Gå til innhold
Hundesonen.no

Veterinæren overså ei melketann


Cloudberry

Recommended Posts

Skrevet

Sita på 6 måneder er min (og min samboers) første hund, så vi har ikke erfaring med veterinærer fra før.

I forrige uke dro vi innom for en sjekk (i utg.pkt for noe annet), og ba veterinæren vi møtte om å kikke på tennene hennes for å forsikre oss om at alt er iorden.

Sita er for det første ikke spesielt glad i å vise frem tennene sine, og for det andre vet jo ikke vi helt hva vi skal se etter. Hun hadde ei melkehjørnetann som stod igjen i overkjeven, veterinæren sa at dersom den ikke falt ut av seg selv innen to uker måtte den trekkes. Jeg visste om den tanna, men ikke at den måtte trekkes innen da og da. Den falt imidlertid ut dagen etter, så da pusta vi lettet ut. Noen dager etter det igjen fikk jeg kikke litt på tennene hennes selv, og da så jeg ei melkehjørnetann i underkjeven også.

Er det ikke litt rart at veterinæren ikke så den tanna? Hun sa at "alt ser fint ut", utenom den ene hjørnetanna i overkjeven. Jeg synes at uansett hvor lite flink hunden er til å vise frem tenner, skal veterinæren kunne sjekke dem når det er ønskelig. Og dersom det er så vanskelig at de ikke får sett skikkelig kan de i det minste innrømme det, istedet for å si at "alt ser fint ut".

Nå er jeg litt usikker på hva jeg skal gjøre. Har ikke fått kjent på den tanna i underkjeven, så vet ikke om den er løs eller ikke. Klarer ikke å være 100% sikker på at det faktisk er ei melketann heller, selv om den er tynnere og spissere enn alle de andre nye tennene. Veterinæren sa at dersom melketenner får stå for lenge kan de ødelegge tannstillingen til hunden.

Hehe, dette ble litt langt.

Det jeg egentlig lurer på er om dette er "akseptabelt" av veterinæren? Ville du dratt tilbake til den klinikken?

Og hvor kritisk er det egentlig med den siste hjørnetanna?

Bare for å ha sagt det; vi øver selvfølgelig på å kikke i munnen hennes, og det går sakte men sikkert fremover :P

Skrevet

Tja.. du kommer nok til å erfare at veterinærer er som alle andre mennesker; de har sine feil. Og når du i tillegg sier at hunden deres ikke er den enkleste å undersøke, så sier det seg selv at det gjør jobben til dyrlegen vanskeligere. Man kan jo være usikker på om det da er rett å si at "det ser bra ut", men det er ikke noen stor krise. Du sier jo også selv at du er usikker på om det faktisk er en melketann, eller om det er en ny tann. Kanskje dere kan følge med litt bedre selv? Og hvis den ikke faller ut innen to uker, så kan dere dra til dyrlegen igjen og be h*n sjekke om tanna skal ut eller om det er en ny tann?

Det er forøvrig flott at dere trener på å sjekke tenner. Lurt å gjøre det når hunden er litt sliten og trøtt og kanskje ligger ved siden av dere i sofaen. Etterhvert kan dere sjekke i gradvis vanskeligere situasjoner. Jeg har av og til pleid å sjekke tenner (dra opp og se på hjørnetennene på begge sider) før hunden har fått lov til å opp i sengen eller sofaen, eller kanskje før den får mat eller ut på tur. Da forbinder den det å få tennene sjekket med at det kommer til å skje noe bra etterpå. Husk å belønn hunden med noe hvis dere sjekker bare sånn "ellers". :P Vær rolig i bevegelsene, prøv å ikke hold kjempehardt fast, men fast nok til at hun (?) ikke stikker. Kanskje at en av dere holder en godbit foran henne og avleder henne på den måten, er noe som hjelper dere i starten?

Jeg ville ikke tatt akkurat den episoden hos dyrlegen så tungt, men hvis tabber gjentar seg ville jeg vurdert å dra til en annen. Det er også fint å ha en dyrlege som kan håndtere hunder, for det er det slettes ikke alle som kan! Noen er faktisk redde hunder, noe som kanskje ikke er så rart, siden mange hunder oppfører seg dårligere når de er hos dyrlegen enn hjemme og får ut sine "verste" sider der. De møter nok mange hunder som glefser og biter etter de, så det er ikke rart om de er skeptisk. Men dette kan igjen smitte over til hunden. Mange dyrleger har ikke hund selv, og er derfor ikke vant til hvordan hunder reagerer, dessuten har de lite om atferd på dyrlegestudiet, noe som igjen fører til mangelfull kunnskap om slike ting. Dessverre.. Har selv brukt en dyrlege som tydelig er redd, og avventende i forhold til å håndtere hunder. Hun trekker seg unna og vil nødig ta i hunden, noe som for mange hunder kan oppleves som ekstra skummelt, siden dyrlegen ikke utstråler en ro og trygghet. Situasjonen er også litt ukjent og ekkel for noen hunder, og kanskje har de erfaringer med at det også kan gjøre vondt å være der (sprøytestikk, fysiske smerter i forbindelse med skader osv). Når både hunden og dyrlegen er utrygg, er det ekstra viktig at dere selv utstråler en trygghet som hunden kan "lene" seg på. Dette ble litt utenfor temaet, men jeg tok det med likevel, sånn apropos.. ;)

Skrevet

Takk for langt fint svar, Huldra :P

Veterinæren var forsåvidt veldig grei ellers, tok seg tid og forklarte ting, og hun kunne håndtere hund, det så vi. Jeg overreagerer nok litt ja, men ikke så greit å vite hva man skal forvente når man har null erfaring.

Vi får kikke litt ekstra på tennene i dagene som kommer, håper virkelig vi slipper å trekke.

Skrevet

Tenner, ja.. Et spennende kapittel i valpens liv - om bittet blir bra, om at går som det skal, og så utrolig deilig når de sylskarpe "piraya-tennene" blir borte!

Nå vet jeg ikke så mye om tannfelling på mops, men som regel pleier jo slikt å gå helt greit for de fleste hunder.

Men det man skal være litt ekstra obs på er om det er noen "doble" tenner noe sted (særlig hjørnetenner). Dvs. at valpetannen ikke slipper når den nye kommer fram.

Dette KAN føre til at valpetannen presser den nye innover, og gjør slik at den ikke kommer "opp og ut" på korrekt sted (dvs utenfor overkjeven - ikke rett opp i gommen).

Men ja, det er absolutt viktig å lære valpen at det å se på tenner er "en av de mest naturlige ting i verden". Ja, i det hele tatt lære seg til å bli håndtert på alle måter.

Når jeg har en valp hjemme, så sjekkes tenner, ører, øyne og klør stort sett hver gang vi koser sammen. Fjerne litt øyegufs, kikke nedi øret, kose litt, titte på tennene, kose litt mere, og kikke på klørne, kosing osv..

Sier ofte "vent litt"- eller "rolig" - gjør det jeg skal gjøre, og så får de litt klapp og rufs i pelsen, og får løpe avgårde og fortsette med det de holdt på med.

Susanne

Skrevet

Du har rett i at det er spennende, Susanne :lol:

Litt for spennende nesten, jeg skulle så gjerne hatt litt mer peiling så jeg kunne slappe litt mer av med alt mulig.. Hehe!

Det var "dobbelt" oppe ja, men der ordnet det seg jo. Nede er det bare ei skarp hjørnetann, så jeg er ikke sikker på om det er ei rar ny tann, eller om det er ei melketann og at den nye tanna ikke har kommet opp i det hele tatt. Samboeren min fikk visst kjent på den igår, og den var ikke løs i det hele tatt.

Satser på å undersøke enda litt mer ikveld når hun er trøtt og medgjørlig :P

Guest Dratini
Skrevet
Men det man skal være litt ekstra obs på er om det er noen "doble" tenner noe sted (særlig hjørnetenner). Dvs. at valpetannen ikke slipper når den nye kommer fram.

Dette KAN føre til at valpetannen presser den nye innover, og gjør slik at den ikke kommer "opp og ut" på korrekt sted (dvs utenfor overkjeven - ikke rett opp i gommen).

Susanne

Litt OT:

dvs utenfor overkjeven - ikke rett opp i gommen = Canini

Vi hadde en valp som hadde dette fra melketennene kom. Etter tannfelling ble dette mye bedre og da hunden var 16 mnd hadde den normalt saksebitt.

Skrevet

Jeg fikk kikke litt på tennene igår, og det er ei melketann som står i underkjeven ja. Det kommer opp ei ny tann bak. Så, haster det så med å få trekt den som det virket på veterinæren? Eller kan vi vente og se om den kommer ut selv når den nye tanna er oppe? Melketanna sitter helt fast foreløpig.

Forøvrig stod tennene mellom hjørnetennene nede litt sånn hulter til bulter, ikke som "perler på ei snor" som det gjør oppe. Har det noe å si? Kan det rette seg etterhvert?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...