Gå til innhold
Hundesonen.no

Misfornøyd med lærere/undervisning


Ingvild

Recommended Posts

Hva kan man gjøre om så å si hele klassen er svært misfornøyd med en lærer?

Det gjelder et programfag (5 timer i uka) på vgs (vg2). Det kommer sannsynligvis ikke til å gå utover karaktererne mine i dette faget at jeg ikke takler vedkommende, men det går sterkt utover trivselen på skolen, både for meg og for de andre jeg har snakket med som tar det samme faget som meg. Noen av dem får også merkelig dårlige karakterer. Dette er et språkfag, og det er f.eks. en som har språket som morsmål som får dårligere skriftlig karakter enn det jeg gjør i dette faget. Det er først og fremst opplegget av undervisningen, lærerens arrogante og selvsentrerte meninger/holdninger og lærernes kompetanse innenfor språket som vi er misfornøyd med. Det er også vanskelig å få kontaktlærerne våre til å forstå situasjonen fordi den læreren vi er misfornøyd med har vært lærer ved skolen lenge og i fag som gjør at "hvis h*n ikke er en dyktig lærer, så er det jo veldig merkelig at h*n er lærer i de fagene, sant?"

Jeg er også skeptisk til oppleggingen av det obligatoriske fremmedspråket, som i år er avsluttende. Jeg startet med det i første, og har nå altså hatt det i 1,5 år. Kompetansemål etter vg2 er bl.a.:

  • delta i spontane samtaler om ulike temaer og aktuelle emner
  • presentere aktuelle og tverrfaglige emner muntlig
  • gi uttrykk for opplevelser, synspunkter og holdninger, ønsker og emosjoner
  • kommunisere med god uttale og intonasjon
  • tilpasse språkbruken til ulike kommunikasjonssituasjoner
  • bruke ord, setningsoppbygning og tekstbindingsformer målrettet og variert
  • velge og bruke lytte-, tale-, lese- og skrivestrategier tilpasset formål, situasjon og sjanger

Foreløpig har vi bare sett på grammatikk.... Vi er i gang med vår sjuende verbform og har gått gjennom haugevis av andre regler som jeg ser på som mindre nødvendig. Såpass basic ting som bestemte artikler foran substantiv osv er greit nok, men jeg syns for eksempel at vi kunne ha brukt mer tid på å få inn ordforråd og heller klart oss med presens og den vanligste fortidsformen av verb i stedet for å halvveis lære fem former til. I kompetansemålene står det at vi skal kunne delta i spontane samtaler, gi uttrykk for synspunkter og holdninger osv, men det eneste jeg spontant får til å si er hva jeg heter, hvor gammel jeg er, at jeg er sulten og trøtt og at søsteren min har rødt hår (noe hun forøvrig ikke har, men okei).

Jeg ligger an til en femmer i dette språket, noe som tyder på at læreren mener jeg ligger godt an i forhold til kompetansemålene både skriftlig og muntlig, men om jeg kommer opp til muntlig eksamen i dette språket kommer jeg definitivt til å stryke. Ingen av elevene har noe ordforråd, og alle sliter med å uttrykke seg muntlig. Greit nok at ikke alle prøver like hardt heller, men når de som faktisk har et oppriktig ønske om å bli bedre i språket ikke får til noen ting heller, sier det meg at det kanskje er noe galt med læringsmetodene og -prioriteringene.

Vi har prøvd å ta opp med læreren at vi ønsker å få mulighet til å bli bedre muntlig, men får da til svar at før var dette et treårig fag og at det var i tredje man prioriterte muntlig aktivitet. Nettopp - dette er i så måte et nytt fag og læreren bør derfor tilpasse undervisningen til de nye læreplanene. Hva gjør man i en sånn situasjon?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På VGS hadde vi et par runder med en lærer som var lettere vanskelig å ha med å gjøre (for å si det pent). Det gikk virkelig utover både faget i seg selv, karrakterer og psyken til flere elever.

Det vi gjorde var å først snakke sammen i klassen, og utpeke noen som skulle tale vår sak. Vi var fire stykker som ble plukket ut til det. Så hadde vi et møte med rektor, der vi la fram våre meninger og synspunkter. Videre tok rektor dette opp med læreren, og vi ble innkalt til et par møter sammen med ene rådgiveren på skolen. Vi kom ganske langt med det, og fikk ordnet en god del ting, slik at hverdagen ble faktisk lettere for flere i klassen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Saken er desverre sånn at det er mange dårlige språklærere i skolen. Selv kommer jeg til å begynne og undervise i engelsk til høsten og jeg er sjokkert over den dårlige kvaliteten jeg har møtt når jeg tidligere har jobbet i skolen samt de som skal være veiledere under utdanningen av nye lærere. Så selv om dere får byttet lærer er det ikke dermed sagt at dere får en bedre lærer.

Når det gjelder det andre språket ditt så er det vel italiensk såvidt jeg har forstått? Der er det enda verre stilt da det er et populært språk og lærere blir omtrent hentet inn fra gata for å dekke etterspørselen i skolen. Det samme gjelder forøvrig spansk. Stor mangel på språklærere fører desverre til en veldig dårlig kvalitet på undervisningen desverre.

Det eneste dere kan gjøre er å gå sammen flere om å forfatte et brev ang situasjonen. Ta det med kontaktlærer først og om dere ikke får noe gehør der så ta det videre opp i leddelsen. Men jeg ville ikke håpe for mye hvis jeg var dere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På grunnkurs allmennfag hadde vi en vanvittig dårlig engelsk lærer. Vi tok opp det med kontaktlæreren og så med rektor. Men vi fikk lite gehør fra dem. Det hele endte med at klassen min boikotta læreren og h*n ble sykemeldt.... :wub:

Vil ikke anbefale den metoden, men vi fikk hvertfall ny lærer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jaja, vi får prøve å gå sammen og snakke mer ordentlig med kontaktlærerne, særlig ang. den første læreren. H*n har vi prøvd å snakke med mange ganger, på flere måter og til og med skriftlig uten at det hjelper noe. Den andre læreren tror jeg det kan være noe lettere å nå fram til, men da må vi vel uansett være litt mer samlet og ha planlagt litt bedre på forhånd hva vi vil få sagt.

Det er virkelig skremmende hvor stort ansvar lærere har... Dårlige lærere ødelegger liksom hele skolehverdagen, og enda verre er det når de ødelegger det rene faglige utbyttet samt karakterer som blir stående på vitnemålet. Matte og norsk pleide å være favorittfagene mine, nå peser jeg meg gjennom det og kan ikke vente til jeg er ferdig i andre så jeg slipper å ha noe mer med matte å gjøre.

Når det gjelder det andre språket ditt så er det vel italiensk såvidt jeg har forstått? Der er det enda verre stilt da det er et populært språk og lærere blir omtrent hentet inn fra gata for å dekke etterspørselen i skolen. Det samme gjelder forøvrig spansk. Stor mangel på språklærere fører desverre til en veldig dårlig kvalitet på undervisningen desverre.

Det er italiensk, ja - men SÅ populært er det vel neppe? Så vidt jeg vet er det bare på min skole at italiensk tilbys i Trondheim, men pga midtbysamarbeidet kan elever fra både Schøning, Katta og Øien velge italiensk når de begynner på vgs. På min skole er det i alle fall to lærere som har kompetanse i å undervise italiensk, men bare en av dem som gjør det (den andre underviser i spansk faktisk - for ja, DET er populært).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

skjønner godt din frustrasjon. Har selv fått en mildt sakt håpløs engelsk lærer dette året som hele klassen er missfornøyd med. Han har selv sakt han snakker dårlig engelsk, noe han bekrefter hver gang han åpner munnen. Han har gått igjennom gramatikk på kryss og tvers og ingen har skjønt noe (Det er linje hvor alle hadde 5 eller bedre fra ungdomsskolen). Han er mest opptatt av å snakke om alt han gjorde på lærerskolen og gir enkelte elever dårlige karakterer på svært dårlige grunnlag.

Et eksempel er min klassevennine. Hun har veldig godt ordforåd og få gramatiske feil. Derimot hadde hun startet på ny linje i teksten etter punktum. Likevel så det ryddig og greit ut, men han trakk henne mange karakterer pga dette? Ikke har det noe med engelsk å gjøre i det hele tatt og han setter opp teksten på samme måte selv.

I læreplanen vår står det ting som at vi skal ha et godt ordforåd og ha en god forståelse for språket. Men når vi aldri snakker engelsk, men bare pugger gramatikk. Hvordan skal man da bli flinkere til å snakke? Oppgitt ... :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...