Jump to content
Hundesonen.no

Hjemmealenetrening og uling


Raksha

Recommended Posts

Sitter å hører på opptak av snuppa her. Etter ca en time og 42minutter begynner hun å småsutre og ule litt. Jeg har bygd det sakte opp til en time, og økt til halvannen time, i dag var jeg borte i 2 timer og 11 minutter (nøyaktig). så begynner hun altså å ule nå. Dette er første gangen hun har vært alene mer enn en og en halv time. Og første gangen jeg har hørt hun har ult på opptak.

Det starter med forsiktig sutring, bygger seg opp til et ul, og roer seg ned til sutring igjen, og så litt uling igjen, og sånn fortsetter det med litt pauser innimellom. Sånn virker det som hun holder på til jeg kommer hjem, batteriene døde før jeg fikk hørt de siste 20 min.

Nå er jeg litt rådvill, hvordan angriper jeg dette? Skal jeg kjøre på med å passe på å komme hjem før hun begynner å ule? Altså gå tilbake til en time, som jeg vet hun har takla mange ganger tidligere og sakte tøye strikken? Øke med hvor mye? 5 - 10 min? Mer? Mindre? Og ikke minst, hvor ofte? Eller er det andre ting jeg kan gjøre?

Hun står på badet med radio på når hun er alene, siden det ikke finnes isolasjon i ytterdøra vår og hun bjeffer om hun hører lyder fra gangen. Har det noe for seg å sette henne på badet når jeg er hjemme i det heletatt? Gjorde det litt i starten.

Nedtur dette, trodde vi var over den verste kneika nå, så trenger sårt tips.

Link to comment
Share on other sites

Så kjipt det høres ut for deg og henne...

Har ikke noe ordentlig svar jeg, men det er vel naturlig at du korter ned tiden litt og går et par små steg tilbake?

En annen tanke som slo meg var om hun synes det er greitt å være på badet? Jeg skjønner jo at du har forsøkt å ha henne andre plasser men at det ble for mye støy. Har hun "plassen sin" på badet liksom? Grunnen til at jeg begynte å tenke på det var at nå som jeg har begynt alene-treninga med lucha følte jeg at jeg måtte starte med å flytte senga hennes fra stua ved siden av sofaen hvor hun var første uka, over til kjøkkenet der hun skal være alene (barnegrinn inn til stua). Så nå når vi er hjemme og hun ligger og sover er det for det meste på kjøkkenet. Er jammen ikke sikker på om det hadde gjort noe forskjell, men jeg tenkte at det kunne være enklere å få henne til å slappe av hvis rommet hun er alene på også er rommet hun ellers slapper av på?

Høres veldig slitsomt ut for deg. Har bare levd i to uker med hund som ikke kan være alene og allerede begynner jeg å bli litt småsprø. Lykke til iallefall!

Link to comment
Share on other sites

Dette har fungert her med den yngste:

- Være alene selv om jeg er hjemme. Gjerne 2-3 ganger om dagen til forskjellige tider og forskjellige intervaller.

- Få mat og tyggebein på det samme rommet der hun skal være alene.

- Skille eldste og yngste (hun roer seg ikke av at den eldste er rolig og trygg, så hun kan like gjerne trene helt alene).

En annen observasjon jeg har gjort med siste tilskuddet i familien, er at taktikken med å overhøre uling, bjeffing etc ikke fungerer. Jeg har bestandig, på alle hundene, fått godt resultat med den fremgangsmåten, men nå får hun beskjed om å "kutte ut" når jeg hører bråk fra rommet hennes. Jeg åpner ikke døra, men roper fra der jeg befinner meg. Det har faktisk virket! HUn er tydeligvis en hund som får trygghet av å få en kommando samtidig som det gir henne trygghet og visshet om at jeg er her og har hørt henne (egentlig stikk i strid med de lærdes råd). Resultatet etter to dager er en hund som slapper av og sover uten lyd på rommet sitt alene. Jeg filmer henne og ser at jeg har fått en helt annen hund etter at jeg begynte å be henne om å ti still. To ganger har jeg trengt å gi beskjed, og nå er det av en eller annen grunn stilt. Pluss at hun selv går og legger seg på nevnte rom.

Jeg sier ikke at det er en metode som virker for alle, for min tidligere erfaring har vært å ignorere lyd, men siden det fungerer for min hund (som er litt nervøs av natur), så kan det hende det fungerer for deg. I kombinasjon med å trene på å være alene på rommet selv om du er hjemme.

:P

Link to comment
Share on other sites

Takk for svar begge to!

Hun trives på badet, kan godt finne på å gå å legge seg der alene selv om jeg er hjemme, men da med døra åpen selvsagt. Varmesøkende lite dyr, så varmekablene er supre. Hun har madrass i nedereste trinn i hylla, en plass hun valgte selv. (Bortskjemt ja) Har vurdert soverommet, men der er hun aldri untatt om natta. Hender hun går å legger seg i senga mi om morgenen om jeg er på badet uten henne og døra står åpen (noe den sjelden gjør).

Får gå tilbake til en time og bygge på derfra. Og kanskje teste ut med at hun skal være der inne litt uten at hun har noe med hva jeg driver med. Er nok ikke så dumt det. Hun er kjappere på å sutre når hun vet jeg er hjemme, men det går seg vel til det og. I skrivende stund ligger hun på badet, drar på jobb snart, men hun kan ligge der til vi drar.

Mat og tyggebein på badet har jeg faktisk tenkt på, men ikke gjort noe mer med. Det er kanskje ikke så dumt det. Hun har alltid fått med seg et bein inn når jeg har gått, men jeg er langt i fra konsekvent på at hun skal dit å spise alle bein og eventuell mat. Det må prøves.

Må legge til at selv om jeg sier jeg går tilbake til en time igjen, så er hun ofte alene i mye kortere intervaller enn det. Har butikken rett over veien, så når jeg bare skal der, så setter jeg henne fremdeles på badet, og er borte 10-15 min. Jeg syns det er kjempevanskelig å finne på ting som bare skal vare en time, men får begynne å jogge eller noe. :P Prøver og å ikke bygge opp forventninger til jeg kommer hjem. Uansett hvor lenge jeg har vært borte så sier jeg bare "hei søta" og slipper henne ut av badet og overser henne om hun er turbo.

Føler at jeg gjør alt "etter boka", men er jaggu ikke overbevist om at knøttis har lest den boka.

Link to comment
Share on other sites

Hun har vel lest: hvordan få eier til å holde seg hjemme boka - og lurer fælt på hvorfor du ikke gjør som hun sier :P

I fare for å kuppe tråden din, så tenkte jeg å spørre deg om hva/hvordan du gjorde det når du hadde to hunder. Lille søta var jo alene hjemme sammen aro eller? Hvor mye trente du på alene-hjemme uten aro? Jeg spør fordi jeg ser at selv om det er greitt å trene at lucha skal være alene uten bastian et kvarter her og der, og etterhvert en time (som er omtrent like lang tid som turen til bastian bruker å ta), så innser jeg jo at praktisk sett så er det sjeldent hun kommer til å være alene uten bastian i lengre perioder, altså flere timer. Vel, fram til hans tid er ute. Og da vil jeg jo helst ikke være nødt til å starte alene-treningen om igjen. Noen gode råd, eller "ikke gå i den fella tips" til meg? Nå i starten trener vi mest på å være "nesten-alene" hjemme fordi bastian er på stua. Skal forsøke litt over en time i dag, og må innrømme jeg kjenner nervene... 40 min gikk glimrende, så vi krysser fingrene for at dette går bra. Timer jo det hele med sove-tiden hennes, så hun vil nok sove det meste tror jeg. Kanskje jeg i morra skal forsøke på en tur alene med bastian i 20 min, så hun får øvd seg litt på det også.

Link to comment
Share on other sites

Haha, ja, der har du det. Lille lesehesten min, som forøvrig er høyst uenig med å måtte være på badet nå.

Eneste "ikkegåisammefellesommeg"tipset jeg har er å trene på å være helt alene. Jeg rakk ikke trene nok på det, siden det gikk såpass fort nedover med Aro. Vi var vel oppe i at hun takla en times tid alene uten han da jeg mista han, men alt i alt var hun altforlite alene uten han. Hun takla jo 10 timer med han på slutten. Husker ikke hvor mye jeg la i det, men jeg burde lagt mye mer. Hadde jeg ant at det kunne bli så problematisk som det er nå, så hadde jeg trent på like mye som om man kun hadde en hund. Det kommer jeg til å gjøre når jeg engang får meg valp igjen. Jeg vil ikke ha det styret her igjen om jeg kan ungå det. Av praktiske årsaker, størrelse og sånt, så vil ikke min neste hund være alene sammen med knøttis, så da blir saken mye enklere. Etterpåklokskapen lenge leve.

Jeg vet det er flere, blant annet flere som skriver på forumet her, som sier de ikke trener på sånt i det heletatt, altså at hundene skal tåle å være helt alene når man har to. Men jeg tar ikke den sjansen igjen. For begges del. Ting kan skje, som i mitt tilfelle, der jeg ikke hadde mulighet/ork til å skaffe hund nr 2 med en gang igjen, og da har man kjapt et problem, som jeg sitter med nå.

Nå skal det sies at Knøttis ikke er den tøffeste og mest selvstendige hunden i gata, og det spiller nok mye inn. Så vi bygger selvbilde og selvtillitt der vi kan utenom.

Ironisk nok, helga etter jeg mista Aro, så var gamlehunden min hos meg, og hun og Abby var alene noen timer på lørdagskvelden, da fikk jeg melding av husier om at det stod en hund som var fryktelig ulykkelig nede. (Jeg hadde bedt henne si ifra). Da jeg prata med dem dagen etterpå, så var det da gamlehunden som hadde bjeffa og vært lei seg, mens knøttis hadde vært helt tyst... Så sånn egentlig så burde jeg kjøpte meg en rolig stødig voksen hund jeg, til knøttis. :lol:

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Ede blir så ivrig hver gang muttern tar frem et måltid etter en pause, han trenger påminnes at matbitene kommer når han sitter pent og rolig, behersker seg, ser på muttern og venter på markør. Husker det heldigvis resten av økten, men trenger påminnes igjen etter en lengre pause.  Han har begynt knekke koden på leave it i stå og fri ved foten også. Den satt mye lenger inne enn i sitt. Mye. To hele dager med øvelser til hvert av fire måltider, for å være helt presis. Somehow var sitt og stå to fullstendig ulike situasjoner fra Ede sin synsvinkel, på tross av den stadige vekslingen mellom bare de to. Ligg har vi satt på vent inntil videre fordi slikkingen på lukkede never i stå har vært så manisk og intens, det måtte fikses først, før noe annet.  Økten med kveldsmaten endte nå med nydelige strekker og snu, kontinuerlig uten avbrudd i pen, tett og rett fri ved foten uten lure i hånden og muttern er super happy av utsiktene til å kanskje snart få healet huden på hendene, som er slikket så sår og tørr at den kjennes ut som sandpapir og gjør vondt og skriker etter Barrier Repair Cream fra Dermalogica for å fikse skadene fra den våte tungen til ivrig matglad valp som har forsøkt slikke seg gjennom dem. Ubeskrivelig god følelse at han begynner forstå hvordan han får tak i innholdet. Tør ikke legge på krav om kontakt i stå ennå, selv om den er persistent i sitt nå. Priser meg bare lykkelig av at han evner se på både neve og åpen hånd med mat uten å prøve ta den med makt. Ede synes det går fremover med treningen av muttern han også, men hun er litt tett i pappen iblant. Skjønneste lille søtnosen satte opp det søteste kosemose ansiktet med "I wow you so much!" ører og dumme muttern trodde den blikkontakten handlet om kjærlighet og vennskap. Ede stirret og stirret inn i de dumme øynene til muttern som trodde han var glad for kos og reciprocal luv, før tålmodigheten hans sprakk, nesen og leppene krøllet seg i irritasjon og han måtte servere et skikkelig korreksjonsbjeff til dumme muttern som ikke husket kommandoen for å gi godbiter. Ikke hørte hun etter heller, bare reiste seg og gikk uten å servere. Makan!  Så skapte hun seg enda mer. Begynte prøve seg og teste ham. Godbitdispenseren ville ikke virke igjen uten at han snuste på noen bokser. Ikke nok med det, det måtte snuses på riktig boks, og hva var i den? Samme godbiten som ble servert for å snuse på den. Idioti! Kunne vel bare ha servert den uten alt det fjaset. Ufattelig frustrerende med sånn problematferd på disse menneskene. Hun skulle nemlig være trent til å kunne flere kommandoer for å gi godbiter nå, men tester grenser. Vi får se hvor lenge dette papprøret med tomme tomatpurebokser utenpå aluminiumsfolie skåler får leve før hun skjønner at en herremann hvis navn betyr vokter av rikdom (ifølge internettet) fortjener noe mer staselig enn dette pinlige grunnskole formingsprosjektet her.  Men muttern prøver da, det skal hun ha. Hun blir antagelig en veloppdragen matmor med tiden 🐾
    • Da har vi endelig vært på første bytur. Ga opp å vente på den sekken en selger på Finn ikke engang har orket sende avgårde en uke etter handel. Vi har ikke tid til å vente, ukene flyr, så vi lagde oss i nøden en bæreslynge av et gammelt fleecepledd, og den ble faktisk god å bære i, og tydelig også god å sitte i. Anbefales. Første busstur var no stress utover min forfjamselse over hvor tidlig den kom. Trodde vi hadde MYE bedre tid. Bar Ede ombord i bussen fordi første gangen og bratte trappetrinn. Han var litt nysgjerrig, mest nonchalant. Litt kos. Litt utforskende. Ingen tegn til discomfort. Så omgivelsene skifte gjennom vinduet. Spisset oppmerksomheten litt mot noe som beveget seg gjennom en park mens vi ventet på grønt lys, ellers uinteressert. Nonchalant. ..men han ble varm. Hadde plukket ham opp fra gulvet og satt ham i slynga i god tid før avstigning, for å slippe stress og kav. Han var helt rolig og bedagelig til det ble varmt. Første gang jeg har sett ham pese, og første gang han ikke har kunnet regulere temperaturen ved å legge seg på kaldt gulv. Det stresset meg mer enn ham. To holdeplasser igjen og jeg fryktet jeg hadde ødelagt hans forhold til buss og bæring og livet og universet og alt.  Temperaturen var heldigvis ok igjen tvert vi var ute av bussen. Det fristet lite å sette en valp ned på bakken akkurat der på holdeplassen. Så på klokka ifht om jeg skulle beholde ham i slynga og haste avgårde eller sette ham ned et sted og ta turen i hans tempo. Tallene på displayet var bare feil. Bussen kom uventet tidlig til holdeplassen fordi det var den forrige bussen som var litt forsinket. Nå stod vi i sentrum 45 minutter før vi skulle være der. 45 minutter ekstra er lenge. Valgte bære Ede til et renere og roligere sted for avstigning, ved Stiftsgården, hvor fortauet fra visuelt inntrykk å dømme blir vasket med jevne mellomrom, fordi kanskje kommer kongen igjen. Det er hans sted og han har jo vært der før, en gang på 90-tallet, tror jeg. Kongens eiendom er noe annet enn bussholdeplassen til røkla, som tydeligvis ikke er verdt å bruke skattepengene til på holde bakken ren for. Med temperaturen regulert ned igjen ville ikke lille Ede lenger ut av slynga. Han ble bare sittende i den på bakken, naturlig nok, da han var trøtt og avslappet og hadde glemt det halvminuttet han var for varm oppi der. Så ingen grunn til å presse ham ut fra et komfortabelt hvilested for å gi ham opplevelsen av at det var kjipt å bli drasset med rundt i byen når han heller ville slappe av og kose, så han fikk bli sittende oppi slynga og ta inn det nye miljøet mens vi spaserte til Torget. Første lykketreff for miljøtrening var en grafittifjerner i full sving med høytrykkspyler. Det var lyd og synsinntrykk og litt vanndråper i luften og no stress. Nonchalant. Vi så på folk bevege seg i ulike retninger over den store, åpne plassen, og fikk straks nytt lykketreff med to stk som kom bærende på skiutstyr i fargerike bager, virkelig rare silhuetter, og vi fikk passert dem på mindre enn fem meters avstand, nær en fargerik pølsebod som luktet deilig. Lydene fra en gatemusikant med trekkspill bak pølseboden synes ikke Ede noe særlig om, han var ukomfortabel med de lydene, så vi fortsatte bortover gaten og fikk øye på mer gull: En samling rus(mis)brukere utenfor Vår Frue Kirke. Stoppet og snakket med de, fikk oppmerksomhet og kos og matbiter. Ede våknet til liv, ville ut av slynga og ned på bakken, hvor han koste seg med å ta inn omgivelsene og de nye menneskene. Til min skuffelse var ingen av dem synlig rusa. Håper på å få møte noen tydelig ruspåvirkede (og trivelige) nå i pregningsperioden, så vi slipper få første møte med stressa speedfreaks eller innpåslitne kjevegnikkere med øyne så store som tinntallerkener høye på MDMA i en såkalt fryktfase av utviklingen, men vi får vel en ny sjanse på lørdag kveld når vi skal gomle kjøttboller mens vi ser på og antakelig blir hilst på av (blide og glade) fulle folk på tur fra vorspiel til utesteder. Drar hjem igjen før de blir overstadige og potensielt begynner krangle med hverandre. Det handler om GODE opplevelser. Treffer vi noen vi stoler på mens vi har nok kjøttbolle igjen, så tar muttern også en kjapp øl på en uteservering for å bli brisen. Her tar vi nemlig sosialisering alvorlig. Det er viktig for en valp å bli eksponert for fulle folk innen pregningsvinduet, dersom den skal måtte tåle det siden. De fleste har jo festlig besøk iblant, så Maskot er sitt ansvar bevisst og forbedrer Ede på det🍻 Regner med det blir en god opplevelse, for Ede liker barnslige tullemuttern bedre enn seriøs voksenmuttern.  ... En bitteliten miniatyrhund tilhørende en av de som hadde noen business med å være på plassen begynte skjelle frenetisk på oss, så vi beveget oss litt bort fra området. Gatemusikanten på skrå over gata begynte da å spille Kalinka, og lyden av trekkspill ble plutselig meget bedre. Vi beveget oss bort til ham, løp litt heelwork posisjoner, litt slalom og litt glade hopp og sprett med logring og glede og så var trekkspillyder kewlt istedenfor litt ekkelt. Det som ble ekkelt var å bruke musikken gratis, så Vippset ham pliktskyldigst en femtilapp som thank you for the music før jeg så at glad valp tydeligvis var bra business for ham også. Fra å ha blitt passert av alle var det flere som nå smilende stoppet opp for å se på Ede og kommentere hvor søt han var, og så vippset de også musikanten i samme slengen. Kanskje vi kan bli partners in crime. Live musikk til å trene heelwork i distraherende miljø er ikke å forakte. Mulig påvirket av de såkalte rusmisbrukerne utenfor kirken - fordi vi har kultur for å sette merkelapper og sortere fremmede mennesker i kategorier, sant - så lokket muttern Ede med seg for å kjøpe kaffe. Ideen om og de sensoriske minnene av en caramel frappuccino er antakelig av samme sorten som driver kokainsniffere fra helg til helg. Gikk fortvilet forbi flere kaffebarer uten å finne noen med luke mot gata, og lille Ede måtte bare være med på jakten. Heldigvis for han, som ikke drikker kaffe, så fikk vi møte en blid dame i elektrisk rullestol og det dro muttern ut av rusmisbruker modus, glemte hele frappuccinoen.  Kirkens Bymisjon hadde nå fått på en bålpanne på foran kirken, så vi beveget oss tilbake dit for å se og høre bål og lukte røyken av både tobakk og bjørk. Vi pratet med et par mørkebrune som smilte khatsmil og var trivelige. Hele tiden refilling the snack tray i passende intervaller og ved riktige anledninger.  Å få så hyggelige første møter med både mørkebrune og handikappede var en stor lettelse for meg, for det var sykt pinlig å ha en mangelfullt sosialisert hund hvis første møte med brun hud var å bli urettmessig skreket til i hysterisk panikk, på en meters avstand i en trang gang. Han meldte seg straks inn i høyreekstreme miljøer og la ingen skjul på sine holdninger. Kjeftet alle mørkhudede og synlig handikappede huden full: "Kom dere til ******* bort herfra! Dra hjem! Creepy freaks! Feilvarer! Gå bort og forbli borte! DØ!" ..fra han så dem til de var ute av syne igjen. Virkelig pinlig. Håper derfor Ede får flere hyggelige møter NÅ og gjerne også får møte noen med CP og Downs før pregningsvinduet lukker seg.  For å presisere, btw, alle vi har hilst på har vi ikke vært i nærkontakt med. Kun en håndfull som faktisk har berørt, på en god måte, resten har vi hilst på og vekslet ord med på litt avstand. Virker som vi er et mer opplyst samfunn nå enn for noen tiår siden. Folk flest vet nå antakelig at hunder fortjener personal space og at valper ikke bør tilvennes å forvente overfalls fysisk kontakt med tilfeldige fremmede på gata. Fremskritt.  Ede begynte vise tegn til å ville hvile, så han fikk komme opp i slynga igjen og ble bært gjennom en rolig bakgate og en rolig park til en benk, hvor en dame som selv har hatt riesen kom bort og slo av en prat mens Ede lå på fanget og slappet av. Bare 10 minutter ro der fordi det virkelige livet er ikke ideelt som i teorien - hvor han sikkert burde få sove et par timer akkurat der og da - men så var det dags for å møte storebror som tok oppdraget med å handle kaffe til muttern i langfri. Ede ble bært i slynga ned en ganske travel bygate, hvor vi møtte storebror og passerte arbeidsfolk i signalklær, som bar på store gjenstander. Ingen nysgjerrige reaksjoner på noe, han synes ikke noe av det virket merkelig. Satt bare avslappet i slynga hele veien ned gata og i mange minutter utenfor travle butikken hvor vi så på folk passere. Super nonchalant og bedagelig. Ikke spaced ut av stress, bare kewl med det hele. Viste seg at det ikke er bra å sende barn for å handle dop. Det ble feil type kaffe til min maskin, og kaffe må jeg jo ha. Som en typisk anonym kaffeliker er jeg en mester på å kamuflere misbruk, her ved å forklare det som vi fikk anledning til enda mer sosialisering og miljøtrening da Ede og storebror ble forlatt alene på en benk sammen i Midtbyen. Sukrer det med at de fikk pledd og kjøttboller, mens muttern LØP rundt hjørnet og ble borte i flere minutter for å bytte kaffen til en variant hun hadde brukerutstyr til å få ruset seg gira på. Da jeg kom tilbake var Ede opptatt med å vise storebror hvor flink han er til å sitte for kjøttboller. Barn av rusmisbrukere finner ofte trøst i og utvikler nære bånd til søsken. Bare gode opplevelser.  ..men SÅ, på tur tilbake til bussen, etter at storebror gikk tilbake til norsktimen for å unngå bli som muttern, så møtte vi på en dieseldrevet lift med med noe ekstra bråk på. Den tok nesten hele fortauet, kun en smal stripe å passere den på. Den der hadde han en sunn skepsis mot. Luktet vondt og bråkte fælt. Måtte lokke ham med kjøttbolle for å få ham med på å passere en decimeter fra den der. Absolutt ikke vanskelig å be, men skeptisk, ukomfortabel, og tydelig lettet da det hinderet med de lydene og den eksosen var forsert og han kunne innkassere kjøttbolle for jobben.  Da det mindre enn 60 meter lenger frem i gata dukket opp et liknende hinder, denne gangen arbeidsfolk med betongsag og støvsky valgte jeg løfte ham opp i selen igjen og gikk rundt på utsiden av de parkerte bilene, simpelthen for å rekke bussen. Den frappuccinoen jeg ikke kjøpte tidligere hadde jeg lyst på nå. Sikkert også greit å i samme slengen glatte over min higen etter en frappuccino med at det er greit å lære valpen at vi ikke trenger oppsøke absolutt alt vi synes virker kjipt. Han tok den forrige så pent, så en sky av betongstøv og støyen fra betongsag virket unødvendig å passere gjennom.  Vel inne på bussen sovnet han på fanget innen to holdeplasser og var glad og fornøyd da han gjenkjente området vi gikk av på som veien mellom treningssenteret og hjemme.  Nå sover han selvsagt som en stein og muttern er fornøyd med en vellykket kaffejakt, sosialisering og miljøtrening.  Eneste bildet fra i dag ble tatt på bussen hjem, fordi jeg har bare to hender og en bevissthet å være oppmerksom med. Ikke verdensmester i multitasking, så bilder av valp prioriteres ikke mens han er i denne fasen.  Å pusse sko før bytur var forøvrig waste of time. Det ser ut som vi har vært i marka, men vi var altså i Trondheim sentrum. Lange perioder med rødgrønt bystyre har satt sitt preg på byen ^^
    • Jeg tror vi er on the same page om hva du mener med avknapp i hvilke settinger. Støtter forøvrig også det generelle utbruddet om hvordan mange ikke aktiviserer nok til å kunne få til en god avknapp der hensiktsmessig. Selv hadde jeg tidligere for mye hund ifht tid tilgjengelig til trening og aktivisering og endte med å la ham trekke på tur fordi han vibrerte bortover gata av uforløst energi når jeg krevde at han gikk pent og pyntelig. Han hadde BEHOV for å få ta seg ut mer mer enn tiden min strakk til i den livssituasjonen, så å la ham trekke i en god sele istedenfor å gå pent, det var et valg for hans velvære.  Berett gjerne om ting som funker
    • Apport var dessverre ikke noe stas i dag. Åpnet lunsj med å introdusere den, hvorpå han umiddelbart grep den beint og rett og godt til min begeistring og BRAAA!! Derfra mistet den all verdi av nyhetens interesse fordi han ble helt i taket gira av den reaksjonen og maten og det eneste fornuftige å trene der og da var leave it, så hele måltidet gikk til den øvelsen alene. Må begynne jobbe med å trekke tiden fra forsterkning til belønning for å ha en sjanse til å klare noe uten mat i hendene eller på benken. Tror han er klar for det. Tok mange sekunder fra forsterkning til belønning ved en anledning i dag, og han holdt fokus på at han var forespeilet en utbetaling mye lenger enn jeg trodde han ville.  Føler jeg har klebbet ting til ved å begynne lokke. Ikke komfortabel med metoden, fordi jeg ikke har brukt den før. Har kun mangelfull teori om hvordan progresjonen bør gå. Jeg vet ikke hvordan resultatet blir til, for jeg har jo ikke gjort det før. Ikke sett prosessen. Jeg kan det ikke. Er ikke god på det. Bare knoter og prøver meg frem - og feiler. Lærer, selvsagt. Beste måten å lære på er ved å feile, men trenger jeg lære ny metode når jeg kan noe som fungerer og tar oss fortere og lettere til et penere resultat?  Synes shaping/"klikkertrening" (med klikker eller smatt) er mye lettere fordi det er hva jeg var vant med. Mener å huske jeg hadde raskere og bedre resultater. Bedre flyt, bedre kroppspråk, mindre knoting med tulleprat. Mer mestringsfølelse, mer selvsikker, mer klar og tydelig så hunden ikke ble forvirret. Er virkelig klønete med verbal forsterker. Bruker mange ulike ord uten å tenke meg om. Utbryter bl.a. "Så FLINK!" i ett sett og ødelegger dermed fri ved foten vår som er link! Veldig frustrerende hvordan ord bare ramler ut på autopilot fra en apemor som til et apebarn. Tror veien til mestring med lokking og verbal forsterker, fra min side, den er for lang, trekker motet mitt ned, forvirrer hunden og lager problemer, så jeg bør antakelig bare gå tilbake til klikkertrening (med et sånt hesteberte klikk i kinnet for fellestreningers del) istedenfor å la apemor få åpne munnen og derfra bable til Ede som om han er en menneskebaby. Trenger - for eget fokus - et klarere skille mellom den pludringen og det småpratet han ser ut til å like og lytter til når vi bare henger sammen mellom måltider/økter, og faktisk trening på helt konkrete øvelser med et klart mål.  ... Leave it løsnet forøvrig veldig da valget stod mellom tørrfor og råfor. Fra å noenlunde mestre halvhjertet og ufokusert med glipper og setbacks på bare tørrfor til FULL kontroll når det stod om råfor i den andre hånden.  "Så flink gutt!" ( 🤦🏼‍♀️) Det ansiktsuttrykket og den kroppsholdningen hans da han behersket seg med den siste halve kjøttbollen helt opp i ansiktet var viralt materiale. En blanding av stolt, zen og smertefull, beinhard selvdisiplin. Han så nesten voksen ut et øyeblikk. Like a sir. Ikke like vanskelig å beherske seg over tørrforet, som er hva jeg fikk fanget for å ha noe å legge ved, etter å ha glemt ta opp kamera på tur, som jeg tenkte vi skulle ha bilde fra. Han har ihvertfall forstått greia i sitt og dekk foran meg med maten i hendene og ingen andre distraksjoner nå. Baby steps 🐾
    • Guest
      Spesielt svar, med en rekke ubegrunnende antagelser som ikke er relevante i vår sammenheng. Spørsmålene ble stilt på et tidspunkt hvor vi bl.a. hadde fokus på ro-trening og innkalling. Labradorer brukes til mange type arbeidsoppgaver. I noen settinger er det å kunne finne roen og kunne slappe av i ulike miljøer viktig. Foreslår at når du kommer over hundeeiere som holder hund i bur hele dagen, eller Facebook-innlegg som plager deg - så tar du det opp direkte med dem det gjelder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...