Jump to content
Hundesonen.no

Tisper som lukter godt?


starlight

Recommended Posts

Det virker som om hunden min må lukte fryktelig godt fra sine edlere deler, for alle hunder suger seg omtrent fast i henne. Både tisper og hanner. Hun sier dessverre ikke fra overhodet, og blir jo omtrent "luktevoldtatt" enkelte ganger. Skulle ønske hun kunne sagt i fra selv, da man tydelig ser at hun ikke liker at dette skjer. I tillegg kan det være veldig frustrerende med eiere som bare lar hundene sine holde på i en evighet, selv om jeg sier fra :hyper:

Er det slik at noen lukter mer tiltrekkende enn andre, og hvorfor i så fall? Ville de oppført seg annerledes om hun hadde sagt i fra?

Link to comment
Share on other sites

Tinka til "wesminster" her inne hadde/ har det problemet. Hun hadde eggstokkcyster, og fikk fjernet de samtidig som hun ble sterilisert. Så vidt jeg har fått med meg har det ikke hjulpet på hannhundenes maniske interesse på henne, men det har hjulpet på en del andre ting.

Min hannhund er en av de som er overbevist om at alle tisper har løpetid hele tiden og oppfører seg deretter. :rolleyes:

Link to comment
Share on other sites

Jeg har også ei sånn som alltid lukter godt. Hun sier ifra på en fin måte, noe som virker på de som ikke er så sterkt interessert, men på de andre så går jeg inn og sier ifra. Jeg er ikke interessert i ei tispe som sier ifra for kraftig, da det kan smitte over til andre situasjoner..

Link to comment
Share on other sites

Jeg har også ei sånn som alltid lukter godt. Hun sier ifra på en fin måte, noe som virker på de som ikke er så sterkt interessert, men på de andre så går jeg inn og sier ifra. Jeg er ikke interessert i ei tispe som sier ifra for kraftig, da det kan smitte over til andre situasjoner..

Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke en hund som sier kraftig i fra, men for hennes del skulle jeg ønske hun kunne si i fra på en fin måte til de som er for innpåsliten.

Link to comment
Share on other sites

Min forrige hund som jeg fik som omplasseringstispe, lugtede også helt vildt godt for hanhunde hele året, viste sig at hun havde en hormonel forstyrrelse i livmor, da forrige ejer ikke havde taget hunden til dyrlægen for behandling ved et tidligere tilfælde af underlivsbetændelse.

Så nogle gange kan det komme af at der er noget galt med dem.

Link to comment
Share on other sites

Vel, for det første; hvor gammel er hunden? Er hun ung, kan hun ha for lite selvtillit til å tørre å si fra, og sånt KAN komme senere.

For det andre; vær sjef og ikke la andre hunder luktevoldta henne. Jo flere episoder hun opplever at hun blir såkalt luktevoldtatt, jo lettere er det for henne å tro at "sånn skal det være", og desto vanskeligere vil det bli for henne å tørre å si fra, når den tid evt kommer. Dette er en måte du kan støtte opp om henne på, og vise henne at 1) du støtter henne og hjelper henne og hun kan stole på deg fordi du tar ansvar for hennes ve og vel og 2) hun tør å si fra selv etterhvert, med bakgrunn i at hun "vet" at hun har lov til dette av deg, for hun har sett deg "gjøre det samme".

Jeg hadde lignende problem med Tulla, bortsett fra at hun ikke luktet sånn kjempegodt som Tinka. Problemet var bare at hun ikke sa fra. Og sa hun fra fant mange hannhunder ut at det var bare å fortsette etter en liten stund for da gav hun opp. Hun lærte på en måte at det ikke nyttet å si fra. Og DET vil man ikke; vær obs på dette! Har hunden din sagt fra, så er det toppers; ros henne, og sørg for at hannhunden holder seg på god avstand heretter. Om det så er din gjerning så gjør ikke det så mye; poenget er at hun ikke skal bli luktevoldtatt etter å ha turt å si fra.

Det var vel omtrent slik jeg gjorde det mener jeg å huske. Nå har Tulla blitt eldre, og tør mer generelt. Hannhunder, store som små, kan sies ifra til, på en bestemt måte. Og det går an å si fra flere ganger om det trengs. Likevel ser jeg at de aller aller verste som ALDRI gir seg, kan fortsette å holde på. Men som sagt; jeg gidder ikke å se på at hunden min blir kuet og herset med på den måten, så jeg fjerner ganske enkelt hannhunden fra situasjonen, eller så går jeg selv. Tulla er veldig takknemlig for å ha meg der da, og hun vet at hun kan stole på meg. Hun har blitt flinkere til å si fra, så vi får håpe det samme kan gjelde for din hund.

Vær obs på at noen hunder syns tisper i post-østrus (altså de to mnd innbilten varer/de skulle vært drektige), at de kan lukte ekstra godt da. Tulla har en liten "kjæreste" som syns hun er den deiligste hund i verden. Han bor hos en oppdretter, og han er vant til løpetisper "året rundt". Han vet egentlig når det er løpetid og ikke, og kjenner vel løpetidssyklusen bedre enn hunder flest. Likevel er Tulla en sånn han bare mååå snuse på.. merkelig. Men tenk i alle fall over hvor hunden din er i syklusen, og sørg for at DU tar ansvar for henne, sånn at hun kanskje etterhvert tør litt mer selv. :)

Link to comment
Share on other sites

Vel, for det første; hvor gammel er hunden? Er hun ung, kan hun ha for lite selvtillit til å tørre å si fra, og sånt KAN komme senere.

For det andre; vær sjef og ikke la andre hunder luktevoldta henne. Jo flere episoder hun opplever at hun blir såkalt luktevoldtatt, jo lettere er det for henne å tro at "sånn skal det være", og desto vanskeligere vil det bli for henne å tørre å si fra, når den tid evt kommer. Dette er en måte du kan støtte opp om henne på, og vise henne at 1) du støtter henne og hjelper henne og hun kan stole på deg fordi du tar ansvar for hennes ve og vel og 2) hun tør å si fra selv etterhvert, med bakgrunn i at hun "vet" at hun har lov til dette av deg, for hun har sett deg "gjøre det samme".

Jeg hadde lignende problem med Tulla, bortsett fra at hun ikke luktet sånn kjempegodt som Tinka. Problemet var bare at hun ikke sa fra. Og sa hun fra fant mange hannhunder ut at det var bare å fortsette etter en liten stund for da gav hun opp. Hun lærte på en måte at det ikke nyttet å si fra. Og DET vil man ikke; vær obs på dette! Har hunden din sagt fra, så er det toppers; ros henne, og sørg for at hannhunden holder seg på god avstand heretter. Om det så er din gjerning så gjør ikke det så mye; poenget er at hun ikke skal bli luktevoldtatt etter å ha turt å si fra.

Det var vel omtrent slik jeg gjorde det mener jeg å huske. Nå har Tulla blitt eldre, og tør mer generelt. Hannhunder, store som små, kan sies ifra til, på en bestemt måte. Og det går an å si fra flere ganger om det trengs. Likevel ser jeg at de aller aller verste som ALDRI gir seg, kan fortsette å holde på. Men som sagt; jeg gidder ikke å se på at hunden min blir kuet og herset med på den måten, så jeg fjerner ganske enkelt hannhunden fra situasjonen, eller så går jeg selv. Tulla er veldig takknemlig for å ha meg der da, og hun vet at hun kan stole på meg. Hun har blitt flinkere til å si fra, så vi får håpe det samme kan gjelde for din hund.

Vær obs på at noen hunder syns tisper i post-østrus (altså de to mnd innbilten varer/de skulle vært drektige), at de kan lukte ekstra godt da. Tulla har en liten "kjæreste" som syns hun er den deiligste hund i verden. Han bor hos en oppdretter, og han er vant til løpetisper "året rundt". Han vet egentlig når det er løpetid og ikke, og kjenner vel løpetidssyklusen bedre enn hunder flest. Likevel er Tulla en sånn han bare mååå snuse på.. merkelig. Men tenk i alle fall over hvor hunden din er i syklusen, og sørg for at DU tar ansvar for henne, sånn at hun kanskje etterhvert tør litt mer selv. :D

Hun er 16 måneder, hadde sin første løpetid i midten av desember. Hun er jo generelt pysete, og sier aldri i fra til noen eller noe. Har hatt omgang med en golden de siste dagene. Han er bare ung, og litt "forvirra" ennå, så han har jo, som alle andre prøvd å lukte på henne hele tiden. Jeg har prøvd å rose henne og oppmuntre til å si i fra, og det endte med at hun klaska en labb i trynet på ham *le* Hun løfta litt på leppa også, men dette er nok alt hun gjør dessverre. Jeg måtte gå inn å fjerne hannhunden flere ganger i dag, så hantok pointet til slutt. Får bare fortsette å prøve å backe henne opp. Noen tøffing blir hun nok aldri, men vi får da håpe at det i alle fall kan bli litt bedre :P Takk for tips!

Dere som vet om/har hatt hunden som luktet fordi de var syke, hvordan merket dere dette? Har ingen indikasjoner på at hun virker syk på noen måte, og det er ikke lenge siden vi fikk kontrollert urinprøve av henne.

Link to comment
Share on other sites

Hun er 16 måneder, hadde sin første løpetid i midten av desember. Hun er jo generelt pysete, og sier aldri i fra til noen eller noe. Har hatt omgang med en golden de siste dagene. Han er bare ung, og litt "forvirra" ennå, så han har jo, som alle andre prøvd å lukte på henne hele tiden. Jeg har prøvd å rose henne og oppmuntre til å si i fra, og det endte med at hun klaska en labb i trynet på ham *le* Hun løfta litt på leppa også, men dette er nok alt hun gjør dessverre. Jeg måtte gå inn å fjerne hannhunden flere ganger i dag, så hantok pointet til slutt. Får bare fortsette å prøve å backe henne opp. Noen tøffing blir hun nok aldri, men vi får da håpe at det i alle fall kan bli litt bedre :P Takk for tips!

Dere som vet om/har hatt hunden som luktet fordi de var syke, hvordan merket dere dette? Har ingen indikasjoner på at hun virker syk på noen måte, og det er ikke lenge siden vi fikk kontrollert urinprøve av henne.

Løpetid i slutten av desember = god lukt av henne. Som jeg skrev i innlegget, så er det mange hanner som syns at tisper lukter godt de to mnd etter løpetiden.

Sånn du beskriver henne nå, så tror jeg hun kan utvikle seg til å tørre mer. Hun er jo ikke gammel, og det er bare første løpetiden. Hun skjønner vel knapt hva som skjer, og hvorfor hun plutselig får all denne oppmerksomheten fra andre hunder. Det kommer seg nok, skal du se!

Link to comment
Share on other sites

Greit innlegg fra Huldra.

Men dette med å si fra... vel, noen tisper klarer ALDRI å si fra "godt nok"... fordi de ikke har det i seg. Vet ikke helt hvorfor, om det har med om de er ranglave, usikre etc å gjøre - eller om det bare "er sånn".

Tispene av gamlerasene behøvde bare SE på andre hunder, så forsvant frierne som dugg for solen. Selv gamle pysa mi, som var en alt annet enn selvsikker og selvhevdende hund, hadde aldri problemer. Men tror det kan ha litt med rasen å gjøre, de var ikke av de mest interagerende eller mest "språkkorrekte", for å si det sånn.

Eldstehunden her ble helt forfjamset når innpåslitne hannhunder ikke tok poenget - hun hørte alltid på første "gå vekk"-signal fra andre hunder, selv om de nådde henne til ankelen. Siden hun var nøye, ble hun helt himmelfallen når andre var bøllete og ekle. Hennes "triks" ble å finne noe å drive med, en gjenstand eller så, og holde på for seg selv - det ble hennes redning.

Noen hannhunder ER griser, fordi eierne lar dem holde på (etter min mening), og de kanskje har truffet "nok" tisper som ikke sier fra til at de aldri lærer. Men da jeg hadde gamlerasen, pleide slike hannhunder å ferske strenge damer på sekundet - så DA prøvde de seg ikke.

Griper man inn selv, så tar det ikke lang tid før tispen kanskje plukker opp at "nå ber vi ham om å gå", og kanskje tør litt mer. Da blir dere to som står sammen mot røkla! Men kanskje innen visse grenser?

Jeg synes INGEN tisper skal behøve å måtte gå inn i hysteri eller bli vemmelig utagerende for å kvitte seg med innpåslitne hannhunder; da får man enten gå, eller be eier om å ta inn sin hannhund. Hunder snakker ikke alle samme "språk" - de har ulike dialekter, og ikke MINST, så har de ulike erfaringer. Jeg er litt enig med Svein Tore... (selv om jeg ikke tror det "smitter" noe særlig til andre situsjoner)... tisper skal kanskje få slippe å måtte bli ekle selv for å få fred.

Link to comment
Share on other sites

Greit innlegg fra Huldra.

Men dette med å si fra... vel, noen tisper klarer ALDRI å si fra "godt nok"... fordi de ikke har det i seg. Vet ikke helt hvorfor, om det har med om de er ranglave, usikre etc å gjøre - eller om det bare "er sånn".

Tispene av gamlerasene behøvde bare SE på andre hunder, så forsvant frierne som dugg for solen. Selv gamle pysa mi, som var en alt annet enn selvsikker og selvhevdende hund, hadde aldri problemer. Men tror det kan ha litt med rasen å gjøre, de var ikke av de mest interagerende eller mest "språkkorrekte", for å si det sånn.

Eldstehunden her ble helt forfjamset når innpåslitne hannhunder ikke tok poenget - hun hørte alltid på første "gå vekk"-signal fra andre hunder, selv om de nådde henne til ankelen. Siden hun var nøye, ble hun helt himmelfallen når andre var bøllete og ekle. Hennes "triks" ble å finne noe å drive med, en gjenstand eller så, og holde på for seg selv - det ble hennes redning.

Noen hannhunder ER griser, fordi eierne lar dem holde på (etter min mening), og de kanskje har truffet "nok" tisper som ikke sier fra til at de aldri lærer. Men da jeg hadde gamlerasen, pleide slike hannhunder å ferske strenge damer på sekundet - så DA prøvde de seg ikke.

Griper man inn selv, så tar det ikke lang tid før tispen kanskje plukker opp at "nå ber vi ham om å gå", og kanskje tør litt mer. Da blir dere to som står sammen mot røkla! Men kanskje innen visse grenser?

Jeg synes INGEN tisper skal behøve å måtte gå inn i hysteri eller bli vemmelig utagerende for å kvitte seg med innpåslitne hannhunder; da får man enten gå, eller be eier om å ta inn sin hannhund. Hunder snakker ikke alle samme "språk" - de har ulike dialekter, og ikke MINST, så har de ulike erfaringer. Jeg er litt enig med Svein Tore... (selv om jeg ikke tror det "smitter" noe særlig til andre situsjoner)... tisper skal kanskje få slippe å måtte bli ekle selv for å få fred.

Jeg er helt enig selv i at ikke hunden skal bli ekkel for å få fred. Jeg ville overhodet ikke hatt en aggressiv hund, fordi jeg selv ikke turte å si fra til hannhundeier ect.

Nå ser jeg aldri for meg at min hund ville blirr aggressiv om jeg oppmuntret til å si i fra, rett og slett fordi hun er for underdanig. Mulig det er som du sier, at hun kan være ranglav.

Jeg har de siste dagene prøvd å oppmuntre til forsiktig å si i fra, ingen utagering. Første tilfelle var mot en JRT, som egentlig ikke var for innpåsliten. Hun bestemte seg plutselig for at nok var nok, og snudde seg bare rolig og viste litt tenner. HUnden tok pointet og gikk. Jeg roset bare helt rolig. Neste tilfelle var en papillon i går. Han ville veldig gjerne lukte, der valgte hun en annen løsning. HUn bare hoppa unna, og begynte å leke i stedet. Det funka også. Neste tilfelle var en unghund som hun egentlig synes er litt for voldsom. Her lot jeg henne prøve selv først, deretter "gikk jeg inn" og tok bort hunden og roste henne. Det virka som hun forstod at han ikke skulle gjøre slik, og ble etter hvert så stolt når hun selv fikk han unna. Enten ved å gå bort selv, eller ved å "lekesloss". Siste tilfelle var en litt dominant tispe, som hun aldri har sagt i fra til før. Denne tispa ville ri på henne, hvorpå min bare gjorde om det til lek. Etterpå bare slo hun regelrett med labben for å få henne bort. Hun er veldig lettlært på godt og vondt, så det skal ikke mange repetisjoner med positive opplevelser til før hun skjønner at det nytter :heart:

Link to comment
Share on other sites

Jeg er eier av en slik hannhund som syntes neste aaaalle tisper luktet helt vidunderlig. - ikke bare tisper faktisk, alt som ikke er kjønnsmodent er looovely. :rolleyes: Han vil jokke på valper, unge tisper osv. Umulig å få han til å stoppe hvis han først har fått begynt, så det var kjempe viktig å gå inn med et nei idet han begynte å vise tendensene (noen ganger gikk det for fort, andre ganger kunne jeg se at han stresset seg opp og hadde "planen" klar). I nesten alle tilfellene var det for oss bare å forlate åstedet. For jokking er ikke lov! Selv når jeg har møtt de med tisper som sier at neida, hun sier ifra selv hun, helt greit. Så er det ikke greit. Han stresser seg opp, og plager virkelig andre.

Så jeg er veldig enig med de andre her om at man som eier må ta ansvar og gripe inn, om det så gjelder "luktoverfall" eller jokking. Egentlig burde eier av alle hannhundene absolutt ønske å stoppe det også, ettersom min erfaring er at atferden med jokking kan sette seg og jeg lurer på om den ikke er ganske så selvforsterkende for mange.

Jeg synes heller ikke voksne hunder av samme kjønn skal få lov til å jokke på hverandre jeg. Ufint og blir fort "mobbing".

Link to comment
Share on other sites

Hulda, du er nok inne på noe... men det er en hårfin balanse noen ganger, avhengig av hund. Eldstehunden oppfattet min "hjelp" i enkelte situasjoner som litt a la kavalleriets trompetsignal - tratta - rattata - ta -ta ta" og så skulle vi jage bort synderen Sammen. Med stor S! :D

"Du og jeg, Emil"-prinsippet hennes var sterkt, og noen ganger aner jeg ikke hva hun egentlig lærte... :heart:

Men nyttig var det, jeg kunne si "vårt ord" - og så ble den andre bestemt jaget bort. Men dette var avhengig av MEG og min støtte, omtrent som når hun ellers brukte "hjelpemidler" for å forsterke seg selv i vanskelige situasjoner.

Minsten plukket det ratt opp også, bare ved å observere. Fremdeles må jeg være litt "blid og hyggelig" dersom jeg skal skubbe andre hunder litt vennlig unna - ellers kommer mitt nåværende kavalleri, som inkluderer lojale turkamerater, for å bistå i lutter velvilje. Sammen er vi sterke er visst mottoet i vår "gjeng", så det gjelder å trå varsomt.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


×
×
  • Create New...