Gå til innhold
Hundesonen.no

Tisper som lukter godt?


starlight

Recommended Posts

Det virker som om hunden min må lukte fryktelig godt fra sine edlere deler, for alle hunder suger seg omtrent fast i henne. Både tisper og hanner. Hun sier dessverre ikke fra overhodet, og blir jo omtrent "luktevoldtatt" enkelte ganger. Skulle ønske hun kunne sagt i fra selv, da man tydelig ser at hun ikke liker at dette skjer. I tillegg kan det være veldig frustrerende med eiere som bare lar hundene sine holde på i en evighet, selv om jeg sier fra :hyper:

Er det slik at noen lukter mer tiltrekkende enn andre, og hvorfor i så fall? Ville de oppført seg annerledes om hun hadde sagt i fra?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tinka til "wesminster" her inne hadde/ har det problemet. Hun hadde eggstokkcyster, og fikk fjernet de samtidig som hun ble sterilisert. Så vidt jeg har fått med meg har det ikke hjulpet på hannhundenes maniske interesse på henne, men det har hjulpet på en del andre ting.

Min hannhund er en av de som er overbevist om at alle tisper har løpetid hele tiden og oppfører seg deretter. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også ei sånn som alltid lukter godt. Hun sier ifra på en fin måte, noe som virker på de som ikke er så sterkt interessert, men på de andre så går jeg inn og sier ifra. Jeg er ikke interessert i ei tispe som sier ifra for kraftig, da det kan smitte over til andre situasjoner..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også ei sånn som alltid lukter godt. Hun sier ifra på en fin måte, noe som virker på de som ikke er så sterkt interessert, men på de andre så går jeg inn og sier ifra. Jeg er ikke interessert i ei tispe som sier ifra for kraftig, da det kan smitte over til andre situasjoner..

Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke en hund som sier kraftig i fra, men for hennes del skulle jeg ønske hun kunne si i fra på en fin måte til de som er for innpåsliten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund som jeg fik som omplasseringstispe, lugtede også helt vildt godt for hanhunde hele året, viste sig at hun havde en hormonel forstyrrelse i livmor, da forrige ejer ikke havde taget hunden til dyrlægen for behandling ved et tidligere tilfælde af underlivsbetændelse.

Så nogle gange kan det komme af at der er noget galt med dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, for det første; hvor gammel er hunden? Er hun ung, kan hun ha for lite selvtillit til å tørre å si fra, og sånt KAN komme senere.

For det andre; vær sjef og ikke la andre hunder luktevoldta henne. Jo flere episoder hun opplever at hun blir såkalt luktevoldtatt, jo lettere er det for henne å tro at "sånn skal det være", og desto vanskeligere vil det bli for henne å tørre å si fra, når den tid evt kommer. Dette er en måte du kan støtte opp om henne på, og vise henne at 1) du støtter henne og hjelper henne og hun kan stole på deg fordi du tar ansvar for hennes ve og vel og 2) hun tør å si fra selv etterhvert, med bakgrunn i at hun "vet" at hun har lov til dette av deg, for hun har sett deg "gjøre det samme".

Jeg hadde lignende problem med Tulla, bortsett fra at hun ikke luktet sånn kjempegodt som Tinka. Problemet var bare at hun ikke sa fra. Og sa hun fra fant mange hannhunder ut at det var bare å fortsette etter en liten stund for da gav hun opp. Hun lærte på en måte at det ikke nyttet å si fra. Og DET vil man ikke; vær obs på dette! Har hunden din sagt fra, så er det toppers; ros henne, og sørg for at hannhunden holder seg på god avstand heretter. Om det så er din gjerning så gjør ikke det så mye; poenget er at hun ikke skal bli luktevoldtatt etter å ha turt å si fra.

Det var vel omtrent slik jeg gjorde det mener jeg å huske. Nå har Tulla blitt eldre, og tør mer generelt. Hannhunder, store som små, kan sies ifra til, på en bestemt måte. Og det går an å si fra flere ganger om det trengs. Likevel ser jeg at de aller aller verste som ALDRI gir seg, kan fortsette å holde på. Men som sagt; jeg gidder ikke å se på at hunden min blir kuet og herset med på den måten, så jeg fjerner ganske enkelt hannhunden fra situasjonen, eller så går jeg selv. Tulla er veldig takknemlig for å ha meg der da, og hun vet at hun kan stole på meg. Hun har blitt flinkere til å si fra, så vi får håpe det samme kan gjelde for din hund.

Vær obs på at noen hunder syns tisper i post-østrus (altså de to mnd innbilten varer/de skulle vært drektige), at de kan lukte ekstra godt da. Tulla har en liten "kjæreste" som syns hun er den deiligste hund i verden. Han bor hos en oppdretter, og han er vant til løpetisper "året rundt". Han vet egentlig når det er løpetid og ikke, og kjenner vel løpetidssyklusen bedre enn hunder flest. Likevel er Tulla en sånn han bare mååå snuse på.. merkelig. Men tenk i alle fall over hvor hunden din er i syklusen, og sørg for at DU tar ansvar for henne, sånn at hun kanskje etterhvert tør litt mer selv. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, for det første; hvor gammel er hunden? Er hun ung, kan hun ha for lite selvtillit til å tørre å si fra, og sånt KAN komme senere.

For det andre; vær sjef og ikke la andre hunder luktevoldta henne. Jo flere episoder hun opplever at hun blir såkalt luktevoldtatt, jo lettere er det for henne å tro at "sånn skal det være", og desto vanskeligere vil det bli for henne å tørre å si fra, når den tid evt kommer. Dette er en måte du kan støtte opp om henne på, og vise henne at 1) du støtter henne og hjelper henne og hun kan stole på deg fordi du tar ansvar for hennes ve og vel og 2) hun tør å si fra selv etterhvert, med bakgrunn i at hun "vet" at hun har lov til dette av deg, for hun har sett deg "gjøre det samme".

Jeg hadde lignende problem med Tulla, bortsett fra at hun ikke luktet sånn kjempegodt som Tinka. Problemet var bare at hun ikke sa fra. Og sa hun fra fant mange hannhunder ut at det var bare å fortsette etter en liten stund for da gav hun opp. Hun lærte på en måte at det ikke nyttet å si fra. Og DET vil man ikke; vær obs på dette! Har hunden din sagt fra, så er det toppers; ros henne, og sørg for at hannhunden holder seg på god avstand heretter. Om det så er din gjerning så gjør ikke det så mye; poenget er at hun ikke skal bli luktevoldtatt etter å ha turt å si fra.

Det var vel omtrent slik jeg gjorde det mener jeg å huske. Nå har Tulla blitt eldre, og tør mer generelt. Hannhunder, store som små, kan sies ifra til, på en bestemt måte. Og det går an å si fra flere ganger om det trengs. Likevel ser jeg at de aller aller verste som ALDRI gir seg, kan fortsette å holde på. Men som sagt; jeg gidder ikke å se på at hunden min blir kuet og herset med på den måten, så jeg fjerner ganske enkelt hannhunden fra situasjonen, eller så går jeg selv. Tulla er veldig takknemlig for å ha meg der da, og hun vet at hun kan stole på meg. Hun har blitt flinkere til å si fra, så vi får håpe det samme kan gjelde for din hund.

Vær obs på at noen hunder syns tisper i post-østrus (altså de to mnd innbilten varer/de skulle vært drektige), at de kan lukte ekstra godt da. Tulla har en liten "kjæreste" som syns hun er den deiligste hund i verden. Han bor hos en oppdretter, og han er vant til løpetisper "året rundt". Han vet egentlig når det er løpetid og ikke, og kjenner vel løpetidssyklusen bedre enn hunder flest. Likevel er Tulla en sånn han bare mååå snuse på.. merkelig. Men tenk i alle fall over hvor hunden din er i syklusen, og sørg for at DU tar ansvar for henne, sånn at hun kanskje etterhvert tør litt mer selv. :D

Hun er 16 måneder, hadde sin første løpetid i midten av desember. Hun er jo generelt pysete, og sier aldri i fra til noen eller noe. Har hatt omgang med en golden de siste dagene. Han er bare ung, og litt "forvirra" ennå, så han har jo, som alle andre prøvd å lukte på henne hele tiden. Jeg har prøvd å rose henne og oppmuntre til å si i fra, og det endte med at hun klaska en labb i trynet på ham *le* Hun løfta litt på leppa også, men dette er nok alt hun gjør dessverre. Jeg måtte gå inn å fjerne hannhunden flere ganger i dag, så hantok pointet til slutt. Får bare fortsette å prøve å backe henne opp. Noen tøffing blir hun nok aldri, men vi får da håpe at det i alle fall kan bli litt bedre :P Takk for tips!

Dere som vet om/har hatt hunden som luktet fordi de var syke, hvordan merket dere dette? Har ingen indikasjoner på at hun virker syk på noen måte, og det er ikke lenge siden vi fikk kontrollert urinprøve av henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun er 16 måneder, hadde sin første løpetid i midten av desember. Hun er jo generelt pysete, og sier aldri i fra til noen eller noe. Har hatt omgang med en golden de siste dagene. Han er bare ung, og litt "forvirra" ennå, så han har jo, som alle andre prøvd å lukte på henne hele tiden. Jeg har prøvd å rose henne og oppmuntre til å si i fra, og det endte med at hun klaska en labb i trynet på ham *le* Hun løfta litt på leppa også, men dette er nok alt hun gjør dessverre. Jeg måtte gå inn å fjerne hannhunden flere ganger i dag, så hantok pointet til slutt. Får bare fortsette å prøve å backe henne opp. Noen tøffing blir hun nok aldri, men vi får da håpe at det i alle fall kan bli litt bedre :P Takk for tips!

Dere som vet om/har hatt hunden som luktet fordi de var syke, hvordan merket dere dette? Har ingen indikasjoner på at hun virker syk på noen måte, og det er ikke lenge siden vi fikk kontrollert urinprøve av henne.

Løpetid i slutten av desember = god lukt av henne. Som jeg skrev i innlegget, så er det mange hanner som syns at tisper lukter godt de to mnd etter løpetiden.

Sånn du beskriver henne nå, så tror jeg hun kan utvikle seg til å tørre mer. Hun er jo ikke gammel, og det er bare første løpetiden. Hun skjønner vel knapt hva som skjer, og hvorfor hun plutselig får all denne oppmerksomheten fra andre hunder. Det kommer seg nok, skal du se!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Greit innlegg fra Huldra.

Men dette med å si fra... vel, noen tisper klarer ALDRI å si fra "godt nok"... fordi de ikke har det i seg. Vet ikke helt hvorfor, om det har med om de er ranglave, usikre etc å gjøre - eller om det bare "er sånn".

Tispene av gamlerasene behøvde bare SE på andre hunder, så forsvant frierne som dugg for solen. Selv gamle pysa mi, som var en alt annet enn selvsikker og selvhevdende hund, hadde aldri problemer. Men tror det kan ha litt med rasen å gjøre, de var ikke av de mest interagerende eller mest "språkkorrekte", for å si det sånn.

Eldstehunden her ble helt forfjamset når innpåslitne hannhunder ikke tok poenget - hun hørte alltid på første "gå vekk"-signal fra andre hunder, selv om de nådde henne til ankelen. Siden hun var nøye, ble hun helt himmelfallen når andre var bøllete og ekle. Hennes "triks" ble å finne noe å drive med, en gjenstand eller så, og holde på for seg selv - det ble hennes redning.

Noen hannhunder ER griser, fordi eierne lar dem holde på (etter min mening), og de kanskje har truffet "nok" tisper som ikke sier fra til at de aldri lærer. Men da jeg hadde gamlerasen, pleide slike hannhunder å ferske strenge damer på sekundet - så DA prøvde de seg ikke.

Griper man inn selv, så tar det ikke lang tid før tispen kanskje plukker opp at "nå ber vi ham om å gå", og kanskje tør litt mer. Da blir dere to som står sammen mot røkla! Men kanskje innen visse grenser?

Jeg synes INGEN tisper skal behøve å måtte gå inn i hysteri eller bli vemmelig utagerende for å kvitte seg med innpåslitne hannhunder; da får man enten gå, eller be eier om å ta inn sin hannhund. Hunder snakker ikke alle samme "språk" - de har ulike dialekter, og ikke MINST, så har de ulike erfaringer. Jeg er litt enig med Svein Tore... (selv om jeg ikke tror det "smitter" noe særlig til andre situsjoner)... tisper skal kanskje få slippe å måtte bli ekle selv for å få fred.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Greit innlegg fra Huldra.

Men dette med å si fra... vel, noen tisper klarer ALDRI å si fra "godt nok"... fordi de ikke har det i seg. Vet ikke helt hvorfor, om det har med om de er ranglave, usikre etc å gjøre - eller om det bare "er sånn".

Tispene av gamlerasene behøvde bare SE på andre hunder, så forsvant frierne som dugg for solen. Selv gamle pysa mi, som var en alt annet enn selvsikker og selvhevdende hund, hadde aldri problemer. Men tror det kan ha litt med rasen å gjøre, de var ikke av de mest interagerende eller mest "språkkorrekte", for å si det sånn.

Eldstehunden her ble helt forfjamset når innpåslitne hannhunder ikke tok poenget - hun hørte alltid på første "gå vekk"-signal fra andre hunder, selv om de nådde henne til ankelen. Siden hun var nøye, ble hun helt himmelfallen når andre var bøllete og ekle. Hennes "triks" ble å finne noe å drive med, en gjenstand eller så, og holde på for seg selv - det ble hennes redning.

Noen hannhunder ER griser, fordi eierne lar dem holde på (etter min mening), og de kanskje har truffet "nok" tisper som ikke sier fra til at de aldri lærer. Men da jeg hadde gamlerasen, pleide slike hannhunder å ferske strenge damer på sekundet - så DA prøvde de seg ikke.

Griper man inn selv, så tar det ikke lang tid før tispen kanskje plukker opp at "nå ber vi ham om å gå", og kanskje tør litt mer. Da blir dere to som står sammen mot røkla! Men kanskje innen visse grenser?

Jeg synes INGEN tisper skal behøve å måtte gå inn i hysteri eller bli vemmelig utagerende for å kvitte seg med innpåslitne hannhunder; da får man enten gå, eller be eier om å ta inn sin hannhund. Hunder snakker ikke alle samme "språk" - de har ulike dialekter, og ikke MINST, så har de ulike erfaringer. Jeg er litt enig med Svein Tore... (selv om jeg ikke tror det "smitter" noe særlig til andre situsjoner)... tisper skal kanskje få slippe å måtte bli ekle selv for å få fred.

Jeg er helt enig selv i at ikke hunden skal bli ekkel for å få fred. Jeg ville overhodet ikke hatt en aggressiv hund, fordi jeg selv ikke turte å si fra til hannhundeier ect.

Nå ser jeg aldri for meg at min hund ville blirr aggressiv om jeg oppmuntret til å si i fra, rett og slett fordi hun er for underdanig. Mulig det er som du sier, at hun kan være ranglav.

Jeg har de siste dagene prøvd å oppmuntre til forsiktig å si i fra, ingen utagering. Første tilfelle var mot en JRT, som egentlig ikke var for innpåsliten. Hun bestemte seg plutselig for at nok var nok, og snudde seg bare rolig og viste litt tenner. HUnden tok pointet og gikk. Jeg roset bare helt rolig. Neste tilfelle var en papillon i går. Han ville veldig gjerne lukte, der valgte hun en annen løsning. HUn bare hoppa unna, og begynte å leke i stedet. Det funka også. Neste tilfelle var en unghund som hun egentlig synes er litt for voldsom. Her lot jeg henne prøve selv først, deretter "gikk jeg inn" og tok bort hunden og roste henne. Det virka som hun forstod at han ikke skulle gjøre slik, og ble etter hvert så stolt når hun selv fikk han unna. Enten ved å gå bort selv, eller ved å "lekesloss". Siste tilfelle var en litt dominant tispe, som hun aldri har sagt i fra til før. Denne tispa ville ri på henne, hvorpå min bare gjorde om det til lek. Etterpå bare slo hun regelrett med labben for å få henne bort. Hun er veldig lettlært på godt og vondt, så det skal ikke mange repetisjoner med positive opplevelser til før hun skjønner at det nytter :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er eier av en slik hannhund som syntes neste aaaalle tisper luktet helt vidunderlig. - ikke bare tisper faktisk, alt som ikke er kjønnsmodent er looovely. :rolleyes: Han vil jokke på valper, unge tisper osv. Umulig å få han til å stoppe hvis han først har fått begynt, så det var kjempe viktig å gå inn med et nei idet han begynte å vise tendensene (noen ganger gikk det for fort, andre ganger kunne jeg se at han stresset seg opp og hadde "planen" klar). I nesten alle tilfellene var det for oss bare å forlate åstedet. For jokking er ikke lov! Selv når jeg har møtt de med tisper som sier at neida, hun sier ifra selv hun, helt greit. Så er det ikke greit. Han stresser seg opp, og plager virkelig andre.

Så jeg er veldig enig med de andre her om at man som eier må ta ansvar og gripe inn, om det så gjelder "luktoverfall" eller jokking. Egentlig burde eier av alle hannhundene absolutt ønske å stoppe det også, ettersom min erfaring er at atferden med jokking kan sette seg og jeg lurer på om den ikke er ganske så selvforsterkende for mange.

Jeg synes heller ikke voksne hunder av samme kjønn skal få lov til å jokke på hverandre jeg. Ufint og blir fort "mobbing".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hulda, du er nok inne på noe... men det er en hårfin balanse noen ganger, avhengig av hund. Eldstehunden oppfattet min "hjelp" i enkelte situasjoner som litt a la kavalleriets trompetsignal - tratta - rattata - ta -ta ta" og så skulle vi jage bort synderen Sammen. Med stor S! :D

"Du og jeg, Emil"-prinsippet hennes var sterkt, og noen ganger aner jeg ikke hva hun egentlig lærte... :heart:

Men nyttig var det, jeg kunne si "vårt ord" - og så ble den andre bestemt jaget bort. Men dette var avhengig av MEG og min støtte, omtrent som når hun ellers brukte "hjelpemidler" for å forsterke seg selv i vanskelige situasjoner.

Minsten plukket det ratt opp også, bare ved å observere. Fremdeles må jeg være litt "blid og hyggelig" dersom jeg skal skubbe andre hunder litt vennlig unna - ellers kommer mitt nåværende kavalleri, som inkluderer lojale turkamerater, for å bistå i lutter velvilje. Sammen er vi sterke er visst mottoet i vår "gjeng", så det gjelder å trå varsomt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...