Gå til innhold
Hundesonen.no

Schäfer og Berner Sennen


ChrystalR@spray.no

Recommended Posts

Hei!

Jeg og familien har en Sjæfer/Berner Sennen valp, og jeg lurte på om det er andre her som har erfaring med denne blandingen, hvordan de er å dressere, hvilke fallgruver og problemer man kan møte på, osv.

Den er helt skjønn altså, men ganske krevende.

:icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke erfaring med den blandingen, nei. Og som med alle blandinger, kan man få hva som helst fra både den ene og den andre siden. Jeg ville funnet ut så masse som mulig om begge rasene, og etterhvert som valpen blir eldre, ser du kanskje hva som kommer fra hvilken rase. Det er helt totalt umulig å si at en (slik) blanding er sånn og sånn. Forskjellige kull av samme blanding arver ikke nødvendigvis det samme fra begge rasene; de kan bli vidt forskjellige! Noen ganger får man 50/50 av alt (dvs at de ser ut som halvt berner halvt schäfer, og har halvt berner halvt schäfer egenskaper), men det er vel heller sjelden. Man kan også få noe som ser veldig likt ut som en av rasene, men som har egenskapene til den andre, eller litt av hvert både her og der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig! Kan jo være ok å skrive rasenavnet rett.. :ahappy:

Men dere godtar jo ikke schæfer engang.. :icon_redface: Det er ikke alle som finner ¨knappen like raskt, eller skjønner hvordan den skal brukes, men men, dette ble da veldig OT. :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha... Joda, men det virker jo som om alle her inne skjønte hva jeg mente, så da blir man vel tilgitt for det også :ahappy:

Den har sånn typisk Schæfer (finner ikke riktig a-sak) skakking på hodet, men ellers har den et ganske typisk Berner Sennen ansikt :icon_redface: Den er også ganske viljesterk.

Har lest om begge rasene, og synes den er en sær 50/50 blanding, uten at jeg skal si det for sikkert, siden den bare er en liten valp enda :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bokmålsordboka

TILSLAGSORDARTIKKEL FRA BOKMÅLSORDBOKA (offisiell rettskriving)schæfersjæfer m2 el. schæfer s d schæfer el. sjæfer m2 (utt sjefer; ty. 'gjeter', av Schaf 'sau') stor, ulvelignende hund med kileformet hode, stående ører og hengende hale (mye brukt som tjenestehund)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bokmålsordboka

TILSLAGSORDARTIKKEL FRA BOKMÅLSORDBOKA (offisiell rettskriving)schæfersjæfer m2 el. schæfer s d schæfer el. sjæfer m2 (utt sjefer; ty. 'gjeter', av Schaf 'sau') stor, ulvelignende hund med kileformet hode, stående ører og hengende hale (mye brukt som tjenestehund)

:ahappy: In your face, sjæfer-eiere :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Fortsatt OT:

Men for å pirke ytterligere så heter det egentlig: Schäferhund. (du finner ¨knappen ved siden av "enter-knappen" trykk på denne først også a så får du ä.) Jeg kan også godta en norsk skrivemåte "schæfer", men sjefer eller sjæfer eller annet rask det har ihvertfall ikke jeg i hus.. Jeg syns fortsatt at det er ett poeng at man klarer å skrive sin egens rasenavn riktig. Ikke til forkleinelse for trådstarter, men ser på en del annonser og det heter ikke rottwayler eller dobbermann eller broder colli... ARGH!

Forhåpentligvis er OT fra min side avsluttet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehh... de rettskrivningsreglene vil jo ha oss til å skrive "lønsj" og "pønk" og "skrining" også da (sistnevnte da for screening, brukt om helseundersøkelser)....

Og Norsk Kennel Klub bruker "schäferhund (166)" (fra listen over rasestandarder) mens raseklubben heter "Klubbnavn: Norsk Schäferhund Klub".

POENGET med å skrive det riktig, er jo at man da får opp de mest pålitelige og antagelig beste treffene - siden jeg vil anta at de som skriver rasenavnet korrekt, muligens kan være blant de bedre kildene enn dem som ikke vet hva hunderasen sin heter korrekt heller...

Søker du på "sjæferhund", får du nemlig opp noen underlige treff - mens dersom du søker med riktig navn, altså schäferhund, så kommer du raskt inn på ulike klubber, raseforum etc som kanskje har litt mer å fare med når du leter etter informasjon.

"Noen" har derimot vært lure nok til å legge inn rom for feiltreff dersom du søker på dustefeilstavelsen "boarder collie", så der kommer du rett inn på sider om ... ja, nettopp "border collie"... når du googler :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha,dere er løgne!

Jeg fattet heller ikke denne ä greia før(som betyr at jeg for bare en uke siden fant det ut),men gikk berserk på tastaturet og fant til slutt ut hva som skjedde for at jeg fikk det til..jeg må innrømme at jeg gjorde som dette: aaaa¨¨aääaa¨ og så bare visket jeg ut det som ikke passet...Som regel var jeg heldig om jeg fikk en riktig ä som kunne brukes i det jeg skulle skrive...hahha

Så dum går det an å bli,men etter at jeg begynte å skrive svensk så måtte jeg bare finne det ut!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den korekte betegnelsen er schäferhund hvis man vil bruke tysk språk, men det er som å si at persere snakker farsi (som betyr persisk på persisk) i stedet for persisk. Selv skriver jeg schäfer fordi det føles mest naturlig for meg, men det er altså ikke korrekt bokmål.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessang diskusjon :lol:

Men dersom man faktisk kan velge, så er det vel greiest å skrive det mer norsk enn tysk, og dersom Schæfer er godkjent i følge bokmålsordlisten, så burde man vel få lov til å sløyfe den sære dumme âen.. ehm.. ã en.. eller hvor den nå var!

Dog skal da prøve å styre unna Sjæfer da, om det tas personlig :yes: Forstår at det kan hjelpe, spesielt når man ser etter informasjon på nettet.

Synes det er enda vanskeligere å finne de engelske navnene jeg da, når man søker. Slet med å finne Berner Sennen. Bernese Mountain dog, liksom.

Grunnen til at det kanskje skrives "feil" ofte er vel at de fleste som meg har sett navnet så forskjellig skrevet, så mange ganger, at en aldri har lært det i første omgang. Spesielt når man ikke er vant til rasehunder, men heller blandinger. Da er det ikke så ofte en pugger rasenavn, når hunden er en liten landstryker uansett :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan i all verden ble denne tråden til en diskusjon om hvordan Schäfer skrives..? :shocked:

Jeg er egentllg et petimeter når det gjelder rettskriving, men det er da uhorvelig mange mer graverende skrivefeil i innlegga her på sonen enn akkurat dette ordet/navnet. Det kryr av dårlig norsk, skulle tro at flere her har strøket i norsk skriftlig.

Bare les og se selv, jeg røsser i kropp mange ganger.. :yes:

De færreste kan og/å-regelen...de enkleste ord blir skrevet (skrivi) feil.

Hvor mange vet for eksempel at nysgjerrig skrives med g og ikke med k..? Jeg kunne ramse opp utallige andre enkle ord som hver dag blir stava feil av flere her.

Eneste unnskyldningen for å være så til de grader elendig i norsk rettskriving og grammatikk er hvis man er dyslektisk. <_<

Klart vi skjønner hva som menes, og det er da heller ikke mer høytidelig her enn at vi tåler noen skriveleifer, men det jeg lurer på er om folk skriver så dårlig ellers også.. om de rett og slett ikke kan bedre..? :lol:

Jaja..det var dagens utblåsing...og for å svare trådstarter, så har jeg heller ingen erfaring med denne blandingen. Jeg har kun erfaring med den ene av rasene.

Hvem er hvilken rase av mor og far..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bokmålsordboka

TILSLAGSORDARTIKKEL FRA BOKMÅLSORDBOKA (offisiell rettskriving)schæfersjæfer m2 el. schæfer s d schæfer el. sjæfer m2 (utt sjefer; ty. 'gjeter', av Schaf 'sau') stor, ulvelignende hund med kileformet hode, stående ører og hengende hale (mye brukt som tjenestehund)

Det morsomste i dette utsnittet fra ordboka, syns jeg er beskrivelsen av en hund av denne rasen: stor, ulvelignende hund med kileformet hode, stående ører og hengende hale

Hvis noen spør meg om hva slags hund jeg har fremover, kommer jeg til å svare akkurat dette :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm. Den rettskrivninga har vel satt grå hår i hue på mange før oss tenker jeg. Men siden trådstarter har en blanding så blir vel berschær omtrent dekkende? :lol: Kunne tenkt meg å sett bilde av den jeg også. Sikkert helt nydelig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det morsomste i dette utsnittet fra ordboka, syns jeg er beskrivelsen av en hund av denne rasen: stor, ulvelignende hund med kileformet hode, stående ører og hengende hale

Hvis noen spør meg om hva slags hund jeg har fremover, kommer jeg til å svare akkurat dette :-)

Hahaha! :lol: Det var dagens! :yes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tilbake til Topic:

Jeg kjenner en valp/unghund fra et kull født i fjor. Helt grei hund, men tispa (mora) var ikke helt stabil.

Det er en "så kalt" seriøs oppdretter som sa til forverten at denne skulle parre tispa med en berner hannhund som forverten selv eide, for å se om tispa tok seg.

Forverten har visst et kull med samme blanding nå og.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...