link to comment
Share on other sites

Jeg skal være litt slem - eller kanskje heller: Ærlig? - og si at "sånn går det når du skaffer deg tispe og hannhund".

Rettere sagt; når du kanskje ikke er helt forberedt på problemer som dette. For jeg synes faktisk det er trist at eiere da velger å operere hunden og gjøre den "kjønnsløs", når de med åpne øyne velger å ha en av hvert kjønn.

Det er jo nemlig nok av oppdrettere som har hannhunder og tisper sammen, uten å behøve å kastrere kjemisk eller med kniven. Det handler litt om å sette grenser tidlig nok, vite hva man går til i så måte i et forsøk på å forebygge det, og også noe med alder på hundene. Hannhunden din er i verste alderen nå, for å si det slik.

Med mindre han ikke er overhormonell, noe som faktisk dreier seg om et lite mindretall av de hannhundene som kastreres, så har han en "normal atferd" - men klarer ikke å håndtere det selv. Det kan være at han er lettstresset, eller at det mangler grenser.

Nå har han jo allerede "lagd seg" et mønster, og ja - med mindre du ikke klarer å bryte det, så "må" du kanskje kastrere ham.

Forøvrig kjenner jeg minst tre kastrerte små hannhunder som tisser like lystig inne, selv lenge, lenge etter at de ble kastrert - og gjett hvorfor den kastreringen i utgangspunktet ble anbefalt, jo for å forhindre innendørsskvetting....

Du får tenke litt på sammenhengene; hvordan han var i løpetiden, hvordan han var etterpå, prøve å se noen ting der, og hva du kan gjøre for å forhindre AT ting skjer. Det er fullt mulig å være streng og nekte "overflødig tissing" for eksempel ute; gutta jeg har hatt kan stoppes fra markeringstissing ved å kremte litt strengt, for å si det sånn. Ting "går fort" når det gjelder småhunder, samtidig er jo ikke mopsen en "miniatyr" på den måten - de har jo litt mer "normalt hundetempo", sammenlignet med chihuahuaer. Men hanker man inn kontrollen på noen felt, og klarer å jobbe med hundens ro og "selvbeherskelse", så kan det gå videre på andre områder også.

Link to comment
Share on other sites

Jeg skal være litt slem - eller kanskje heller: Ærlig? - og si at "sånn går det når du skaffer deg tispe og hannhund".

Rettere sagt; når du kanskje ikke er helt forberedt på problemer som dette. For jeg synes faktisk det er trist at eiere da velger å operere hunden og gjøre den "kjønnsløs", når de med åpne øyne velger å ha en av hvert kjønn.

Det er jo nemlig nok av oppdrettere som har hannhunder og tisper sammen, uten å behøve å kastrere kjemisk eller med kniven. Det handler litt om å sette grenser tidlig nok, vite hva man går til i så måte i et forsøk på å forebygge det, og også noe med alder på hundene. Hannhunden din er i verste alderen nå, for å si det slik.

Med mindre han ikke er overhormonell, noe som faktisk dreier seg om et lite mindretall av de hannhundene som kastreres, så har han en "normal atferd" - men klarer ikke å håndtere det selv. Det kan være at han er lettstresset, eller at det mangler grenser.

Nå har han jo allerede "lagd seg" et mønster, og ja - med mindre du ikke klarer å bryte det, så "må" du kanskje kastrere ham.

Forøvrig kjenner jeg minst tre kastrerte små hannhunder som tisser like lystig inne, selv lenge, lenge etter at de ble kastrert - og gjett hvorfor den kastreringen i utgangspunktet ble anbefalt, jo for å forhindre innendørsskvetting....

Du får tenke litt på sammenhengene; hvordan han var i løpetiden, hvordan han var etterpå, prøve å se noen ting der, og hva du kan gjøre for å forhindre AT ting skjer. Det er fullt mulig å være streng og nekte "overflødig tissing" for eksempel ute; gutta jeg har hatt kan stoppes fra markeringstissing ved å kremte litt strengt, for å si det sånn. Ting "går fort" når det gjelder småhunder, samtidig er jo ikke mopsen en "miniatyr" på den måten - de har jo litt mer "normalt hundetempo", sammenlignet med chihuahuaer. Men hanker man inn kontrollen på noen felt, og klarer å jobbe med hundens ro og "selvbeherskelse", så kan det gå videre på andre områder også.

Av en eller annen grunn så virker det som at miniatyr hannhunder har ett større "problem" med dette å markere inne enn hannhunder av større raser har. Har alltid hatt hannhunder og tisper samtidig og aldri hatt problem med markering. Men nå da datteren min skaffet seg en kineser og siden jeg er en hannhund elsker så måtte det bli hannhund. ALDRI mer.. han markere hele tiden inne, kan komme rett fra tur og inn. Selv om det ikke er løpetid i huset.

Har prøvd det meste.. tilogmed "tatt han skikkelig på fersken" men hjelper dessverre ikke. Har forhørt meg med oppdrettere av rasen og andre miniatyrraser.. Bruk bleier er oppskriften, eller ha den i bur inne som jo ikke er meningen når man skaffer seg hund. Han blir ikke behandlet noe anderledes enn de "store" gutta.. Mine får ikke lov å markere når vi går tur i bånd osv.. De er trygge stabile gutter.

Har liten tro på at det vil hjelpe med kastrering, da måtte det isåfall hvert gjort før han ble kjønnsmoden (rundt 6-7 mnd) for nå sitter det dessverre mellom ørene og ikke mellom bena.

Link to comment
Share on other sites

Guest lijenta

Det å kastrere kan hjelpe men det trenger det ikke. Ei vennine hadde en liten hund som markerte inne og ute og gikk helt i vinkel da jeg kom på besøk og tispa mi hadde løpetid. Hunden min var hjeme omtrent en mil unna men han rreagerte på lukt fra buksa mi. Han ble kastrert i en alder av 6 år og nå så tisser han ute. Fikk beskjed av vetrinæren at det kunne ta et halvår før en så resultater men her kom det med en gang.

Link to comment
Share on other sites

Oldefaren til Aynï som er en verdig herremann på 14 år, har på sine gamle dager begynt å skvette litt inne. Oppdretteren begynte med hannhundbånd, og etter det er det slutt på sånt. Hannhundbånd (tror det heter det i alle fall), er et slags belte man fester rundt midjen til hunden, og som ligger over tissen til den, slik at den hindres fra å tisse. Og hvis den tisser likevel, så tisser den inni dette båndet. Oldefaren til Aynï plages ikke med det, og bryr seg ikke om det i det hele tatt. Det er i alle fall en mye bedre mulighet enn både bur og kastrering mener jeg. Og også hvis man ikke gidder/får til å trene, eller hvis det er andre grunner, som rett og slett litt surrete alderdom.

Link to comment
Share on other sites

Ja, jeg tar til meg den at jeg ikke helt var forberedt på slike problemer. Noe jeg burde.

Jeg ble overrasket over at veterinæren foreslo Hormonsprøyte og kasterering før jeg nesten hadde sagt ferdig

problemet. Trodde det ikke var aktuelt før det ble krise av noe slag.

Men hadde jeg sagt ja, hadde det nok blitt satt sprøyte der og da.

Jeg ser ikke det som noe løsning nå. Vil gjøre alt for å slippe det.

Ble ikke tatt noe urinprøve.

Link to comment
Share on other sites

Det er veldig rart hvis dette er noe som plutselig har begynt.. Jeg vet ikke hvor gammel hunden er, men uansett ville jeg tatt en enkel urinprøve for noe som helst annet ble vurdert.

Link to comment
Share on other sites

Det er veldig rart hvis dette er noe som plutselig har begynt.. Jeg vet ikke hvor gammel hunden er, men uansett ville jeg tatt en enkel urinprøve for noe som helst annet ble vurdert.

Han er 16mnd.

Som sagt så begynte det når tispa fikk løpetid, etter den var over har det skjedd et par ganger. Men for et par uker siden ble det masse.

De siste dagene har han skvettet på vegger, dører, gardiner, klær ja så og si alt.

Selv når jeg ser han, noe han ikke gjorde før.

Link to comment
Share on other sites

Han er 16mnd.

Som sagt så begynte det når tispa fikk løpetid, etter den var over har det skjedd et par ganger. Men for et par uker siden ble det masse.

De siste dagene har han skvettet på vegger, dører, gardiner, klær ja så og si alt.

Selv når jeg ser han, noe han ikke gjorde før.

Hvis det er to mnd siden tispa hadde løpetid, har hun kanskje innbilt svangerskap nå? Kanskje det gjør at hun dufter litt ekstra og gjør at gutten din får litt ekstra markeingsbehov for tiden? Mine hannhunder har i hvertfall pleid å syns at tisper lukter litt spennende i den perioden.

Link to comment
Share on other sites

Her er en artikkel fra USA som diskuterer emnet. Der anbefaler man jo å kastrere rubb og stubb, hannhunder og tisper, da blir livet mye enklere - og hundene mindre krevende. Det betyr at man har stor erfaring med kastreringseffekt, og denne artikkelen hevder da at sjansen for at kastrering skal virke når hunden allerede har nådd unghundstadiet, er av liten rase, og allerede har begynt, da er liten.

http://www.veterinarypartner.com/Content.p...amp;SourceID=47

Din hund "oppfyller" jo alle kriteriene, ikke sant. Nå er innendørsmarkering et atferdsproblem, og atferd kan den vanlige veterinær fint lite om - for å si det slik, det står ikke mye i pensum der.

Her står det endel refleksjoner og uttalelser om kastrering ut fra norske forhold:

http://www.manimal.no/Artikler/HormonerAtferd.htm

Der står det også om undersøkelser med mer positive resultater enn den amerikanske artikkelen gir inntrykk av. Men som sagt... de små hannhundene jeg har vært borti som var teppetissere, de fikk mer hjelp av magebind enn av en operasjon... og den ene av dem er faktisk blitt bedre også når magebindet ikke er på. Samtidig er han også blitt en tryggere hund, mindre plaget av sin gamle skrekk, som var separasjonsangst. Ergo kan man jo tippe at dette også kan ha noe med vaner og mønstre og den generelle mentale tilstanden/stress å gjøre?

Som sagt, en ung hannhund i "verste" alderen kan det gå trill rundt for i blant. Når det likevel har kommet så langt som nå, så kanskje kan du vente med avgjørelsen om å gå til kniven iallfall - det er for seint å forebygge så mye nå, og se om både litt bedre grensesetting med tissing ute, trening av selvbeherskelse etc, kan hjelpe (i "verste fall" heller prøve kjemisk kastrering kanskje, hvis du synes du "må").

Hvorfor problemet er så mye større på miniatyrhunder, aner jeg ikke. Men om det er en kombinasjon av eiere, grensesetting, mengde hunder og stell hos oppdretter (de "lærer" mye husvaner og renslighet allerede i hvalpekassa), mentalitet - hva stress og styr har å si... det vet jeg ikke. Men hvorfor klarer noen en rekke slike hunder, mens andre med samme rase sliter som bare det? Det er interessante greier.

Link to comment
Share on other sites

Hvorfor problemet er så mye større på miniatyrhunder, aner jeg ikke. Men om det er en kombinasjon av eiere, grensesetting, mengde hunder og stell hos oppdretter (de "lærer" mye husvaner og renslighet allerede i hvalpekassa), mentalitet - hva stress og styr har å si... det vet jeg ikke. Men hvorfor klarer noen en rekke slike hunder, mens andre med samme rase sliter som bare det? Det er interessante greier.

Ja, det er interessant. Mange mener at det er fordi miniatyrene har så små blærer, men jeg kan ikke helt se at det skulle ha så stor betydning. Så lenge blæra står i proporsjon til resten av kroppen, så burde det ikke ha noe å si? Men det virker jo som om enkelte raser sliter litt mer med dette enn andre, så jeg skal ikke påstå at anatomi/kjemi ikke har noe med saken å gjøre. Noen raser har litt større prosentandel av overhormonelle hanner enn andre. Det ser vi jo hos større raser også. Men uansett hva årsaken til problemet er, så har nok grensesetting og vaner mye å si når det gjelder å løse det.

Ellers har jeg en mistanke om at mye "småhundproblemer" rett og slett kommer av understimulerte hunder. Nå vet ikke jeg hvor mye morsjon og aktivisering trådstarter gir sine hunder, så det jeg sier her er generelt. En god tur daglig, hvor hunden får brukt kroppen og hodet og ikke minst får tømt blæra skikkelig, burde i hvertfall ha en viss effekt på innemarkering?

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror at grunnen for at småhunder oftere kan få ulike typer for problem adferd er at de fleste av dem har en alt for fri "barneoppdragelse". De er jo så søte og små og mange av dem får lov til og gjør helt som de vil fra de er små. Dette er ikke så vanlig med større hunder.

Jeg mener at alle hunde må ha visse grenser for hva de kan og få lov til og gjøre. Slipper en opdragelsen helt fritt kan en komme til og få problemer senere. Har først en hund funnet ut at han kan få frie tøyler så er det lett for at han benytter sjansen når den kommer i puberteten og trassalderen og da er det vanskelig og skulle stramme inn på hva som er rett og galt.

Jeg mener ikke at en skal slå og banke hunder men visse grenser for hva de skal få lov til mener jeg at eierne må sette. Dettemå da også skje før problemene oppstår for da er det mye mer som skal til for og få orden på problemet igjen.

Det og røske balla av mer eller mndre alle hannhunder løser ikke dette problemet. Dette er en alt for enkel løsning som kan virker på enkelte men det er nok ingen universal løsning for alle. Grunnen for at mange dyrleger anbefaller dette er nok at dette er en veldig enkel måte og tjener masse penger på en enkel måte. De er vel i høyeste grad innhabile og en skal være litt forsiktig med og tro på alt de sier.

Link to comment
Share on other sites

Jo virker jo som om fler esmå enn store opplever problemet - men om det har med størrelse er jeg mer usikker på. Har du en stor hund som tisser inne - ja så gjør den det bare en gang før man har gjort helomvending i hva hunden får lov til og hvor den er - de legger jo små innsjøer igjen - det gjør ikke de små. En stor hund er og lettere å se hvor den er inne - de forsvinner ikke akkurat under lenestoler, og man har nok lavere terskel for vandring og herking inne på en stor i forhold til en liten. jeg har iallefall ganske ulike regler for dem innendørs.

Så for markering:

Henge som hauken over hunden - den skal ikke ha lov å lukte på noe inne. De lukter for det meste før de markerer. Stopper den ved noe og lukter, fjern den.

Ha en fast plass, ikke la den vandre rundt - og ta den ut ofte slik at den får tisse.

Ikke lek inne, eller la den leke med annen hund inne - trim den nok ute.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror at grunnen for at småhunder oftere kan få ulike typer for problem adferd er at de fleste av dem har en alt for fri "barneoppdragelse". De er jo så søte og små og mange av dem får lov til og gjør helt som de vil fra de er små. Dette er ikke så vanlig med større hunder.

Jeg mener at alle hunde må ha visse grenser for hva de kan og få lov til og gjøre. Slipper en opdragelsen helt fritt kan en komme til og få problemer senere. Har først en hund funnet ut at han kan få frie tøyler så er det lett for at han benytter sjansen når den kommer i puberteten og trassalderen og da er det vanskelig og skulle stramme inn på hva som er rett og galt. *klipt bort resten*

Jeg skjønner godt hvorfor du skriver noe sånt, fordi i mange tilfeller stemmer det sikkert.

Det er liten tvil om at det finnes mange miniatyreiere som venter med oppdragelsen fordi "de er jo så små". Og så er det forsent..

Men dette gjelder ikke meg! Heller tvert imot. Jeg tror jeg må være en av de strengeste Havanais-eierne i historien.. :ahappy:

Min hund har hatt klare grenser fra han var bitteliten, og vi har igrunnen aldri hatt noen problemer av noe slag.

Bortsett fra markering..

Han markerer ikke hjemme, men vi har noen venner som vi ofte er på besøk hos og der markerte han hver eneste gang!

Veldig pinlig, og veldig irriterende for de vi besøkte. Heldigvis er de veldig gode venner!

Han markerte heller ingen andre steder enn hos dem.

Vi prøvde å fotfølge han rundt omkring for å ta han på fersken, men klarte det aldri. Vi hadde han i bånd når vi var der, og allikevel klarte han å markere uten at vi merket det.

Nå høres det ut som om jeg er skikkelig uoppmerksom, men det holdt at vi gikk forbi noe og jeg ikke fulgte med i ett sekund så var det gjort! Han må ha superkrefter eller noe, fordi han er helt usannsynlig rask.

Uansett, en dag dro vi på besøk dit ene og alene for å ta han på fersken, og endelig klarte jeg det.

Jeg tar aldri i hunden min, for det er aldri nødvendig, men da gjorde jeg det. Han begynte å snuse, og jeg så hva som kom og hugget tak i nakken hans mens jeg sa nei med veldig høy stemme. Han skvatt skikkelig, og det var tydelig at han glemte hva han holdt på med øyeblikkelig.

Han har aldri markert igjen.

Så for markering:

Henge som hauken over hunden - den skal ikke ha lov å lukte på noe inne. De lukter for det meste før de markerer. Stopper den ved noe og lukter, fjern den.

Ha en fast plass, ikke la den vandre rundt - og ta den ut ofte slik at den får tisse.

Ikke lek inne, eller la den leke med annen hund inne - trim den nok ute.

Dette er veldig gode råd!

Lær deg å se signalene som kommer før han tisser, så blir det mye lettere å stoppe det!

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror det er en litt kombinasjon av det som kommer frem, jeg - for det første så ER det en større "katastrofe" når en stor valp tisser inne, enn når en liten gjør det. Når det skjer, så føles det ikke akkurat ut som en "liten innsjø" - det føles mer ut som hele Hooverdammen der og da! :ahappy:

Så kanskje man blir litt ekstremmotivert for å unngå dette, mens det med en liten hund "bare" blir en minidam og kanskje man ikke legger like stor vekt på det tidlig nok?

Jeg har også sett stor forskjell blant bekjente med erfaring med både store og små hunder. Noen har ikke et problem i verden med sine småhunder, andre har "klart" å oppdra store hunder og får så supermarkører. Men det ER mulig at hundeholdet endres; at man ikke er like "på" når man får en liten og "lettere" hund - ikke vet jeg.

Så er det jo dette med mentalitet da. Etter det jeg har sett av småhunder, og det er endel etterhvert, så er det svært store forskjeller i temperamentet - fra de "gode" til det virkelig, virkelig semre. En hannhund som er stresset og ikke klarer å koble av ER ikke lett å oppdra og trene for en som ikke helt er klar over hva man går til.

En annen ting er så det tempoet da. Hehe, må vel nesten dukke nå, men av og til minner chihuahuaer og andre småtterier meg i fart om en tam rotte jeg hadde en gang - de har liksom dobbelt påskrudd tempo! Jeg skjønner at det kan være et problem, når for eksempel litt stress kommer på toppen - husker fra et miniatyrhundtreff hvordan noen av de mindre nærmest var umulig å se var i ferd med å markere, det gikk så fort, og de endret jo knapt atferd eller ganglag. Hjelp, tenkte jeg bare da...

Men en mops er iallfall såpass stor, at den biten burde gå litt greiere? Kanskje rådene fra blant andre Knøttene blir mer mulige å følge? Kort bånd på inne, og ha hunden med dere rundt etc.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Jeg har mine tvil om det er noen sterke forsvarere av straff og dominans som treningsmetode her på forumet. Det pleide å være en håndfull brukere som ikke utelukket fysisk korreksjon i noen situasjoner og ikke "dillet med godbiter for alt", men fortsatt i all hovedsak positive, og heller ikke aktive lengre. Jeg ser ingen god grunn til å diskutere det for å være ærlig, for svært få er villige til å se den andre siden sitt standpunkt eller endre mening. Det beste folk kan gjøre er å vise til reell forskning, og selv være et godt eksempel for metodene man mener er best.
    • E gidder rett og slett ikke. Jeg holder meg til forskning og fakta- ikke hva man tror og føler.
    • Lite biting i dag. Utover cranky toddler trøtt var eneste situasjonen med normal valp krokodillekjeft da jeg gjorde klart for å gå tur mens han var uthvilt og energisk på topp i midtpartiet av våken syklus, midt på lyse dagen og gira av mat på benken, noe som vanligvis betyr masse oppmerksomhet og oppgaver og servering, så det girer ham veldig opp — men så var jeg så teit at jeg skiftet pels istedenfor å mate ham, etter å ha satt maten på benken. Insanity. World gone mad. Selvsagt måtte den adferden der korrigeres. På den mer seriøse siden, så fortoner nok tekstilene i bevegelse under et hamskifte seg som smågnagere, harer og rådyr. ..og muligens elg når det skiftes sengetøy. Utløser mer byttedrift i ham jo større det er.  Kan hende han var sur fordi han gjenkjenner turklær også, og prøvde drepe dem for å slippe bli møkkete på labbene. Han liker ikke gå tur i området her. Vil helst bare være hjemme. Må lokke ham med godbiter og leker for å få ham med bort fra heimen på egne bein. Når han forstår at vi er på tur hjem igjen, så er han super happy og vi jogger pent og pyntelig sammen uten at han stiller noen krav om godtgjørelse per meter.  Årsaken er sammensatt, tror jeg. Begynte skrive om det, men innså det ble for mye tekst og jeg vil sove.  Point being: Bare helt vanlig valpebiting på ting og klær og møbler i dag, heldigvis. Tror ikke vi kommer til å få så store utfordringer som jeg ble litt redd for i går. Fikk snøre skoene mine i fred ved å stappe et vanlig tyggebein i munnen hans og fikk stoppet drakamp om buksene mine ved å sette opp et trist og såret ansikt. Helt normalt sammenskrudd empatisk valp. ..i dag. Hvem hadde gjettet at det er mat på den benken, rett utenfor bildet? Ede argumenterer for at vi kan følge reglene fra Uffa/Blitz: Så lenge han rekker over bardisken, da skal han få servert.  Øver på impulskontroll
    • Jeg vokste opp på 80- og 90-tallet. Den gang hundetrening gikk ut på å banke, klype, filleriste, strupe, kjefte og brøle hundene til passivitet. Lydig hund var hund som hadde fått hard nok juling til å ikke våge prøve seg på annet enn den fikk beskjed om. Helt vanlig måte å trene gå pent i bånd var med rykk og røsk og helstrup, og om det ikke virket - prong collar - som ikke bare var lovlige back then, det var typisk hva rottweilere gikk med by default, derav navnet jeg kjente det som i barndommen: "Rottweilerhalsbånd" Fra en høy trendbølge av pure positiv trening influert av tilgang til informasjon på internettet ser det ut til at old school fysiske korreksjoner - for å kalle spaden en spade: bruk av vold - igjen trender. Ikke så ille som i gamle dager, de fleste blander nå med positiv trening slik at hele kvadranten av +/- belønning og straff brukes. Det er steile fronter mellom tilhengere og brukere av moderne og tradisjonelle metoder, så jeg åpner tråden i Debattkjelleren, fordi jeg håper på en alvorlig slosskamp mellom leirene, selvsagt med gode argumenter og real life konkrete eksempler på failures og suksesser med ulike metoder. Hundetrening er praktisk, ikke teoretisk, så de konkrete eksemplene er viktige.  Til inspirasjon for å forsvare standpunkt til den ene leiren og en provokasjon for angrep fra den andre peker jeg på eiernes og Fredrik Steens håndtering av Harley og Ciska i Hundcoachen Sesong 1, fordi de typisk er "den typen hund" den ene leiren driver med og hevder at moderne metoder alene kommer til kort på.               
    • Fikk meg nettopp en liten støkk av den 12 uker "lille" riesenschnauzer valpen. Han hadde så fin bitehemming fra morens harde korrigeringer i valpekassen. Ikke noe trykk, bare la tennene på armen. Forrige hunden min, vi hadde en greie der hun gjorde det når hun ville ha kos og nærhet. Bare holdt hånden min forsiktig i munnen. Det var koselig. Jeg har derfor latt Ede få tanne på meg, fordi han ikke brukte noe press, bare berørte forsiktig. Det har kommet gradvis mer trykk på, though, hvor jeg har avgitt uærlige smertehyl der jeg synes det har blitt for mye trykk ifht bare berøring. Han har sluppet hver gang, men mulig han har gjennomskuet uærligheten min? At det ikke egentlig gjorde vondt, jeg bare latet som og løy om det. Han beit plutselig såpass hardt nå at det gjorde faktisk vondt, og ikke bare en gang. Han ga seg ikke da jeg hylte, repeatedly. Dette ble nytt. Bad dream come true. Valpehyl har alltid fungert for meg på alle valper unntatt en som ble tent av det og gikk hardere på. Jeg har siden fryktet en ny sånn, fordi det er så mye mer tidkrevende og vanskelig å få den til å slutte.  Shit just got real again. Så mange har så lenge snakket så mye om at positive metoder ikke strekker til på "den typen hund". Det er en riesenschnauzer, ikke en spaniel.  Påvirket av alle som er kritiske til rene positive metoder og vissheten om at adferd som potensielt kan bli farlig og forvolde skader på folk eller fe må tas med en gang. Faktisk. Men hvordan? Ikke bare de forholdsvis erfarne og ganske lærde, de faktiske ekspertene strides. De virkelig erfarne er uenige. Det er et dilemma for en som er mindre erfaren enn de er. Hvem av dem skal en lytte til når de er like erfarne og har samme nivå av suksess, men er rykende uenige om enkelte prinsipper? ..og nå har jeg "en sånn type hund." I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke mye. En må handle.  Klynkehylene mine virket ikke, så jeg BRØLTE til Ede fordi den bittstyrken der var langt over grensen for akseptabel tanning fra en stor valp. Det tente ham, ga ham et fandenivoldsk uttrykk og han gikk i dominans maktkamp med meg. Stirret meg i øynene og bet hardere. Jeg brølte høyere, sintere og mer skingrende. Ubehagelig nok til at han slapp, men så gikk det en jævel i han og gikk på meg igjen, oppsatt på å vinne. Jeg tuller ikke. Ikke noen italiensk mynde. Søte og snille og myke lille valpen var plutselig en skikkelig røff gruppe 2 dominant hannhund - på bare 12 uker - og mot MEG!  Ubehagelig høye og skingrende brøl hadde altså ikke ønsket effekt det heller, han ble tent av det og ville virkelig sloss. I øyeblikkets hete valgte jeg lytte til den andre gruppen eksperter - de bøse og harde - som HAR suksess og meritter å vise til de også - i likhet med den skolen jeg kommer fra - som er 100% positiv. To ulike verdener av grunnleggende prinsipper, men også en generell trend av like ulike raser de trener og jobber med.  I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke twice, en må handle når det kommer til fullstendig uakseptabel adferd som kan bli farlig. Jeg valgte vike fullstendig fra alle mine tidligere valgte prinsipper, holde ham igjen over snuten med makt, stirre han inn i øynene, løfte leppa og knurre alvorlig til ham, hvorpå han absolutt ikke backet ned slik de bøse og harde fra den skolen der, de med den typen hund mener burde skje. Dette tente ham nemlig bare enda mer. Han var like sint og oppsatt på å stadfeste sjefsrollen som jeg var.  Så tok jeg råd fra en (annen) oppdretter om å vri armen min så leppa ble dratt over tennene hans, så han bet seg selv. Den sved. Den fungerte. ..der og da. Oppnådde en midlertidig pause i bitinga, men han var ikke blid. Fandenivoldsk uttrykk i ansiktet. Knurret sint. Alvorlig, ikke lek. Den holdningen han satte opp og hans vilje til å ta en dominans maktkamp med MEG?! NÅ? Kan bli festlig i puberteten hans ^^   Quick change of scenes med å forflytte oss i rommet og han var myke lille søte valpen igjen. Pustet lettet ut for now og roste og berørte ham behagelig. Samlet alle tyggeleker foran ham, men han hadde allerede glemt og så ikke noen sammenheng i det, var bare glad til for å sitte der og eie en haug med sine egne greier som han straks tok til å tygge på.  Etter å ha fått noen minutter til gjennomgang og analyse av situasjonen, så beveger jeg meg tilbake til positive og hjemmebrente metoder igjen. Den hjemmebrente delen av strategien er å vise at jeg er SÅRET og besviken. Vise at jeg er virkelig lei meg og skuffa. Ikke lest eller hørt noen fortelle at de bruker den der, så jeg kaller den hjemmebrent. Den bøse leiren av trenere med den typen hund kommer sikkert til å skjelle meg ut for å vise svakhet og underdanighet. Skal forklare hvorfor jeg velger det lenger ned. Den andre delen av metoden er textbook negativ straff. Forlate rommet eller trekke meg opp i loftssengen utenfor rekkevidde, med all godisen og alle tyggeleker og gjøre det klart at han kan få vinne den kampen der mot meg med tennene, men det har den typen kjipe konsekvenser at godterisjappa og tivoliet stenger. Hvorfor velger jeg vise at jeg er såret og skuffet og lei meg? Det er å vise svakhet. - Hunden kommer til å fullstendig overkjøre deg! Du gir hunden alfa posisjon og mister lederskapet. Du mister kontroll! Vel, noen fysisk dominans maktkamp med den typen hund fører IKKE frem. Den vinner jo lett om jeg går i duell med den på den måten. Det er en situasjon jeg ikke er tjent med.  Heldigvis har jeg pløyet gjennom det som ble gitt ut på Canis Forlag og mer innen samme skole og har erfaring med at det virker, så jeg trenger bare minne meg selv om at ekspertene faktisk er uenige. Jeg kan velge å ha tillit til meg selv angående hvem av dem jeg skal lytte til og hvilke metoder jeg har tillit til og er komfortabel med å bruke. Å lytte til de bøse old school om: "Men med denne typen hund..", det blir helt feil for meg med nettopp denne typen hund, fordi den er ASSERTIVE og den vil ikke backe ned om jeg går i sånne konflikter med den på den måten, det vil bare ødelegge relasjonen mellom oss og forsure hele hundeholdet med dårlig stemning, høye skuldre og endeløse maktkamper. Det er ikke sånn en best håndterer store dyr.  Tenker de bøse machofolka burde få prøve seg på løver og elefanter, eller selv hester, der enkelte kan være veldig assertive. Hva gjør du når det oppstår en interessekonflikt med en assertive hest eller elefant? Myke dyr, men prøv å dominere den med truende ansikt og kroppsspråk og fysisk makt og se hvordan det går, ikke bare der og da, men over tid.  Positive metoder for the win. Quick reminder to self om å gå med bitepølsa på lomma innendørs også.  Bite this instead.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...