Jump to content
Hundesonen.no

Utstillingsstress


EBHouge

Recommended Posts

Gulljenta mi, som ellers er både lydig og grei og snill og særdeles rolig, blir til et monster når vi er på utstilling. Hun er en boxer på snart to år.

I andre sammenhenger tåler hun utrolige mengder med "all slags" påkjenninger og opplevelser (hoppe inn i buret oppå en tralle under vingen på propellfly med motoren i gang? Helt greit det, mor! ;) ) og har tatt en flott MH. Avreagerer i alle (?) andre sammenhenger utrolig fort når hun stresser seg opp på en eller annen måte. Det er mulig at hun rett og slett er såpass veloppdragen at jeg bare kontrollerer henne godt, slik at hun oppfører seg "pent" og behersket.

Men så var det altså de utstillingene... Å ta henne inn til og bort fra ringen (som i inn i og ut av hallen) er et mareritt. Dette gjelder på både uten- og innendørs utstilling. Hun overreagerer på det meste, og gjør utfall mot hunder som kommer for nære. Det har virket positivt noen ganger å sette henne i buret ringside i god tid, og så har hun vært rolig når hun har skullet inn i ringen. Hun har vært stadig mer fokusert og lett å vise når vi først har kommet så langt - mer som hun er på trening. Alt er greit når det bare er andre boxere omkring.

Sist dobbeltutstilling ble det ene dagen for brått og travelt da hun skulle i ringen, og hun ble så stresset at hun bjeffet nokså konstant (slik føltes det i hvert fall!) mens hun var i ringen. Dagen etter forsøkte vi å ikke bruke buret men la henne sitte inntil meg, og fikk godbit hver gang hun så på andre hunder. Da var hun mye roligere både før, i, og etter at hun var i ringen.

Jeg fikk henne da hun var 4,5 mnd. Da hadde hun i to måneder oppholdt seg i rusmiljø, og ingen vet helt hva hun har opplevd. Hun reagerer sterkt på (ukjente) rottweilere, noe både oppdretter, eier og jeg tror har årsak i noe som har skjedd i denne perioden. Dette skaper også endel problemer i utstillingssammenheng, i og med at rottweilerne som regel er før eller etter boxerne i ringen, og det er en viss opphopning av dem rundt oss! :P (Jeg liker rottiser, så det er ikke pga meg hun er sånn, altså!) Jeg har ikke klart å finne noen gruppe med rottweilere å "trene på", og når hun treffer en enkelt - uavhengig av kjønn - blir de ufarlige så snart hun har hilst på dem... :lol:

Hun har også en historikk med utfall mot eldre (les: gamle) tisper. Første gangen dette skjedde var hun helt liten, 12 uker eller noe sånt.

Jeg kan ikke huske sist det skjedde, så det er ikke noe som hender ofte, og er muligens slutt.

I tillegg er hun nokså bakvendt i.o.m. at hun trenger å hilse i bånd først med nye hunder. I hvert fall da hun var yngre hendte det at andre hunder ble slengt i bakken hvis de ble sluppet løse sammen, men hvis hun ble tatt i bånd et par minutter og så sluppet gikk alt helt greit. (selvfølgelig har vi fortsatt å gjøre det slik, og dermed sjekker jeg ikke om hun fortsatt gjør det samme.) Når fremmede hunder er løse og hun selv i bånd er det lettere enn motsatt.

Jeg har i noen måneder trent med en moderert utgave av Kathy Sdao's teknikk fra "Pavlov meets Cujo" (eller var det omvendt?), og har bl.a. brukt sterkt trafikkerte hundeluftingsstier med båndtvang til "treningsbane". I tillegg har jeg prøvd å trene på å takle generelt stress med byturer o.l., har trent lydighet rundt hundeklubbens områder osv. Alt dette har gått fint med klar fremgang, og jeg har også sett tydelig bedring i utstillingssammenheng - men ikke nok. I tillegg har jeg brukt DAP-spray på teppet hennes i buret og på buksen min, i god tid før jeg har tatt henne inn på utstillingene.

Den letteste utveien ville jo vært å bare droppet alle utstillinger, jeg forstår det, men jeg vil mye heller at hun skal lære å bli like trygg i den sammenhengen som hun er i de fleste andre. Det er ikke mange utstillinger i området her, så det er ikke bare-bare å gå på noen bare for å trene uten å stille henne, heller. (Ja, jeg er en egoist og en dyremishandler, kanskje. :P )

Jeg har et stort ønske om å få championtittelen i boks før hun evt. settes i avl, og foretrekker å trene bort problemer fremfor å gi etter for dem. I tillegg trener vi lydighet med tanke på å konkurrere etterhvert, og jeg er livredd for at hun skal reagere på samme måte da.

(Og nei, jeg ser - i hvert fall foreløpig - ikke dette som noe hinder for at hun skal avles på; ut fra søskens, foreldre og deres søskens og besteforeldres mentalitet er det ikke grunn til å tro at dette skyldes en nedarvet svakhet. På alle andre måter og i alle andre sammenhenger er hun også helt topp.)

Er det noen som har noen gode forslag til hvordan jeg kan arbeide med dette? Alle råd mottas med takk, men jeg kommer neppe til å slutte å stille henne. Hun er for fin til det! :P

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror jeg ville trent mer før jeg stilte henne igjen - og selv om det er få utstillinger så ville jeg nok ofret noen for å trene. Bruk kanskje en dag på bare å gå inn og ut av området. Gå rundt rottisringen, stå på utsiden der på god avstand osv.

Sjekk med rottweilerklubben om de har noen kontaktpersoner i området og ta kontakt med vedkommende for å trene med dem.

Link to comment
Share on other sites

Et forsøk kan jo være å dra på utstillinger uten at hunden er påmeldt, og uten at du har mye å tenke på. Så får du være "sirup" og roe henne ned hele veien. Er hun usikker (og som vanlig understreker jeg at jeg mener at hunder som ellers er stabile og tester bra, likevel kan ha usikkerhet i situasjoner - usikkerhet i den forstand "hva skal/bør jeg gjøre nå) for eksempel på "transportveien" inn og ut til ringen, så jobb der - og kanskje kan det hjelpe henne at hun har "noe" å fokusere på. Som å gå under kommando, som blir en slags mental krykke å holde fast i?

Du kan jo også teste ut om det er noen forskjeller mellom utstillinger og andre hundesportsarrangementer; eldstehunden her pleide å like LP-stevner bedre enn utstilling, fordi hundene generelt oppførte seg endel penere... den merket at det der ikke var som flest av de mest skumle, utagerende, burknurrende firbeinte og tobeinte som kjeftet og var mest opptatt av å prate med hverandre og hvor børster og bånd var. Den kunne jo ikke gå unna, slik den ønsket, så da valgte den etterhvert heller å fokusere all sin oppmerksomhet mot MAT - den "overså" de andre hundene på vei inn/ut, og var bare interessert i pølseutsalg og vaffeldisk og hundematselgere i ekstrem grad, det var dens "løsning"!

Det er jo tydeligvis andre HUNDER som er "eneste" problemet hennes? Og da altså FREMMEDE andre hunder, som hun trenger å få "kontrollert" først. Da vil passeringskurs eller omgang med slike hunder neppe hjelpe særlig, fordi hun kjapt vil lære. Så kanskje det hun må lære, er å stole på DEG i disse situasjonene - at DU vurderer ting, at du ikke tar sjanser, utsettere dere for noe hunden din anser som "farlig", altså mer kontroll på henne, i den forstand at det er kontroll på hva hun får lov å "påta seg" for sitt eller flokkens beste...

Forøvrig synes nå jeg personlig at jeg HAR møtt enkelte boxertisper som ikke akkurat er nusselig søte mot andre hunder av samme kjønn... at det ER noen av dem som ikke er særlig ålreit i hundemøter, de går litt på tærne, er kjappe til å skru seg på og øse seg opp. Når jeg tenker etter, så tenker jeg vel da på tisper. Hm... Vet ikke om det ligger på enkelte linjer, og at det er dette i kombinasjon med eiere som ikke har tatt hensyn til det/"ser" hva som skjer, som blir galt? For andre hunder fra samme kennel/linjer virker greie, men kanskje det er eier som ikke har LATT dem få utøve trangen sin? Trente med noen sånne, og de var ganske "på" for å si det sånn - selv om de testet bra på alskens tester og slikt. Så at ALT skyldes miljø og erfaringer i de tidlige månedene....?

Hunders behov for å ha kontroll kan jo variere, og naturligvis erfaringer vil spille inn. Kanskje din opplever hundeutstillinger som så ukontrollert at det går i spinn, og da blir jo du og det du står for/krever/gjør veldig viktig. For din hund funker jo bedre når den har fått MØTE de andre hundene, altså "kontrollert dem", og det er jo verdt å tenke på?

Har du en slik en, så kan du hilse på hvor mange rottweilere som helst vellykket - men neste syn av en fremmed og ukjent rottweiler kan likevel sette den i gang. Da blir det nok heller å tenke litt på å prøve å lære den å assosiere SYNET av enhver rottweiler eller fremmed hund med enten noe positivt, eller med at den da tar kontakt med deg. Uten nødvendigvis å hilse og bli venner. Den må på en måte "tåle å se dem", uten å få hilse.

Link to comment
Share on other sites

Dette er et meget sammensatt problem og for noen kan det være greit å bare være tilstede slik at hunden opplever trygghet på sine egne premisser. For andre kan en slik setting være triggeren som utløser en negativ klassisk betinget atferd(medfødt) og i slike tilfeller bør man ikke være i et slikt miljø i det hele tatt før hunden er ferdig med sin siste kjønnsmodning. Da er tjangsen størst for at den negative atferden fortsatt får slumre. Så man må nesten lese sin hund og ta visse forhåndsregler. Jeg så f.eks at min Pia helt fra valp av hadde en medfødt tendens til at hun skulle "fly på" alle ukjente hunder som var mindre enn seg. Løsningen ble å la henne helt slippe å hilse på ukjente mindre hunder til hun var utvokst og nå aksepterer hun at de er der. Kjekt... Er en slik atferd medfødt, er den vanskelig å trene bort og den har bedre av å slumre så pass lenge at den dør bort. Er den ikke medfødt, kan den avlæres.. Derfor er det viktig å kunne litt om dette..

Link to comment
Share on other sites

hmmm...var litt å tenke på, her! Tusen takk for svar!

Når det gjelder det med å møte opp på utstilling uten at hun er påmeldt: vi må reise ganske langt for å gå på noen utstilling før i...mai? Det blir veldig dyr trening, da - men hvis det er det som skal til, så kanskje....? :| Og jeg synes faktisk det er for lenge å vente til den tid med å trene på og jobbe med dette. Å være tilstede på lydighetsstevne skal nok gå lettere, og var et godt forslag: hvis hun ikke reagerer like sterkt der vil det i hvert fall være godt for meg å vite! :P

Akela: nå er vel boxere generelt velkjente for å ofte vise aggressivitet mot eget kjønn. Jeg vet mange som ikke har noe i mot andre tisper eller hanner, i hvert fall i utstillingssammenheng, og ikke alle er "banket til passivitet", heller. :P Du har nevnt før at du har sett det i linjene snuppå kommer fra, men det er faktisk ganske normalt for rasen. Jeg synes ikke det er greit, uansett. (nevnte jeg forresten at da hun bjeffet i stress - IKKE aggresjon! - hele tiden mens hun var i ringen fikk hun "excellent temperament"!? Så vidt vi vet som den eneste... Trist. :x )

"Da blir det nok heller å tenke litt på å prøve å lære den å assosiere SYNET av enhver rottweiler eller fremmed hund med enten noe positivt, eller med at den da tar kontakt med deg. Uten nødvendigvis å hilse og bli venner. Den må på en måte "tåle å se dem", uten å få hilse."

Når vi trener på å tåle fremmede hunder er det nettopp fremmede hunder vi trener på (!), hun får ikke normalt hilse på hunder vi treffer, men jeg har jobbet med at "strange dog means something good is going to happen/opens the bar". M.a.o.: i det jeg er sikker på at hun har fått øye på hunden "regner" det ekstra gode godbiter, gjerne i store mengder. I denne sammenhengen trener vi uten kontakt eller noen krav, bortsett fra at hun skal ha SETT hunden først. Det har jo ført til at hun i stadig større grad tar kontakt ved synet av fremmed hund, likevel. Det har absolutt gitt fremgang, og er det som foreløpig har vist seg mest effektivt på henne. (Kathy Sdao)

På lydighetstrening reagerer hun ikke på nye hunder, til tross for at vi varierer treningssteder. Hundene pleier heller ikke hilse på hverandre eller leke sammen. Merkelig, det der: de gangene vi har vært på utstillingstrening har hun vært som hun er på utstilling! :x

Jeg tror forresten det du, Akela, skrev er mye likt det som gikk opp for meg på forrige utstilling: I transportetappen skal jeg bare være mer bestemt og uten noen dikkedarer, og hun "får ikke lov" (da heller, for all del!) til å hisse seg opp over synet av andre hunder. At jeg bare TAR henne inn, ikke tenker trening og godbiter. Har jeg forstått noe av det du skrev riktig? Jeg merker at jeg de siste månedene har begynt å bruke "det er greit!" eller "mor passer på" i en bestemt tone når jeg tror hun begynner å lure på om hun skal hisse seg opp over noe, og hun ser ut til å forstå at jeg har kontrollen. Forøvrig går jeg mellom henne og det som er skummelt (eller irriterende, who knows?), og skjermer gjerne blikket hennes hvis jeg føler det er nødvendig. Å la henne "jobbe" i denne sammenhengen er godt forslag, jeg har vel ikke fått til noen god "fot" i slike situasjoner ennå, men kanskje jeg kan la henne bære på noe til lineføringen er mer stabil også i det som for henne er ekstreme stress-situasjoner?

Var det noe som dette du mente, eller roter jeg bare enda mer til nå? :P

Igjen, tusen takk for svarene deres! Jeg skal lese dem på nytt når hodet fungerer bedre, nå er jeg sliten og forvirret etter det som ser ut til å være lille gulls første befatning med skinndrektighet - etter at hun har kastet opp i en uke. :x

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


×
×
  • Create New...