Jump to content
Hundesonen.no

Jeg har et (stort) bjeffeproblem!


C.J

Recommended Posts

Jeg går siste året på VGS og begynner å planlegge fremtiden. Mest sannsynlig flytter jeg til Bergen for å jobbe i ett års tid. Her på Stord bor vi i enebolig, litt "ute på landet". Problemet i fremtiden (med leiligheter tett i tett midt i byn, stikk motsatt fra eneboligen på landet), er at hunden min bjeffer på alle lyder utenfra. Hun skal på død og liv varsle oss når hun hører noe, om det så er et menneske på tur, en bil i oppkjørselen eller vinden som uler. Vi har prøvd å lære hun av med dette i lang tid, men uten forbedring. Jeg blir så trist av å tenke på at dette vil sette en stopper for å ta henne med meg når jeg flytter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og håper dere har noen tips til hvordan få henne til å slutte å bjeffe.

Det vi har prøvd er å lære inn "stille"-kommando, som fungerer i 50% av tilfellene.. Og hva når hun er alene hjemme? Da er det ingen som kan kommandere henne. Vi har også forsøkt å stille oss mellom henne og det hun bjeffer på for å vise at "dette tar vi oss av", slik Turid Rugaas anbefaler i den nyeste(?) boken hennes, da hunder som varsler gjør det for å informere flokken. Da må vi ta over ansvaret og vise hunden at den ikke trenger å bjeffe mer. Dette funker ikke særlig ofte, hun blir bare frustrert over å ikke få se ut vinduet (mot det hun bjeffer på). Og igjen - hva når hun er alene hjemme?

Dersom hun holder kjeft når hun blir oppmerksom på en lyd som hun vanligvis reagerer med å bjeffe på, blir hun selvfølgelig roset.

Men altså: er det noe håp for meg? Vil det kunne gå an å trene bort denne varslingen når atferden sitter så godt? Hun er 2.5 år, og har alltid holdt på slik.

EDIT: En tanke slo meg: hunden varsler for å varsle flokken ikke sant? Når hunden er alene hjemme har den jo ingen å varsle . Jeg har aldri obervert hunden min alene hjemme, så jeg tenkte å sette opp et webkamera for å sjekke hva hun gjør på. Er det noen som har erfaring med hunder som varsler mens "flokken" et hjemme, men som tier når den er alene? Synes egentlig at det hører logisk ut, men dette er vill synsing fra min side..

Link to comment
Share on other sites

Hmm, det kan jo være at hun vender seg til lydene utenifra når det blir litt mer regelmessig, om du f.eks bor i leilighet eller noe.. Venninna min sin hund bjeffet masse på alle lyder, hun tok en råsjans å flyttet med hunden sin likavel til leilighet i mer bystrøk. Det ble masse bjeffing første perioden, men så vendte hunden seg til det, og sluttet å bjeffe på alle mulige lyder.. Om du i tillegg trener på det tror jeg det skal gå fint.. Det er i alle fall værdt et forsøk :)

Link to comment
Share on other sites

Hvor mye får hun jobbe? Og da mener jeg mental aktivering?

Vi har en hund, Falco, som i de periodene som han er understimulert, er en riktig pain in the ass når det gjelder bjeffing på alt som rörer seg når han er inne eller ute i hundegården. Tror ikke det kan krype en maur over veien uten å få kjeft av Falco når han er på det humöret.

Derimot i de periodene som Falco får jobbe mye så er han en helt annen hund å ha hjemme. Ingen "oj jeg er sikker på at jeg hörte en pytteliten lyd bjeffing" eller andre dumheter.

Han oppförer seg også mye bedre når vi får besök da.

Link to comment
Share on other sites

Helle: Jeg tenkte også at hun ville blitt vant med lydene etter en stund, men hun er jo ikke blitt vant med de her hjemme, og det har gått over 2 år! Men så kan det jo tenkes at det er mer lyder, som ikke minst forekommer oftere, i en by og i et bygg man deler med andre, så da er det kanskje mulig at hun blir vant til det.

Imre: Det kan tenkes at den mentale stimulien er en årsak til bjeffeprobleme. Har ikke tenkt på det på den måtem før. Hun får jo ikke allverdens med mental stimuli for øyeblikket. Kun noen få økter med klikkeren og litt LP-øvelser på tur. Må nok begynne med litt sportrening i skogen igjen. Takker for råd, begge to.

Jeg leste nettopp i boken om bjeffing av Turid Rugaas at jeg har gjort noe jeg ikke burde! Jeg har jo belønnet hunden for å tie rett etter at hun har bjeffet, og dette blir jo en baklengskjede for hunden! :) Den lærer jo fort at bjeffing - deretter være stille = belønning. Noe jeg helt klart burde ha tenkt meg. Da er det ikke rart hun har fortsatt å bjeffe. Jeg (og resten av familien) må rett og slett bli flinkere til å snu ryggen til hunden og vise håndflatene til hunden i bjeffesituasjoner, og heller få hun til å forstå (ved visning av dette tegnet) at vi har tatt over ansvaret. Dette sammen med mer mental stimuli, burde jo hjelpe på - eller hva tenker dere? Har dere flere innspill?

Link to comment
Share on other sites

Ja jeg merker stor forskjell på Falco om han får den mentale stimulansen som han trenger eller ikke.

Denne type bjeffing blir jo et sett å sysselsette seg selv med noe i stedet for å ha det kjedelig.

Jeg bruker et ganske skarpt "Tyst!" til mine hunder når de bjeffer og et lungt "Bra" når de klapper igjen.

Jeg tror også at denne varsle bjeffingen er mindre når hunden er hjemme alene.

Link to comment
Share on other sites

Det kan være at når dere flytter i leilighet sentralt, får hunden litt "overdose" av alle lydene, og kan ikke velge seg ut noen, og bjeffer derfor sjeldnere, men at den fortsatt bjeffer når det kommer folk, osv. Vi flyttet i borettslagsblokk med vår forrige hund, og det tok litt tid (les: en liten uke) før han skjønte hva som var normallyder, og hva som betydde at det kom noen til oss. Vi bodde sånn at heisen var rett utenfor døren vår, og han reagerte sjelden på folk der, men kunne reagere på de som skulle inn til oss. Om han bjeffet like mye som din hund i utgangspunktet er litt vanskelig å si egentlig. Men uansett merket jeg at det ble verre da vi senere flyttet inn i sokkelleilighet, med færre forbipasserende. De som gikk forbi da, skulle alltid inn til oss, og han ble da verre på bjeffingen og begynte å bjeffe på "alt mulig".

Og ja, forresten; varsling når hunden er alene hjemme har jeg erfart at det er mindre av. Virker som om de varsler for å fortelle flokken noe, som du skriver.

Link to comment
Share on other sites

Jeg går siste året på VGS og begynner å planlegge fremtiden. Mest sannsynlig flytter jeg til Bergen for å jobbe i ett års tid. Her på Stord bor vi i enebolig, litt "ute på landet". Problemet i fremtiden (med leiligheter tett i tett midt i byn, stikk motsatt fra eneboligen på landet), er at hunden min bjeffer på alle lyder utenfra. Hun skal på død og liv varsle oss når hun hører noe, om det så er et menneske på tur, en bil i oppkjørselen eller vinden som uler. Vi har prøvd å lære hun av med dette i lang tid, men uten forbedring. Jeg blir så trist av å tenke på at dette vil sette en stopper for å ta henne med meg når jeg flytter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og håper dere har noen tips til hvordan få henne til å slutte å bjeffe.

Det vi har prøvd er å lære inn "stille"-kommando, som fungerer i 50% av tilfellene.. Og hva når hun er alene hjemme? Da er det ingen som kan kommandere henne. Vi har også forsøkt å stille oss mellom henne og det hun bjeffer på for å vise at "dette tar vi oss av", slik Turid Rugaas anbefaler i den nyeste(?) boken hennes, da hunder som varsler gjør det for å informere flokken. Da må vi ta over ansvaret og vise hunden at den ikke trenger å bjeffe mer. Dette funker ikke særlig ofte, hun blir bare frustrert over å ikke få se ut vinduet (mot det hun bjeffer på). Og igjen - hva når hun er alene hjemme?

Dersom hun holder kjeft når hun blir oppmerksom på en lyd som hun vanligvis reagerer med å bjeffe på, blir hun selvfølgelig roset.

Men altså: er det noe håp for meg? Vil det kunne gå an å trene bort denne varslingen når atferden sitter så godt? Hun er 2.5 år, og har alltid holdt på slik.

EDIT: En tanke slo meg: hunden varsler for å varsle flokken ikke sant? Når hunden er alene hjemme har den jo ingen å varsle . Jeg har aldri obervert hunden min alene hjemme, så jeg tenkte å sette opp et webkamera for å sjekke hva hun gjør på. Er det noen som har erfaring med hunder som varsler mens "flokken" et hjemme, men som tier når den er alene? Synes egentlig at det hører logisk ut, men dette er vill synsing fra min side..

Jeg sliter også litt med dette problemet når jeg flytter til Stavanger i leilighet med hunden. Når det ringer på døren bjeffer han som en gal, prøvd det meste men ingenting som ser ut som det hjelper. Jeg fikk morfaren min til å ringe på døren mens jeg var på skolen - for å sjekke om han bjeffet da. Ikke en eeneste lyd hadde han hørt, så det er bare når vi er hjemme. Så han bjeffer for å varsle oss. A

Dette med mentat aktivisering har vertfall ingenting å si på min hund. Han bjeffer like mye om han har gått vanlig tur en times tid, eller 4 timers tur i fjellet med både LP, rundering og spor trening. Han kan ligge i den dyypeste søvnen - heelt til det ringer på døra. Da er han oppe av senga si på et øyeblikk og bjeffer helt til han har personen har komt inn og han har fått hilset. Utrolig plagsomt, og jeg aner heller ikke hva jeg skal gjøre med det :rolleyes:

Link to comment
Share on other sites

Bjeffehalsbånd med sitron fikser biffen! :rolleyes:

Tja, jeg har den erfarenheten etter å ha prövd det på flere hunder, at det fungerer akkurat når det sitter på, men når man tar det av så er det slutt på edet.

Og så hadde jeg ei tispe som var så smart at hun kom på at om hun kastet på hodet samtidig som hun bjeffet så fikk hun ikke spruten i ansiktet og fortsatte som för.

Med andre ord så synes jeg ikke at de har noen som helst vedvarende effekt

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...