Gå til innhold
Hundesonen.no

To hannhunder fra kompiser til fiender


Naos

Recommended Posts

Jeg har en irsk setter på halvannet år. Han er nok litt inne i småtrassperioden, men er likevel en trygg og god hund.

Han har fra han var liten vært mye hos svigermor og hennes Cavalier på noe over 3 år. De har vært så søte og harmoniske, selv om cavalieren har knurret i en del situasjoner: over leker, om setteren kommer i/ved senga, om han blir forsøkt jokket på, osv. Men de har sovet i samme seng (tross noe lett knurring), lekt, spist av samme fat, sovet på hverandre, osv

Nå som setteren har blitt over året har situasjonen forandret seg. Det oppstår stadig fastlåste situasjoner mellom de to hvor cavalieren knurrer og setteren står helt stiv og stirrer på han. Deretter beveger setteren seg med med stive bein inn mot cavalieren, og der står de og knurrer da til hverandre begge to.

Nå skjer en av to:

1) Situasjonen løser seg ved at noen roper på setteren som da snur seg og løper mot vedkommende, glad og fornøyd. Noen ganger løser setteren ut av seg selv, men det er sjeldent, og sjeldnere og sjeldnere.

2) De fyker i ansiktet på hverandre i full slosskamp. De blir liggende fastlåst og hyle og med kjevene lukket om hverandre, eller bitende. Setteren har tydelig overtaket med cavalieren vil ikke gi seg (har kun sett han legge seg på rygg én gang, det løste situasjonen men så snart setteren fjernet seg angrep da cavalieren). Cavalieren har fått småsår i leppa og ansiktet under noen av disse situasjonene. De vil alltid gjøre dette om vi kommer for nære eller tar på dem.

Dette skjedde før bare innendørs, nå skjer det også innimellom utendørs. Innendørs er det nå ikke mulig å ha disse to i nærheten av hverandre. Setteren stirrer cavalieren noe freidig i senk og vil gjerne bort. Noen ganger truende, andre ganger glad, han sender nok mye forskjellige signaler for tiden! Uansett ender det alltid i knurring og knurring trigger nå denne situasjonen hver gang. Setteren skal bare ha seg frabedt knurring fra cavalieren, og cavalieren knurrer bare han ser setteren. Han virker egentlig ganske "surmaget" og "gretten" når setteren er i nærheten, så det er tydelig at tilstedeværelsen hans gjør en forskjell.

Cavalieren er i følge min svigermor engstelig, redd, osv, men også "glad for å se irsk setteren". Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke denne, og vet derfor ikke så mye om hvordan han har det. Han er nok litt tilbaketrukken, og han oppsøker sjeldent setteren lenger. Han knurrer så snart setteren er i nærheten selv om setteren ikke skulle være interessert i han i øyeblikket. Han fungerer fint i møtet med andre hunder og er veldig vant til å møte andre hunder på tur.

Setteren ser helt ubemerket ut. Han kan noe freidig og livlig gå mot cavalieren, nesten som barnslig/ungdommelig erting. I øyeblikket de blir trukket fra hverandre med makt i en kamp er setteren helt uberørt etterpå og bryr seg heller ikke om cavalieren om det er noe mer spennende i nærheten. Han har litt tendens til å skulle "yppe" litt om han kjeder seg også. Han fungerer fint i møtet med andre hunder og er vant til å møte andre hunder på tur. Han var tidligere skeptisk til fremmede men har lært sosialisering av cavalieren som har "vist" han hvordan det skal gjøres.

Hvordan forholder vi oss til denne situasjonen? Skal vi skille hundene når de sloss eller la de sloss seg ferdig? Skal vi kjefte og smelle etterpå, isolere dem og ikke gi oppmerksomhet, eller er det noe annet.

Noen som har vært borti lignende situasjoner eller har noen tips eller synspunkter? Vil det gå over av seg selv, vil setteren vokse seg fra klatringen/yppingen? Vil cavalieren få mèn i form av at den blir preget negativt på setteren/settere? Bør vi bare ikke se hverandre?

Vi er ganske fortvilet, og jeg har ikke hatt hund før heller og forsøker febrilsk å manøvrere meg gjennom situasjoner som oppstår! Dette går selvsagt ut over familien da vi plutselig har et problem med å være sammen på grunn av dette!

- forresten - cavalieren er kastrert for ikke så altfor lenge siden , bl.a. på grunn av dette gryende problemet. Det har ikke blitt bedre, heller tvert i mot, selv om jeg ikke vet om det har noe med kastreringen å gjøre -

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså nå lurer jeg på en ting: siden disse hundene ikke bor sammen, hvorfor setter dere dem i disse situasjonene? Jeg sier det ikke for å være slem, jeg lurer oppriktig på det.

For meg så virker det som om setteren nå har kommet i puberteten og det er det som har forårsaket det. Kanskje har cavalieren fått være sjefen men setteren nå utfordrer ham? Men jeg ville ikke latt dem ordne opp selv med den størrelsesforskjellen i alle fall. Det kan bli stygt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en lignende tråd rett under her, men den handler om tisper. Kan tippe det er litt samme greia som foregår hos dere.. To hunder som er litt like i alder, hvor den ene har vært der en stund og den andre nå begynner å bli kjønnsmoden og kanskje vil klatre litt.. Uansett er vel det viktigste å prøve å hindre at situasjoner oppstår, noe som i deres tilfelle betyr å ikke besøke svigermor så mye, kanskje ikke i det hele tatt. Dere har jo en fordel, siden hundene ikke bor sammen, slik tispene i den andre tråden gjør. Vent en stund, i alle fall noen måneder, så kan dere prøve å gjøre noe hyggelig med hundene sammen. Gå en tur eller noe, og se hvordan de er mot hverandre da. Ha alltid muligheten åpen for at dere må skille lag. Inne er ting litt mer "trykket"; de MÅ ha med hverandre å gjøre, de kan liksom ikke bare stikke av, om de så hadde villet det! I tillegg føler nok kanskje cavalieren at den må forsvare huset sitt. Ut i fra det du skrev om at den også forsvarte tyggebein, kurv osv, så kan nok dette være en medvirkende årsak til trøbbel. Derfor er det også best å møtes ute på "nøytral grunn".

Dere skal huske på at det at hundene er nødt å være inne sammen, ikke er trivelig for de! Det er noe dere presser de til (de kan ikke velge å ikke bli med på besøk en dag), og det er derfor dere som setter de i de situasjonene som fører til slåsskamper. Dere har også latt det gå så langt at de har fått utvikle seg til å ikke tåle hverandre i det hele tatt, noe som er stygt gjort mot to hunder som fint kunne fungert sammen som turkompiser. Håper dere klarer å rette opp i det, så dere senere (om et år kanskje?) kan gå hyggelige turer sammen. Hundene skal jo leve i mange år fremover, og hvis dere må fortsette å skille de så lenge de lever, er jo det kjipt både for dere og for hundene.

Det at den irske ikke bryr seg, kan tyde på at det er cavalieren som har et problem sånn i hovedsak. Han har vist aggresjon i forbindelse med forsvar av bein, mat osv, og det skal respekteres. (Ergo: ikke la hundene ha bein fremme, ikke la de spise av samme matskål, ikke mat fremme osv, færrest mulig ting som kan trigge forsvar hos cavalieren.) Når dere har presset cavalieren til å måtte hanskes med en ung hund av samme kjønn, som den kanskje i sitt stille sinn er redd for at skal komme og "ta over", så har dere lagt et stort ansvar på den lille hunden. Når dere kanskje i fremtiden kan ha hundene inne sammen, ikke la ting være fremme som noen av hundene kan tenke seg å forsvare ovenfor den andre. Det å forhindre at hundene kommer i situasjoner hvor de slåss, er positivt fordi hundene ikke lærer seg at det er sånn det skal gjøres. De lærer seg ikke at slåsskamp er eneste utvei (som det jo er innendørs), og etterhvert vil kanskje problemet være løst uten at dere trenger å gjøre så mye mer.. "Perioden" hvor din irske kanskje er mest truende for cavalieren vil gå over, og de kan møtes som voksne individ som stoler på hverandre. Men det forutsetter jo at tilliten ikke har blitt ødelagt underveis! (Og det er det som holder på å skje/har skjedd nå.)

Summa summarium: hold hundene borte fra hverandre en stund. Prøv å la de møtes utendørs for hyggelig tur om noen mnd og se hvordan det går. Når de går fint overens ute, prøv å ta de med inn, men fjern alle ting som cavalieren kan tenkes å forsvare. Vær "klarsynt"; stopp tendenser til stirring og knurring og andre aggressive signaler ved å fjerne hundene fra hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nu ved jeg ikke hvor meget i har jeres setter sammen med andre ældre hanhunde på samme størrelse, men det kan faktisk nogle gange hjælpe, da de afprøver grænser i den alder, selvfølgelig skal det være hanhunde der har ordentlig hundesprog og adfærd.

For mig lyder det som om at setteren prøver på at stige på rangstigen, og at cavallieren ikke ville give sig idet den er ældre, og idet den har været "nervøs" i forvejen har det ikke hjulpet på situationen, at den er blevet kastreret, men det kan tage alt fra 14 dage til 10 måneder før at den har fuld effekt.

Jeg ville finde nogle med ældre og større hanhunde der har godt hundesprog og adfærd, så den evt. kunne blive sat på plads, og jeg mener ikke at det skal være hunde der overfalder den så snart den prøver sig, men en hund der siger fra ved ukorrekt adfærd, og evt. lægger den på ryggen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stakkars Cavalier, sier nå jeg. Dette er en liten, usikker hund, som attpåtil er blitt kastrert nå, og som er ute av stand til å sette grenser for en rampete, tergete, ufordragelig (mot cavalieren) ung hannhund som kanskje bare "morer" seg med å drive og utfordre den lille hunden - fordi setteren nå har lært at "dette slipper jeg fint unna med" og ikke gjør dere eiere noe med dette heller.

Små hunder vet godt hva de kan ha i vente av store, uoppdragne (mot andre, eldre hunder) unge hunder som dette - og derfor kan de begynne å "grue" seg. Når valpen nærmer seg, VET den eldre, lille hunden at "nå blir det mas".

Jeg har selv en stor og en liten hund, og har sett HVOR barske små hunder må være, for at endel hunder skal respektere dem på lik linje med større hunder. Minsten her kom i yngre dager en gang borti en stor valp som begynte å herje, og ikke ville høre - ingenting hjalp. Da kom den store hunden min bort til valpen på 5-6 måneder og bare SÅ på den. Vel... valpen begynte da å være grei når min store hund var i nærheten - og så fort den store snudde ryggen til, så prøvde valpen igjen å plage minsten. (da gikk jeg forøvrig)

Derfor er det dere DERE som må styre dette!!!

Cavalieren har forlengst vist at dette makter den ikke, mens setteren har begynt å gjøre dette nærmest for "moro skyld" (siden den lar seg så lett kalle inn) og som tidsfordriv kanskje? Du er jo inne på dette selv.

DERE må stoppe det, før noe skjer. Ros for all hyggelig omgang, gå mye turer sammen, la aldri setteren få være ekkel, dere lærer dere kjapt når dette skjer dersom dere har øynene med dere - da roper dere inn FØR, og roer det. Inne må dere være like nøye, dere må lære setteren å holde seg unna - og cavalieren til å gå unna, den også. Ros for ALT positivt, styr situasjonene gjennom å stoppe dem før det går for langt, tren hyggelig.

Skjerm cavalieren, han vil ha enda mindre "makt til å si fra" nå som han er kastrert. Antagelig vil han helst bare få være i fred - knurring er en advarsel ofte ("gå vekk, jeg vil ikke") - og da må dere gi ham den muligheten.

Dere bør også kanskje tenke på at setteren kan utvikle bølleatferd mot andre mindre hunder også, så det er jo synd i lengden. Noen hunder KAN bare ikke gå sammen, da bør de få slippe - tenk cavalieren, som har gjort "sitt beste" for å oppdra denne hunden, som nå skalter og valter med ham som han vil bare fordi han er større. Ja, da kan han sikkert både "glede og grue" seg.

En ting er sikkert: Dere må IKKE la disse hundene slåss. Da vil alt ødelegges på rekordtid.

Jeg er "nyfrelst" på Jean Donaldsons bok "Fight", som er på engelsk, men kort - og konsis.

Hun skriver om ulike typer hunder som slåss, blant annet at noen rett og slett blir "bøller" - og er ekle mot spesielle hunder. En annen type er de som ikke klarer å dempe egen atferd i tide før det eskalerer. Veldig interessant og tankevekkende. Der er også ulike treningsmåter skissert; når man skal belønne hva, og hva man vil se etter i atferden hundene mellom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar!

Hundene har siden det eskalerte (en helgs hyttetur - på "cavalierens hytte") ikke sett hverandre.

Jeg må innrømme at svigermor tidvis har vært avlastningshjem i perioder med mye jobb da det i utgangspunktet ikke har vært noen andre som har vært så ivrig på å ha han - hun føler han nesten som sin egen og han er "vokst opp" der og føler seg nok muligens nærmest like hjemme der som hjemme hos oss. Vi har også flyttet en del siden vi fikk han og hjemmet hennes har vært konstant - men vi er på plass der vi skal være nå og har endelig kjøpt bolig.

Jeg tror det er nyttig at noen av småhund-eierne gir litt perspektiv for jeg tror nok jeg av og til kan være litt blind for de problemene små hunder står ovenfor, jeg har jo aldri fulgt cavalieren gjennom livet på en sånn måte at jeg får helt med meg alt den eventuelt må tåle.

Ellers leste jeg om problemhunder - hanner i samme hjem - at man skulle sette rangen ved rett og slett å forskjellsbehandle. At man ikke skal forsøke å jevne ut rangen ved å kompensere (noe vi i høyeste grad har gjort). Vi har for eksempel latt cavalieren gå i sofaen og seng mens setteren ikke får, eller at setteren er mest i bur og cavalieren går fri. Stort sett er det "klatrende bølla" som "mister" privilegier fordi man intuitivt syns litt synd på "den lille" cavalieren, samt at det er cavalierens hjem (selv om ISen nok ser på det som like mye sitt).

Vi skjønte fort fra IS-gutten var valp at leker og alt annet var dumt å ha men cavalieren knurrer over senger, sofa, om IS-gutten kommer gående, osv, så det er tydelig at det er mer enn leker - i hvert fall nå!

Jeg kan ikke hvem som er skyld i hva men det er helt tydelig at dette er fordi ISen er blitt større og begynner å klatre, og at han nok er litt bøllete også. Det går bra i situasjoner med andre hunder, der er han mye mer ydmyk og gir mye dempede signaler, med cavalieren er helt i særstilling.

Med hensyn på f.eks. innkalling av begge vil ikke dette være så lett ennå for cavalieren har aldri blitt trent på innkalling. Han går for det meste fri og kommer om han syns han har lyst til det - og bryr seg nada ellers. Jeg tror ikke eieren har tenkt å gjøre noe med den biten. Han sitter også sporadisk, han får stort sett godbiten uansett hva han gjør. Han har ikke vært knurrete og har gått enormt godt med fremmede hunder, men det har vært noen problemer med at han markerer inne hos fremmede (hos oss, naboen sin, venninner av eieren, osv) og det er derfor den er kastrert.

Setteren kommer vanligvis godt på innkalling, sitter og blir, men er blitt vanskeligere i det siste - noe vi jobber mye med for tiden. Det er tydelig at det skjer mye i den unge kroppen nå og verden er full av fart, spenning og lukter (og andre hunder)! Så jeg må bare terpe og terpe og belønne - jeg er ikke den perfekte hundeeier akkurat nå men forsøker å lose han og meg gjennom denne perioden på best mulig måte. Kanskje har vi egentlig mer enn nok med oss selv!

Men jeg må innrømme at det er noe problematisk fordi jobben fordrer noe reising (ikke enormt mye) og jeg er litt usikker på hvordan jeg skal få det til å gå opp. Det er ofte snakk om èn eller to dager av gangen. Men det er jo i utgangspunktet mitt problem - og ikke svigermor eller noen andres! Hun er så trist for hun er jo helt tussete etter ISen, og hennes fortvilelse hjelper nok ikke helt på situasjonen.

Nei - dette ble mye babling. Vi kommer i hvert fall til å ta noen felles timer (med eller uten hunder) med hundeinstruktør innenfor problemhunder for å få noen råd. Tips til gode instruktører mottas med takk! Vi er nemlig litt for lite erfarne til selv å se elementene i det sammensatte bildet og hvordan vi skal forholde oss til det. Jeg er redd det blir litt mye synsing fra min side, så jeg vil gjerne ha noen med litt erfaring til å fortelle meg litt om hvordan jeg skal håndtere det - for så å etterfølge det.

Hvem som er "problemet" er ikke lett å si, eller hva dette kan si for dem senere. De har nok sine ting begge to og har fått et felles problem i tillegg.

Flere tips mottas selvfølgelig med takk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror fremdeles det muligens ikke er snakk om ressursforsvar - men mer om "selvbeskyttelse"; som om vi som voksne skulle utsettes for en to-treåring som er fire-fem meter høy og kan gjøre akkurat som han vil med oss.... :lol:

Alternativt at FORDI cavalieren synes det blir litt vemmelig med den opprinnelig "bare" viltre valpen/nå mer bøllete unghunden, så kan han ty til ressursforsvar - for å få være i fred. "Min sofa... nå vil jeg sove uten å bli tråkket på"-prinsippet, og det er faktisk "lov" å vokte egne ting.

Jeg synes dette med "rang" blir litt vanskelig i slike tilfeller... dette kan dere gjøre fint lite med, egentlig, selv om mange tror at man ved å gjøre ditten eller datten som menneske liksom skal avgjøre hunders rang. Jeg tror det bare kan være forvirrende... sånn uten å "bevise" det noe mer vitenskapelig...

Det dere KAN gjøre, er å få ordentlig kustus på setteren - så den faktisk hører på dere, og lar cavalieren være, siden du sier at verken cavalieren eller eieren er så "dresserbare". Nei, det er ikke lov å snike på cavalieren, det er ikke lov til å gjøre slik eller så; du sier ikke nei, men sier et "stopp"-signal, og så tar du vekk hunden. Du kan rose den når den legger seg ned og tar det med ro et annet sted uten å "overfalle" cavalieren, rose når den snur seg og går unna når cavalieren knurrer, samtidig som du prøver å skape noen positive assosiasjoner for dem sammen... at du er nøye med stemmen din, være blid, at du er positiv likevel. Jeg har mange "kosestunder" med mine hunder, også sammen med "vennene deres", hvor det er blid stemme, klapping av alle, litt godis, rolig stemme - oppmuntring til fellesskap og nærhet!

Det er vanskelig å forklare, så det er nok ikke dumt å finne en bra hundetrener som trener positivt. Styr langt unna de som begynner med lederskap nærmest først av alt; du har atferdskonsulenter som Gry Eskeland (Jeløy) og Gry Løberg (flere steder i landet, også Oslo), blant annet.

Så får du heller sette noen strenge grenser for svigermoren din hvis hun skal passe den; at hundene ikke får gå sammen, men at du går til innkjøp av noen kompostgrinder å skille av rom med, slike ting, så kanskje det kan gå å gå litt tur med dem sammen?

Det er jo greie hunder hver for seg, så det er jo "håp" - men det er DERE på to bein som må gjøre den største innsatsen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk, Akela!

Da har vi bestilt time hos Gry Løberg og tar det derfra. Da får vi noen utenforstående til å se på situasjonen og gi oss noen føringer. De skal observeres sammen, vi skal alle samtale og så blir det laget et behandlingsopplegg.

Jeg kan jo holde dere oppdatert om dere er interessert!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...