Når hunden ikke vil hilse..

[Aya]

Min samboer har vært borte litt over en uke, og nå kom han akkurat hjem. Det som var så merkelig var at Knott, som alltid har vært superfan av han, ville ikke hilse da han kom tilbake. Det tok en ti minutter før hun ville hilse i det hele tatt, istedet klenget hun bare rundt meg, og hisset seg opp da han ga meg en klem. Hun har nok alltid vært mest knyttet til meg, men ikke på DENNE måten. Noen som har noen tanker? (De har vært borte fra hverandre i lengere perioder før, men da har ikke jeg vært alene med hundene).

[tuppetroll]

Du tror ikke hun furter litt da? Mia kan unngå å se på meg på noen timer dersom jeg er borte lenge..Og hun er tidenes mammadalt..

[Einstein&Charlie]

lyder som om hun bare skal demonstrere lidt over at han har været væk i et stykke tid, det er ikke helt unormalt.

[Aya]

Kan godt være det, det var akkurat sånn. Det går bedre nå, nå står hun på den faste stolen sin og kikker ut av vinduet.

[PsychoLynx]

Jeg hadde spurt gubben hva f*** han har holdt med på når han har vært borte jeg! Her snakker vi den 6.sans altså! hehe.

Nei, er ikke godt å si hva som foregår oppi hodet på di hundene... Ble skuffet da jeg kom hjem til Bridie idag jeg. Gleden over at vi var hjemme gikk over etter 1-2 min jo! Med Buffy så varte den i sikkert 30 min selv om vi bare hadde vært borte et døgn. *fnys*

[Guest 2ne]

At Knott klenger på deg, Aya, og ikke vil hilse på samboeren din, gjør at jeg tenker litt sånn at hun er usikker på hvilken plass hun har i flokken i forhold til han. Hun prøver å forsikre seg om at hun har din gunst, om jeg kan kalle det det, ved å klenge på deg, og når samboeren din gir deg en klem, så blir hun litt urolig og blander seg. Det er vel du som holder på mest med hundene, også lever han liksom bare sammen med dere, på en måte? At det er deg, Knott og Zuma som er flokken, mens han er litt "utro" (hundeutro er ikke det samme som menneskeutro ).

Et flokkmedlem skal liksom ikke drive og ta turer på egen hånd, og for en hund som er litt nøye på sånt, så blir sånne gjenforeninger en ny "posisjoneringsgreie". Det er ikke så lenge siden hund nr 2 kom i hus, og de har vel justert seg litt (og det har de antageligvis gjort selv om det ikke nødvendigvis har vært noen egling og krangling), og når det (forhåpentligvis) har gått seg litt til, så drar samboeren din og blir borte en lengre periode før han kommer hjem igjen og "ødelegger" en balanse hun ikke er helt trygg på enda? Hun er jo også en ung hund som kanskje driver og "finner seg selv" og.

Ser det litt på jentene mine nå, Dina har jo vært i Askim med valpene sine siden februar, og Emma og jeg har vært til og fra. Emma begynner å bli "stor jente" nå, og prøver å posisjonere seg litt i forhold til de andre hundene i Askim (hun er kranglete med kullsøster Nyx, f.eks - og hun svarer når hun får mye "ufortjent" kjeft av hunder vi går turer med). Når Dina og Emma luftes sammen, prøver Emma å by opp Dina til lek, men Dina har ikke vært interessert før nå i det siste - og selv nå er leken anderledes enn før hun ble parret. Emma hadde jo sin første løpetid samtidig som Dina sist, og før det så fikk Emma både lov til å henge i manken til Dina, stoppe i Dina, jakte på Dina. Etter løpetiden så er det ikke lov lenger, og nå er det Dina som jakter på Emma - til Emmas store fortvilelse, hun liker ikke å bli jakta på, og hun har nok fått leve i troa på at hun er raskere, for hun ser svært overraska ut når hun blir innhentet av mora si *ler*

Forandringen dem i mellom kommer nok av 2 ting, både at Emma har hatt første løpetid og har blitt mer unghund enn valp, samt at Dina ble parret (de blir gjerne litt mer forsiktige når de er drektige). Dina har vel strengt tatt ikke oppdratt datteren sin før nå - eller, hun har oppdratt henne (selvsagt), men fra å ha bare ha gått i "overse"-modus har hun nå begynt å si fra mer, og det er facsinerende egentlig, for signalene er ørsmå og nesten så man ikke oppfatter de for oss menneskene, mens det tydeligvis lyser lang vei for en hund. Det er snakk om bare litt strammere munnviker og stivere blikk, at hun "stiller seg opp", sånne bittesmå ting (ja, jeg er så geek at jeg syns sånt er moro å følge med på). Det blir veldig spennende å se hvordan de er hjemme her, disse jentene, Emma har jo fått være "bortskjemt alenehund" i det siste, mens Dina har Dronningplassen å forsvare (igjen, man er jo litt geek - og dette er vel strengt tatt litt OT).

- Men poenget er ihvertfall at forandringer i flokken, det være seg store eller små, gjør noen hunder litt usikre og at de derfor reagerer "rart" eller anderledes enn man ville trodd. Knott er 14 mnd nå? Da er hun litt i "den alderen" også, sant? Hvordan er hun mot samboeren din nå da? Samme gamle Knott igjen?

At hunden ikke er overdrevent glad for at man kommer igjen (altså over tid), ville jeg bare sett på som positivt, en hund som tar helt av og ikke klarer å roe seg er gjerne litt usikker både på det å bli igjen alene og om den faktisk blir "likt" når dere møtes igjen - det blir litt krampeaktig "lik meg, lik meg, lik meg". Der er det gjerne raseforskjeller da, førerorienterte raser er mer avhengig av menneskene sine enn litt mer selvstendige raser av naturlige grunner (de er jo avlet for å være opptatt av føreren sin).

[Aya]

Tusen takk for svar alle sammen, og takk for langt svar 2ne! Jeg tror absolutt at du har noe her jeg, det stemmer med hvordan det er i resten av "flokken" også. For ja, det er mine hunder, det er jeg som trener, går tur, børster osv. Han er bare "med" (rett i det også). Nå er det samme gamle, men hun er mye mer lydhør ovenfor meg. Det er litt som om hun ikke helt "regner" han på en måte. Det er nok litt det også at Knott er yngst, men hun er sjefen, og hun har gått fra å være veldig unghund-sjef (litt urettferdig og "vaklete" i den rollen) til å bli mer voksen og en bedre sjef på en måte. Så det er nok rett og slett at det er en tid for forandringer og kanskje litt usikkerhet, og når han drar og kommer tilbake - og i tillegg når han ikke har en "viktig" plass i hennes liv annet enn at han bare "er der"- så blir hun usikker på hvor hun har han og hvor hun er ift han, og da reagerer hun med å overse han. Igjen, tusen takk for svar, jeg tror jeg ble litt klokere nå.

EDIT: Psycho, hoho, kanskje det er det det går i! Jeg får bare hive han ut med en gang.

[Maritaa]

En gang mamma hadde vært borte i noen dager, så overså Aron henne totalt. Han pleier liksom å hyle av glede når hun kommer fra jobb ol. Det så nesten ut som om han var sur på mamma som hadde vært så "lenge" borte fra oss Det er ikke hun som har ansvaret for han, det er meg, men han er uansett veldig glad i henne også, så det var litt rart da han overså henne når hun kom hjem.

[Symra&Pippin]

Hm, spennende tema. Her i huset er det litt omvendt. Sara bor jo i egen leilighet i Trondheim, men hun kommer ofte på besøk og overnatter også av og til. Hun har alltid vært Pippins store kjærlighet. Når hun kommer blir Pippin alltid helt gal av glede. Sånn ser det iallefall ut, men endel av galskapen er sikkert en slags usikkerhet siden hun kommer og går. Når jeg er ute og går med Pippin og Sara er hjemme hos meg, kan jeg slippe han løs. Det er den eneste situasjonen der jeg VET at han kommer til å springe rett hjem istedet for å dra på oppdagelsesekspedisjon. Han slipper nærmest ikke Sara av syne mens hun er her, ligger helst ved siden av henne i sofaen og ser på henne med hjerteformete øyne. Lurer på hvor mye av denne adferden som er pur kjærlighet og hvor mye som har med flokkinstinkt å gjøre.

(Heldigvis er Symra mest glad i meg ... <_< ).