"Bitchy" tispe?

[C.J]

Hunden min er en flat-tispe på 2,5 år. Hun har alltid vært skeptisk til hunder større enn seg selv, men nå - etter at hun har blitt bedre og bedre kjent med en særdeles ivrig og stor RR-hann - begynner hun å få tilbake selvtilliten. Synes nå at hun til tider er litt vel selvsikker..

På turen i kveld møtte vi på en blandingstispe på størrelse med min hund. Dette var en godt voksen frøken på 7 år, og hundene hilste fornøyd på hverandre i rundt ett minutt, deretter avtok interessen og de sto rolig på hver sin kant, med en to meters avstand, mens jeg slo av en prat med eieren av den eldre tispen. Så begynner den eldre tispen og knurre. Da ser jeg at min hund står helt stille, med høy haleføring og intens stirring. Og slik sto min hun en kort stund, og den eldre tispen knurret høyere. Jeg tar noen steg bakover med min hund, mens jeg snur henne mot meg, men da begynte hun også å knurre og det virket som om hun hadde veldig lyst å "ta" den andre tispen. Så gikk vi videre. Hvorfor reagerer hun slik? Er ganske sikker på at det var min hund som startet, da jeg ikke så noen signaler fra den andre, før den begynte å knurre. Er hun bare "bitchy"? Eller er hun motsatt - litt usikker?

Hun leker også gjevnlig med min søsters flat som er 2-3 mnd eldre enn min. Dette er også en tispe. HVER eneste gang disse leker sammen, skjer det gjentatte ganger at min hund rir på den andre. Det andre gir så vidt lyd fra seg, og setter seg som regel bare ned - tydelig misfornøyd med situasjonen - men hun tør ikke si fra. De gangene hun har gitt fra seg et lite knurr, har min knurret tilbake og tatt et hardere grep om henne (vi fjerner selvfølgelig min hund med en gang hun gjør dette).

Hunden min er generelt veldig kjapp til å heve seg over andre hunder, og for meg virker det som at når det blir ypping mellom min og en annens hund er det min som starter, enten ved stirring eller pote på ryggen.

Høres hun selvsikker og bitchy ut, eller heller usikker?

[akela]

Tja, hun høres hverken selvsikker eller bitchy ut - om hun er usikker? Kanskje i den forstand at hun ikke er sikker på hvem hun er, men prøver seg frem - for å se om det går - kanskje fordi hun er i ferd med å bli mer selvsikker? Det er neppe på grunn av én hund hun blir det, men kanskje rett og slett alder?

Samtidig er hun jo ikke noen "pusle" heller, høres det ut som. Vi pleide å kalle dem for "klatrere", de midt på treet-hundene som hadde litt sosiale ambisjoner, og som ikke var milde nok til å rulle helt inn - men heller ikke selvsikre nok til å "rule" bare på mental utstråling. Slike som hele tiden er litt på utkikk etter svakhetstegn hos andre, "kanskje jeg kan prøve meg litt nå?", pirk-pirk-typen... men som ikke nødvendigvis legger så mye tyngde og alvor ned i det.

Og det er vel i hvilken grad hunden din "vil", som vil avgjøre om dette blir et problem - om hun vil svare opp, når eldre eller hittil barskere hunder sier fra at "nei du, den der nytter ikke på meg". Noen hunder nøyer seg med et irettesettende blikk når de prøver seg frem for å se hvor langt de kan gå, andre blir giret og fortsetter å pushe litt grenser, mens noen blir usikre og kanskje utagerer litt - når ting ikke helt går deres vei. Det avhenger vel av den mentale sammensetningen av hunden?

Men jeg hadde kanskje ikke latt henne holde på med flat-en til din søster. Det er rene "treningen" i å prøve å dominere andre hunder, og - innbiller jeg meg - er med på å bygge opp et mulig mønster hos hunden din, der hun vil kanskje prøve å ri på fremmede hunder etterhvert også. Minsten her, en ambisiøs herremann som er blitt riktig så stødig og grei, har aldri fått lov til å ri og mase og legge haken på andre hunder - han får ikke lov til å bråke eller slåss, og er istedet blitt en mester på å bruke kroppsspråk og blikk for alt det er verdt.

Det du risikerer, er jo at hunden din blir grisebanket av en annen tispe den dagen hun bestemmer seg for å prøve trikset fra den jevnaldrende flaten på en fremmed hund - og så faktisk får negative erfaringer som gjør at hun kan bli vemmelig. For riing er ganske så provoserende, når det skjer fra en så voksen hund som din, mener jeg. Jeg fikk forøvrig hjelp av min eldstehund til denne delen av oppdragelsen på min, det var hun som bestemte først at "slik får han ikke lov til", så hun grep inn, og da fortsatte jeg... regnet med at dette var riktig, siden eldstehunden var svært god på dette!

Når det gjelder at den eldre tispen knurret... så kan det godt være at hun "luktet lunta" og skjønte at her hadde hun med en mulig fremfusen ung spirrevippe. Det kan holde med et blikk, rette kroppsholdningen... hunder ser ørsmå ting hos hverandre, som vi knapt får med oss. Artig er å fotografere hunder; tok endel bilder av minsten sammen med onkelen hans, to fremmede, godt voksne hannhunder de to. Det gikk fint, de poserte vakkert side om side, men på bildene så vi etterpå ymse lett bortvendte blikk, ørlite mysing, en tungespiss, et dempet uttrykk - ting vi ikke la merke til "live".

Nå er også flatene mer intense enn endel andre hunder/raser setter pris på... minsten er en av dem som ikke helt "orker" flater på grunn av erfaringer fra før med atferd; de er ofte fæle til å tråkke og trampe rundt, stirrer, nislikker, kommer veldig tett innpå etc. Han må nærmest ta seg litt sammen, dameglade gutten, for å gjøre det obligatoriske fremstøtet når tispen er en flat... men nå er han så motsatt som det kan bli selv. Og har du tilfeldigvis en flat av den mer sjeldne utgaven, som blir usikker, så kan andre hunders reaksjoner også være med på å øke en eventuell spenning - at hun ikke helt skjønner hvorfor hun blir møtt så negativt. Og kanskje var det en slik erfaring som gjorde at den eldre tispen hadde litt kort lunte og ikke helt orket stirringen - stirringen behøver ikke ha vært så "ille ment", det er vanskelig å si uten å se situasjonen.

Jeg tror jeg hadde tatt litt mer styringen i ulike situasjoner med hunden, dersom den hadde vært min. Gå heller tur sammen med søsteren din sin hund, og ikke la din få ri - og skal dere være i samme hage/hus, så skill dem i en periode.

[C.J]

Tusen takk for et informativt og godt utfylt svar, akela. Jeg synes hun høres ut som en "klatrer", og skal passe på når hun herser med andre hunder, og heller gripe inn dersom hun går for langt. Jeg har ikke tenkt på det slik at riing på min søsters hund kan gjøre min hund så selvsikker at du blir banket dersom hun prøver det samme på en fremmed tispe - så dette var det bra at du nevnte. Det har seg slik at min søster bor i Bergen (jeg bor på Stord), så enten er jeg og hunden min på besøk hos min søster og hennes hund en helg, eller omvendt. Da bor hundene sammen - sover, spiser og leker sammen. Men blir det for vilter lek/mye riing, sperrer vi av inn til stuen slik at hunden er "på hver sin side". Det er det samme for min hund om vi er på hennes "territorie" eller min søsters hund sitt.

I hvilken grad hunden min "vil" dominere er jeg ikke sikker på. Det varierer fra hund til hund. De største har hun normalt full respekt for, og prøver seg ikke engang på, mens andre kan hun godt svare opp på - og hun har havnet i en liten chickfight med både min søsters hund og André her inne sin Xena (blandingstispe GD og rottweiler på 4 (?) år). Sistnevnte var veldig overraskende, ettersom Xena er dobbelt så stor som min hund! Dette skjedde da min hund ikke ville gi fra seg pinnen til Xena, og Xena gikk i henne, mener å huske at min hund ikke underkastet seg, men faktisk forsvarte seg. Tror nok at hun hadde underkastet seg ganske fort (jeg var rask med å skille dem), men kanskje hun bare var litt tøff akkurat der og da, siden hun er veldig glad i pinner?

Men hvordan griper jeg best inn og sier ifra at riing/dominering ikke er tillatt?

[Flash]

Hvor lenge har de lekt sammen når riingen forekommer?

Min tispe har en fast lekekamerat - ei leonbergertispe på rundt året. Når de leker går det første kvarteret (minst) med til å løpe etter hverandre, finte om pinner osv. Vel og bra.

Men når de begynner å bli slitne og ingen av dem egentlig ikke orker mer, kan det skje en del surriball. Leonbergeren kan begynne å "holde igjen" Molly ved å bite henne forholdsvis kontant i nakkeskinnet, og Molly kan finne på å begynne å ri på leonbergeren. Jeg tolker det derfor som en slags overslagshandling - at det er blitt for mye og for intenst, og at det er på tide å ta dem i bånd og gi dem en sunn pause.

Men dersom det skjer umiddelbart er det sikkert andre ting som spiller inn. Men hver gang min tispe har ridd på andre hunder har det vært når hun har vært sliten etter langvarig lek...

[akela]

Jeg mener ikke nødvendigvis at din blir mer såkalt selvsikker av å ri og herje med din søsters hund, men like mye at hun lærer inn et MØNSTER - som hun kan gjenta overfor andre hunder, og at hun også - hvis det er så at den andre ikke TØR si fra, får "leve ut" sine mer hersete sider, noe som kanskje kan "styrke" dem?

Det som Flash skriver, at man kan se etter NÅR det skjer, er jo et poeng. Er det etter en viss tids lek, så bør man kanskje stoppe eller roe leken/herjingen FØR det blir riing og din søsters hund ikke synes "leken" er morsom lenger. GÅ heller tur sammen med de to, og skill dem mer inne i en periode.

Jeg vet ikke hvordan du trener, men man kan vel forsåvidt forsøke å rose den gode atferden - der hunden din behersker seg, og så rolig stoppe/kalle den vekk når du ser det begynner å nærme seg litt mer hersing. Siden det virker som de går godt sammen ellers, så kan man gripe inn ved å "delta" litt selv, snakke med rolig, blid stemme, rose begge to for å være nære hverandre men uten å herje, være litt "barnehagetante".

Jobb med innkalling, også fra lekesituasjoner - det er god trening til å klare å kalle inn også når det er en "stirresituasjon" med en fremmed hund. Du kan ha en "gå unna"-kommando - der hunden din må gå litt unna søsteren din sin hund, uten nødvendigvis å komme til deg. Har du en hund som er nokså positivt trent, og kanskje forventer en godbit som belønning for utført ordre, så vil kanskje også det skape litt positive følelser i situasjonen - noe som kan komme godt med.

Den pinneepisoden du nevner... der er det vel den større hunden som "syndet" først, ved å prøve å ta fra din hund dens pinne... og så "gå på", når din hund forsvarte sin rett på en måte som skal være litt "hellig" i hundeverdenen. At din hund forsvarer seg da, er ganske naturlig - det er skummelt når noen "bryter loven", da gjelder det å verge seg selv. Pinner/baller og flere hunder kan være litt uheldig i blant, fordi noen hunder legger mer tyngde i dette enn andre, mens graden av bytterespekt kan variere. Misforståelser kan oppstå, og det letteste er å prøve å unngå slike situasjoner - til man kjenner lekekameraten veldig godt.

Belgerpias gode, gamle råd om unge spirrevipphannhunder dreier seg jo om å holde dem unna jevngamle spirrevipphannhunder... til de har roet seg litt. Kanskje din hund og søsteren din sin er litt for nære i alder, til at det blir noen naturlig fordeling foreløpig? Samtidig høres det jo ut som de stort sett går greit sammen, så med litt styring og avledning og kontroll ordner det seg sikkert. Det er deilig når man kan ha med hundene på besøk, og alt går vel! Noen ganger er det bare noen "justeringer" som må til. :happy:

Flash, lurte på en ting, og det er om din hund altså rir på samme hund som den har lekt lenge med, eller om den gjør det på neste møtende hund? Ofte kan jo lek handle om "å finte hverandre ut", så kanskje riingen - (som i hannhundverdenen kan være stadiet før de braker sammen, men som også kan være en "ublodig" måte å teste ut hvor mye man kan strekke motstanderen) - være en "siste utvei"? Bare en tanke...

[Flash]

Flash, lurte på en ting, og det er om din hund altså rir på samme hund som den har lekt lenge med, eller om den gjør det på neste møtende hund? Ofte kan jo lek handle om "å finte hverandre ut", så kanskje riingen - (som i hannhundverdenen kan være stadiet før de braker sammen, men som også kan være en "ublodig" måte å teste ut hvor mye man kan strekke motstanderen) - være en "siste utvei"? Bare en tanke...

Nei, har aldri opplevd at hun har "fortsatt" på en annen hund. Men så har det som regel vært sånn at vi har vært mer eller mindre alene sammen med leonbergeren de gangene det har skjedd. Det har ikke vært "møljer".

Det er i det hele tatt sjelden jeg lar henne leke i det vide og det brede med andre hunder. Et minutt eller to får som regel holde, i lengste fall. Det spesielle med leonbergeren er at vi ofte går tur sammen - og samtidig at den er en rimelig intens og valpete unghund som gir seg adskillig senere enn de fleste voksne hunder...