Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan reagerer du


Huldra

Recommended Posts

når jeg var på sykehuset etter fødselen til nr 2 var jeg vitne til en mann som slå til hunden sin flere ganger. :innocent:

hunden gjorde ikke noe galt som jeg kunne se,den ville bare ikke legge seg ned.(den skulle settes fast utenfor sykehuset)

jeg ble helt skrekkslagen og stod bare å måpte! :shocked:

hadde jeg ikke vært så redd så hadde jeg gått bort og sagt noen gloser! -men pysete som jeg er så turte jeg ikke..mannen som ut som en knarker og var veldig skremmende. :thumbs:

grusomt å se noen gjøre sånn med "sin beste venn" :banana:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si jeg aldri helt har skjønt meg på denne tankegangen... Betyr det at du setter dyrene høyrere enn mennesker, eller er det bare det at du (som de fleste av oss) er blitt såpass "hardhudet" når det gjelder å se mennesker i jævlige situasjoner at du liksom ikke helt klarer å ta det innover deg lenger?

En av grunnene er nok at man flommes over i media med innslag med "sterke scener" til stadig, og det er stadig noe som skjer rundt om i verden. Opprør, selvmordsbombere, drap etc etc. Hadde man skulle latt alt dette gå inn på seg via nyhetene, så hadde man ikke kunne gjort noe annet enn å vært lei seg egentlig. Man beskytter seg selv følelsesmessig egentlig.

I tillegg har man filmer som inneholder ganske grufulle drap, som er veldig godt og realistisk filma. Man veit det ikke er virkelig, men jeg trur faktisk at det er med på å gjøre oss mer tykkhudet. Det skal mer og mer til for at vi skal bli skremt av en film nå i dag, enn det var for 40 år siden. Det er ganske stor forskjell på de gamle Hitchcock filmene og Saw filmene eks.

I tillegg så kan jo ikke dyr fortelle om misshandling slik som mennesker kan gjøre. En person kan faktisk velge å flytte fra en ektefelle som er mindre trivelig, men en hund kan faktisk ikke gjøre det. De er prisgitt sin eier på godt og vondt så lenge ingen griper inn.

Selv synes jeg det er vanskelig å gripe inn i enkelte situasjoner. Særlig om man er i en hundeklubb der flesteparten sverger til metoder a la "sleng og deng", og man er nesten eneste som faktisk ikke synes at det å tuppe til bikkja er en naturlig måte å korrigere den på. Ikke kommer man så langt med å protestere der og da heller, for de kommer til å fortsette med en gang man har snudd ryggen til. Det er jo holdningsendringer som må til for å få varige resultater. Kjenner til saker der folk har gått ganske langt med å rapportere meget stygg handtering av hunder, der det endte med at hundeklubben som vedkommende tilhørte tok parti med den som misshandla hunden, enda det var vel ganske godt kjent om hva slags metoder h*n brukte.

En annen ting, er jo hvordan personen vil reagere om man går bort og snakker til de (om det er et villt fremmed menneske). Ikke alle personer er helt "riktig skrudd sammen" i topplokket, og man kan vel risikere å få seg samme behandling selv om man treffer på den "rette" personen. En bekjent ble eks slått ned av en tilfeldig forbipasserende jogger fordi h*n brukte litt for lang tid til å plukke opp dritten etter bikkja (stod og rota i lomma etter en pose og prata med en annen person). Det var totalt uprovosert. Når så lite skal til for å provosere enkelte, kan man jo lure på hva som kan skje om man snakker til en person som allerede beviser at de tyr til vold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller kanskje det er litt lettere å engasjere seg i dyrs skjebne - litt mer ufarlig, enn å måtte ta inn over seg mer komplekse årsakssammenhenger til at ting i verden er fæle?

Jeg søkte litt og fant et tankevekkende intervju med Jane Goodall, verdens fremste sjimpanseforsker, som opprinnelig drømte om å "jobbe med dyrene i Afrika" og sa opp sekretærjobben sin. Hun var først veldig til å leve seg inn i "bare" sjimpansene, og gav dem navn istedenfor nummer i sitt vitenskapelige arbeid - noe hun fikk litt pepper for.

Men hun utviklet jo sin store empati med dyrene VIDERE - fordi hun så sammenhengene. Nå jobber hun og hennes institutt/organisasjoner for miljøbeskyttelse og utviklingsarbeid i Afrika, og med å få unge mennesker til "å vise respekt og medlidenhet med alt som lever", og for henne ender tydeligvis alt med å handle om fred "mellom forskjellige raser og kjønn, mellom unge og gamle, mellom mennesker og dyr".

Ifølge intervjuet, som ligger her, http://www.flux.no/innhold/tids_43_1.htm, snakker hun om hvordan hun innså at det "bare" å ta vare på sjimpansene ikke var nok for å beskytte dem. Istedenfor å rase mot innbyggerne i landet som felte skog som bare det så leveområdene til sjimpansene ble borte, så hun utover: "Det ble fullstendig klart at man ikke kan se ting isolert. Det er lett å skylde på de som jakter i skogen, men man kan ikke forstå deres situasjon uten å forstå at de også trenger et levebrød. For å komme fram til virkelige løsninger må vi tenke mer helhetlig".

Særlig på slutten, der hun forteller hvordan hun bevisstgjorde unge afrikanske barn som aldri hadde hørt om miljøvern, er litt artig. Og nå har altså denne sjimpanseforskeren, som også er fredsambassadør for FN, endt opp med å misjonere også for familieplanlegging, HIV og kvinners helse og rettigheter.... alt ut fra at hun var "så glad i dyr" :innocent:

Kanskje litt høytsvevende i denne sammenhengen, men det KAN være litt input å prøve å forstå hvorfor - se litt på menneskene bak. Jeg husker fra innledningen til en Anders Hallgren-bok, der han skriver om eieren av en diger problemhund og hvordan han så mennesket bak - og ikke bare eieren av et digert beist, og hvordan han møtte henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

For endel år siden satt jeg og ventet i bilen til min mor. Hun hadde ett lite ærend og jeg ønsket ikke å bli med inn i butikken. Mens jeg sitter der får jeg øye på en mann som kommer med en sportstrille (ungen var ca 2 år) og en engelsksetter i bånd. Stedet dette skjedde på har masse turister om sommeren og det var trangt om plassen. Så da hunden går inn bak mannen "klikker" eieren. Tar kobbelet midt på og denger løs på bakparten på hunden. Greitnok at han ønsket at hunden skulle gå vedsidenav seg, men det var så utrolig mye folk der at det var nesten umulig. Uten tankte for at bilen sto igjen ulåst "strenet" jeg etter mannen. I det jeg passerte han slengte jeg ut "fy F... hvor glad jeg ikke er hunden din, og jeg håper at du ikke behandler alle levende på samme måte!". Mannen ble stående paff igjen der jeg passerte han. Da jeg noen minutter etterpå kom tilbake stoppet han meg og takket...

edit: skrivefeil...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Jeg har kommet borti en ny utfordring. Min egenavlede Aussie på 7mnd hoster/harker/høres ut som den har astma når den trekker i sele. Dette har pågått i hele sommer og jeg har prøvd å finne en sele som minimerer problemet, men enda ikke lyktes.   Valpen er undersøkt av veterinær for to uker siden hvor vet tror den kan ha hatt kennelhoste og at luftrøret fremdeles er irritert. Almenntilstanden er god og har vært hele vegen. Vi skal la vær å gå tur (kun aktivisering i hagen, på rally-treninger osv) på tre uker for å se om det hjelper at luftrøret får ro. Nå har det gått to uker til uten bedring (fremdeles harking når jeg holder på luftrøret) så jeg ser for meg at vi må inn igjen for røntgen osv. Denne hostingen/harkingen kommer kun når man legger press på luftrøret, aldri ellers. Dessverre er dette en hund som er ivrig på tur og trekker en del. Men det høres jo ikke bra ut.. hvis noen har erfaring med det samme så skriv gjerne litt om det også!   Jeg ser ikke for meg at vi finner ut av/får løst dette problemet med det første, og spør derfor dere om noen vet om en spesialsele som er utviklet for å unngå press på luftrøret? Evt om noen spesialsyr?
    • Det har jeg ikke tenkt på, men jeg tror du har rett i at folk har blitt skjøre etter noen tiår med kontorarbeid. Hundene Bamse og Bob ble dømt til døden for å ha hoppet opp på folk og laget risp med en klo. Luna og Luk lagde blåmerker, Luk er avlivet og eier til Luna kjemper videre for henne, saken skal til lagmannsretten etter dom i tingretten hvor Luna ble dømt til avliving etter et lite blåmerke oppdaget to dager etter Luna var i nærheten av mannen. Folk har blitt pyser og hundene avlives av dem som skal forvalte loven men selv bryter den for å tilfredsstille anmelder, med en dose maktmisbruk inkludert i avgjørelsene. Hunder har lite rettsvern og når det lille som er blir oversett er det farlig å være hundeeier, det koster flere hundre tusen kroner å føre en sak gjennom rettssystemet og utfallet er mer som russisk rulett enn at man er sikret en riktig dom basert på det som virkelig skjedde.
    • En skulle tro det ville være nødvendig at hunden påførte en faktisk skade langt verre enn et blåmerke for å bli begjært avlivet. Det burde holde med en bot til hundeeier for å ikke ha kontroll på den.  Spesielt når det kommer til "bitt" er det for lav terskel. Et "bitt" er jo ikke et bitt. En hund kan klype med kontrollert styrke som et avstandsskapende signal uten å å påføre skader. Det tilsvarer å dytte bort en innpåsliten person som ikke respekterer verbal kommunikasjon om intimsoner. Hunden har ikke hender og bruker munnen istedenfor. Midlertidige fordypninger i huden og eventuelt bloduttredelser ved skjøre blodkar etter ett sånt klyp er ikke for skade å regne i mine øyne. Hvor skjøre har folk blitt? Noen tiår med kontorarbeid og folk synes et udramatisk blåmerke er en skade? Rifter i klær fra å ha hoppet opp for å hilse? Bot og erstatning.  Å avlive en hund for sånne småting er som å gi mennesker 21 år for en bitchslap. Hunder er en så integrert del av kulturen vår at hunders kroppsspråk og adferd er naturlig å legge inn i læreplanen i grunnskolen, så tidlig som mulig. Hvorfor lærer ikke barn hundens språk og adferd på skolen? ..så har de det med seg i voksenlivet og slipper være hysterisk redde.   
    • When Dickhead Awakes  Kapittel 1 Planen var å vente til milepælen 'løfter beinet for å tisse' før neste entry. En annen milepæl fikk æren av å utløse trangen til terapeutisk hamring på tastaturet istedenfor. Sir Edeward har blitt mer og mer Eddie lately. Han enten hører ikke, eller later som han ikke hører, eller gjør et poeng av å ignorere. At hunder bare er distre og ikke også med overlegg tester grenser i puberteten er en myte. Han er distre, no doubt, men han tester også alle grenser han kjenner for tiden. Dette har pågått en stund og er ingen overraskelse. Hva som kom mer uforutsett, på tross av samme erfaring fra tidligere hund, var at han plutselig tisset inne, to dager på rad. Rager 76 cm på manken og veier over 40 kg nå. Dette er i en helt annen liga enn valp som tisser inne.  Første tilfellet skjedde i går. Uheldig sammentreff mellom et massivt politioppbud utenfor pga en nabos mystiske og bekymringsverdige forsvinning, og Edes wake from sleep og potty time. Ikke en passende situasjon å ta ham med ut i, men må man så må man.  Mens jeg tar på ham selen og han er supergira på å ut for å inspisere den uventede og uvanlige situasjonen han hører på utsiden, med banking og rop og prat i en emosjonell tone som ikke helt stemmer med de menneskelige interaksjonene han kjenner fra før, så velger han å bare tisse rett på gulvet ^^ Antakelig en kombinasjon av å ikke ha lyst til å sette seg ned sårbar og tisse foran masse fremmede i en sånn stemning, og en helmax plan om å ha gjort unna det ærendet der først, så han var klar til enhver action som potensielt kunne skje utenfor den døren.  Det å miste turen ut fordi han fjernet motivet, medførte emo og pønkråkk vokal sutring, langt fra den myke Eddie Vedder vokalen jeg håper han modner til med tiden.  Så skjedde det igjen i dag. Han så utover territoriet sitt gjennom vinduet, og markerte det på sengen inne -_- Mens vaskemaskinen går for fullt, og jeg er takknemlig for at den finnes og virker, så trøster jeg meg med at dette er en fase. Pubertal tissing inne har skjedd før, og det gikk fort over igjen.  Om naboen blir funnet, og i hvilken tilstand, det er en større bekymring. 
    • Kan jeg spørre hvilken medisin hun gikk på? Har selv en hund på 3 år som allerede har fått påvist alvorlig grad av HD. Gått fast på Previcox hittil, men synes virkningen kan diskuteres. Ønsker gjerne innspill på smertestillende - ev injeksjonsbehandlinger som gir tilstrekkelig med lindring uten noe særlig bivirkninger. Vet en del av smertestillende som blir forskrevet i behandling HD og artrose blant annet er  NSAIDS som igjen gir ofte belastning på lever, og nyre over tid. Synes det er vanskelig å finne rette behandlingen da hunden er relativt ung.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...