Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunden min spiser tingene mine!


Hanne2x

Recommended Posts

Har verdens snilleste og lydigste storpuddeltispe, Happie som er blitt 4 år. Hun har en uønsket adferd som koster meg tusenvis av kr. i perioder. Happie spiser klær, sko, støveletter, ja hva det skal være, bare jeg har brukt det! Av husstandens 5 medlemmer, er det bare mor i huset som blir utsatt for dette. Det har aldri skjedd at besøkende el andre har mistet saker og ting.

Det vi antar er at det er sjalusi som utløser disse "angrepene". Det virker som om at det utløses av at jeg, som har hovedansvaret for henne, har liten tid til henne. Andre tar delvis over turgåing og trening, så det er ikke det at hun kjeder seg el er i liten aktivitet.

Tyggingen skjer som regel ved at hun sniker seg inn på badet, vaskerommet eller i gangen. (gjemmer seg bort) Happie vet at hun har gjort noe galt. Vi ser det på henne før vi finner restene! (les; spenner, knapper og såler)

Fysisk avstraffelse er helt uaktuelt, men hun får det verbalt så øra flaggrer. Hun tar helt tydelig irettesettelsen til seg, og kan være spak i noen dager.

Dette er en adferd som har vært der siden 1-års alderen (begynte med sokker og truser), men har økt i omfang.

Har prøvd å få henne til å "gå over" til tyggebein og hundeleker, men hun viser null interesse.

Bruk av bur og munnkurv er uaktuelt!

Er det noen som har hatt lignende erfaringer, og som kanskje har forslag å komme med om hva vi kan gjøre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har verdens snilleste og lydigste storpuddeltispe, Happie som er blitt 4 år. Hun har en uønsket adferd som koster meg tusenvis av kr. i perioder. Happie spiser klær, sko, støveletter, ja hva det skal være, bare jeg har brukt det! Av husstandens 5 medlemmer, er det bare mor i huset som blir utsatt for dette. Det har aldri skjedd at besøkende el andre har mistet saker og ting.

Det vi antar er at det er sjalusi som utløser disse "angrepene". Det virker som om at det utløses av at jeg, som har hovedansvaret for henne, har liten tid til henne. Andre tar delvis over turgåing og trening, så det er ikke det at hun kjeder seg el er i liten aktivitet.

Tyggingen skjer som regel ved at hun sniker seg inn på badet, vaskerommet eller i gangen. (gjemmer seg bort) Happie vet at hun har gjort noe galt. Vi ser det på henne før vi finner restene! (les; spenner, knapper og såler)

Fysisk avstraffelse er helt uaktuelt, men hun får det verbalt så øra flaggrer. Hun tar helt tydelig irettesettelsen til seg, og kan være spak i noen dager.

Dette er en adferd som har vært der siden 1-års alderen (begynte med sokker og truser), men har økt i omfang.

Har prøvd å få henne til å "gå over" til tyggebein og hundeleker, men hun viser null interesse.

Bruk av bur og munnkurv er uaktuelt!

Er det noen som har hatt lignende erfaringer, og som kanskje har forslag å komme med om hva vi kan gjøre?

For det første er sjalusi en menneskelig egenskap som man sjelden kan overføre til hunder. Hunden bryr seg nada om hvem som går tur med den osv, så lenge noen gjør det.

Du skriver at hun ikke fysisk irrettesettes, men at hun får så øra flagrer og at hun kan være spak i flere dager: Ærlig talt! Sorry, men det er ett vesentlig "poeng" med å irrettesette at hund og eier blir venner igjen etter et par sekunder. Det er også et vesentlig poeng at man ikke kjefter ETTER man har oppdaget at noe er gjort galt. Å la hunden gå rundt å være redd i flere dager viser bare at hun 1: IKKE har forstått hva som utløste det. 2: Hun avreagerer ikke 3: Hun går rundt og er fryktsom. Hvis dere mener at fysisk avstraffelse er uaktuelt, burde dere også forstå hva dere egentlig bedriver med rent psykisk sett.

Så til "løsningen". Hold det ryddig. Lukk dører og legg klesvasken på plass? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil presisere; Vi antar det er ”sjalusi”, ut fra at det bare er meg og MINE saker det går ut over, og det ser ut til å ha en sammenheng med at hun ikke får den oppmerksomheten fra meg – som hun ønsker. Happie har aldri tygget på andre sine eiendeler el klær.

Når jeg sier spak, så mener jeg ikke redd, engstelig el. fryktsom! Hennes sedvanlige lykkelige oppførsel kan være litt dempet. En annen sak er at hun aldri får kjeft, med mindre jeg fersker henne. Oppførselen i etterkant av en slik hendelse ser ikke ut til å ha sammenheng med om hun har fått kjeft eller ikke. Hun vet svært godt hva hun har gjort galt, OG vi er ferdig når jeg har sagt fra. Det er ikke snakk om noe utpsyking. Tvert om, jeg blir kanskje for fort ferdig med det!

Så, dersom det er noen som har vært borti noe lignende – jeg blir takknemmelig for å få noen gode råd for å få bort denne atferden!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det enkle kan ofte være det beste. At man lærer litt selv også, og faktisk rydder skikkelig opp. Skoene dine hører da hjemme inni et garderobeskap (evt oppå en hylle om du ikke har skap), klesskap og skuffer lukkes igjen, skittentøyet plasseres der skittentøy hører hjemme. Dvs ikke der hunden får tak i det. Starter å ta fra henne mulighetene til å stikke av med tingene dine, så merker du det nok på budsjettet ditt...

Så ville jeg nok ha fulgt ekstra nøye med henne, og faktisk belønna henne for å ikke gjøre ugang også. Ikke bare gi hu "så øra flagrer" når hu gjør det.... Enkelte ganger er negativ oppmerksomhet bedre enn ingen oppmerksomhet. Og kanskje dunka meg selv i hue med en avis hver gang hunden får tak i noe, og gitt meg en påminner på at jeg må rydde enda bedre opp neste gang...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg sier spak, så mener jeg ikke redd, engstelig el. fryktsom! Hennes sedvanlige lykkelige oppførsel kan være litt dempet. En annen sak er at hun aldri får kjeft, med mindre jeg fersker henne. Oppførselen i etterkant av en slik hendelse ser ikke ut til å ha sammenheng med om hun har fått kjeft eller ikke. Hun vet svært godt hva hun har gjort galt, OG vi er ferdig når jeg har sagt fra. Det er ikke snakk om noe utpsyking. Tvert om, jeg blir kanskje for fort ferdig med det!

Du er kanskje ferdig med det, men hvis bikkja di er spak i et par dager etterpå så bør du kanskje revurdere det? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke noe erfaring med dette, men du kan jo prøve som andre sier, å belønne når hun ikke gjør ugang. Men har du prøvd timeout? Hver gang hun GJØR noe, ikke etter at det gjort, men NÅR hun gjør det, så sett henne på et rom i noen minutter. Bruk et rom hun ikke kan gjøre noe galt på, også kan du kombinere denne timeouten med belønning når hun ikke gjør ugang.

Bare et forslag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når du ikke klarer å få ryddet unna ting - hva er da vitsen med å kjefte på hunden? Selv om du "bare" gjør det verbalt?

Tenk litt på det... du har i årevis gått inn med en slags "korreksjon", men det VIRKER jo ikke? Da er det helt nytteløst å si noe, antagelig, tror du ikke? Skal man trene bort noe, må man velge metoder som virker - og da snakker vi ikke om etter noen år <_<

Da kan du antagelig spare både deg selv, hunden og forholdet dere i mellom for mye ubehag, er min mening.

"Sjalusi" er på en måte en litt trist "diagnose" som du setter... det får hunden til å fremstå som litt slem, men også som et bevisst, tenkende vesen som vil "ta hevn" over deg....

For alt vi vet, kan denne hunden være sterkt knyttet til deg, og i de periodene hvor du har liten tid, så TRØSTER den seg kanskje med dine ting?

For når ting er vanskelige, kan noen voksne dyr gå inn med "valpeatferd" - og hva gjør (små) valper? De biter og gnager på ting, og mesteparten er vel egentlig IKKE fordi de såkalt "klør i tennene". Kanskje er det noe i denne hundens oppvekst/valpetid som gjør at den sliter når du "blir borte" for henne - og tenk deg da det uforståelige for hunden i at du blir sint og "straffer" henne når hun bare har søkt nærmere deg?

Det at hun gnager ting i filler, er jo også en slags form for "trøst" - i det at hunden får det så travelt med noe annet, med å GJØRE noe, at det vanskelige kamufleres.

Har du lest boken "Kulturkollisjonen", en strålende bok av Jean Donaldson? Jeg tror det er i selve åpningskapitlet at hun beskriver NETTOPP en slik situasjon som din og Happys, der den feilaktige Disney-tolkningen inspirert av den "tenkende Lassie" er at hunden tar hevn fordi eier går sin vei og biter istykker ting - mens det etologisk korrekte er at hunden er fortvilt over å bli igjen alene, finner det som sterkest lukter av eier, biter på det for trøst. Så kommer eier hjem første gang, blir sint - og neste gang så gjør hunden det samme, men vet at noe uforståelig skjer når eier kommer hjem og viser da "at den vet den har gjort noe galt".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk!

Der traff du noe jeg ikke har tenkt på! Har hele tiden gått ut fra at tyggingen (hun spiser det – kun spenner, knapper og såler er igjen) var en ”hevnaksjon” – ikke et ønske om trøst og nærhet. Hun gjemmer seg bort og gjør det når jeg ER hjemme. Hun er sjelden alene hjemme. Klarer sjelden å ta henne på fersken.

Ser likevel likheter med det du beskriver og hva jeg opplever. Tror løsningen er så enkel at ved å gi henne oppmersomhet med det samme jeg kommer hjem –får vi en endring.

Skal lese boka du anbefaler

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første er sjalusi en menneskelig egenskap som man sjelden kan overføre til hunder.

"Sjalusi" er på en måte en litt trist "diagnose" som du setter... det får hunden til å fremstå som litt slem, men også som et bevisst, tenkende vesen som vil "ta hevn" over deg...

Følelser (også sjalusi) ligger i det limbiske system i hjernen og deles av alle dyr med et sentralt nervesystem.

Sjalusi er intet annet enn inadekvat ressursforsvar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Følelser (også sjalusi) ligger i det limbiske system i hjernen og deles av alle dyr med et sentralt nervesystem.

Sjalusi er intet annet enn inadekvat ressursforsvar.

Det var en imponerende formulering. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Følelser (også sjalusi) ligger i det limbiske system i hjernen og deles av alle dyr med et sentralt nervesystem.

Sjalusi er intet annet enn inadekvat ressursforsvar.

Det var en imponerende formulering. :ahappy:

Ja, spør du meg så var den så imponerende at jeg skjønner ikke hva som står der engang jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kanskje ikke så viktig om hunden føler sjalusi eller tilhørighet eller hvadetnåkanvære. Det viktige er vel hva du kan gjøre med denne destruktive atferden.

Det første er jo at du må se at det er helt og holdent ditt ansvar. En hund gjør aldri noe annet enn det som er naturlig for hunden. Så lenge du kjefter på henne, vil du ikke oppnå annet enn at bikkja skyr deg for å unngå ubehag, men som du selv sier - fortsetter å tygge i stykker tingene dine i det skjulte. Det du nå har lært henne, er altså å gjemme seg for deg. Slik jeg ser det har du brukt opp "korreksjonskvota" di for lenge siden og tiden er nå inne for å ta henne med det gode. Det skal lønne seg å gjøre som du ber om, ikke sant. Med denne hunden tror jeg jeg ville ha byttet. Tilby henne noe du vet hun liker kjempegodt i bytte med hvadetnåer hun har i kjeften. Uansett om det allerede er halvveis tygget i stykker. Det skjønner jo ikke hunden. Takk pent når hun leverer den halve trusa tilbake! Vis henne med moderat ros at du setter stor pris på at hun tygger på tyggebeinet sitt, tauleka eller hva hun nå tygger på av "lovlige" ting.

Kanskje om lenge lenge, kan et lite kremt være nok til at du kan stoppe henne før hun rekker å stjele noe, men nå må du tilnærme deg denne atferden på en helt ny måte, slik at hun får tillitt til at det du tilbyr henne isteden, faktisk lønner seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting er definisjonen av sjalusi - den veldig vitenskapelige! :rolleyes:

Sjalusi er jo faktisk bra, ellers hadde vi ikke overlevd som art, noen av oss, ifølge ekspertene. Det handler om å sikre seg del av ressursene, ja, og det er jo litt lurt da...

Noe annet er hva "folk flest" legger i den... og DET er gjerne negativt, og så oppfører vi oss deretter. Og det er den folkelige definisjonen der som blir trist, fordi folk reagerer negativt og synes ofte litt dårligere om "utøveren" - enten det er barn eller hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men ikke i den form som startinnlegger antyder. Der sjalusi går i retning "hevn".

Det var heller ikke startinnlegget jeg svarte på.

Men det er helt riktig. Sjalusi er en svært primitiv følelse, mens hevn er noe mer avansert og forutsetter god evne til å bære nag (holde på følelser etter at årsaken til dem ikke lenger er til stede) og til planlegging av handlinger.

Edit: Det forutsetter vel strengt tatt en viss evne til empati også, i og med at hevn motiveres i kunnskap om hvordan mottageren vil reagere (hvis jeg gjør slik, vil han føle det sånn).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...